Josimar

08 Gullrekka

1990-tallet ble en gedigen opptur for norsk fotball.

Tekst Marius Lien og Lars Johnsen

I midtsirkelen på Sydney Football Stadium sto Hege Riise og veivet med armene. Hun manet lagvenninnene til kamp. Matchuret viste 90 minutter. Klokka nærmet seg elleve om kvelden australsk tid, eller to på ettermiddagen hjemme i Norge. Datoen var 28. september 2000. USAs Tiffany Milbrett hadde akkurat utlignet til 2-2 og dermed sendt OL-finalen til ekstraomganger – og den gangen gjaldt «golden goal». Altså første målet vinner, det laget som scoret i ekstraomgangene ville krones til olympisk fotballmester.

Lag og spillere reagerer forskjellig på en sen utligning – det kan slå lufta ut av laget som nettopp mistet sin ledelse og gi ekstra energi til laget som har kjempet for å utligne. Andre ganger får laget som scoret følelsen av at jobben er gjort.

– Da de utlignet sent, følte jeg at de trodde kampen var vunnet, sier Hege Riise.

Hun hausset opp laget og publikummet, for Riise følte selv at seieren var fullstendig innen rekkevidde. Det var en svært motivert norsk gjeng som hadde gått på banen i denne finalen. De hadde underprestert så langt. I åpningskampen i Melbourne hadde de blitt utspilt av USA. De slo Nigeria i Canberra uten å overbevise, og en scoring tolv minutter før slutt av Margunn Haugenes hadde sikret 2-1-seier mot Kina i den siste gruppespillkampen. I semifinalen i Sydney slo de Tyskland 1-0 etter et selvmål ti minutter før slutt.

– Følelsen etter den kampen ... ja vi vant, men vi hadde nesten ikke noe spill, forteller Riise.

Signalene fra media og nordmenn flest nådde helt til Australia: Jentene hadde ikke prestert, og egentlig ikke fortjente å stå i en finale.

– Vi hadde naturligvis en gjennomgang før finalen. Alle kjenner på om man presterer eller ikke. Når man elsker å spille fotball, er det sårt når man ikke presterer. Vi kunne ikke gå inn i en OL-finale og ikke føle å ha prestert. Vi hadde hatt en god oppkjøring, vi hadde spilt mot Tyskland, USA og Kina – vi hadde sparret mot de beste. Selv om vi ikke hadde prestert i mesterskapet hadde vi gjort det tidligere. Vi gikk tilbake og så på det vi hadde gjort fra januar til juli. Fotballmessig var det ingenting som tilsa at vi ikke var gode nok til å vinne finalen, sier Riise.

13 år var gått siden Norges første finale i et internasjonalt mesterskap. Det skulle gå 13 år til neste.

En av de mest markante skikkelsene gjennom 1990-tallet var ikke på banen i OL-finalen. Linda Medalen var ikke i Australia i det hele tatt. Hun hadde pådratt seg en leddbåndsskade vinteren i forveien. Hun mente selv hun var restituert og klar for OL. Landslagssjef Per-Mathias Høgmo så annerledes på det.

– Han valgte å ikke ta meg med. Jeg var dritsur da. Jeg fikk heller ikke bli med som reserve, sier Medalen.

Barne- og ungdomsfotballskoene hadde hun slitt ut i Stavanger-klubben Brodd. Hun ante den gangen ikke at det var noe som het «jentefotball».

– For meg var det bare «fotball», og jeg spilte med broren min og kameratene mine, og spilte lilleputt, smågutt og for guttelaget til Brodd. Det var først da jeg gikk til Viking som 15-åring, i alderen der jenter ikke fikk lov å spille på guttelag lenger, at jeg oppdaget at det var kjønnsdelt.

Hun ble kalt inn til sin første landslagssamling som 16-åring, altså i 1981. Samlingen foregikk på vinteren på det steinharde underlaget på Jordal i Oslo, og hun trente med veteraner som Kari Nielsen og Gunn Nyborg.

– Neste gang jeg ble kalt inn var jeg 19. Jeg ble sett på som useriøs. Fotball var en lek for meg, jeg så ikke alvoret i det – det skjønte jeg først seinere. Jeg kom ikke fra noen kultur med toppidrett.

I etterkant av EM-triumfen i 1987 var hun tilbake i landslagsdiskusjonen – som 22-åring. Landslagssjef Erling Hokstad og assistent Dag Vestlund kalte henne inn til et møte.

– De spurte «Linda, vil du dette?» Vi hadde en lang samtale og jeg svarte «ja, det vil jeg». Da var det ingen vei tilbake. Jeg gikk all in, sier Medalen.

Samme år var hun på plass i Asker. Hun gikk befalsskolen ved Vatneleiren i Sandnes, men hadde bedt om pliktår på Østlandet. At det ble Asker, var litt tilfeldig.

– Ei venninne i Viking hadde prøvespilt i Asker. Ettersom hun hadde prøvespilt der, føltes Asker trygt. Da visste jeg ikke hvor Asker var en gang.

7. oktober 1987, foran vel 800 tilskuere på Ullevaal, løp hun ut på banen med flagget på brystet i sin første av i alt 152 landskamper. Sine to første av totalt 64 landslagsmål scoret hun i sin fjerde landskamp, en 4-0-seier mot Thailand i Kina i det som i Norge ble kalt «prøve-VM». Etter at Ellen Willes innlegg under FIFA-kongressen i Mexico i 1986, hadde Fifa besluttet å teste ut VM-formatet, med et prøvemesterskap i Kina i 1988. Norge tapte for Brasil, men slo Australia og gikk videre.

«For en innsats! For et lag! De norske fotballjentene er klar for semifinalen i VM efter en storartet kamp mot USA», skrev Terje Svabø i Aftenposten etter seieren i kvartfinalen. I semifinalen revansjerte det norske laget seg mot Brasil. Med 2-1 var de klare for finale mot Sverige. Norge vant finalen 1-0 og var «verdensmestere».

– Jeg scoret seiersmålet i prøve-VM, det sitter i. Jeg kom løpende i duell, fikk slengt meg ned og satt den inn. Den følelsen kan jeg kjenne på ennå. Det ble starten på en lang karriere.

«Som representant for den ‘unorske’ innstillingen som gjør at fotballjentene slår til akkurat når det gjelder som mest, sloss 22-årige Medalen seg gjennom det svenske forsvaret (...) Hun gikk overende i kampen med den svenske sweeperen, kom seg på beina igjen, fintet bort en annen forsvarer og slo ballen iskaldt i mål», skrev NTB.

Aftenpostens morgenutgave utropte dagen etter triumfen det norske laget til «verdens beste fotballjenter!» Medalen ble av kinesisk presse tatt ut på turneringens «All Star Team» sammen med lagvenninnene Liv Strædet, Ellen Scheel og Heidi Støre. Når og hvor det første offisielle VM-sluttspillet skulle arrangeres var ennå ikke klart, men Fifa-president Havelange antydet til den internasjonale pressen at Kina ville være en utmerket kandidat. «Teknisk sett holdt arrangementet høy klasse [...] Det er ingenting i veien for at Kina kan bli vertsland for det første offisielle verdensmesterskapet. Men vi kan ikke dele ut mesterskap uten at andre land har fått vist hva de kan tilby. Hvis Kina holder mål i konkurranse med andre arrangører, tror jeg mesterskapet blir tidfestet til 1991», uttalte han, ifølge NTB. I fotballens verden pleide Havelange, av kritiske journalister omtalt som «Solkongen», å få det som han ville. Kina skulle få det første VM for kvinner – i 1991.

Men før de norske jentene på nytt skulle i østerled, hadde de et EM-gull å forsvare. Kvalifiseringen til 1989-EM ble spilt i for- og etterkant av eventyret i Kina, og Norge sjanglet seg til sluttspillet på målforskjell foran England, men hele fem poeng bak gruppevinner Danmark. Den første av nøkkelkampene hadde vært 2-0-seieren mot England på Klepp Stadion i august 1988, der de uoffisielle verdensmesterne vant 2-0 foran 1500 tilskuere etter mål av Linda Medalen og Ellen Scheel Aalbu. Da Norge vant returkampen 3-1 på Ewood Park i Blackburn, var det duket for ny EM-deltakelse.

EM fulgte samme format som i de to første utgavene – ikke noe gruppespill, bare semi- og finale. Linda Medalen scoret etter ett minutt mot Sverige i semifinalen og Sissel Grude fulgte opp. Norge gikk til finalen med 2-1.

På det intime Stadion an der Bremer Brücke i den nordtyske byen Osnabrück, tok hjemmefavoritten Vest-Tyskland en 4-1 seier foran 22 000 tilskuere. Sissel Grude scoret Norges mål på et tidspunkt tyskerne ledet 3-0.

– Under VM i Kina var det masse folk, det var tjåka fullt på tribunene. Men det kan likevel ikke sammenlignes med Tyskland – der var det sykt. 80 000 kinesere på et stadion med løpebane, det var mer summing enn fotballstemning. Det var mye tøffere å spille EM-finale i Tyskland. Tribunene i Kina var en bra kulisse, men man ble ikke påvirket. I Tyskland var det 'å fy faen' da vi gikk på banen, husker Medalen.

1990-tallet ble et suksesstiår for norsk fotball det er lite sannsynlig at vi får oppleve igjen. Under ledelse av Egil «Drillo» Olsen kvalifiserte herrelandslaget seg til to VM på rad, i 1994 og 1998. Fram til da hadde VM vært noe andre land drev med, og norske fotballsupportere ble henvist til å plukke ut favoritter som spilte med helt andre logoer på brystet enn det norske flagget. Drillos etterfølger Nils Johan Semb tok herrelaget til EM i 2000, og under Nils Arne Eggen ble det norm at Rosenborg kvalifiserte seg til den gjeveste europacupen, fra 1992 kalt Champions League. Even Pellerud hadde tatt over som landslagssjef etter EM i 1989 og han skulle etter hvert føre kvinnene til den absolutte høyden – og i likhet med herrelagstrenerne var også organisering og spisskompetanse hovedingrediensene her.

– Han var veldig strukturert. Jeg tenker fortsatt på ham som den beste treneren jeg har hatt. Grunnen til det … da du gikk på banen, var det ingen tvil om hva du skulle. I motsetning til under Høgmo, som tok over etterpå. Det var ingen løse tråder. «Det skal være vinkel på pasningene. Du skal jage i bakrom. Du skal jobbe defensivt på alle baller».

Linda Medalen var spiss. Hun var vant til å jakte mål. Hun hadde aldri tatt angriperens defensive oppgaver spesielt seriøst.

– Med Even var det: «Du skal lede motstanderen over dit. Linda, når du spiller spiss er du den første forsvareren til Norge», sier hun.

Ikke bare førsteforsvarer, men Norges første forsvarer. Det var til å få gåsehud av.

EM 1991 fungerte også som VM-kvalifisering. Norge hadde cruiset gjennom EM-kvalifiseringens gruppespill, og gikk til EM-kvartfinale med 12-0 i målforskjell. Kvartfinalene ble spilt som hjemme/borte-oppgjør, og Norge slo Ungarn 2-1 på Kristiansand Stadion og 2-0 i Budapest. Semifinalen og finalen var derimot rene cupkamper, spilt i Danmark.

Etter 0-0 og seier etter straffesparkkonkurranse i EM-semifinalen mot Danmark, var Norge klare for sin tredje EM-finale på rad. Birthe Hegstad ga Norge ledelsen i finalen, men også denne gangen ble Tyskland, nå uten prefikset «Vest», for sterke og vant 3-1 etter å scoret to mål i ekstraomgangene. Men alle de fire semifinalistene, inkludert Norge, var kvalifiserte for VM.

Å gå fra de vante omgivelsene i den hjemlige ligaen, der tribunene var besøkt av familie og venner og medietrykket kanskje besto av en lokalavis-frilanser, til et VM med fulle tribuner og internasjonalt presseoppbud, skremte ikke Linda Medalen. Hun hadde fått medietrening av forbundet i regi av Sven Mollekleiv, i dag leder i etisk komité i NFF og innstilt som ny NIF-president.

– Kurset lærte oss å ikke havne på glattisen i møte med media. Det var morsomt. Han filmet oss. De med minst erfaring ble lett lurt utpå, minnes hun.

En av dem som ble lettere skremt av å spille VM, helt på ekte, med internasjonal presse og fulle tribuner, var Hege Riise. Hun hadde riktignok debutert ett år i forveien og spilt 14 landskamper, men VM var noe annet.

– Jeg kom egentlig rett fra bygda til et stort internasjonalt mesterskap. Jeg var lite bereist og hadde ingen erfaring med media. Jeg ble kåret til banens beste i en kamp og måtte møte opp på en internasjonal pressekonferanse. Da sa jeg til Even: «Jeg kan ikke snakke engelsk foran det kobbelet av folk». «Det må du», sa Even. «Nei», svarte jeg. Det endte med at jeg snakket norsk og han oversatte.

Hun beskriver åpningskampen med fullt hus og 65 000 tilskuere som en «gåsehudopplevelse».

– Det kinesiske laget kom ut som skutt ut av en kanon.

Den første målsjansen tilfalt likevel Norge. Hege Riise ble lagt i bakken og Tone Haugen gikk fram til ellevemetersmerket med muligheten til å bli den aller første målscoreren i et offisielt VM for kvinner.

– Det var helt knyst på stadion da vi fikk straffe. Man kunne høre knappenåla falle.

Men skuddet var for løst. Kinas keeper Honglian Zhong reddet. I stedet ble Ma Li tidenes første VM-målscorer da hun satte 1-0 bak Reidun Seth i det 22. minutt. Hjemmelaget feide over Norge og vant 4-0. «Først gjennomførte kineserne en åpningsseremoni i verdensklasse og et fyrverkeri vi aldri har sett maken til. Så fortsatte fyrverkeriet mot et norsk lag som tilslutt ble svimle av Kinas røde stjerner», skrev Aftenposten. Overfor norsk presse uttalte landslagssjef Pellerud at det var den dårligste kampen han hadde sett laget spille. Det var hans femte tap som landslagssjef på 30 kamper. «Jentene glemte sin defensive ABC med press på ballfører og sikring, og mistet hodet helt etter 0-2-målet», mente han, ifølge Aftenposten. Men han forsikret seier mot New Zealand i neste kamp. Kiwi-jentene var ansett som turneringens svakeste lag. New Zealands Julia Campbell fikk æren av å bli Norges første VM-målscorer da hun satte ballen i eget nett en halvtime ut i kampen. Linda Medalen fulgte opp med to og Hege Riise med ett mål. Avansement ble sikret med 2-1 over Danmark.

Under Kina-VM var den norske delegasjonen innkvartert på det flotte hotellet White Swan i Guangzhou.

– Jeg synes NFF var veldig proffe når vi var ute og reiste. Jeg har aldri vært med herrelandslaget, så jeg vet ikke om det var annerledes der, men opplegget rundt oss føltes proft. Maten ble testet, klær ble lagt fram. Det var ikke småting som stjal energi. Etter hvert da jeg ble eldre var det kanskje noe som stjal energi, sånne sosiale «nå skal dere spille bowling, nå skal dere spille biljard». Sånt var gøy da man ung. Som eldre trengte man mer individuell oppladning. Det gikk seg til, sier Medalen, som følte at jentene spilte en viktig rolle i forbundet.

– Ja, apparatet var stort. NFF-styret, fysioer og leger – alle var med. Jeg følte i hvert fall at vi var ivaretatt.

Likevel, inntrykket av å være annenrangs satt i hos Hege Riise.

– Dette var i Per Ravn Omdals tid. Han var en fantastisk leder. Jeg følte at han ville det beste for kvinnefotballen. Samtidig visste vi ikke så mye om det som foregikk politisk innad i NFF. Vi fikk bonuser ... men om man som kvinnelig fotballspiller ønsket eller krevde noe, ble man sett på som sutrete. Man skulle være fornøyd med det man fikk. Man ble liksom ikke helt tatt på alvor. Fotball var en idrett man «lot oss» holde på med, forteller Riise.

– Det var småkommentarer. Ikke noe som ble uttalt i offentligheten, som «nå må dere holde kjeft» eller lignende. Men man fikk signalene hele tida. Da går du rundt og føler du blir litt trykket ned hele tida. Samtidig var Even også en pådriver for kvinnefotballen. I et Fifa-møte ble det påpekt at fysikken for kvinnespillere var for dårlig. Han passet på å ha med seg Heidi Støre på det møtet. Da de begynte å snakke om fysikken, reiste Even og Heidi seg. Han måler 165 centimeter, mens Heidi var 180.

Kvartfinalen mot Italia skulle ikke spilles i Guangzhou, men i Jiangmen. Det betydde et farvel til det trygge luksushotellet White Swan. I Jiangmen ble de norske spillerne matforgiftet.

– Den kampen spilte vi på sparebluss, sier Riise.

Under kampen opplevde keeper Reidun Seth et slags «Bjarte Flem-øyeblikk». På stillingen 1-0 til Norge, etter scoring av Birthe Hegstad, klarerte Raffaela Salmaso ballen ut av egen banehalvdel i retning Norges mål. Seth gikk ut for å plukke opp ballen, men den spratt over henne. Ti minutter før slutt, etter at Agnete Carlsen hadde gitt Norge 2-1, gikk et enkelt langskudd mellom beina på den norske sisteskansen. Norge, uten å fått i seg fast føde på lang tid, måtte spille ekstraomganger. Mens 20 000 tilskuere talte ned til straffesparkkonkurranse, ble Hege Riise felt i 16-meteren. Tina Svensson satte ballen i mål, og laget var klare for semifinalen. Der ble Sverige enkel mat for de sultne norske jentene. Tina Svensson (på straffe), Linda Medalen (2) og Agnete Carlsen sikret 4-1-seier og plass i kvinnefotballens aller første VM-finale.

På motsatt banehalvdel i finalen ventet USA. Der hadde fotball vokst fram som den største idretten for jenter, og det amerikanske landslaget skulle bli dominerende internasjonalt dette tiåret. Suksessen ble til førstesidestoff i mediene i et land der toppidrett var et samfunnsfelt fullstendig dominert av menn. Michelle Akers-Stahl, som så langt i mesterskapet hadde scoret åtte mål, skulle sammen med Mia Hamm, Brandi Chastain og Kristine Lilly fra denne VM-troppen bli «household names» hos den jevne amerikaneren. Lagene hadde møttes under prøve-VM tre år tidligere, men denne finalen ble det første møtet i et offisielt mesterskap mellom det som skulle bli to rivaler i internasjonal kvinnefotball.

– Gjennom hele 1990-tallet besøkte vi USA og spilte to kamper der hvert år, på vinteren i Florida eller senere på året i New York-området. De så på oss som rivaler. Det var artige kamper – vi måtte strekke oss. Det er en voldsom kultur for å vinne der borte. Senere ble jeg med i trenerteamet til landslaget deres. Det var ikke sånn at spillerne struttet av selvtillit hele tiden. De var oppsøkende, spurte «hva kan jeg bli bedre på», akkurat som oss. Men på banen hadde de voldsom selvtillit. De var trygge på det de kunne, og uredde overfor motstanderen, sier Hege Riise.

Finalen var avskjedskampen til en gigant i norsk fotball, Liv Strædet, Sprint-Jeløy-spilleren som spilte sin 79. landskamp. Men første stikk mellom de to 1990-tallsrivalene, gikk til amerikanerne. Michelle Akers-Stahl scoret først, i det 20. minutt. Linda Medalen utlignet vel ti minutter etterpå. Men til tross for godt norsk spill glapp VM-tittelen, på en forsvarstabbe. Tina Svenssons tilbakespill til keeper Reidun Seth ble for løst. Den amerikanske goalgetteren Michelle Akers-Stahl snappet opp tilbakespillet, rundet keeper og ga USA gullet. «Dere har skrevet fotballhistorie med gullskrift, jenter! Sammenligninger med fortiden er alltid vanskelige, men jeg våger å påstå at dette er størst i norsk fotballhistorie, større enn bronselaget», sa NFF-president Per Ravn Omdal etter kampen, ifølge Aftenposten. VM ble vist som høydepunkter eller hele kamper på TV i vel 100 land. Over en halv million tilskuere besøkte kampene på stadion. «Jeg er overveldet. Jeg hadde aldri trodd at det tekniske nivået kunne være så høyt», uttalte den brasilianske legenden Pelé, som da hadde rollen som «FIFA-ambassadør».

Hege Riise:

– På banketten, på hotellet vi bodde på, satt FIFA-folket lengst foran. Det ble servert 10-12 retter med noe jeg ikke hadde så lyst på. Men drikke fylte de på med kontinuerlig, så det ble god stemning. Vi satt rett ved Sverige, som hadde vunnet bronsefinalen. Pia Sundhage spilte gitar. En liten avdeling dannet seg nederst i lokalet der hun spilte og alle sang med, Bob Dylan og andre klassikere. Vi holdt på til lyse morgenen. Dagen etter skulle vi ta toget til Hong Kong og fly derfra. Ikke alle var like klare for det.

Etter VM-sølvet var Hege Riise tilbake til jobben i sportsbutikken på Strømmen, trening på fritiden og svært liten oppmerksomhet – slik det alltid har vært, og fortsatt er, for kvinnelige fotballspillere.

– Jeg hadde fine arbeidsgivere og fikk fri når det var samlinger. Det gikk rundt på et vis, men jeg levde fra hånd til munn. Vi fikk noe bonus, og det var mye penger for oss. Akkurat hvor mye husker jeg ikke. Et VM-gull ga kanskje 40-50 000 kroner i bonus. Etter hvert, da kvinnefotball kom på OL-programmet, kom det en stipendordning gjennom Olympiatoppen.

– I og med at vi fikk gode prestasjoner på landslaget fikk vi mye oppmerksomhet. I et par uker var vi «stjerner». Da skulle mange lage reportasjer om oss. Så fort medaljen var hentet og vi var tilbake i klubben, var det niks. Mediemessig gikk det fra å være «der oppe» til «her nede», gestikulerer hun.

Nå skulle det gå kort tid før den neste medaljen ble hentet. Igjen cruiset Norge gjennom en kvalifisering, til EM i 1993, med ett poengtap og 24-0 i målforskjell. I dobbeltoppgjøret mot Nederland i kvartfinalen, vant Norge 3-0 i begge kampene. Sluttrunden ble spilt i Italia. Norge slo Danmark i semifinalen, og foran 7000 tilskuere i Cesena scoret Birthe Hegstad målet i finalen mot hjemmelaget. 1-0 holdt til EM-gull, uten ett eneste baklengsmål fra første til siste kamp. Bente Nordby var i starten på det som skulle bli en lang og glimrende landslagskarriere, og hadde voktet målet i tre av åtte kampene gjennom kvalifisering og sluttspill. Reidun Seth de fem andre. EM-gullet, Norges andre, betydde at laget var kvalifisert til VM i 1995. Det solide defensive spillet, vist fra start til EM-pokalen ble løftet, dannet grunnlaget for det som skulle bli norsk fotballs absolutte høydepunkt.

Skulle Norge være et topplag internasjonalt, måtte NFF legge opp til det.

– Even la lista høyt for oss innad i forbundet, og fikk gjennomslag. Vi møtte alltid de beste lagene i forberedelsene, sier Hege Riise.

De reiste ikke til USA i forkant av 1995-VM i Sverige, men slo Italia og Sverige og spilte 3-3 mot USA på Algarve-kysten i Portugal.

– Det var et mesterskap som var lagt opp som vi ville. Vi hadde precamp på Ulefoss, der vi spilte mot et herrelag. Etter noen dager hjemme reiste vi til Karlstad, der vi spilte de to første kampene. Vi tok tog og sjauet bagasjen selv, men jeg kan ikke se at det var noe negativt. Det var bare en styrke.

Norge eksploderte ut av VM-startblokkene med 8-0 mot Nigeria, fulgte opp med 3-0 mot England og avsluttet gruppespillet med 7-0 mot Canada i Gävle.

– Even hadde sånne små «triggere». «Liten, men stor» var triggeren min. Jeg var ikke størst av høyde eller vekt, men jeg skulle være den store spilleren. Og jeg hadde et fantastisk mesterskap. Jeg ble byttet ut i de innledende kampene. Det var avgjørelser jeg ikke var enig i da. Men Even ville spare meg. I ettertid har jeg forstått det, sier Riise.

I det 86. minutt i kvartfinalen scoret Danmarks Gitte Krogh trøstemålet i en kamp Norge vant 3-1. Det skulle bli det eneste baklengsmålet gjennom hele turneringen.

– Under VM i 95 var alle tatt ut på bakgrunn av spisskompetanse. Vi spilte med den samme stammen gjennom VM, sier Linda Medalen.

I semifinalen var det tid for revansje for tapet i VM-finalen i 1991. Ann-Kristin Aarønes ga Norge ledelsen 1-0 etter ti minutter. Og laget holdt stand mot amerikanerne, selv om Heidi Støre ble utvist mot slutten. «Soneforsvaret sitter etter hvert godt. Fortsatt er det detaljer som kan bli bedre. Men jentene har jobbet med dette i lang tid», uttalte herrelandslagssjef Egil «Drillo» Olsen til VG, og omtalte hans «bror i ånden» Even Pellerud som en «toppkvalifisert trener». Drillo var ikke like imponert over Norges motstandere, som spilte «håpløst gammeldags». Ifølge herrelandslagets kaptein Rune Bratseth var jentene taktisk gode. «Ja, de spiller helt etter den norske skolen. Og den flate fireren gjorde iallfall sjelden feil mot USA», uttalte han til VG.

18. juni var Norge klare for sin andre VM-finale på rad. Inkludert prøve-VM i 1988, hadde Norge kvalifisert seg for finalen i alle mesterskap siden 1987 – EM 1987, prøve-VM 1988, EM 1989, EM 1991, VM 1991, EM 1993 og nå VM 1995.

– Gjennomgående følte vi at vi spilte godt. Vi var bunnsolide. Spillerne koste seg. Vi hadde flyt. Ingenting gikk innpå oss, det var ingenting som stjal energi fra det vi var der for å gjøre, sier Hege Riise.

Selv ikke karantene til Heidi Støre, en av de største profilene på laget, så ut til å gå inn på jentene. Flere busser med supportere fra Riises hjembygd Setskog hadde ankommet Råsunda. I lett duskregn varmet hun opp ved å trikse til takten med musikken fra speakeranlegget.

– Det var en tilstedeværelse i øyeblikket, men likevel lekent. Sånn var hele mesterskapet, sier hun.

Tyskland likte å spille seg ut bakfra. I utgangspunktet skulle Norge ikke presse høyt, men de norske spillerne lot seg lokke framover på banen av den tyske balltrillingen. Og det ble avgjørende.

– Jeg gikk i press og tenkte «nå må jeg ikke la dem få vende spillet». Vi vant igjen ballen litt dypere, og jeg ble spilt fri.

Det var Gro Espeseth som brøt en tysk pasning på midtbanen, Anja Nymark Andersen fikk ballen og spilte direkte framover til Riise, som først slo en tunnel på Tysklands Bettina Wiegman, akselererte framover, og spilte ballen forbi en ny motspiller. På 16-meterstreken møtte hun Ursula Lohn. Den tyske forsvarsspilleren nølte – «skal jeg støte eller skal jeg stå?» kan man lese ut av bevegelsene hennes. Det øyeblikket utnyttet Riise og skrudde ballen i det lengste hjørnet.

– Jeg kunne bruke Linda, men valgte å skyte selv, gliser hun.

1-0 til Norge etter 37 minutter. Tre minutter senere ledet nok en gang Hege Riise et høyt norsk press. Ann Kristin Aarønes vant ballen, den gikk til Linda Medalen som fyrte av. Keeper ga retur, og fire spillere løp mot ballen: Målvakten som stablet seg på beina, to tyske forsvarere – og bakfra, i hundre, kom Marianne Pettersen stormende. På mirakuløst vis klarte den norske jenta å kjempe ballen i mål mot det overtallige forsvaret. Norge knuste Tyskland, igjen. For resultatet ble stående.

João Havelange og resten av Fifa-toppene ønsket ifølge VG ikke å gå ned på gressmatta i regnværet. Derfor måtte kaptein Gro Espeseth gå alene opp på tribunen og hente pokalen, før hun tok den med ned til lagvenninnene, og feiringen kunne begynne.

– Jeg delte rom med Heidi Støre. Da vi kom hjem på morrakvisten … vi hadde et nattbord mellom oss. Der satte vi pokalen, kysset den og la oss, sier Hege Riise.

Linda Medalen blir fortsatt rørt når hun tenker på VM-seieren.

– Når jeg for eksempel ser på ski-vm og de spiller nasjonalsangen, er det akkurat som om kroppen reagerer. Da kjenner jeg på VM-gullet. Da blir jeg sentimental. Det var et sterkt øyeblikk.

Norge var nå best i verden – laget alle klødde etter å slå. Særlig erkerivalen over dammen. Den drømmen gikk i oppfyllelse under OL i Atlanta i 1996, da de norske jentene tok bronse, etter å ha tapt på golden goal i semifinalen mot gullvinneren USA.

Under EM på hjemmebane i 1997 hadde Norge fått ny trener i Per-Mathias Høgmo. EM var nå utvidet, med åtte deltakere og to puljer. Skuffelsen var stor da regjerende verdensmester og vertsnasjon Norge ikke videre fra gruppespillet. Og i VM i USA i 1999 tok hjemmelaget nok et gull, med Norge på fjerdeplass etter å ha tapt mot Brasil i bronsefinalen.

Og dermed er vi tilbake til Hege Riise, i midtstreken under OL i Sydney, ventende på at ekstraomgangene skulle starte, med elleve seierssikre amerikanske jenter på motsatt banehalvdel. Krampene lusket i slitne legger. USAs seier gjennom den uvante golden goal-regelen i forrige OL lusket i bakhodene. 2-2 på lystavla. Nå skulle det avgjøres.

USA presset i første ekstraomgang, og mye av spillet foregikk på norsk halvdel. Etter ti minutter fikk Norge skjøvet spillet oppover på banen. Hege Riise vant ballen litt over midten, og slo en lang ball forover. USAs forsvar prøvde å klarere, men ballen traff armen til Dagny Mellgren, uten at dommeren blåste. Den norske spissen kunne sette ballen kontrollert til venstre for keeper, og i mål. «Med en gang var jeg usikker på om vi vant, lurte på om det var Golden Goal eller ... Det skjedde så fort, men jeg skjønte det ganske raskt etterpå», sa Mellgren til VG. Spillere og innbyttere kastet seg over henne. «Jeg ble trykt så sinnssykt ned i bakken, og i tillegg kom Per og Jon», sa Mellgren videre. Det var trener Per-Mathias Høgmo og NFFs presseattaché Jon Jamessen som havnet på toppen av haugen, da Norges så langt siste internasjonale gull ble feiret i 2000.

Senere samme år fikk Kjell Borgersen, informasjonssjef i NFF, i oppgave å skape et fotballmuseum på Ullevaal. Da viste det seg at VM-pokalen fra 1995 var søkk borte. NFF hadde klart å holde fadesen skjult fram til 2013, da TV2 omtalte saken. «Pinlig! Vi har hatt ombygging opp gjennom årene, vi har hatt et fotballmuseum. Og det trofeet har blitt borte», uttalte NFFs Svein Graff. VG skrev en stor artikkel om saken i 2017, som hadde en ting til felles med reportasjene fra Frøyas kamper i 1919: Den behandlet hovedhendelsen som en vits. Avisa intervjuet en klarsynt for å få hjelp, og satte opp et ubevoktet telt på Ekeberg-sletta der de ba vedkommende som hadde pokalen til å legge den fra seg i teltet, for slik å slippe unna skammen. I tillegg ble en rekke personer intervjuet, der drivkraften var: Hvem tror du har gjort det? Heidi Støre og Åse Kleveland var blant personene som ble «pekt ut som hovedmistenkte», mens mangeårig fotballtrener Tom Nordlie anbefalte VG å lete hjemme hos Per Ravn Omdal. Linda Medalen ble også intervjuet. Hun sa at noe slikt aldri ville skjedd med en tilsvarende herrepokal. «Den hadde stått innelåst i en safe eller en glassmonter som ingen ville kunnet åpne. Det ville vært vakthold på Mona Lisa-nivå.» Medalen jobber som politi, og uttalte til TV2 at hun godt kunne tenke seg å etterforske saken. Men NFF har aldri anmeldt saken til politiet.

Serien og cupen gikk uansett sin gang gjennom 1990-tallet, i denne perioden totalt dominert av Trondheims-Ørn. Klubben ble stiftet på Lademoen i mai 1917, en dag før naboklubben Rosenborg Ballklub. Kvinnefotballen ble etablert i 1972, etter en annonse i Adresseavisen med overskriften «Dame-fotball». Eventuelle interesserte ble bedt om å møte opp på utestedet Trubadur, 13. januar klokka 19:30. Rundt 30 jenter møtte opp, og påfølgende sommer deltok Trondheims-Ørn i Frigg/Dagbladets uoffisielle NM. I 1974 begynte Terje Berg som trener for klubben. Samme år tapte laget NM-finalen, og det samme skjedde i 1975. I 1977 ble de endelig mestere, med landslagsspillere som Espelund, Målfrid Volden og Aud Landrø på banen. I dameserien i Trondheim tok klubben flere titler.

I starten av 1980-tallet, da serien ble arrangert gjennom regionsserier og sluttspill, var Ørn totalt overlegne i trøndelagsserien. Men de kom til kort i sluttspillene – altså det samme problemet LSK Kvinner står overfor i Champions League i dag. Ørn krevde derfor at det ble igangsatt en reell nasjonal serie, slik at de fikk møte de beste lagene fra østlandet og vestlandet på fast basis. I 1987 ble de hørt, og serien var en realitet. Ørn tok gjennom 1980-tallet et knippe sølv- og bronsemedaljer i cupen og serien. Samtidig hadde klubben fått ansvaret for kiosksalget under Rosenborgs kamper på Lerkendal stadion. Dermed kunne RBK-fansen kjøpe pølser og vafler av Ørns landslagsspillere – blant annet Tone Haugen, som også ble uoffisiell verdensmester i 1988 (og som kunne ha blitt tidenes første VM-målscorer om hun ikke ha hadde bommet fra 11-metersmerket i 1991) – som selv tok økter bak disken i bodene.

Selv spilte Ørn lenge sine hjemmekamper på Rosenborgbanen, altså en stadion i bydelen Rosenborg, der det berømte herrelaget hadde sin base de første årene. På 1990-tallet løsnet det for alvor for trønderne, som innledet tiåret med å hente de to unge talentene Gøril Kringen og Brit Sandaune fra Stjørdals-Blink. Tre år senere kom Ann Kristin Aarønes fra Spjelkavik. Denne trioen skulle til sammen spille 302 landskamper for Norge, og bidro til å skaffe Ørns første offisielle cuptittel i 1993. Året etter vant klubben seriegull, etter 16 seire, en uavgjort og ett tap. Ørn vant 7-1 borte mot Molde, etter at spissen Randi Leinan scoret fem mål i første omgang. De vant også 12-1 borte mot Setskog/Høland (klubben som i dag heter LSK Kvinner), som var rekorden for største seier, fram til Ørn selv slettet rekorden i 1999 (13-0 mot Grand Bodø). De gulkledde trønderne tok seriegullet i 1994-1997, 2000, 2001 og 2003. De vant cupen i 1993, 1994, 1996-1999, 2001 og 2002. Fire The Double på ti år, og ingen sesonger uten titler. I tillegg vant laget flere ganger NM i five-a-side, som ble arrangert vinterstid i denne perioden.

Terje Berg hadde i flere tiår ulike roller i klubben. Trener, formann og diverse annet. For eksempel styreleder. Ved en anledning spilte Ørn semifinale i cupen borte mot Sandviken, og som alltid i Bergen var det vått og kaldt og breiflabb overalt.

– Jeg hadde kledd meg i en sånn gul kondomdress, for det var et voldsomt regnvær. Jeg pleide å stå bak mål, og den dagen hadde jeg klatra opp i et tre for å få bedre utsyn. Så var det en feilaktig dommeravgjørelse, på andre siden av banen fra der jeg var. Jeg kjefta vel litt på dommeren, for plutselig så jeg dommeren snudde på hælen og løp rett mot meg. Da tenkte jeg, huff, nå har jeg dumma meg ut. Styreleder i klubben henger der i et tre, med den kondomdressen, og skriker på dommeren. Han fortsatte og fortsatte ... og løp bort til en fotograf fra Adressa som sto ved stanga, og sa: Hvis ikke du tier stille nå, så er det rett ut, forteller Berg.

Han sier det ikke nødvendigvis ble lettere å finne baner i Trondheim, selv om klubben var landets suverent beste.

– En gang henvendte jeg meg til park og anlegg i Trondheim kommune. Jeg luftet ydmykt tanken på at Ørn kanskje kunne få etablere oss ordentlig på Rosenborgbanen. Det var en veldig fin plass, sentralt i byen, og jeg lurte på om vi kunne få klubbhus der og sånne ting. Da fikk jeg direkte kjeft. Han skulle ha seg frabedt sånne initiativ, det var blankt avslag, og ingen vits i å gå videre med den saken, sier Berg.

De første årene på 1990-tallet ble laget reddet av en familie ved navn Jensen, som eide en gård i Bratsberg i utkanten av Trondheim. Per Joar Jensen var daglig leder i Ørn i denne perioden, og han innredet klubbhus og kontor på låven, i tillegg til en bane på jordene utenfor. Det var ikke nok plass til å få full banestørrelse, men Jensen-gården var et ypperlig treningsanlegg for det som på den tiden var den beste klubben i det beste fotball-landet – med andre ord, en av verdens aller beste klubber.

– Det er gjennom sånne initiativer Ørn har overlevd, sier Berg.

Om forbundet og «fotballfamilien» sier han dette:

– Jeg husker ikke at det var mye direkte motstand. Jeg ble godt kjent med Nicken, han var med på noen turer og var helt ok. Men når det kom til stykket, og reelle beslutninger skulle tas, så kom vi i jentefotballen til kort. Det var vanskelig å nå igjennom. Jeg husker et seminar for elitetrenere som jeg var på i 1995. Da hadde NFF begynt med sånne seminarer, med gode forelesere, både for herre- og dametrenere. Vi ble delt opp i grupper, og jeg kom sammen med noen herrefotball-trenere. Det var ikke sjans til å komme inn på noen temaer som hadde med kvinnefotball å gjøre. Det var rett og slett ikke mulig. Bare du kom med noen utspill og spørsmål, så ble det helt stille, det var ikke mulig å komme noen vei, sier Berg.

Dette var altså i 1995 – samme år som Norge vant VM.