Josimar

Hvite menn som pusher 70

«De største fotballorganisasjone ledes av hvite menn på 60 pluss. Det er ingen svarte ansikter. UEFA er jo en vits, bare se på CAS-dommen om Manchester City.» Det sier Viv Anderson, som i 1978 ble den første svarte spilleren på det engelske landslaget. I dette interv

Tekst: Samindra Kunti Oversatt av Marius Lien

Hvordan var det å vokse opp i Nottingham med foreldre fra Jamaica?

Mine foreldre kom til England i 1953 og jeg ble født tre år senere. Jeg hadde en lykkelig barndom, og slik jeg husker det, en beskyttet barndom.

Hvem var dine forbilder som liten gutt?

Jeg var nærmest besatt av fotball, og ville se så mange kamper jeg kunne. Det var også her jeg fikk mine idoler. Mitt første forbilde var Clyde Best, spiss på West Ham. Det var ikke mange svarte spillere på den tiden. Det var faktisk ingen, bortsett fra Clyde Best. Så han var en stor inspirasjon for meg.

Hva var det som var spesielt med ham?

Han var svart! På denne tiden var det ikke bare hvite spillere på fotballbanen, på TV-en så man heller aldri svarte mennesker. Jeg ville spille fotball og han var den eneste svarte på det høyeste nivået, det vekket noe i meg.

Du ble vraket av Manchester United som tenåring. Når skjønte du at du likevel kunne leve av fotballen?

Etter ett år i Manchester flyttet jeg tilbake til Nottingham og begynte å jobbe. Noen uker senere spilte jeg på ungdomslaget til Forest. Etter noen få kamper ville de signere meg. Jeg trodde min sjanse var forspilt da United ikke ville gi meg kontrakt. Så jeg var overlykkelig da Nottingham Forest ga meg sjansen.

Og litt senere ble Brian Clough din manager i Nottingham Forest?

Jeg debuterte som 17-åring, og tre år senere kom Clough til klubben. Før det hadde jeg Bert Johnson som trener. Det var han som fikk meg på rett spor, og jeg hadde en bratt læringskurve under ham. Så kom Clough, han skapte et godt miljø der alle ville bli bedre.

Hvordan forandret Brian Clough klubben?

Dramatisk! Han gjorde ting på sin egen måte. Han hadde stor respekt i spillergruppa, vi skulle spille attraktiv og kontringsbasert fotball.

Hva så Clough i deg?

Det begynte ikke så bra. Hans første kamp var i cupen mot Tottenham. Jeg spilte fra start, men ti minutter før slutt måtte jeg gi meg med krampe. I garderoben etter kampen sa han: «Jeg er deres nye manager og her er troppen til omkampen neste onsdag.» Troppen besto av 27 spillere, men jeg var ikke blant dem. Så mitt førsteinntrykk av Clough var at han ikke likte meg, siden jeg ble satt ut så fort han var innafor døra. Det var ikke den optimale starten.

Når ombestemte han seg?

Vi tapte cupoppgjøret, og sakte, men sikkert kom jeg tilbake i laget og etter hvert ble jeg fast. Jeg må ha vokst på ham. Han oppmuntret meg til å spille på det sikre i forsvar, men ville også ha meg med i angrep.

Hva var det forventet at en back skulle gjøre i den tiden?

Sørge for at ballen ikke havna i nettet. Du fikk betalt for null baklengs, så enkelt var det. Kunne du legge til noe og bli med framover, var det en absolutt bonus for klubben. Jobben min var å stoppe vingen, og sørge for at ballen ikke havna i Forest-nettet. Å skape målsjanser eller score var en bonus. Han gjorde det enkelt for alle spillerne på sine lag. Du sentrer til en god spiller, du takler en eller annen. Helt enkelt. Ingen gråsoner.

Du vant Serievinnercupen to ganger under Clough. Hvilke minner har du etter de triumfene?

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent