Josimar

Leder

Da Premier League startet opp etter koronapausen, løp spillerne ut på banen med «Black Lives Matter» på ryggen. Lagene knelte før avspark, som en markering mot systemisk rasisme.

Tekst: Redaksjonen

Noen av oss er gamle nok til å huske det mørke 1980-tallet, der åpenlys rasisme var helt vanlig på engelske fotballtribuner. Chelseas første svarte spiller, Paul Canoville, ble hilst velkommen av supportere kledd i Ku Klux Klan-kostymer. Bulldog, medlemsbladet til den rasistiske organisasjonen National Front, ble uhindret distribuert utenfor landets fotballbaner. Mellom sidene fylt av nazistisk raseideologi skrev de om rekrutteringen av nye rasister på ståtribunene, og førte alternative ligatabeller der mål scoret av svarte spillere var strøket. Det var denne mennesketypen som hetset John Barnes på flyet hjem etter en landslagsturné i Sør-Amerika. Barnes hadde, på Maracanã, scoret etter å ha driblet vekk halve Brasil og sikret en historisk 2-0-seier. Ifølge rasistene hadde England bare vunnet 1-0 siden «nig goals don’t count». Verken klubber, forbund eller offentlige myndigheter løftet særlig på øyenbrynet.

Premier Leagues restart sammenfalt med demonstrasjonene mot politivold og rasisme mot den svarte befolkningen i USA etter at en politimann i Minneapolis myrdet George Floyd. Det var forfriskende å se en sterk aktør innen fotballen som Premier League ta et standpunkt.

Da Liverpool holdt trening på Anfield 1. juni, la klubben ut en video av spillerne som knelte i solidaritet med Black Lives Matter. Liverpool hadde ikke holdt en slik markering da de reiste til Qatar for å spille klubb-VM et halvt år tidligere. Qatar omtales i en ny rapport fra FNs spesialutsending som et gjennomført rasistisk og diskriminerende land. Gjestearbeiderne i Qatar er i realiteten slaver. Apartheidstaten Qatar er tildelt æren av å være vertskap for verdens mest prestisjefylte idrettsarrangement – fotball-VM i 2022. FIFA, som kastet seg på «Black Lives Matter»-bølgen, la i 2016 ned sin «Task Force Against Racism And Discrimination». Jobben mot rasisme var gjort, mente FIFA, seks år før VM skal avholdes i et land som deler opp mennesker i hvor mye de er verdt.

Da Liverpool-sjef Jürgen Klopp ble spurt av VG i forkant av klubb-VM om hva han tenkte om å reise til Qatar, reagerte tyskeren med sinne. VG fikk etterpå beskjed av klubbens pressesjef om å ikke stille liknende spørsmål til spillerne.

Manager til rivalen Manchester City, Pep Guardiola, under pressekonferansen etter seieren i ligacupfinalen i 2019, holdt et flammende innlegg til støtte for demokrati og ytringsfrihet i sammenheng med at katalanske politikere ble fengslet av spanske myndigheter. Han ble spurt om hans engasjement for demokrati og ytringsfrihet også gjaldt Abu Dhabi. Manchester City er eid av Abu Dhabis kongefamilie. Og landet er i likhet med Qatar en apartheidstat. I stedet for å ta et standpunkt for menneskerettigheter i Abu Dhabi, brukte han pressekonferansen til å skryte av klubbens eiere.

At Klopp og Guardiola, to store fotballtenkere, har jobb i England, er den naturligste ting i verden nå. Slik var det ikke alltid. Før Premier League ble den pengemaskinen det er i dag, var engelsk fotball et helbritisk fenomen. Udiskutabelt har trenere og sportsdirektører fra andre land har løftet Premier League til å bli det «produktet» det er i dag. Trenere med mørk hud hører dog med til sjeldenhetene. Av profesjonelle spillere i England, er omtrent 25 prosent svarte. I 2019 var antallet trenere med minoritetsbakgrunn fordelt på de 92 profesjonell klubbene tre. Det er én færre enn i 2001. I et land kjent for å resirkulere spillere inn i treneryrket, går ikke det tallet opp i 25 prosent.

Markeringer mot rasisme og diskriminering som Premier League har gjort i sommer er viktige. Det løfter budskapet opp fra gata.

Enda bedre ville det ha vært om fotballen virkelig mente det.

JOSIMAR RETTER. I en lederartikkel tidligere år skrev vi: «[Saudi-Arabia] har nå kjøpt Newcastle United.» Dette stemte ikke. Josimar beklager.