Josimar

Med Wind i seilene

Ingen nevner Jonas Wind og Danmark blant EMs favoritter, mendanskene har historien på sin side når de tillater seg å drømme.

Tekst: Vegard Egeland

7. juni 2019 velter 35 000 skuffede supportere ut av Parken i København. Pierre-Emile Højbjerg ga danskene en oppskriftsmessig ledelse, men et sent hodestøt fra Shane Duffy sendte publikum ut i tomhetens avgrunn.

Det er ikke EM-deltagelsen de frykter for. To poeng mot Sveits og Irland er tilstrekkelig for et lag som har spilt 27 kamper uten å tape. Det er bare ikke nok. På vei ut av stadion rister publikum på hodet. Danskene var for feige. De angrep ikke fort nok. Backene stod for dypt. Byttene kom for sent og manglet ambisjoner. Selv havner jeg bak en ung supporter som vil ha umiddelbare endringer.

«Vi vinner aldri EM under Hareide», stønner han, før summingen fra folkemengden tar over.

Fem dager senere får han viljen sin. I hvert fall nesten. DBU annonserer at Åge Hareides kontrakt ikke fornyes etter EM 2020, og at Kasper Hjulmand står klar for å løfte Danmark til nye høyder.

Som nyinnflyttet nordmann kan det hele være vanskelig å forstå. Norge og Danmark har omtrent like mange innbyggere. Fotballinteressen er omtrent den samme, økonomi og tilskuertall er på samme nivå, og selv om danskene har mindre snø, kan de knapt skryte på seg noe tropisk klima. Men der norske fotballfans løper på et hamsterhjul av selvforakt, drevet blindt av troen på en generasjon som aldri kommer, snakker danskene om å vinne hele greia.

Man skal ikke bygge studier på hjertesukk fra supportere, men klagesangen er interessant nok til å vekke nysgjerrigheten. Hvor kommer den danske selvtilliten fra? Hva får dem til klage på spillestil etter tre år uten tap? Og hvordan kan noen, edru eller ikke, snakke om Danmark som en kandidat til å vinne EM?


Talentfull storebror

Jakten på et svar starter i historiebøkene, og vi trenger ikke bla lenge før historiene divergerer. Norges landslag snublet ut av startblokken med et rufsete 3-11-tap for Sverige, og brukte stort sett sine første år på å tape for svenskene. Lenger sør startet Danmark i et helt annet tempo. Deres første generasjon var blant verdens beste, og de samlet OL-medaljer i flertall før våre gutter fikk kontinental jord under knottene.

Allerede i 1906 reiste en dansk delegasjon hjem fra Athen med olympisk gull i bagasjen. Seieren kommer rett nok med en serie forbehold. IOC anerkjenner ikke turneringen som et offisielt OL, DBU regner ikke reisefølget som et landslag, motstanderne var to klubblag fra Smyrna og Athen, og det greske hjemmelaget trakk seg rett og slett fra finalen etter å ha havnet under 0-9 til pause.

Verden var et annerledes sted på den tiden.


To år senere ble Danmark invitert til de olympiske leker i London, denne gang under mer ordnede forhold. Åpningskampen mot Frankrike ble Danmarks første offisielle landskamp, og de feiret anledningen med en kontrollert 9-0-seier.

Den sportslige suksessen skapte landets første superstjerner.

Harald Bohr scoret to ganger mot Frankrike, og gjorde det ikke så verst på skolebenken heller. Da Bohr forsvarte sin doktoravhandling i matematikk etter OL, fremdeles bare 23 år gammel, skal salen ha vært full av fotballsupportere. Bohr spilte kledelig nok for Akademisk Boldklub, der storebror Niels var keeper. Niels ble aldri tatt ut på landslaget, til gjengjeld rasket han med seg en Nobelpris i fysikk for sin avgjørende rolle i å etablere fagfeltene kjernefysikk og kvantemekanikk.

Det tidlige 1900-tall var en fin tid for unge og privilegerte multitalenter. Spesialiseringens kjas og mas var flere tiår unna, og med det rette utgangspunktet kunne man meske seg i muligheter. Nils Middelboe kastet ikke bort sine sjanser. Han matchet Bohrs to scoringer mot Frankrike, tok danske rekorder i både 800-meter og tresteg, før han flyttet til London for å bli bankadvokat, tennisspiller og første utenlandske spiller i Chelsea FC.

Man kommer heller ikke utenom Sophus «Krølben» Nielsen. Den hjulbente spissen scoret riktignok bare én gang i åpningskampen, men veide opp for nedturen da danskene spilte kamp nummer to. Også i denne kampen var motstanderen Frankrike, som hadde fått lov til å stille med to lag i London, men kanskje helst burde latt være. Danmark vant 17-1, og «Krølben» kom på scoringslisten ti – 10 – ganger.

Med seieren var danskene klare for sin andre strake OL-finale, denne gangen mot Storbritannia. Her skulle det riktignok si stopp. Britenes forbannelse er å finne opp nye idretter og tape i dem, men finalen i 1908 var vel innenfor fotballens hvetebrødsdager. Frederick Chapman og Vivian Woodward scoret målene da hjemmelaget vant 2-0 på White City Stadium, og danskene fikk sølvmedaljer rundt halsen.

Danmarks Globetrotters

Klasseforskjellen mellom Norge og Danmark kom ikke bare til syne i landslagssammenheng. Sommeren 1908, i forkant av de olympiske lekene, reiste danske klubblag rundt på Østlandet som et slags fotballens Harlem Globetrotters.

Landsbladet var blant avisene som varslet ankomsten til den verdensberømte «Boldklubben av 1893», som hadde «kjæmpet paa de fleste utenlandske Sportspladse og stadig gaat fra Seir til Seir». Første helg vant danskene 15-0 over et sammensatt lag fra Grenlands krets, før fire ganger Norgesmester Odd ble slått 9-1. Danskenes klubbformann hyllet velkomsten fra 2500 betalende tilskuere, før han oppsummerte forskjellen mellom norsk og dansk fotball ved å si at motstanderen «var et godt Materiale, men hadde for liten Færdighet».

Turen gikk videre til hovedstaden, der danskene viste klasse med en 11-0-seier over Lyn. I siste kamp slapp regjerende Norgesmester Mercantile unna med et 1-4-tap, mye på grunn av et regnvær som fikk Frogner stadion til å ligne en innsjø mer enn en fotballbane, før Norge-turneen ble avsluttet med «en vellykket Fest i Frimurerlogen».

Litt lenger øst besøkte Kjøbenhavns Boldklub den nesten nyetablerte Fredriksstad Fodboldklub. Besøket ble nyttig for FFK, som viste forbedringspotensial da de plukket ballen ut av eget nett 21 ganger i velkomstkampen. Etter en ukes veiledning mente Fredriksstad Tilskuer «det var rent forbausende at se, hvilke Fremskridt Fredriksstadspillerne hadde gjort», og FFK slapp unna med 0-11, et resultat avisen mente de skulle være meget tilfreds med.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent