Josimar

Fotballens mørke historie

Rasismen finnes naturligvis fortsatt, men det kan godt tenkes at den – sammen med beslektede former for intoleranse – har blitt vedlikeholdt lenger i fotball enn i de fleste andre sammenhenger.

Tekst: Arve Hjelseth

For tretten år siden var vi en liten gjeng nordmenn som, etter en kamp, oppsøkte en nokså sliten pub en drøy kilometer fra Anfield. Det var et sånt sted som vi har lett for å bli fascinert av dersom vi har lyst til å komme litt unna pubene hvor alle andre skandinaver går når Liverpool spiller. Her kunne vi erfare den egentlige atmosfæren på byens kneiper, tenkte vi. En del av stamgjestene så nok litt rart på oss, for så vidt med god grunn, men det var likevel mulig å komme i kontakt med folk. Vi hadde vært der før. Etter en stund kom to av oss i kontakt med en mann og en kvinne ved nabobordet. Slik jeg husker det, var de i 50-årene. At vi kom i prat, hadde selvsagt med fotball å gjøre. Men noen samtale i egentlig forstand ble det knapt. I løpet av ti minutter ble vi i stedet servert en langvarig, aggressiv og rasistisk rant om klubbens tidligere idol John Barnes. Vi så det vel ikke som formålstjenlig å ta til motmæle, og fant etter hvert et påskudd til å trekke oss unna.

Er rasismen i fotball et uttrykk for mer generelle holdninger («fotballen speiler samfunnet»), eller er det et mer særegent trekk ved akkurat denne idretten? Er fotballkulturens logikk og praksis slik at man har spesielt lett for å ty til negative karakteristikker av alt som er annerledes, eller settes bare en underliggende og mer generell rasistisk logikk på spissen når blodet koker, både blant spillere og publikum? Begge fortolkninger har antakelig noe for seg. Rasismen finnes naturligvis fortsatt, men det kan godt tenkes at den – sammen med beslektede former for intoleranse – har blitt vedlikeholdt lenger i fotball enn i de fleste andre sammenhenger.

At vi i vår del av verden, det vil i dette tilfellet si den nordvestlige delen av Europa, gradvis har beveget oss i mer tolerant retning, er hevet over tvil. Det betyr selvsagt ikke at vi er i mål, men det er blitt bedre. For drøyt 30 år siden ble det kastet bananer etter både John Barnes i England og Caleb Francis i Norge. Risikoen for at dette skal skje i dag er mindre, det kan vi si uten at det er noe forsøk på å hevde at rasismen er utryddet.

Mindre toleranse i fotballen?

På den annen side, og dette skal jeg bruke litt plass på, bærer fotballkulturen på en del tradisjoner som er lite inkluderende, både med hensyn til rase, seksualitet og kjønn. Dens toneangivende kulturer har vært forankret i bestemte og nokså snevre idealer, som har bidratt til at alt som utfordret disse idealene er blitt ansett som en trussel. Det er derfor mulig at fotballen har utviklet toleranse overfor ulike typer minoriteter på et senere tidspunkt, og mot større motstand, enn andre arenaer i samfunnet.

Utskjellingen av Barnes var ikke bare rasistisk, den ble også uttrykt av det jeg uten å nøle vil betegne som en åpenbar og utilslørt rasist. Slike finnes jo rundt omkring, ikke minst i England, men også i Skandinavia. Det jeg prøver å antyde er imidlertid at fotballens historie som publikumssport, som er nokså særegen, har gjort en del slike holdninger spesielt seiglivede. I sin tur kan dette ha bidratt til at fotballen ble interessant for miljøer som har forsøkt å nøre opp under for eksempel rasisme. Som kjent finnes det flere eksempler på at høyreradikale har infiltrert supportermiljøer for å rekruttere sympatisører.

De to vi traff på denne puben var neppe høyreradikale i politisk forstand, de var bare nokså alminnelige rasister. De uttrykte seg på måter som også i England trolig gradvis er blitt mindre vanlig. Ubehaget vi følte ved å måtte høre på dette, skyldtes jo nettopp at det var uvanlig. Om vi hørte slike ting hele tiden, ville vi ha reagert mindre og ikke minst husket akkurat denne episoden dårligere. Men det betyr ikke at problemet er i ferd med å bli løst, og at rasismen dør ut. Rasisme i en videre forstand består dessuten ikke bare i subjektivt å forakte folk med en annen hudfarge. Den fungerer i mange sammenhenger like mye som en form for kode, som gjør at vi tillegger individer bestemte egenskaper på bakgrunn av hudfarge eller etnisitet. Forstått på denne måten kan en kultur fungere rasistisk nokså uavhengig av hva vi selv måtte tenke og mene om folk med mørkere hud. Det trenger ikke en gang å være vondt ment.

Hetsen av Sterling

Men altså; er det noe spesielt med fotballen når det gjelder rasisme? Alle tilfeller hvor jeg har blitt gjenstand for rasisme i England, har hatt med fotball å gjøre, sa Raheem Sterling i et intervju med Financial Times i 2019. Det betyr selvsagt ikke at det britiske samfunnet ellers er fritt for rasistiske holdninger, men Sterlings erfaring er altså at den oftere kommer til uttrykk i fotballen. Hvorfor er det slik?

La det for ordens skyld først være sagt at om tribunen vender seg mot en farget spiller, trenger det naturligvis ikke ha noe med hudfargen å gjøre. Som Liverpool-supporter er jeg nærmest programforpliktet til å mislike spilleren Sterling, fordi han forlot klubben til fordel for penger og (forventet) suksess. Hans status i så måte ligner den kritthvite spillere som Michael Owen og Steve McManaman har, de sviktet også den gode sak. Det kunne likevel vært interessant å undersøke om hetsen av Sterling får en spesiell form som kan ha noe med etnisitet å gjøre. Vi kan ikke se helt bort fra at det kan ligge noe der, men for min og mange andres del handler det selvsagt ikke om hudfarge.

Men nok om det. Spørsmålet var altså hvorfor det kan synes som det har tatt lenger tid å bekjempe rasismen aktivt i fotballen enn på mange andre områder. Vår tids fotball er jo ganske forskjellig fra det den var i 70- og 80-årene, da jeg vokste opp, så hvorfor er ikke den tidens holdninger – som utvilsomt i mange tilfeller var svært rasistiske – for lengst havnet på historiens skraphaug?

England er dessuten trolig landet hvor fotballens transformasjon har vært mest dyptgripende. Ingen steder utstråler fotballen i dag større makt, ingen steder er det mer penger i omløp, og i ingen andre land er flere søkkrike eiere involvert. Å gå på kamp er dyrt, i hvert fall i Premier League, og det har vært jobbet uhyre effektivt med å få fotball til å bli et eksklusivt produkt, som kan tiltrekke seg stadig mer kjøpesterke kundegrupper. Kontrasten til 70- og 80-årene kunne knapt vært større. Den gang var billettene billige og de mildt sagt nedslitte arenaene tiltrakk seg i hovedsak yngre menn. I dagens klima skulle man i utgangspunktet tro at fotballen rekrutterte et moderne, tolerant og liberalt publikum, slik andre deler av den toneangivende populærkulturen i all hovedsak også gjør.

Den typiske publikummer i 70- og 80-årene var imidlertid ikke bare yngre menn, de var også i all hovedsak yngre hvite menn. I tillegg kom majoriteten fra arbeiderklassen og lavere middelklasse. De bar kjennetegn som generelt preger dette sjiktet: Røft språk, forankret i en opposisjonell ungdomskultur basert på felles orienteringer når det gjaldt musikk- film- og TV-smak, sterkt samhold innad og tilsvarende tydelige grenser utad, mot dem som ikke var en del av fellesskapet. Disse fellesskapene var av og til tydelig rasistiske, men like ofte var det nok tale om en ureflektert avstandstagen til alle som ikke fant nåde for det nokså trange maskulinitetsidealet de bygget på. Det kunne gjelde for eksempel ikke-hvite.

Denne mannskulturen, som altså var fundamentet for sosialiseringen av unge arbeiderklassemenn, var med andre ord basert på nokså trange rammer. Man skulle ikke avvike mye fra de sentrale normene før man havnet på utsiden. Hudfarge var én ting, et interessefelt knyttet til veldreide damer, raske biler og spesifikke, men skiftende musikalske trender en annen. Arbeiderklassebakgrunnen gjorde at praktiske ferdigheter hadde status over teoretisk kunnskap. Man diskuterte ikke Dostojevskij på puben etter kampen, og om man visste hvem Dostojevskij var, burde man holde det hemmelig. Man skulle stå opp for sine kamerater, også fysisk om nødvendig, og fellesskapet kretset gjerne rundt det å tåle noen øl. I tillegg bygget miljøets normer på en tydelig forutsetning om heteroseksualitet. Resultatet var altså sterke mannsfellesskap med tydelige grenser mot omverden, og med liten toleranse for avvik fra dette settet av foretrukne verdier, praksiser og omgangsformer. Enkelte samfunnsforskere kaller dette en ortodoks form for maskulinitet.

Ungdomstid og usikkerhet

Fra 1960-årene ble denne kulturen utfordret av grunnleggende samfunnsendringer, ikke minst i England. Endringene var dels kulturelle: Likestillingsidealer og utdanningsrevolusjonen utfordret den tradisjonelle mannsrollen. Enkelte av verdiene kom under press hvis de også var forventet å trille barnevogna. Men minst like mye var slike prosesser forankret i en økonomisk transformasjon. Arbeiderklassens sønner var vokst opp i en kultur hvor fabrikkportene eller dokkene på havna ventet dem allerede i 15-16-årsalderen, og de fleste kunne knapt vente på å bli gamle nok til å kunne slutte på skolen og begynne der. Men England ble nærmest avindustrialisert. Industrihallene stengte og dokkene ble i det etter-industrielle samfunnet omformet til forlystelsessentre. Aker Brygge i Oslo og Albert Dock i Liverpool er illustrerende eksempler på det siste. Arbeiderklassens ungdomstid ble derfor mer preget av usikkerhet om framtida. Noen satset på utdanning dersom det var økonomisk mulig, noen satset på de mer usikre og skiftende serviceyrkene, atter andre lot som ingenting og satset på det som var igjen av industriarbeidsplasser, ofte med dårligere økonomiske og sosiale vilkår enn fedrene deres hadde hatt.

Men selv om framtidsutsiktene ble stadig mer usikre, videreførte mange den kulturen og omgangsformen de hadde adoptert fra foreldregenerasjonen. Fotballen ble en arena hvor denne typen fellesskap ble vedlikeholdt, hvor male bonding på puben før, under og etter kamp var et sentralt motiv for selve fellesskapet. Sønn fulgte først far på fotballkamp, men i tenårene begynte de å samle seg i jevnaldergrupper, med begrenset kontroll fra foreldregenerasjonen. Det såkalte hooligan-problemet i engelsk fotball fra slutten av 60-årene henger utvilsomt sammen med slike prosesser. Utbredte tolkninger, i hvert fall i 80-årene, handlet om en arbeiderklasse som prøvde å videreføre kulturen de vokste opp i, men i lys av endringer i arbeidsmarked, kjønnsrelasjoner og ikke minst fremveksten av et flerkulturelt samfunn, ble de stadig mer marginalisert. Etter hvert var fotballen en av få arenaer hvor denne formen for hvit, tradisjonell manns-sosialisering kunne vedlikeholdes.

Det var imidlertid ikke bare blant publikum at dette sjiktet dominerte, det gjaldt også blant spillerne. Også i garderoben og på treningsfeltet vedlikeholdt fotballen lenge omgangsformer og kulturer som resten av samfunnet var i ferd med å forlate. Som Stefan Szymanski og Simon Kuper viste for drøyt ti år siden, hadde en uforholdsmessig stor andel av engelske landslagsspillere bakgrunn fra arbeiderklassen, og nesten ingen hadde foreldre med akademisk bakgrunn. Selv da pengene strømmet inn i den engelske fotballen etter 1992, forble kulturen lenge den samme. Den hvite, heterofile arbeiderklassens idealer var hegemoniske, både i garderoben og på tribunen.

Offisielt hadde både samfunnet og fotballen på denne tiden kommet langt i retning av større toleranse både overfor etniske minoriteter og overfor et mangfold av seksuelle praksiser og identiteter. Mens fargede spillere i 70- og 80-årene måtte utstå regelmessig rasistisk trakassering uten at noen tok alvorlige grep for å få dette fjernet, ble det, i hvert fall når vi rundet årtusenskiftet, gradvis erkjent som et problem fotballen måtte kvitte seg med. Den langvarige utestengelsen Luis Suárez fikk for å ha brukt n-ordet overfor Patrice Evra var i så måte en interessant illustrasjon på at alvoret gradvis gikk opp for fotballens myndigheter. Jakten på enkeltstående tilskuere som sprer rasistisk hets – enten det skjer i kampens hete eller som ledd i systematiske rasistiske holdninger – peker i samme retning. Sakte, men sikkert har både garderobe- og tribunekulturen utviklet seg i en mer tolerant og inkluderende retning.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent