Josimar

Leder 3/2021

Grasrota i norsk fotball ønsker å ta et oppgjør med sportsvasking, Fifa-korrupsjon og likegyldighet overfor menneskerettighetsbrudd – og blir møtt med falske premisser, usannheter og løgner fra toppetasjen på Ullevaal.

Tekst: Redaksjonen

Om det er noe korona-året har lært oss er det at fotballkamper på toppnivå med falsk stadionlyd og uten publikum er dørgende kjedelig. Vi kan også konstatere at fotballens fremtid som en bærekraftig og demokratisk idrett er helt avhengig av supporterne. Fotballen er altfor viktig til å overlates pampene – enten de holder til på Ullevaal Stadion, Nyon, Zürich eller i VIP-losjene på storklubbenes stadioner.

«Created by the poor, stolen by the rich», ble et populært slagord da noen av de største klubbene i verden prøvde å lage sin egen piratliga. Fotballspillet ble kanskje ikke «created by the poor», det var ved overklassens kostskoler spillet ble skapt. Men fotball som verdens største deltaker- og publikumsidrett, som lokal, regional og nasjonal identitetsmarkør, som globalt populærkulturelt fenomen, ble definitivt skapt av samfunnets lavere klasser. Det skulle ta over 100 år med profesjonell fotball før den økonomiske eliten så at det gikk an å tjene penger på folkets store lidenskap.

Perioden med tomme tribuner har vist at fotballen som forretning ikke er noen ting uten tilskuere på tribunen. Det var grasrota som reagerte ved å ta til gatene da klubbeierne ville rive sjelen ut av klubbene deres. Da Fifa-president Gianni Infantino inntok talerstolen ved Uefa-kongressen i april stilte han seg på supporternes side og fordømte superligaklubbene.

Siden har Josimar avslørt at dette kun var spill for galleriet. I kulissene har Infantino heiet på superligaen og oppmuntret storklubbene.

Og Uefa er ikke stort bedre enn Fifa. Ved samme kongress, tildelte Uefa like greit en av sine landslagsturneringer til Hviterussland, Europas siste diktatur – et land som fengsler og torturerer fotballspillere som kjemper for å gjøre landet til et demokrati. Vårt eget forbund hadde en representant i utvalget som tildelte Hviterussland mesterskapet. Her hadde man en gylden mulighet til å påvirke utfallet, men valgte å forholde seg likeglade til avgjørelsen.

Noe annet var dessverre ikke å forvente. Grasrota i norsk fotball ønsker å ta et oppgjør med sportsvasking, Fifa-korrupsjon og likegyldighet overfor menneskerettighetsbrudd – og blir møtt med falske premisser, usannheter og løgner fra toppetasjen på Ullevaal.

At president Terje Svendsen gjentar at «NFF har vært imot at VM ble tildelt Qatar fra dag én» gjør det ikke til mer sant. Det er fortsatt en løgn. Men russisk historieskriving er gjerne normen for NFF-ledelsen i møte med ubehagelige sannheter.

Lederne på toppen vil ha mer. Mer penger, mer TV-tid, flere kamper, større og nyere anlegg. Velfungerende og høyt elskede turneringer skal utvides, nye turneringer innføres.

Mens samfunnet utenfor fotballboblen snakker om nedskalering, gjenbruk og bærekraft, skyver topplederne fotballen i motsatt retning. Mot mer forbruk og større klimaavtrykk. På alle andre områder der fotballen har måttet rydde opp – enten det gjelder homofobi, rasisme, kampen mot sportsvasking og pampevelde – er det den jevne fotballelskeren som har tatt tak.

Det er ingen grunn til å tro at det vil bli noe annet i kampen for en grønnere fotball.