Josimar

09 Fallet

Etter OL-gullet begynte den store, norske nedturen. Vi har aldri vært i nærheten av samme nivå, og hele Fotball-Norge leter etter årsaken. Vel, noen. Mange gir fremdeles blaffen.

Tekst Marius Lien og Lars Johnsen

Da Norge vant VM i 1995, var den fremtidige landslagsspilleren, juristen, ekspertkommentatoren og dagens elitedirektør i NFF, Lise Klaveness, 14 år. Hun hadde begynt å spille fotball to år tidligere.

– Jeg begynte seint, og det ble en veldig brå og akutt lidenskap. Men jeg hadde ikke blikket rettet mot verken kvinnefotball eller herrefotball, eller landslaget. Jeg orienterte meg mot selve spillet, og ting jeg ville få til med ballen, sier hun.

Få år senere ble Klaveness toppspiller. Hun ble en del av landslagsmiljøet, og et klubbmiljø i bergenske Sandviken, der landslagsspillere som Gro Espeseth og Anja Nymark Andersen også spilte.

– I de miljøene var det en ekstrem treningskultur. Folk var flinke til å drive seg sjøl. Alle var selvregulerte, og det var en sterk disiplin på trening. Vi hadde stor takhøyde, med krav til hverandre og veldig aktiv kommunikasjon. Det var full skjerping på banen, man forventet det samme av hverandre som man ga sjøl. Der merker jeg en forandring sammenlignet med i dag. Den lagenergien, og balansen mellom galskap og disiplin, var tøyd mer før. Det var i større grad en kultur for ekstreme utøvere, sier Klaveness, som spilte i Toppserien fram til 2011.

– Bare i løpet av de årene kunne jeg merke endring. Den gangen var alle løvetannbarn fra ulike miljøer, som hadde spilt med gutter da de var små og så clashet sammen i Toppserien. Nå har folk gått gradene i jentemiljøer, kanskje gått toppidrettsgymnas. Det er mer sivilisert, og på sikt vinner du jo strukturer. Men jeg tror man må jobbe for å gjøre spillerne så ufortøyde og konkurransedrevne som vi var før, sier hun, og for å eksemplifisere, viser hun til en av sine første lagvenninner på seniornivå.

– Jeg har aldri, verken før eller senere, på herre- eller damesiden, møtt en så ekstrem forsvarsspiller som Gro Espeseth. Hun hadde litt å gå på i fotballforståelse, men hver takling hun gjorde var den siste i livet. Hun kunne ta ballen med seg hele veien opp og score, ikke fordi hun kunne drible, men på ren vilje. Det ser jeg ikke lenger, sier Klaveness.

Nummer 2

I 2003 startet FIFA med ranking av kvinnenes landslag, og i den første oppføringen var Norge ranket som nummer to i verden, bak USA. Det skulle ikke vare. I 2004 måtte landslaget sitte hjemme under OL. Tittelforsvareren klarte ikke kvalifisere seg. I OL i 2008 røk vi ut i første utslagskamp etter gruppespillet – mot Brasil, en av de «nye» fotballnasjonene som plutselig hadde passert Norges nivå. I VM nådde vi kvartfinalen i 2003, og kom på fjerdeplass i 2007. I EM ble det andreplass i 2005, og tap i semifinalen i 2009. Gode resultater, men sett under ett var de også tegn på at Norge ikke lenger automatisk var en del av den ypperste verdenseliten.

– Vi hadde et forsprang, sier Per Ravn Omdal.

– På fysikk, organisasjon, disiplin, ressurser, samlinger, matching og det sportslige. Så kommer USA, med 8,5 millioner utøvere. Fotball blir den største jenteidretten i USA. Så kommer Kina og Nord-Korea. Så kommer de største fotballnasjonene i Europa. England, Frankrike, Spania. Tyskland har ligget ved siden av Norge hele tiden, og setter inn masse ressurser, sier Omdal.

Denne forklaringen er flittig brukt i «fotballfamilien». Da resten av verden begynte å satse, var det helt naturlig at Norge begynte å falle. Det var ingenting vi kunne gjøre, her var det bare å legge seg ned mens den globale autostradaen ble fylt opp. Spørsmålet er om dette ikke heller er en bortforklaring.

Forklaringen, som snart er benyttet i to tiår, viser at NFF-ledelsen har vært klar over at internasjonale aktører og forbund har begynt å investere i kvinnefotballen. Hvis man virkelig ønsket å beholde posisjonen på toppen, ville da en naturlig refleks være å øke egne budsjetter og satsinger. Dette har ikke skjedd. I stedet har NFFs investering i kvinnefotball i lang tid stått stille.

På de neste sidene kan leseren bli kjent med hvordan NFF-kulturen arbeidet med kvinnefotballen, og om hvordan livet artet seg for de som faktisk jobbet med dette innenfor «fotballfamilien».

Et resultat av NFFs satsing

La oss ta noen raske steg fremover. Norge kvalifiserte seg ikke for OL i 2012, og heller ikke i 2016. I VM i 2011 røk vi ut i gruppespillet, i 2015 nådde vi åttendedelsfinalen. På FIFAs ranking falt vi som en sten. Syvende plass i 2010, åttende plass i 2013, tiende plass i 2015 og fjortende plass i 2018. Midt i denne perioden kom EM i 2013 som et lyspunkt. Der kom Norge til finalen, men tapte 0-1 for Tyskland etter å ha brent en straffe i hver omgang. Mesterskapet fikk NFFs generalsekretær Kjetil Siem til å uttale følgende til VGTV: «Dette er idrettsjenter på et høyt prestasjonsnivå … NFF har satset på kvinnefotball i mange år, og dette er et resultat av den satsingen og god motivasjon for å satse videre.»

Hvordan sto det egentlig til med NFF-satsingen Siem mente lå bak sølvet? Og hvordan gikk det med satsingen de neste par årene? La oss først ta en titt på de tre største kraftsentrene i norsk fotball siden EM-gullet i 1987: Moss, Trondheim og Asker.

I Moss ble Sprint/Jeløys kvinnelag skilt ut i en egen, ny klubb: Athene Moss, med legender som Heidi Støre og Bente Nordby i spissen. I 2001 ankom Lise Klaveness, som i dag forteller om et godt lag, som trodde de skulle hevde seg godt i Toppserien.

– I stedet rykket vi ned. Det som så skjedde, er det som ofte skjer i klubber der satsingen sportslig er bra, men strukturene rundt ikke finnes. Man legger ned laget. Det er en knekk, som er typisk for kvinnefotballen. Du mister ikke bare et lag, men et ekstremt kompetent miljø. Ofte er det sakte opparbeidet kunnskap og kompetanse i en klubb, men så forsvinner hele miljøet, sier Klaveness. Moss og Østfold har vært uten toppklubb siden den gang.

I Trondheim måtte Ørn forlate Rosenborgbanen i 2005 på grunn av nye lisenskrav. Det førte til en lengre periode med det tidligere styreleder og trener Terje Berg kaller «litt farting rundt overalt». De spilte på Lade, Lerkendal og Byåsen, men også på Orkanger og Steinkjer, 41 og 121 kilometer fra Trondheim. I 2011 var klubben i praksis konkurs.

– Ørn slet i 2010 også, sier Ragnar Slettestøl, som kom inn i klubben i 2011, da datteren begynte å spille på rekruttlaget og Slettestøl sa ja til å sitte i styret.

– I 2010 berget de lisensen etter en redningsaksjon i siste liten. Men på årsmøtet hadde en i styret oppfatta at økonomien var dårligere enn hva som var rapportert. Det var godkjent med forbundet og alt virka ok. Men det som ikke var tatt med, var at mange trenere og ansatte hadde utsatt lønnsutbetalingen fra 2010. Det var negativ egenkapital på 700 000 kroner og galopperende utgifter. Neste sommer var den negative egenkapitalen enda verre. Så vi sa opp alle ansatte, sier Slettestøl.

Klubben hadde Gøril Kringen, forsvarsspiller gjennom storhetstiden med 72 landskamper i bagasjen, som trener i 100 prosent stilling.

– Vi trodde først vi kunne ha henne på 50 prosent. Så var det: Nei, vi klarer bare 10. Til slutt var det sånn at om hun skulle fortsette, var det på dugnad. Klubben bør ha meget dårlig samvittighet overfor Kringen. En bauta fortjener ikke å måtte slutte sånn, sier Slettestøl, som sier grunnen til uføret var at man «mista kontrollen» og at det tidligere styret hadde «budsjettert med sponsorinntekter som aldri kom». I de neste årene fortsatte Ørn å flytte rundt i Trondheim.

– De neste årene hadde vi ikke noe sted å være. Vi flakka rundt i byen, var på steder vi kunne være gratis. Kanskje vi kunne holde foredrag eller noe, som betaling, sier Slettestøl om situasjonen i den historisk sett sterke klubben, som bare fem år tidligere hadde spilt semifinale i UEFA-cupen.

Hva med Asker, den siste av de tre store? Den siste pokalen ble hentet i 2005, og da hadde Asker på litt over 20 år vunnet serien seks ganger og cupen fem. På tross av å tilhøre den absolutte norgeseliten, var innstillingen innad i klubben overfor kvinnefotballen heller laber, ifølge Norges første målscorer gjennom tidene, Kari Nielsen.

– Dårlig. Den var dårlig. I hvert fall målt mot herrefotballen. Altså, damefotballen i Asker har alltid hatt dårlige kår. Asker har ikke vært en bygd for damefotball, faktisk. Til slutt var det ikke plass til oss i bygda heller. Asker var ikke skapt for damefotball, jeg hadde aldri følelsen av damefotballen var ønska, sier hun.

Laget hadde blitt degradert til nivå tre i 2005 ettersom klubben ikke greide å oppfylle lisenskravene, men kom seg tilbake til Toppserien. I 2008 sto den i fare for å bli lagt ned med Lise Klaveness, som hadde opplevd det samme i Moss, som en av stjernene. Økonomien sviktet, og klubben greide ikke oppfylle NFFs arenakrav. Hovedproblemet var at kvinnelaget skyldte Asker Skiklubb litt over 400 000 kroner for leie av klubbens egen kunstgressbane. Krisemøte på krisemøte og ekstraordinært årsmøte til tross, kvinnelaget kunne ikke reddes – eller ønsket ikke å bli reddet av hovedklubben. «Vi har hatt for dårlig klubbstruktur. Jeg har også lenge følt at det er en del motstand mot kvinnefotballen i Asker», uttalte Linda Medalen, som da var styremedlem i Asker Fotball Kvinner, til VG.

Men heldigvis: «Stabæk redder Asker» var overskriften i Asker og Bærum Budstikke i oktober det året. Det gamle lokomotivet var «skakkjørt», spillerne var «lei alt rotet», og avisa framstilte overtakelsen som en gladsak. Dermed var Askers kvinnelag historie, mens Stabæk ble en av de første toppklubbene på herresiden som også kunne skilte med et topplag for kvinner.

En analyse over betydningen av at et av norsk kvinnefotballs viktigste klubbmiljøer nå forsvant, ser ut til å ha vært fraværende. Mens offentligheten ellers alltid har vært raske med å sammenligne herrer og damer i fotballen, har vi ikke funnet ut noen sammenligninger her: Hadde det vært i orden om en klubb uten toppfotballtradisjoner, men med penger, tok over lisensen og elitesatsingen til en eksisterende klubb bare fordi den var i økonomisk trøbbel? Hadde det vært ok om Lyn, som gikk konkurs i 2010, flyttet elitesatsingen for menn til Sarpsborg, som på den tiden ikke hadde eliteserielag, men stor interesse? Hadde NFF godtatt det? Fotballpublikum? Eller hadde avisene vært fulle av kronikker om rasering av historie og klubbkultur, og at noen nå skodde seg på andres lange innsats?

Kvinnene i «fotballfamilien»

La oss nå forsøke å få et overblikk på hvordan kvinnefotballen ble behandlet av NFF i tiden rundt Siems uttalelse om at EM-sølvet kom «på grunn av NFFs satsing».

– Det sølvet kom ene og alene på tross av det NFF har gjort. Ikke på grunn av. Det er alltid på tross av, sånn har det alltid vært, sier Gerd Stolsmo, som spilte for Trondheims-Ørn på 1980-tallet.

Ragnar Slettestøl tok over som styreleder i Trondheims-Ørn i 2011. Samtidig ble han styremedlem i Serieforeningen for kvinnefotball, der han fortsatt sitter.

– Av og til kom det gjester fra fotballforbundet til serieforeningen, som skulle holde ulike presentasjoner for oss. Det var aldri et eneste bilde av jenter eller jentefotball i de presentasjonene, og da snakker vi om årene 2011-2014. Tidligere, da Karen Espelund og Per Ravn Omdal styrte som generalsekretær og president, skjedde det mye for likestillingen i norsk fotball. Så var det stopp. Kjetil Siem var et skritt tilbake for norsk jentefotball. På grunn av holdningen til det hele. En gang hadde en klubb kritisert NFF for et eller annet, og da fikk vi en drittmail i retur fra Siem, en skyllebøtte om at vi måtte huske at det var herrefotballen som skapte alle de inntektene som gjorde det mulig at vi i det hele tatt kunne satse på damefotballen, sier Ragnar Slettestøl.

– Som kvinne må du jobbe dobbelt så hardt for å bli respektert, hørt og tatt på alvor, sier Hege Leirfall, om det generelle synet på kvinners kompetanse i «fotballfamilien».

Hun satt i NFF-styret fra 2006 til 2012. Både før og etter dette hadde hun en rekke posisjoner i fotballen, fra bredde til topp, som spiller og i ledelsen. Leirfall har blant annet vært styreleder i Bodø/Glimt, samt jobbet i en forbundskomité med spesielt ansvar for å rekruttere kvinnelige ledere.

– Jeg har møtt utrolig mye hersketeknikker opp gjennom. Under en konferanse skulle vi ha et gruppearbeid, og der ble jeg møtt med følgende: «Hva er det som gjør at du tror du kan komme hit og snakke til oss om fotball? For det første er du ung, og for det andre er du kvinne!» Når du får den starten, så føler du at starter med litt ekstra tillegg. En annen gang skulle jeg holde foredrag, og da ble jeg introdusert som Helge. De trodde det var skrivefeil, det kunne liksom ikke gå an at det var en kvinne som skulle prate, sier Hege Leirfall videre.

Nils Johan Semb, landslagstrener for herrenes A-lag fra 1998 til 2003, ble i 2009 han ansatt som toppfotballsjef i NFF. Altså var det han som hadde det øverste ansvaret for å gjøre Toppserien, Eliteserien og våre landslag bedre. En ringerunde til et utvalg toppserielag i denne perioden, tegner et bilde av en sjef som brydde seg svært lite om kvinnefotball. Var han i det hele tatt på besøk hos klubbene?

– Ikke som jeg har registrert, sier Tor Åge Riisnes, sportslig leder i Klepp.

– Nei, sier tidligere daglig leder i LSK Kvinner, Kristine Skuland Nilsen, som ikke tenkte så mye over akkurat mangel på visitt fra toppfotballsjefen, selv om det er omtrent en halvtime å kjøre fra NFF-kontoret på Ullevaal til hjemmebanen til Norges beste lag.

– Andre fra NFF har vært på besøk, men ikke han, sier hun.

– Nei. Ikke som jeg har sett. Han var her tidlig på 1990-tallet en gang (lenge før han ble toppfotballsjef. Journ. anm.). Lise (Klaveness) har vært her, sier Mette Hammersland, tidligere styremedlem i NFF og nå markeds- og kommunikasjonsansvarlig i Sandviken.

Hun har vært i kvinnefotballen i 40 år.

– Han burde selvsagt ha kommet på besøk, men har ikke hatt interesse for det, mener Hammersland.

I naboklubben Arna-Bjørnar, kan de heller ikke huske å ha fått besøk av Semb.

– Nei, det tror jeg ikke han var, sier Synnøve Tverlid, nestleder i styret i Arna-Bjørnar Kvinner og styremedlem i Toppfotball Kvinner.

– Burde toppfotballsjefen vært hos dere?

– Jeg synes det ville ha vært et godt signal. Skal du ha troverdighet, kan man ikke bare sitte inne. Det har kommet kritikk når det gjelder synlighet. Dette har endret seg etter at Lise Klaveness tok over. Da Semb hadde ansvaret opplevde vi ikke at han var der for kvinnefotballen, sier Tverlid.

– Det har nok ikke vært hans største interesse. Skal man bli tatt på alvor, må det starte på toppen. Han burde hatt en leder som sa: Du skal på disse kampene, sier LSKs trener Hege Riise.

Allerede i 2011 uttalte Serieforeningen at de ønsket en egen toppfotballsjef for kvinner. «Vi føler at vi hele tiden havner i andre rekke», uttalte daglig leder Tone Angeltveit. Semb selv var ikke direkte negativ: «Men en fagsjef som er underlagt meg.»

Denne stillingen tilfalt Heidi Støre, landslagslegenden fra 1980- og 1990-tallet, som ble ansatt sentralt i NFF første gang i 2005. I mange år jobbet hun på et prosjekt om klubbutvikling på kvinnesiden. I 2013 ble hun altså «Leder kvinnefotball».

– Jeg fikk et mer overordna mandat for hele kvinnefotballen. Når du ser fotballen under ett, tror jeg kvinnefotballen er tjent med å være en del av fotballen. I stedet for at man har en egen toppfotballsjef kun for kvinner. Fordi herrefotballen er så ressurssterk når det gjelder mennesker og kompetanse, at kvinnefotballen tjener på å være en del av det bildet.

– Forutsatt at den som er toppfotballsjef faktisk bryr seg om kvinnefotball? At andre ledere faktisk bryr seg om kvinnefotball og handler ut fra det?

– Det er avgjørende at den og de som er på toppen går foran, og viser hvordan integreringen skal være. Hvis ikke blir det som å slåss mot vindmøller. Du kommer ikke avgårde.

– Hvordan var toppledelsens interesse for kvinnefotball da du begynte i den nye jobben i 2013?

– I alle mine år har jeg opplevd at alle ansatte, uansett nivå, bryr seg om kvinnefotball. Jeg har aldri møtt noe negativt, eller noe som bremser, ikke vil bidra eller stikker kjepper i hjulene. Utfordringen er at herrefotballen har kommet så mye lenger, og er blitt så krevende, at det er veldig utfordrende å dele oppmerksomheten din på begge kjønn, sier hun.

Et eksempel på dette så vi sommeren 2015. Det var VM i Canada, og Norge skulle spille sin åpningskamp mot Thailand. Norske fotballfans kunne følge kampen på TV – men NFF hadde lagt fem kamper i Tippeligaen til nøyaktig samme tidspunkt, og skapte dermed en konkurransesituasjon mellom kvinnelandslaget og herreklubbene. Unødvendig, mente kritikerne. Umulig å unngå, mente NFF. «[Vi] kan ikke flytte en hel Tippeliga-runde. Det er så store penger i Tippeliga- og herrelandslagsavtalene. Det bør kvinnefotballen være takknemlig for, for det er det som gjør at vi kan satse på kvinnesiden også», uttalte generalsekretær Kjetil Siem til VG. Siems uttalelse ble av mange oppfattet som meget umusikalsk, ikke minst siden kvinnene var outsidere i et VM, mens herrelandslaget var dypt nede i en bølgedal.

– Kjetil Siem gjorde mer for kvinnefotballen på mange områder enn folk var klar over. Men der også var utfordringen at når du har en sterk herrefotball, tar den mye av oppmerksomheten.

– Hvordan var det å være en del av NFFs ledelse akkurat da, under VM-stormen 2015?

– Det er ikke alt som ble sagt da, som jeg syntes hørtes like bra ut. Men jeg fikk det med meg i en større kontekst. Jeg så alt det andre som Siem gjorde i tillegg. Han gjorde mye bra, som ikke alle ser.

– For eksempel?

– Å være der i hverdagen for oss som drev med utviklingen av kvinnefotball. Jeg husker ikke noen spesielle initiativer, men det var alle de små oppgavene som er der i hverdagen, sier Heidi Støre om Siems innsats.

Den tidligere landslagsspilleren Trine Rønning var ikke like fornøyd med Siem. I forkant av VM i 2015 fikk kvinnene utdelt nye drakter. De hadde forventet å få utstyr tilpasset kvinnekroppen. Det fikk de ikke. Draktene var unisex og shortsene gikk «ned til knærne».

– Igjen kjente man på at forholdene ikke ble lagt til rette, sier hun.

Etter hennes erfaring blir man ikke hørt innad. Da er det utspill i media som blir virkemiddelet.

– Det er dumt at det må gå den veien.

Til NRK sa hun at spillerne «så ut som telt». Ifølge Rønning var svaret fra Kjetil Siem «jeg får vel invitere Trine på telttur på Ullevaal».

– Jeg så humoren i utsagnet, men når det kommer fra øverste hold, fra generalsekretæren, skinner det igjennom at man ikke blir tatt på alvor. Følelsen man satt igjen med var «dere er ikke viktige», sier hun.

Likevel ga NFF etter. Forbundet skaffet drakter i kvinnestørrelse, akkurat i tide til VM begynte.

Farvel til landslaget

Nils Johan Sembs etterfølger i rollen som toppfotballsjef – med den nye tittelen elitedirektør – fikk selv røff behandling av NFF. Som ledende spiller på landslaget under trener Bjarne Berntsen fikk Lise Klaveness regelrett sparken av landslagssjefen – på Gardermoen, midt på natta da landslaget landet etter en skuffende 4. plass i VM 2007 i Kina.

– Det var en dårlig håndtering, og det har han lagt seg flat for. Men det var en viktig hendelse for meg. For jeg tok da et valg om at jeg ikke ville bli med. Da jeg igjen ble aktuell for landslagsspill, var det uaktuelt for meg å utsette meg for det igjen, å være så avhengig av landslaget. Jeg ville ikke at NFF og landslaget skulle være med å påvirke mine følelser noen gang igjen. Jeg tok en veldig bastant avgjørelse på det. Jeg vil drive idretten på andre premisser enn å risikere dette. At noen kommer til meg på natten og knuser meg, sier Klaveness

Dokumentasjon fra det aktuelle tidsrommet viser at det kokte innad i landslaget.

Evalueringsrapporten fra VM, referert i Aftenposten, viste at landslagsspillerne var svært opprørt over behandlingen Klaveness fikk. De var i det hele tatt kritiske til Bjarne Berntsens lederstil. Av samme grunn trakk fem Røa-spillere seg fra landslaget etter OL i 2008. På debattprogrammet Sportstabloid på TV2 uttalte en av dem, Marit Fiane Christensen, at kritiske innspill eller innvendinger om «småting» til landslagssjefen ble møtt med kjeft.

«De lukker døra, er ikke interessert. Dette handler om kommunikasjon og lederstil. Vi har prøvd å ta det opp internt, men ikke nådd frem», sa hun i debattprogrammet.

«Landslaget hadde vært lojale og tatt opp ting 'med kapteinsteamet, gjennom VM-rapporten og gjennom andre kanaler innenfor støtteapparatet. Lise [Klaveness] sendte også et eget brev til NFF. Episoden med Lise skremte folk og knebla oss fullstendig', sa Røa-midtstopperen. «Det har vært betent lenge. Etter at Lise trakk seg kom det tilbakemeldinger på at flere spillerne støttet Lises syn», sa Ragnhild Gulbrandsen til TV2. NFF gjorde ingenting med kritikken, utover å «ta med seg innspillene», som Per-Mathias Høgmo uttalte til Aftenposten. Etter å ha gått av som landslagstrener, hadde Høgmo jobben som toppfotballsjef fram til Semb overtok. Bjarne Berntsen ble i 2012 innstilt til visepresident i NFF – og valgt. På denne måten vokste administrasjonen i NFF sakte. Når en trener mister jobben, flyttes han til en annen posisjon i systemet.

«Hva med jentene?»

I 2009, samme år som Nils Johan Semb ble toppfotballsjef, ble Hege Jørgensen innstilt som styremedlem i NFF. Jørgensen ble født i 1970, og vokste opp på Selvær i Træna, øysamfunnet i havet utenfor Nordland. Det var 15 elever på hele skolen, og Jørgensen spilte fotball «på sletta» med guttene. 17 år gammel begynte hun på videregående i Sandnessjøen. En kveld skulle jentelaget hun spilte på trene, men banen var okkupert av herrenes a-lag. Der og da fikk jentene sjokkbeskjeden: Styret hadde vedtatt å legge ned laget.

– Da våkna nok kampviljen i meg. Tre av oss kjørte bil direkte til styrelederen i treningsklær, sto på trappa og banka på: Hva faen er det her? Til slutt fikk vi gjort om beslutningen, og jeg hadde noen fine år i klubben, sier hun.

Senere flyttet hun til Tromsø der hun spilte på Fløya, og så til Oslo og spill for Kolbotn i Toppserien. Etter karrieren hadde hun verv i mange år som sportssjef i klubben, der hun blant annet ønsket å bygge opp systematiske strukturer som hjalp fram unge jenter som ville satse. Så, i 2008, ble Jenteløftet lansert som en gigantisk satsing på jentefotball fra NFFs side. Blant målsettingene var å vinne medalje i EM i 2009, VM i 2011 og Champions League. I tillegg var målet at Toppserien skulle ha 100 000 tilskuere årlig, innen 2012. Toppklubbene ble lovet massive økninger i overføringene, som blant annet skulle øremerkes til ansettelse av en markedsansvarlig, som igjen skulle sikre at klubbene i fremtiden kunne stå på egne ben økonomisk. Til sammen 200 millioner skulle brukes i Jenteløftet, over en periode på fem år. TV2 var interessert i å backe prosjektet gjennom å vise en toppkamp hver uke. «For oss er det et poeng å få flere tilskuere på kampene», uttalte det 18 gamle Arnar-Bjørnar-talentet Maren Mjelde, med tre lagvenninner, til Aftenposten i sakens anledning.

– Jeg husker den samlingen på Gardermoen, da det ble lansert. Alle var blitt kalt inn, og vi ante ikke hva vi skulle. Sondre Kåfjord var fotballpresident, Karen Espelund generalsekretær. Så fikk vi høre om prosjektet, og det ble fantastisk mottatt. Ideen og initiativet viste en vilje til å gjøre noe, sier Hege Jørgensen.

Et drøyt år senere ble hun oppringt fra valgkomiteen i NFF. Kunne hun tenke seg å stille til valg som styremedlem i fotballforbundet? Jørgensen takket ja, og fra 2010 ble hun en del av NFF-styret. Yngve Hallén hadde i mellomtiden tatt over for Kåfjord som president.

– Jeg gledet meg til å sette i gang med vervet og følte meg veldig heldig som skulle få lov til å være med å påvirke utviklingen av norsk fotball. Men det ble en tøff start. Jeg opplevde blant annet totalt manglende fokus på kvinnefotballen. Den første samlingen vi hadde med administrasjonen, ble det eksempelvis lagt frem måltall og strategier for herrefotballen, mens jeg hele tiden måtte spørre etter tilsvarende analyser for jentene. Avdeling etter avdeling la frem sine strategier, men ingen nevnte jentene. Det var ikke en direkte motstand til kvinnefotballen. Det hadde bare rett og slett ikke prioritet. I etterkant av møtet fikk jeg beskjed fra andre i styret at jeg måtte «roe meg» litt. Men jeg følte det som en plikt å påpeke det jeg så, sier Jørgensen.

Kort etterpå skulle det settes ned en prosjektgruppe, bestående av folk fra både administrasjonen og styret, som skulle jobbe med kvinnefotball.

– Jeg tok det som en selvfølge at jeg skulle være med i den gruppa. Fordi jeg kom fra kvinnesiden og hadde en unik innsikt i feltet. Men jeg fikk plutselig høre at jeg ikke skulle være med i prosjektgruppa. I stedet hadde Yngve plassert seg sjøl i den gruppa, sier hun.

Yngve Hallén kopierte altså metoden til Nicken fra 1970-tallet, da han satte seg sjøl i Damekomiteen for å – som Ellen Wille sa – «bremse utviklingen».

– Jeg syntes det var rart at NFF ikke ønsket å bruke den kompetansen de faktisk hadde tilgang på. I stedet opplevde jeg at kompetansen jeg hadde nesten ble brukt mot meg, sier Jørgensen.

Samme år, og vi er fortsatt i 2010, ble den årlige La Manga-støtten på to millioner kroner plutselig kuttet av NFF. Litt senere, i november, fortsatte forbundet å svinge spareøksa. Ytterligere fem millioner kroner forsvant fra Jenteløftet. Daglig leder Jan Erling Nilsen i Toppserie-klubben Grei kalte kuttene et «svik», mens Serieforeningen for kvinnefotball uttalte at toppserielag kom til å måtte trekke seg som følge av dramatiske innstramningene. Kristiansand-laget Donn var ett av dem som slet mest, og de måtte til slutt trekke seg og starte på nytt i 3. divisjon som følge av kuttene. «Forbundet er i ferd med å rasere norsk kvinnefotball med drastiske millionkutt. Hele jenteløftet har vært et luftslott», sa Donns lagleder Fridtjof Jakobsen til Fædrelandsvennen i sakens anledning.

– Jeg opplevde dette som tøft. Og jeg reagerte på det jeg mente var en manglende helhetlig strategi for videreutviklingen av kvinnefotballen. Det å bare kutte i støtten etter at toppklubbene hadde forpliktet seg til ansettelser, var jo svært problematisk. I tillegg mente jeg det ikke var tilstrekkelig fokus på de lange linjene, på talentarbeidet og utviklingen av det kommersielle produktet, sier Hege Jørgensen.

Norge tapte semifinalen i EM 2009, og det ble ikke spilt bronsefinale. Denne delte bronsemedaljen var det eneste av elitemålene i Jenteløftet som var i nærheten av å bli innfridd. En Toppserie med 100 000 tilskuere, som var mer attraktiv for sponsorer, spillere og publikum, lå langt unna. Et annet mål var å bygge opp sterke klubborganisasjoner, noe som heller ikke skjedde. I bredden var det et mål å rekruttere og utvikle flere jentespillere, og dette tallet har stort sett alltid steget jevnt, også under Jenteløftet.

Likevel, i Siems øyne, hadde NFFs satsing på kvinnefotball i denne perioden vært solid – som han uttalte da Norge kom til finalen i 2013-EM.

Selvkritikk, for første gang

Kjetil Siem er kjent for å svare på kritikk fra kvinnelige fotballaktører ved å be dem slutte å sutre. Men denne gangen tar han selvkritikk. Riktignok med et lite forbehold. Han husker godt uttalelsen om at kvinnene måtte være takknemlige overfor herrene, og bråket som oppsto i etterkant.

– Ordet takknemlig ble oppfattet veldig provoserende, og jeg burde uttalt meg annerledes, men det er viktig å se helheten. Inntektene helt fram til det siste har kommet fra herrefotballen. Også internasjonalt er det slik, sier Siem.

Ifølge Siem var noen av de norske TV-selskapene på den tiden villig å betale mer for Tippeligaen og herrefotballen om de kunne slippe å sende Toppserien, på grunn av kostnadene ved å produsere TV-bildene kombinert med lave seer- og tilskuertall. Dermed, mener Siem, var all økonomisk satsing på kvinnefotball mulig på grunn av TV-avtalene fra herrefotballen. Den tidligere generalsekretæren forteller at da han kom til NFF, opplevde han konfliktnivået mellom forbundet og kvinnefotballen som høyt. Satt på spissen var det med Siems ord noen ganger «mer kjønnskamp enn fotballkamp». Han reagerte på at noen av kvinnefotballens ledere, slik han så det, nesten alltid klaget og skyldte på andre, særlig forbundet.

– Det var holdninger som sto i sterk kontrast til produktet selv, jentene på banen, som tross ulike vilkår alltid var positive, proffe og ga alt. Jeg kom selv rett fra TV-industrien, prøvde være ærlig og si det som det var. Men bruk av ordet «takknemlig», ble både feil og bidro ikke til samarbeid, og jeg burde ikke sagt det på den måten, sier mannen som i dag jobber i Fifa.

Om «drittmailen» Slettestøl i Trondheims-Ørn beskrev, tar Siem nok en gang selvkritikk:

– Det er riktig at jeg sendte en oppgitt mail, fordi det var så tydelig to fronter som sto mot hverandre, framfor at vi jobbet sammen for å løfte produktet. Jeg kunne nok ha formulert meg bedre. I ettertid ser jeg det, men jeg var oppgitt, sier han, og legger til at det «raskt ble bedre» og at NFF satset «veldig mye» på kvinnefotballen.

– VM i 2011 var en fiasko. Inn kom Even Pellerud og Roger Finjord og fikk inn ny fart og entusiasme. Vi ansatte egen toppfotballsjef kvinner og bygde ny avdeling med flere nye kvinnelige ansatte. Vi tok flere kvinner inn i ledergruppen, og vi ansatte egen profil- og merkevaresjef for jentene. Vi flyttet cupfinalen inn i Telenor Arena som også er blitt en flott ramme med mange aldersbestemte cupfinaler samme helgen, sier Siem.

Med «egen toppfotballsjef» sikter han til Heidi Støres stilling. Altså den stillingen toppfotballsjef Nils Johan Semb presiserte at ikke skulle være en egen toppfotballsjef, men en fagsjef underlagt ham selv. Det er heller ikke krystallklart hvem som utgjør ledergruppen i NFF. I 2016 presenterte VG en oversikt der det kom fram at 45 av 96 ansatte i NFF hadde lederstillinger. Ved siden av Støres stilling, har eksempelvis HR-avdelingen ofte hatt kvinnelig leder.

I motsetning til Siem mener Nils Johan Semb at kritikken mot ham ikke er berettiget. Vi har sett at en rekke toppserieklubber mener det var svært uheldig at Semb aldri var på kamp eller besøk hos toppklubbene.

– Det lå ikke i min arbeidsinstruks. Det var andre i NFF som hadde det ansvarsområdet. Det er urimelig å rette kritikk mot noe man ikke har ansvar for.

– Du hadde overordnet ansvar for norsk toppfotball, blant annet med ansvar for alle landslagene. Ville du hatt bedre grunnlag for denne jobben om du hadde nærkontakt med klubbene, der spillerne utvikles i det daglige, hele tiden?

– Når det gjelder klubbfotballen har ikke det ligget i min arbeidsportefølje. I den lå landslagene, landslagsskolen og trenerutdaninngen. Direkte inn i klubbene – de er autonome, de velger selv sine trenere og spillere – der har ikke jeg hatt noen rolle.

– Kunne du besøkt dem for å få et bedre innblikk?

– Jo, men jeg hadde innblikk gjennom fellessamlinger og visste hvordan de drev. Det var andre som hadde det direkte ansvaret. Det ville ha vært dårlig tidsbruk for meg å reise mye ut til klubbene, uavhengig om vi snakker herre- og kvinnesiden.

– Var du mye ute i herreklubber?

– I forbindelse med ulike prosjekter var jeg det, mer for herre- enn for kvinnefotballen. Dette gikk på måten NFF organiserte seg på, sier Semb.

To proffdager og en gul drakt

I denne perioden var LSK Kvinner det totalt dominerende laget i Norge. Suksessen kom som følge av at den tidligere A-lagskapteinen Per Berg midt på 2000-tallet begynte å sponse klubben, gjennom sitt eiendomsfirma.

– Det jeg så da jeg kom inn var mange jenter som ville videre med idretten sin, men det fantes ikke midler. Den som ville ha en brus i pausen, måtte betale den selv.

Bergs selskap gikk inn med mye penger.

– På det meste hadde klubben et budsjett på 12 millioner kroner og da bidro vi med omtrent ni millioner.

Det ga raskt resultater. Klubben vant serien for første gang i 2012, og etter sølvet i 2013 vant de hvert år mellom 2014 og 2018. I samme periode har de vunnet fire cupgull. Bergs satsing innebar at LSK kunne dra i gang en nyvinning i norsk kvinnefotball: Proffdager. Altså at spillerne kjøpes fri fra sine sivile jobber, slik at de to dager i uka utelukkende kunne være fotballspillere. Ideen var hentet fra LSKs herrelag på 1970-tallet, som ble den første klubben som skrev såkalte «non-amatør»-kontrakter med spillerne.

LSK Kvinner trente to økter, og mellom øktene var det taktikk, fysioterapi, skadeforebygging, måltider og spillermøter. Slik tok LSK et skritt nærmere de store klubbene i Europa, der det ene rene profflaget etter det andre har blitt etablert det siste tiåret: PSG, Lyon, Wolfsburg, Chelsea, Manchester City, Arsenal, Barcelona og så videre.

«I høst har jeg bare spilt fotball. Det er utrolig gøy å få den muligheten,» sa 22 år gamle Emilie Haavi til VG i 2014. Haavi spilte også på landslaget, og nå kunne hun ganske enkelt kutte ut arbeidet ved siden av.

Per Berg så på sin side for seg en utvikling der NFF gradvis oppgraderte sin satsing på Toppserien.

– Hvis NFF har ønske om at norsk kvinnefotballen skal være i verdenstoppen, må de ta konsekvensen av det, også økonomisk og overføre midler som gjør det mulig. Talentene er der, de må bare gis muligheten. En innsprøytning av 5-6 millioner kroner til hver klubb fra sentralt hold ville ha hevet nivået betraktelig, sier han.

Slik gikk det ikke. Til slutt så ikke Per Berg noen annen råd enn å begynne å trappe ned sin satsing.

– Vi hadde betydelig mer midler før, sier Emilie Haavi, vinteren 2019.

– Lønningene har gått ned. Det er mindre budsjett i LSK nå enn da jeg kom hit for seks år siden. Jeg tror Per Berg håpet at vi skulle bli mer bærekraftige enn vi har vært. Men jeg føler jo ikke vi kunne gjort så mye mer enn vi har gjort resultatmessig, sier Haavi, som sammen med lagvenninnene gjerne kan innkassere seriegullet en måned før serien er ferdigspilt. De få gangene de avgir poeng i serien, er når kampene kommer rett etter oppgjør i Europa.

– Men vi trener like mye. Om ikke enda mer. Det er fordi folk prioriterer det, foran jobb og studier. Man tar seg tid til det.

– Hva med deg selv?

– Mesteparten av tiden går til trening med LSK. Jeg går deltid på Norges Idrettshøgskole (NIH), i tillegg må jeg jobbe 1-2 dager for å få det til å gå rundt. Jeg tror jeg skal være dagmamma for en jente, sier Haavi, som i 2014 var jublende glad for å kunne være fotballspiller på heltid. Vi husker Kjetil Siems uttalelse fra EM 2013, da sølvmedaljen skulle inspirere NFF til «videre satsing» på kvinnefotball. I 2019, samme år Norge skal delta i VM, måtte hun ta kraftige steg nedover på proffstigen.

En av oppgavene Haavi har levert på NIH hadde et tema hun kjente godt selv: Kjønnsforskjeller i fotballen. Oppgaven var å skrive en kronikk, og Haavis tekst havnet i VG. Kronikken skildrer først en en foreleser på studiestedet, som fortalte at fotballanlegg var blant de største mottakerne av spillemidler – og det hadde ikke gitt særlig gode resultater, hø hø hø. «Og der satt jeg som kvinnelig fotballspiller», skrev Haavi. «Jeg hadde kvalifisert meg med landslaget til VM bare noen dager i forveien. Akkurat det syntes jeg var en vond følelse. Som om vi ble glemt, eller var ubetydelige, målt i norsk målestokk.» Videre i teksten viser hun til diverse tall: I 2017 var premiepotten til Eliteserien var på 175 millioner, mens Toppserien fikk 1,5 millioner fordelt på de åtte beste lagene. LSK vant Toppserien og fikk 400 000. RBK vant Eliteserien og fikk 22,9 millioner, mens de to herrelagene som rykket ned fikk 7,6 millioner hver.

– Men det mest sjokkerende jeg kom over, var tallene fra Akademiklassifiseringen, sier hun.

Dette er en ordning der herreklubbene skal bruke 320 millioner på spillerutvikling over seks år.

– Det betyr at guttene og jentene i Norge i dag ikke har like muligheter. Det gjorde inntrykk, særlig at forskjellene er så ekstreme når spillerne er barn og unge, sier Haavi.

Noe tilsvarende finnes ikke for kvinnene. Men Serieforeningen, som i 2018 skiftet navn til Toppfotball Kvinner, har uttalt at de ønsker å etablere noe tilsvarende.

Sølvet i EM 2013 ga «motivasjon til å satse videre», sa Kjetil Siem. Per Berg og resten av LSK Kvinner – Norges spydspiss i Europa, den eneste klubben som var i nærheten av nå målet til Jenteløftet, altså medalje i Champions League – merket ingenting til satsingen. Så har også fasiten i Europa vært utvetydig. I møtet med de aller beste, kommer laget til kort.

Kamp om mediepenger

Når forskjellene mellom kjønnene er oppe til debatt, er NFF raske med å påpeke at de er kjønnsnøytrale – tiltak i NFF-regi skal være like gode for jenter som gutter.

– Fotballen er ikke kjønnsnøytral. Man snakker om «fotball» og «jentefotball», sier den tidligere landslagsspilleren Trine Rønning, som i dag er prosjektleder for jentesatsingen i Telemark Fotballkrets.

Som et eksempel trekker hun fram videoen Avaldsnes lagde før cupfinalen i 2017. I videoen får gutten en finere julegave enn jenta. På skolen får han PC og innbundne bøker, mens hun får en slitt kladdebok og blyant. Teksten «Tenk om det var sånn … sånn som i fotballen» rullet over skjermen og filmen ble avsluttet med: «Guttene har 100 ganger mer ressurser på veien fra barnefotball til landslaget».

«Den urettferdigheten er en del av grunnen til at jeg har pumpet penger inn i klubben», sa Arne Utvik, klubbens rike onkel, til NRK da videoen ble lansert.

La oss ta nok et tilbakeblikk, for å illustrere hvordan medieavtalene har påvirket kjønnsbalansen i norsk fotball. Den største konfliktlinjen på begynnelsen av 2000-tallet, da betalingsvilligheten fra TV-selskapene økte, var spørsmålet om hvem som eide Tippeligaen. Var det klubbene eller fotballforbundet?

Eliteklubbene på herresiden, gjennom organisasjonen Norsk Toppfotball (NTF), krevde mer av medieinntektene. Det var tross alt deres kamper som var «produktet». NFF, anført av daværende generalsekretær Karen Espelund, mente at inntektene til norsk fotball tilhørte norsk fotball – og norsk fotballs paraply- og forvaltningsorgan er NFF. NFF eier seriesystemet, konkurranse-strukturen og regelverket. Og de som eier NFF er deg og meg og alle som er medlem i en fotballklubb.

Det var steile fronter – og partene inngikk et kompromiss. De dannet selskapet Fotball Media AS, der NFF og NTF eier 50 prosent hver. I grove trekk er avtalen utformet slik at NTF sitter igjen med 75 prosent av medieinntektene, mens 25 prosent går til NFF. Dermed hadde NFF i stor grad kjøpt argumentet om at toppklubbene på herresiden var «produktet».

Siems takknemlighetsuttalelse fra 2015 er et eksempel på hvordan dette synspunktet er blitt formulert. Administrerende direktør i NTF, Leif Øverland, har ved flere anledninger uttalt at NTF er det «ligaforbundet» i Europa som avgir mest av sine inntekter. Denne holdningen deles av den øverste ledelsen i NFF. I VG august 2017 skrev Pål Bjerketvedt og Terje Svendsen – duoen som tok over etter Siem og Hallén som generalsekretær og fotballpresident – følgende: «Faktum er toppfotballproduktet på herresiden (Eliteserien og Obosligaen) er den største inntektskilden i norsk fotball gjennom salg av medierettigheter. NFF disponerer 25 prosent av disse inntektene, noe som er en svært høy prosentandel sammenlignet med andre nasjoner. Det er blant annet disse inntektene som muliggjør nivået vi har på overføringer til kvinnefotballen, den kjønnsnøytrale spillerutviklingsmodellen, fotballkretsene og mye mer.» Beskjeden var den samme som fra Siem to år tidligere: Resten av Fotball-Norge skal være herreeliten takknemlig.

At ledende personer gjentar at herreklubbene er snille som deler sine inntekter med andre grener i Fotball-Norge betyr likevel ikke at det er helt sant: Det er forbundet som har avgitt penger og makt til herreklubbene, gjennom avtalen med NTF.

Argumentet om at de som drar inn mest også skal få mest, møter motstand. Blant annet med utgangspunkt i at NFF er en medlemsorganisasjon. Stabæks Richard Jansen har formulert kritikk mot forbundet, ved å vise til at ordet «subsidiering» bare brukes når det gjelder kvinnefotball. Egentlig burde ordet blitt brukt om nesten alt: «Satt på spissen er det Rosenborg, Brann, Vålerenga og A-landslaget menn som subsidierer resten av norsk fotball, siden det er disse lagene som genererer flest TV-seere og således er mest interessante for dem som kjøper TV-rettighetene», skrev Jansen i VG.

Uansett har fordelingen i inntekter fra medieavtalene har skapt to forskjellige verdener for gutter og jenter som har mål om å bli best mulig i sin valgte idrett. For det er disse medieavtalene som har gjort NTFs økonomi solid, som igjen muliggjorde akademiklassifiseringen som sjokkerte VM-spiller Emilie Haavi.

Akademiklassifiseringen ble lansert i 2017. Kompetanseavdelingen i NTF hadde i ti år reist Europa rundt og besøkt fotballklubber for å lære om talentutvikling, og kommet opp med en modell de mente passet norske forhold. Over seks år skulle NTF fordele 320 millioner kroner til sine medlemsklubber for å drive spillerutvikling. 320 millioner kroner for gutter. 0 kroner for jenter.

– De 320 millionene som overføres til spillerutvikling på guttesida, det skjer gjennom NTF, men det spiller ingen rolle. Dette er egentlig forbundets penger, det er fotballens penger. Her er det gjort noen politiske vedtak som ligger tilbake i tid, som har gjort at det har blitt som det er blitt. Derfor er det så enkelt å si: Det er NTFs penger, det kan ikke vi gjøre noe med. OK, hva har NFF gjort i alle de årene, for å kompensere? Hva har man gjort for å sikre at det er en utvikling på kvinnesiden også? spør Hege Jørgensen.

Det er NFF som har gitt fra seg markedsrettighetene til NTF. Så lenge NFF ikke tar ansvaret med å jevne ut forskjellen, kan ikke forbundet anses som kjønnsnøytralt.

– De skyver fra seg ansvaret, sier Jørgensen.

Det er ikke bare skjevt i kroner og øre, men også i kunnskap. Toppfotballsenteret har samlet en mengde data og forskning som gjelder utviklingen av talenter på guttesiden. Noe tilsvarende finnes ikke for jentesiden, noe også Espelund-rapporten påpekte. Dermed må klubbene selv gjøre hele jobben.

– I LSK har vi startet med å samle data på egen hånd. Vi hadde noen kanadiske spillere, de var vant til å bli målt på alt hele tiden. Her kunne NFF vært i forkant, og øremerket milder til den typer arbeid i klubbene sier Hege Riise.

Best i Europa

Mens NFF var opptatt med å diskutere medieavtaler med NTF, vokste nye talenter frem.

I 2016 kåret UEFA Ada Hegerberg fra Sunndal i Møre og Romsdal til Europas beste spiller. Cristiano Ronaldo fikk samme utmerkelse på herresiden, og bildene av de to enerne fylte norske og en del europeiske medier i noen dager. «Dette er stort for Hegerberg, og det er også svært hyggelig for norsk fotball», uttalte fotballpresident Terje Svendsen til Aftenposten i sakens anledning.

Ada og søsteren Andrine vokste opp i Sunndal i Møre og Romsdal. Da Ada var 10 og Andrine 12, flyttet familien til Østlandet for å bedre jentenes muligheter til å bli toppspillere. Duoen debuterte for toppserieklubben Kolbotn da de var 15 (Ada) og 16 (Andrine). Ada var først ute på A-landslaget, i 2011. Andrine fulgte året etter, og begge deltok da det ble EM-sølv i 2013. I 2012 gikk de begge til Stabæk, i 2013 til storklubben Turbine Potsdam i Tyskland, før veiene skiltes på klubbsiden. Andrine gikk til Göteborg FC, og i 2017 spilte hun for Birmingham før turen gikk videre til Paris Saint-Germain. Ada gikk til franske Lyon i 2014, og hjalp klubben til seriegull i 2015, 2016, 2017, 2018 og 2019. De siste fire årene har også Lyon vunnet den gjeveste turneringen av dem alle, Champions League, med Ada som storscorer og stjernespiller. I årets finale mot Barcelona scoret hun hat trick.

Hver gang en av Hegerberg-søstrene vant en tittel eller fikk en utmerkelse, var NFF ute med gratulasjoner og lykkeønskninger: Norges satsing på kvinnefotball er en suksess!

Samtidig kritiserte Ada NFFs opplegg offentlig, for eksempel i et intervju med Sunnmørsposten i 2016. Den gang sa hun at «kvinnefotballen ikke har den respekten den skal ha i Norge». Hun uttalte også at det i barnefotballen, for yngre jenter i alle de små klubbene rundt i Norge, er for lite fokus på kvalitet og gode treninger sammenlignet med gutta.

I denne perioden hadde de norske landslagene flere sponsorer. Blant annet Telenor og Bama. Særlig Ada ble ofte brukt i sponsorkampanjer. Det samme gjorde andre norske stjerner som Caroline Graham Hansen og Maren Mjelde. Pluss herrespillere som det purunge supertalentet Martin Ødegaard. Gutta fikk godt betalt for sine opptredener foran kamera, opptil 20 000 kroner per oppdrag. Jentene fikk ingenting.

Ringen i lomma

«Fotballfamilien» har stort sett gått fri for beskyldningene som har rammet andre samfunnssektorer etter metoo-kampanjen. Men også på seminarer og konferanser på Ullevaal stadion har seksuell trakassering vært et stort problem. Tidligere styremedlem Hege Leirfall er en av dem som kan bekrefte dette.

– Det var konferanser der du opplevde at noen putta gifteringen sin i lomma den ene dagen og tok den på seg igjen den neste, sier hun, som illustrasjon på hvordan kulturen kunne være.

– Jeg har hatt et par ubehagelige episoder, spesielt én. Da var Karen Espelund generalsekretær, og hun tok tak i det med en gang. Jeg var alltid bevisst med hvordan jeg opptrådte, både i forhold til alkohol og hva jeg hadde på meg.

– Bidrar dette til at kvinner med høy kapasitet forsvinner ut av fotballen?

– Det tror jeg absolutt. Vi er der for det vi står for, for det vi har lyst til å gjøre. Det skulle være unødvendig å til enhver tid måtte være så ekstremt bevisst på hvordan du opptrer og er, sier Leirfall.

I journalist Birger Løfaldlis bok Landslaget (2017) fortalte Hege Jørgensen om fysiske tilnærmelser fra NFF-ledelsen, samtidig som hun opplevde å ikke bli tatt på alvor faglig. Hun forteller at seksuell trakassering kombinert med faglig usynliggjøring fortsatt er et problem på Ullevaal, med referanse til seminarer og kurs avholdt så sent som det siste året.

– Det som er så trist, er at andre kvinner innimellom offentlig går ut og nekter for at dette er et problem. Under et kurs tok jeg kontakt med kursledelsen for å rapportere, men de bare trakk på skuldrene. Litt senere snakket jeg med andre jenter som hadde vært på kurset, og de hadde samme opplevelse som meg.

– Det koster. Jeg innrømmer at det tidvis har vært kjempetøft, sier Jørgensen om sine siste ti år i fotballedelsen. – Av og til har jeg tenkt: Hva holder jeg egentlig på med? Orker jeg det lenger? Jeg har deltatt i møter hvor det har blitt brukt stygge hersketeknikker, og det har kommet en del tårer. Aldri i møtene, men etterpå. Gjerne i bilen på vei hjem. Men jeg brenner for dette og det har skjedd en veldig positiv utvikling i organisasjonen de siste årene. Det er lettere nå, og jeg føler at både kvinnefotballen og kvinner generelt får en mer og mer naturlig plass i fotballen. Det er motiverende og gir meg energi til å fortsette.

Trenerskifter

Landslaget var i denne perioden preget av uvanlig hyppige trenerskifter. I 2009 fikk Eli Landsem jobben, som tidenes første kvinnelige A-landslagstrener i fotball. Men i 2012, etter en vellykket EM-kvalik, sluttet Landsem. Landsem selv sa at avgangen kom etter en evaluering spillerne hadde, der de «ikke ønsket å dra i samme retning som meg». Da ble det umulig å fortsette, sa Landsem.

Landslaget trengte ny sjef, og toppfotballsjef Semb uttalte til TV2: «Vi tenker langsiktig inn mot et VM i Canada i 2015 og OL i Brasil i 2016. I det løpet er naturligvis også EM i 2013 en viktig begivenhet og et viktig mål, men det langsiktige er enda viktigere.» Mange av spillerne, som de siste par årene hadde fokusert på EM, stusset over at mesterskap tre år fram i tid plutselig var viktigere. Ny trener ble helten fra 1990-tallet, Even Pellerud.

«Even innfridde de kravene vi stilte til den nye landslagssjefen. Den kravlista var lang og ambisiøs, vi ville ha en trener med lang nasjonal og internasjonal erfaring med gode resultater, og som er en tydelig leder. Vi føler at vi fant alt det i Even», sa toppfotballsjef Nils Johan Semb da Pellerud gjorde landslagscomeback. I 2015 trakk Pellerud seg, etter at Norge røk ut i åttendedelsfinalen i VM i Canada. Assistenten Roger Finjord tok over, og plutselig var ikke kravlista like lang og ambisiøs lenger. Finjord hadde trent Altas herrelag i 2004-2005, og Stabæks kvinnelag i 2010 og 2011. Ellers hadde han vært assistent, eller andre roller i ulike trenerteam.

«Han har alle kvalitetene som skal til, blant annet et brennende engasjement», sa Semb til Dagbladet. Semb hadde spurt spillerne om råd før ansettelsen. «Slik jeg oppfattet det, ønsket spillergruppa noe nytt», uttalte Solveig Gulbrandsen, legenden med 184 landskamper bak seg, til Josimar. «Spillerne ble spurt om innspill, de ga en klar tilbakemelding, men ble ikke hørt», sa daværende leder for Serieforeningen, Synne Tverlid, i samme artikkel. Dette ble bekreftet av flere spillere Josimar snakket med, men ingen ønsket å stå fram med kritikk av egen arbeidsgiver – altså NFF. Ifølge Josimars kilder var Finjord den eneste kandidaten Semb hadde kontakt med før ansettelsen. Dette benektet Semb.

«Vi sjekket ut forholdsvis mange kandidater. Dette var midt i sesong, så sier det seg selv at det ikke er så mange som er tilgjengelig. Det er ikke alle som ønsker å trene kvinnefotball heller.»

Etter et år, altså i september 2016, sluttet Finjord. En av grunnene var at spillerne var misfornøyde med det fotballfaglige nivået, både på treningsfeltet og på taktiske kampforberedelser. Like før jul ble svenske Martin Sjögren, som hadde vunnet seriegull i Sverige med Linköping og Malmö, annonsert som ny trener. Igjen høstet NFF kritikk. Flere mente norske Monica Knudsen – fersk vinner av tre strake The Double med LSK – burde fått jobben, framfor nok en mann. Lise Klaveness mente signaleffekten var «urovekkende og nedstemmende», og sa videre til Aftenposten: «Faglig ser det ut som dødt løp, men han har ikke den spillererfaringen hun har med OL-gull og mange seriemesterskap, og har heller ikke den hovedoppgaven i ledelsesfag hun har fra NIH.»

Sjögren skred til arbeidet, og den første store testen var EM i 2017. Med Europas beste spiller Ada Hegerberg, samt viktige profiler fra klubber som Wolfsburg, Birmingham og Chelsea på laget, kunne det vel ikke gå så altfor galt med Norge i EM 2017? Even Pellerud, nå omplassert og med tittelen «Fagsjef for kvinnefotball», var i hvert fall optimist. I en artikkel på NFFs egen side fotball.no ramset han opp våre største stjerner, og viste til deltakelse i EM for diverse ungdomslandslag. «Likevel gjør vi vårt beste for å overbevise våre landsmenn og landskvinner om at vi har mistet grepet på kvinnefotballen. Dette er historieforfalskning og sjølplaging. Sannheten er at vi hevder oss svært godt anno 2017.»

Norge tapte alle kampene i mesterskapet. 0-1 mot Nederland, 0-2 mot Belgia og 0-1 mot Danmark. Rett ut, uten å ha scoret et eneste mål. Norges dårligste innsats i et EM noensinne. Medias søkelys gikk primært mot Sjögren og Hegerberg, som forklarte fiaskoen som best de kunne. Også Terje Svendsen ble konfrontert med den labre prestasjonen. Til NRK pekte han som sedvanlig på utviklingen internasjonalt. Når de store landene gir gass, er det vanskelig å henge med. NRKs journalist spurte om økte ressurser kunne løse kvinnefotballens utfordringer. «Nei, overhodet ikke», svarte Svendsen, og la til at det handlet om å «øke den kommersielle verdien på kvinnefotball», for på lang sikt var det «inntektspotensialet i kvinnefotballen som også bestemmer ressurstilfanget». Hva mente han, egentlig? Først sa han at lille Norge hadde vanskelig for å henge med når Europas store land og klubber begynner å satse. Så sa han at kvinnefotballen likevel ikke trengte ekstra ressurser, selv om nettopp ressurser er det norsk fotball alltid hevdet å mangle, sammenlignet med de store europeiske landene.

Siste del gir likevel inntrykk av at ressurser er viktige – men de måtte komme gjennom kvinnefotballens egne «kommersielle verdi».

Greit.

Da må man anta at neste oppgave for Svendsen og hans team på Ullevaal, ville være å finne noen potensielle sponsorer som mente at kvinnefotballen faktisk hadde en kommersiell verdi.