Josimar

Skogvokternes kaptein

I 1981 ble Einar Jan Aas Norges første fotballproff i England, da han gikk til topplaget Nottingham Forest. Her er historien om Aas' vei til toppen av Sherwoodskogens eiketrær.

Tekst og foto: Marius Lien

Følgende utdrag er hentet fra et nettforum for Nottingham Forest-supportere:

McAvennie: Einar Jan Aas. Anyone recall the circumstances of his arrival? I believe the back four at the time was getting on and he was signed as a younger name for the future, but was there any specific reasons anyone recalls for Aas being selected? Any memories of his brief stint? Was he any good? Details of his unfortunate injury. Any idea what happened to him since. I've read a few bits online saying he works in a bank in Moss, Norway.

RedRobbo: Can't offer any insight/detail other than to say, in the brief time that he was with us, he proved to be one of the best centre halves that I have seen at the CG in the 40+ years that I have been watching the trickies – he was a great prospect. A big blow when he had to retire through injury.

forestred: Yep one of the best centre backs we have ever had, great reading of the game and apart from Des and Fairclough my favorite ever centre back.

Annesley Red: I rated him as world class and remember he had Keegan in his pocket during the Norway England game and then same again in a Forest Southampton game. He was a different style to Burns and Lloyd, more continental. Good distribution and brilliant in the air. He looked like a Ruud Krol type of player that we needed especially for our European games. Unfortunately he just tripped on hard ground at Newcastle or Sunderland (not sure) in a midweek and never played for us again.

Denne lille passiaren mellom mimrende fans illustrerer Einar Jan Aas' posisjon i det kollektive Nottingham-minnet. Tiden var kort, han spilte ikke lenge nok til å feste seg overalt, men de som husker ham, husker ham som en av de beste. I dag høres det ut som klassisk supporterhybris når en Forest-fan mener deres midtstopper er i verdensklasse – men i 1981 så verden annerledes ut. Dette var en tid da Aston Villa, Ipswich og Nottingham Forest kjempet om ligagull og europacup-triumfer. En tid da spillerne samtidig kunne ta en øl på puben på hjørnet om de skulle føle for det. Da utenlandske spillere stort sett betød skotter eller irer. Da et sesongkort kostet like mye som en enkeltbillett gjør i dag, og arbeiderklassen – eventuelt hooligans, avhengig av hvilke historiske briller man ikler seg – fylte opp de engelske tribunene.

Velkommen til Nottingham Forest anno 1981.

Aas i Moss

Einar Jan Aas, født i 1955, var på høyden av sin karriere dette året. Han var fast midtstopper på landslaget, og en bauta på Moss FK, som tok sølv i 1. divisjon i 1979. Det året ble han kjøpt av Bayern München, som vant flere europacuper gjennom 1970-tallet og tok gull i Bundesliga i 1980.

– Men jeg var spiller nummer åtte til fjorten på laget. Jeg var ikke fast. Jeg spilte mange kamper der, så det var ikke noen nedtur. Det høres kanskje rart ut, men det var ikke bra nok for mitt indre å sitte på benken i hver tredje kamp i Bayern, sier Aas, når Josimar møter ham i de nye banklokalene til Sparebank 1 i Varnaveien i Moss.

Derfor ba han om å bli satt på transferlista.

– Jeg tenkte til å med på å reise tilbake til Moss, sier Aas, som i Bayern spilte sammen med giganter som Karl-Heinz Rummenigge og Paul Breitner.

Men før han rakk å bestille returbillett til Kråkebyen, fikk han napp i England. Norwich, Arsenal og Nottingham Forest var interesserte.

– Jeg trente med Arsenal en fem dagers tid, men det ble ikke til noe. Hos Nottingham Forest og Norwich skulle jeg ikke trene, for de hadde sett meg i noen kamper, og ville ha meg. Jeg skulle møte Norwich først, men så skjedde det et eller annet. De kunne ikke den dagen, så de bytta. Dermed fikk jeg møte Nottingham først, sier Aas.

Mannen han møtte var den mildt sagt legendariske manageren Brian Clough.

– Og Peter Taylor, som var assistentmanager, en god bestefar, et veldig godt, snilt menneske. De hadde to spørsmål jeg husker veldig godt. Det ene var om jeg hadde kjæreste, og om hun kom til å flytte til England. Det hadde jeg, Tove, min nåværende kone, og jeg bekrefta at hun kom til å flytte. Da nikka de. Så spurte de åssen forholdet til foreldrene mine var. Jo, det er veldig bra, supert, jeg er kjempeglad i foreldra mine. Da titta Clough på Peter Taylor og sa: He's the man. We buy him. Det var det de spurte meg om. Ikke noe om fotball.

Pølse og kål

Nottingham Forest vant 1. divisjon i 1978, Ligacupen i 1978 og 1979 og Serievinnercupen i 1979 og 1980. Englands landslagskeeper Peter Shilton sto bakerst. I forsvarsrekka var det flere landslagsspillere, som Frank Gray og Kenny Burns (begge Skottland) og Viv Anderson (England). Sistnevnte den første svarte spilleren på det engelske landslaget. Framover på banen var John Robertson og Trevor Francis (nok en gang Skottland og England) blant de største stjernene. Sistnevnte var den første engelske spilleren som ble kjøpt for mer enn en million pund, da han gikk fra Birmingham til Forest i 1979.

– Clough og Taylor spurte om jeg kjente til noen av Nottingham-spillerne. Jeg kunne ramse opp hele laget, de hadde tross alt vunnet Europacupen året før, sier Aas.

I tillegg var dette i Tippekampens storhetstid. I et par tiår hadde norske fotballfans kunnet se Nottingham og andre engelske lag på tv klokka fire hver lørdag.

– Jeg skjønte at de var veldig fornøyde med at jeg kjente så mye til Nottingham Forest og spillerne. Det var ikke et hvilket som helst lag for meg, sier Aas, som måtte gjennom den i overgangssammenheng flittig omtalte «fysiske testen».

– Litt flåsete sagt, så tror jeg fysioterapeuten bare telte armer og bein, og så var alt i orden, sier Aas.

Brian Clough satte seg så på flyet til München for å ferdiggjøre forhandlingene. Som spiller hadde Clough scoret 251 mål på 274 kamper for Middlesbrough og Sunderland. I 1965 debuterte han som manager, med Peter Taylor ved sin side. Duoen tok Derby til et sensasjonelt ligagull i 1973, og overtok Forest da laget lå i andre divisjon i 1976. Året etter rykket de opp, året etter det igjen vant de gull. Clough var svært frittalende og egenrådig. Han var erklært sosialist, og dukket gjerne opp på demonstrasjoner arrangert av gruvearbeidere og fagforeninger. Han var selvsikker. «Jeg ville ikke sagt at jeg er den beste manageren i bransjen, men jeg er inne på topp én», uttalte han en gang. Både Derby og Nottingham spilte attraktiv angrepsfotball, og var dessuten kjent for å vise fair play og god sportsånd. I en artikkel om Clough på nettstedet These Football Times, hevder skribenten at de beste fotballtrenerne måtte mestre kunsten å balansere på linja mellom genialitet og galskap, og at Brian Clough «tok genialitet og galskap til et nytt nivå». Selv sa han en gang at han var en idealist som siktet mot det utopiske, og dessuten trodde på feer.

– Prisen tror jeg de ble enige om greit, det lå et sted mellom to og tre millioner kroner. Men Brian Clough forlangte en ting til. Og det var at han skulle få med seg en viss mengde bratwurst og sauerkraut i tillegg. Clough var en sånn person at hvis han ikke hadde fått med seg det, så hadde han avlyst handelen. Det var Cloughie i et nøtteskall. Om jeg ikke forguda han, så var han en veldig flott manager for meg.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent