Hunting high and Löw

Tekst: Runar Skrøvset

(Vest-)Tyskland er blitt europamester tre ganger, flest av alle (sammen med Spania), og har spilt halvparten av finalene siden de deltok i sitt første EM i 1972. Den tyske VM-historien er også kjent stoff for enhver fotballentusiast. Kort sagt: Når det er sluttspill i fotball, har Tyskland en av hovedrollene. Immer dabei, som Soletti saltstenger. Men hva nå, når det forsinkede 2020-EM endelig skal gå av stabelen? Bookmakernes favoritter er England, Frankrike og Belgia. Tyskland regnes bare som outsider ved siden av en del andre land på nivået under de tre nevnte. På FIFA-rankingen er tyskerne nummer 12, to plasser bak Danmark.

Hva har gått galt med Tyskland etter at de fikk hele fotballverden til å måpe gjennom 7-1-massakren mot Brasil på veien mot det fortjente VM-gullet i 2014? Det meste, vil mange tyskere hevde, men det er ikke riktig at nedturen begynte rett etter gullfesten i Rio de Janeiro. Mestertrener Löw fortsatte, laget var stort sett intakt og kvalifiseringen til det påfølgende EM-sluttspillet bød ikke på de store problemene selv om storspillet uteble. Som kjent lyktes det ikke tyskerne å følge opp VM-gullet med EM-triumf, slik Frankrike (2000) og Spania (2012) har klart før dem. Likevel: EM 2016 var ingen fiasko, langt derifra. Innen et imponerende fransk lag ble for sterke i semifinalen, der tyskerne sløste med sjansene og Manuel Neuer viste seg fra en uvanlig slepphendt side, hadde Tyskland kun sluppet inn ett mål (straffespark mot Italia) og så fortsatt til forveksling ut som verdens beste lag.

Heller ikke etter forrige EM var det noe som tydet på at de regjerende verdensmesterne sto foran en langvarig, alvorlig nedtur. De fire VM-kvalifiseringskampene på høsten ble alle vunnet lekende lett (målforskjell 16-0), og ikke nok med det: 2017 ble landslagets første ubeseirede kalenderår siden 1997. Høydepunktet var seieren i Confederations Cup, der en forynget tropp forførte tv-seerne i hjemlandet med overskuddspreget fotball mens noen av stjernene unnet seg en velfortjent sommerferie. Rekken av ikke-tapte kamper etter semifinaletapet mot Frankrike 2. juli 2016 strakk seg over 22 kamper, det vil si frem til en halvslapp VM-oppkjøringskamp mot Brasil i Berlin ultimo mars 2018. Alt i skjønneste orden, altså. Men der og da startet en brutal nedtur som over tre år senere ikke har tatt slutt og som har fått den selvsikre fotballnasjonen til å tvile på egne evner og metoder.

Beretningen om et varslet tap?

Var glasset halvfullt eller halvtomt etter den svake VM-oppkjøringen? De lærde strides. Faktum var at laget fremsto forbausende svekket fire måneder etter at det gylne landslagsåret 2017 var avsluttet og Die Mannschaft omsider var samlet igjen. I tillegg til 0-1 mot Brasil ble det 1-1 mot Spania, 1-2 for nabo Østerrike og en lunken 2-1-seier mot Saudi-Arabia i generalprøven på et fullsatt BayArena i Leverkusen. Uansett dro de til Russland som en av de store forhåndsfavorittene. Selv ikke den mest surmagede forståsegpåer kunne se for seg at Tyskland skulle havne sist i en gruppe med Sverige, Mexico og Sør-Korea. Slappe treningskamper har ikke stått i veien for påfølgende turneringssuksess tidligere i tysk fotballhistorie, men åpningskampen mot Mexico (0-1) i Moskva blottla de regjerende verdensmestrenes alarmerende svakheter defensivt såvel som offensivt. Mexicos colombianske trener Juan Carlos Osorio uttalte at de hadde visst i et halvt år hvordan Tyskland kunne beseires. Kanskje var det bare en litt eplekjekk kommentar i triumfens time, men i Tyskland veide ordene blytungt. Der hadde man nemlig blitt fortalt at landslaget skulle være enda bedre enn det som løftet pokalen på Maracanã. En rekke erfarne verdensmestere kombinert med en og annen sulten Confederations Cup-vinner ledet av suksesstreneren selv. Löw var også blitt enda mer sofistikert med tiden, må vite. Men hvordan kunne et raffinert lag fullt av (innbilte?) verdensstjerner tas på senga av en seks måneder gammel meksikansk slagplan? Markering på Toni Kroos, samvittighetsfulle returløp over hele linja og aggressive kontringer i rommet bak en høytstående og ikke fryktelig rask forsvarsfirer – kunne det virkelig være så verdammt enkelt? I Tyskland var folk skuffet og sinte, og noen følte seg til og med lurt.

Et rungende ja!

Så kom kampen mot Sverige, som bekreftet tittelforsvarernes problemer. Selv mot et lag uten utpregede kontringsspillere ble Löws menn kontret på gang etter gang. De var på vei ut av turneringen i andre kamp, men snudde 0-1 ved pause til 2-1 takket være Kroos' utsøkte frispark fem minutter på overtid. I den siste kampen, mot Sør-Korea, unngikk de endelig å servere motstanderen hårreisende naive overganger, men det offensive spillet var helt blottet for den bebudede oppfinnsomheten. Foruten noen hektiske minutter etter pause hadde sørkoreanerne mistenkelig få problemer med å forsvare seg. Til slutt hadde ikke Tyskland andre idéer igjen enn desperat overbefolkning i angrep. Baklengsmålene dette siste trekket medførte gjorde ingen forskjell for noen av lagene; begge var ute, og for Tyskland var og ble VM i Russland det desidert dårligste siden 1938.

Skandale! Farse! Pinlig! Bunnen var nådd for tysk landslagsfotball, og det måtte ryddes opp. Men hvordan? Slikt har tyskerne gjort med bravur tidligere, men oppgjøret etter VM-fadesen for tre år siden var puslete og, sett i ettertid, fullstendig mislykket. Når det gjelder det viktige trenerspørsmålet hadde forbundet gjort situasjonen unødvendig komplisert for seg selv ved å gi Löw ny kontrakt like før mesterskapet. Den gamle kontrakten gjaldt til og med EM 2020, så det hadde egentlig ingen som helst hast for noen av partene, men i DFB ville man sikre seg best mulig forhandlingskort dersom en pengesterk storklubb skulle etterspørre Löws tjenester etter et mulig andre strake VM-gull. Dette forsøksvis forutseende trekket fremstår i dag som en avgjørende tabbe av daværende fotballpresident Reinhard Grindel og hans medsammensvorne. Så lenge Löw selv ikke ville trekke seg var det vanskelig for forbundet å skifte ham ut. For det første hadde Löw en flunkende ny, lukrativ fireårskontrakt, og for det andre hadde beslutningstakerne i DFB samtidig overøst treneren med ros, tillit og lovnader for fremtiden i full offentlighet. De kunne rett og slett ikke snu kort tid senere uten selv å tape ansikt, eller verre: posisjon.

Dermed ble det opp til Joachim Löw selv. Han stelte seg foran speilet, så seg selv dypt inn i øynene og spurte: «Er jeg den rette til å lede landslaget mot nye triumfer etter dette?» Svaret han ga var et rungende «JA!». Fotballoffentligheten satte liten pris på svaret og enda mindre pris på stillheten som fulgte inntil mannen med «landets nest viktigste jobb» to måneder senere endelig kom på banen med sin analyse av situasjonen. Men de som hadde forventet gjennomborende selvkritikk ble skuffet; VM-fiaskoen skyldtes hovedsakelig en viss arroganse i form av overdreven tro på ekstrem ballbesittelsesfotball. Folk flest lot seg heller ikke fylle av drønnende revansjelyst ved at Löw monotont slo fast at han og spillerne var topp motiverte for å slå sterkt tilbake. Han kunne like gjerne sendt ordene ut per faks. Et par omrokkeringer i staben og det var det. Farvel, Neuanfang!

Handlingslammelse over hele linja

Opprydningsarbeidet etter bomturen til Russland ble ødelagt – i det minste skyggelagt – av tafatt og klønete kommunikasjonsarbeid fra forbundets side. Før mesterskapet hadde bilder av Mesut Özil og İlkay Gündoğan poserende sammen med den kontroversielle tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan fått stor, negativ ladet oppmerksomhet. Spillerne, som begge er født og oppvokst i Tyskland med tyrkiske foreldre, burde forstått at et slikt møte ville skape reaksjoner og bli tolket i deres disfavør. DFB kunne kanskje ikke forhindret at situasjonen oppsto, men da saken blåste opp kunne verdens største enkeltsportforbund støttet dem med all sin tyngde. I stedet ble det bare verre. Özil forholdt seg taus, mens Gündoğan forsøkte å forklare seg overfor media, og bekjente seg til alt fra bundeskansler Angela Merkel til den tyske landslagsdrakten. Pipekonserten mot Gündoğan da han kom inn mot Saudi-Arabia i Leverkusen var nesten ikke til å tro. Man kommenterte og reagerte, men ingen banket hånda i bordet så hardt at det gjorde vondt. Internett fortsatte å flomme over av forakt, hat og rasisme.

Etter VM var forholdet mellom Özil og fotballforbundet på frysepunktet, og president Grindel så seg nødt til å kommunisere via mediene for å få Özil på glid. Via fotballmagasinet Kicker ba Grindel playmakeren om å komme med en offentlig uttalelse. Det var ikke bare kommunikasjonsfagfolk som rister på hodet over Grindels manøver. «Har de ikke telefon i Frankfurt?», spurte menigmann seg. Til slutt kom Özils famøse uttalelse der han trakk seg fra landslaget. «For Grindel og hans støttespillere er jeg tysk når vi vinner, men innvandrer når vi taper» er ord som ikke blir glemt med det første, og som trengte langt inn i samfunnsdebatten. Fotballforbundets påståtte handlingslammelse ble kritisert av aktører langt utenfor fotballen. Ettervirkningene av bildeseansen fra mai tok oppmerksomheten bort fra den store sportslige jobben som teamet rundt A-landslaget for herrer var i gang med. Hva var egentlig Löws plan?

4-2-3-1-formasjonen fra VM ble forkastet og flere andre formasjoner testet, men ellers minnet høstens lag altfor mye om det som dummet seg ut på sommeren. Nations League-kampene mot Frankrike og Nederland endte med to uavgjorte, to tap og en ydmykende sisteplass. Dermed var saken klar: VM-exiten var ikke tilfeldig, landslaget er i krise. Hovedspørsmålet var det samme som før, men nå flere hakk strengere: Hva i huleste er egentlig Löws plan?

Etter en vinterdvale i tenkeboksen hadde landslagssjefen endelig kommet frem til et drastisk virkemiddel: bærebjelkene Jérôme Boateng (30), Mats Hummels (30) og Thomas Müller (29) er ferdige på landslaget, for godt. Pang! Löw mente laget trengte et umiddelbart generasjonsskifte, og ved å avskilte tre dominante stjernespillere ville han gi yngre krefter rom til å vokse og finne sin plass både på og utenfor banen. Dette ville vært vanskeligere hvis de tre når som helst kunne spilt seg inn i troppen igjen. Reaksjonene var sterke, men ikke ensidig fordømmende. Det var bred enighet om at noe måtte gjøres, og formutviklingen tydet på at alle tre var ferdige på ypperste verdensklassenivå. De hadde vært delaktige i landslagets nedtur og ingen av dem var på dette tidspunktet sitt gamle selv i Niko Kovač' Bayern München. Den første landslagstroppen etter bomben inneholdt tre flunkende nye navn: Niklas Stark (23, Hertha Berlin), Lukas Klostermann (22, RB Leipzig) og Maximilian Eggestein (22, Werder Bremen). Det var neppe mange tyskere som anså fremtiden som sikret gjennom disse ikke altfor dominerende Bundesliga-spillerne, men det var i hvert fall et signal, et lenge etterlengtet og tvingende nødvendig signal om at Löw og landslaget ikke aktet å bli hengende fast i myra de sto til knes i.