Josimar

Trang fødsel

Fra amatør til proff på ti år. Arsenal har målrekorden, med 11 mål mot Bristol City i 2019. Her er en kvikk guide til de første ti årene med WSL.

Tekst: Marius Lien

Den første versjonen av Women’s Super League skulle egentlig gått av stabelen i 2010, men som en illustrasjon over kvinnefotballens posisjon i England, ble sesongen avlyst grunnet finanskrisen i 2009.

Året etter gikk det endelig i orden. Siden 1991 hadde den øverste divisjonen gått under navnet Premier League National Division. Nå ønsket FA å starte på nytt, med en tettere og jevnere liga, høyere sportslig nivå samt bedre muligheter for å tiltrekke seg publikum, presse og internasjonale spillere. Den langsiktige målsetningen var å gjøre kvinnefotball til Storbritannias nest mest populære idrett. Den måtte i så fall passere både herrecricket og herrerugby, som lenge har okkupert resten av pallen bak herrefotballen. Fundamentet i barne- og breddeidretten var svakt, og omleggingen til WSL var ment å styrke kvinnefotballen også på disse frontene.

I VM i Tyskland i 2011 tapte Englands landslag på straffer for Frankrike i kvartfinalen. Fire år tidligere kom de like langt. Spillerne var amatører – de fikk kun utbetalt små symbolske summer for landskampene, og var heller ikke profesjonelle på klubbnivå. En naturlig start for FA, som uttalte at WSL nå var «topprioritet», var dermed å sørge for at spillerne kunne få utbetalt penger.

Gull til London

Åtte klubber deltok i 2011-sesongen: Arsenal, Birmingham, Bristol Academy, Chelsea, Doncaster Rovers Belles, Everton, Lincoln Ladies, Liverpool. Sesongen ble spilt som en sommerturnering, fra april til august. Disse ble plukket ut av FA, fra en søknadsbunke som inkluderte åtte andre lag: Barnet, Colchester, Leeds Carnegie, Newcastle, Leicester, Millwall Lionesses, Nottingham Forest og Sunderland.

Arsenal var den soleklare favoritten, etter å ha vunnet de siste syv titlene i den tidligere øverste divisjonen. Men introduksjonen av WSL endret satsningsmønstrene til klubbene rundt i England. Arsenal ble fulgt til døra av Birmingham, som slo favorittene borte på Meadow Park, og senere spilte de to lagene uavgjort i Birmingham. Landslagsspissen Rachel Williams scoret 14 mål på 14 kamper for Birmingham, og Arsenal trengte seier mot bunnlaget Liverpool i siste kamp for å sikre gullet. Erfaringen som topplag spilte inn da London-klubben dro hjem med 3-1-seier og ny pokal i bagasjen.

Arsenal vant senere både Ligacupen og FA-cupen, og kvalifiserte seg til Champions League sammen med Birmingham. Chelsea hadde høyest tilskuersnitt, med 880.

Stjerner i sikte

Arsenal vant igjen i 2012, og hadde dermed ni gull på rad. Likevel, etter sesongen mente Arsenals manager Laura Harvey, i en uttalelse til The Guardian, å kunne ane effekten av WSL: «Vi er så klart glade for å vunnet ligaen igjen, men jeg føler helt ærlig at ting er blitt jevnere gjennom WSL. Talentene er spredd mer utover, lagene er bedre trent og bedre organisert, og avstanden er definitivt blitt mindre.» I årene før hadde Arsenal vunnet alt for mange kamper med kalassifre, men nå lignet resultatene mer de man var vant til fra herrefotballen.

Og ganske riktig. I 2013 dukket et nytt topplag opp fra intet – Liverpool. Laget hadde kommet på siste plass i de to foregående sesongene, men siden ingen rykket ned fra WSL fikk klubben fortsette å konkurrere mot de beste. Fra 2013 kunne publikum observere en tendens som har vokst seg sterkere og sterkere siden den gang: Toppspillere fra andre land enn England søkte lykken på balløya. En vanlig startellever for Liverpool i 2013 inkluderte Whitney Engen (USA), Amanda Jaqueline Da Costa (USA/Portugal), Louise Schillgard (Sverige), Katrin Omarsdottir (Island), Corina Schröder og Nicole Rosler (Tyskland). Alle landslagsspillere i sine respektive land, og det samme var spiss og ligatoppscorer Natasha Dowie, høyreback Luzy Bronze, midtbanespiller Fara Williams og midtstopper Gemma Bonner (alle England). Liverpools nye lag denne sesongen viste et at klubben var villig til å spytte store mengder penger inn i kvinnefotballen med håp om rask suksess. Nøyaktig det samme har skjedd i en lang rekke klubber rundt i verden – men i de aller fleste tilfellene har klubbene falt sammen etter kort tid, fordi pengene kun har vært en innsprøyting i elitelaget, og ikke til bygging av solide strukturer.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent