Josimar

Fleip og fordømmelse

I april 2013 dømte Bobby Madley sin første Premier League-kamp. Da han sendte en fleipete videomelding av en person i rullestol, mistet han i august 2018 jobben som toppdommer. Etter å ha dømt breddeball i Norge, skal han denne sesongen igjen dømme i England.

Tekst: Lars Johnsen Foto: NTB/Scanpix

– Hvor og når started du dommerkarrieren?

– Jeg er fra en liten by som heter Ossett i West Yorkshire. Jeg startet å dømme som 16-åring, ved en tilfeldighet, egentlig. Jeg spilte fotball på et akademi og gikk videre til Leeds United og Barnsley, men nådde ikke opp. Utviklingen min gikk ikke like raskt som for andre spillere. Så jeg startet å spille for min lokale klubb, Ossett Town, og jeg scoret masse mål. Men jeg hadde dårlig holdning, trodde jeg kunne alt. Dommeren som pleide å dømme oss, utfordret meg. «Du kjefter på meg hver uke, men du aner ikke hva du snakker om», sa han og ba meg ta dommerkurs. «Du trenger ikke dømme, men ta kurset. Etter å ha tatt kurset, kan du kalle meg hva du vil.» Det var et god utfordring Jeg tok kurset som 16-åring, og dro med broren min (Andrew Madley. Journ. anm) for å ha selskap. Han hadde ingen interesse for dømming overhodet. Men det viste seg å være en god avgjørelse. Han er i dag Premier League- og FIFA-dommer. Det skulle jeg også bli.

– Var det et spesifikt øyeblikk der det gikk opp for deg at dette var noe du hadde lyst til å gjøre, at dømmingen var noe du var god til?

– Fra dag én likte jeg å dømme. Andy, derimot, han hatet det. Det tok ham tre år å lære å like det. Men han fortsatte fordi det var gode penger i det, det var en slags deltidsjobb for ham de første årene, før han også begynte å like dømmingen. Som 22-åring var jeg assistentdommer i Premier League, så det gikk raskt. På League One- og League Two-nivå i England er ikke dommerne på heltid. Som 24-25 dømte jeg på de nivåene, og jobbet fullt ved siden av. På dette tidspunktet tenkte jeg at det var en sjanse til å gjøre karriere som dommer. Men frem til jeg dømte min første Premier League-kamp som 26-åring, var det mer en drøm enn noe som føltes som et realistisk mål. Det var da det først gikk opp for meg at jeg kunne gjøre dette på heltid.

– Fram til da, tenkte du at veien var målet, mer enn å sikte deg inn mot en Premier League-karriere?

– Absolutt. I England nå er det mange unge dommere som ser på dømming i Premier League som en yrkesmulighet. Økonomisk er det også ganske lukrativt. Mange glemmer da det virkelige livet. De går ut av skolen med mål om å bli Premier League-dommer. Men det er 16 profesjonelle dommere i Premier League og 16 i Championship. England har 30 000 registrerte dommere. Veldig få kommer til å bli profesjonelle dommere. Det er viktig å beholde realismen i det. Ja, jobb hardt for å nå målet, men du må samtidig konsentrere deg om utdanning, jobb og familie – du må ofre veldig mye.

– Som deltidsdommer, hvor mye er man borte?

– Jeg jobbet fullt mandag til fredag, men kunne få en tirsdagskamp i Plymouth 450 kilometer unna – dit kan man ikke fly, man må kjøre. Så jeg måtte dra fra jobb klokka 12, kjøre fem og en halv time, dømme kampen, og kjøre hjem igjen halv elleve på kvelden. Klokka fire om morgenen var jeg hjemme, og så var det opp halv sju for å gå på jobb. Det er hardt. Og hver helg går med til dømming. Og det mentale aspektet spiller også inn. Om du gjør en feil i en kamp på lørdag, er ikke den glemt i det du kjører ut av stadionporten etter kampen. Du tenker på den de neste to-tre dagene. Du tar den med hjem, den påvirker familielivet og jobben din. Det handler er ikke bare tid og reiser, men om en mental oppofrelse. Det skjer i alle jobber, om du gjør en feil – du føler et yrkesmessig ansvar, du er kanskje flau. Men akkurat denne jobben foregår foran millioner av TV-seere. Du kan ikke gjemme deg. Du må være tøff mentalt for å håndtere det.

– Hva husker du fra din første Premier League-kamp?

– På papiret kan det se ut som det var en kamp helt ute av kontroll. Det var Southampton mot West Bromwich Albion. Bortelaget vant 3-0. Det er ingen «trygge» kamper i Premier League, men dette var mot slutten av sesongen. Ingen av lagene kunne havne på en europacupplass eller rykke ned, så den var relativt trygg. Jeg fikk tildelt kampen på mandag, noe jeg ikke forventet, jeg var ikke Premier League-dommer på det tidspunktet, jeg var i Championship. Southampton er en fem timers kjøretur unna, så jeg kjørte ned fredag kveld. Jeg var veldig nervøs, dette var et jobbintervju til offentlig anskuelse. Gastón Ramírez albuet Shane Long i ansiktet. Han gikk i bakken. Før jeg rakk å trekke opp det røde kortet, dyttet West Brom-spiller Marc-Antoine Fortuné en motspiller i ansiktet. Umiddelbart tenkte jeg at dette var to røde kort. Kampen roet seg, men 10-15 minutter senere satte Southamptons Danny Fox inn en tofotstakling på Steven Reid. Et soleklart rødt kort. Kampen gikk kjempebra. Det høres merkelig ut, men kampen var en rolig affære, egentlig, med unntak av de situasjonene. Det var ikke en vanskelig kamp å dømme, det vanskelige kom i etterkant. Jeg fikk mye positive tilbakemeldinger, det ble snakket om at jeg var den neste internasjonale toppdommeren – og faren er at du starter å tro det. Som dommer er man ikke bedre enn sin neste avgjørelse. Det spiller ingen rolle om du hadde en god kamp forrige helg om din neste avgjørelse er en sjokkerende straffeavgjørelse. Ingen vil da huske at du nylig traff blink med tre røde kort i Southampton – der og da er du verdens dårligste dommer.


– Hvordan forberedte du deg til en Premier League kamp? Tenker du «i dag skal jeg dømme Sadio Mané, han faller lett, pass på det», «Phil Jones plager alltid dommeren, se opp for ham» – eller har man lik inngang til hver kamp?

– Det er urettferdig av en dommer å behandle spillerne forskjellig. Det er bare 20 lag i Premier League, og etter et par år som dommer kjenner man hverandre. Man får tildelt kamp klokka 16:00 på mandag. Vi har tilgang til en stor mediabank med alle kampene og klipp med forskjellige situasjoner. Si jeg skulle dømme Everton-Watford. Tirsdagen ville jeg da bruke på å se en av Evertons siste hjemmekamper. I en kamp mot Watford, som ligger dårlig an, kommer Everton til å være dominerende, mer enn om de møter Liverpool eller Manchester City. Det er ikke noe poeng å se Everton mot City ettersom de vil fremstå helt annerledes i en sånn kamp. Så jeg må velge en kamp mot tilsvarende motstand. På onsdag vil jeg se en av Watfords bortekamper, og på samme måte må det være mot et lag som ligner Everton taktisk. Jeg ser hver eneste corner og frispark Everton har hatt gjennom sesongen, jeg vil se hver eneste corner og frispark Watford har forsvart seg mot. Og omvendt. Det jeg leter etter er nøkler. Om en spiller spretter ballen to ganger før han legger ballen til rette, og hver gang han gjør det slår han ballen mot nærmeste stolpe, vil det ikke være noe poeng for meg å posisjonere meg mot lengste stolpe. Da vil jeg ha kanskje 15 spillere mellom meg og situasjonen. Så jeg flytter meg fem meter. Alt sånt ser jeg etter. Det vi ikke ser etter er hvem som er «problemspilleren», hvem som filmer. Vi er klar over spillernes rykter – vi er fotballfans vi også. Men faren er, dersom man tar avgjørelser basert på en spillers rykte, at spilleren faller lett, og det oppstår en duell og det som går gjennom hodet er at han nå kommer til å filme – da har jeg tatt avgjørelsen før situasjonen har oppstått. Det er en stor fare. Men det går andre veien også. Gir man en spiller gult kort for filming, hører man ekspertene på TV si at «han gjør ikke sånt». Disse spillerne er vinnere. Derfor spiller de på dette nivået. Det betyr ikke at alle er juksemakere, men de har vinnerinstinkt. Etter min erfaring vil hver spiller gjøre alt han kan for å vinne, de vil tøye regelverket så langt det går. Og det forventer jeg. Som supporter av et lag, forventer man det av sine spillere.

– Sover du etter kamper, eller blir du liggende å tenke på alle gale avgjørelser og kritikken du får etter en kamp?

– Jeg ser kampen om igjen på kvelden. Om jeg har reist langt, ligger jeg over, så jeg kan kjøre hjem uthvilt dagen etter. Men jeg sover ikke noe særlig. Rett og slett på grunn av adrenalin og alt annet som fortsatt er i kroppen. Så jeg ser hele kampen gjennom før jeg legger meg, og ser etter ting som kan se ut som feilavgjørelser. Jeg har dømt over 90 Premier League-kamper og over 350 i Football League og i 99 prosent av kampene vil jeg kunne finne feil i mine avgjørelser. Ikke fordi jeg tar flere gale enn riktige avgjørelser. Men som dommer kan man ikke lære så mye av de virkelig gode avgjørelsene, men om man er ærlig med seg selv, kan man lære mye av feilavgjørelser. Derfor fokuserer vi mer på dem.

– Husker du en kamp der sluttsignalet gikk og alle var blide, ingen var sinte på deg, og alle mente resultatet var rettferdig?

– Dette er akkurat det jeg mener. Jeg kan ikke komme på mange kamper der det skjedde. Ikke fordi det ikke har skjedd, men det er ikke det man biter seg merke i. Vi vet når vi har hatt en OK kamp, at de fleste nøkkelavgjørelsene var korrekte. Om jeg må lete frem et eksempel, er playoff-finalen i Championship mellom Sheffield Wednesday og Hull City en sånn kamp. Den playoff-kampen er den økonomisk viktigste i verden. Som dommer er det mye press på deg i en sånn kamp. Du ønsker ikke å være den som koster et lag plassen i Premier League. Det var ingenting kontroversielt som skjedde i kampen, det var 1-0 til Hull. Det er to ting jeg husker: at jeg var rett bak spilleren som scoret og idet ballen forlot foten hans sa jeg «1-0» inn i mikrofonen. Den hadde tydelig retning mot krysset. Det andre var da ballen gikk ut over dødlinjen, og jeg kikket opp på storskjermen på Wembley og så at tiden var ute. Klokka mi sa at tiden var ute. Den følelsen av lettelse som jeg hadde da… Vi gjorde det! Ingen kom til å prate om oss dommere, vi hadde ikke forårsaket noen problemer. Det er kanskje den kampen. Likevel var det sikkert sånn i 90 prosent av kampene jeg har dømt.

– Hvordan er det å dømme i norsk 3. divisjon sammenlignet med tilsvarende nivå i England?

– Det har jeg blitt spurt om ofte i England. Den fundamentale forskjellen er profesjonalitet – de fem øverste divisjonene i England er profesjonelle. Samt halve nivå seks. Befolkningen er større og det er generelt mer penger i omløp. Det er vanskelig å sammenligne. 3. divisjonslag ligner nivå fem eller topplagene på nivå seks. Norske spillere er mer tekniske enn engelske, mens engelske er mer fysiske. Fotballen på halvprofesjonelt nivå i England kan være ganske brutal. Å spille på kunstgress gir muligheten til å spille langs bakken, det er en mer teknisk form for fotball. I England preges mange baner av gjørme.

– Hva har du lært av episoden som førte til at du ble utestengt fra å dømme i Premier League?

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent