Josimar

Fotballspillere i full gru

Hvorfor går spillere på banen i militæruniformer før en helt vanlig ligakamp? Og hva har en krig som førte til Det osmanske rikets fall med landslaget å gjøre? Svaret: Tyrkisk fotball er som det alltid har vært.

Tekst: Ekim Çağlar Oversatt av Lars Johnsen

To eksempler fra 3-0-seier over Norge i mars belyser tyrkisk fotball på 2000-tallet. Det første utspilte seg på banen. Tyrkia er optimister før sommerens EM-sluttspill, anført av en spennende generasjon spillere. Mot Norge slet tyrkerne, organiserte seg godt og var effektive offensivt. Drømmestarten i VM-kvaliken, med seks poeng på to kamper, var et faktum.

Den andre situasjonen utspilte seg i garderoben etter kampen, og den bekreftet at en tradisjon lever videre – tyrkisk fotball er verdens mest politiserte.

Før spillerne rakk å skifte ble alle plutselig helt stille. Ungdoms- og idrettsminister Mehmet Kasapoğlu rakk frem en telefon til landslagssjef Şenol Güneş som lirte av seg høflighetsfraser med en person hvis blotte stemmenærvær endret stemningen i rommet. President Recep Tayyip Erdoğan på den andre siden av linjen konverserte med Güneş og angrepsstjernen Burak Yılmaz.

Pratestunden var mest småsnakk om seieren som ble rundet av med at alle i garderoben insisterte på at Erdoğan måtte se neste kvalifiseringskamp fra tribunen (presidenten var således på plass under 3-3-skuffelsen mot Latvia). Oppringningen kom ikke som noen overraskelse, presidenten hadde hatt en lignende prat også etter seieren mot Nederland.

Det mest oppsiktsvekkende var ikke samtalen i seg selv. Sånt har vi sett og hørt mange av, før og nå, i både diktaturer og demokratier i ulike deler av verden. Men øyeblikket da fotballforbundets president Nihat Özdemir ba spillerne og pressen om å nærme seg telefonen etter Norge-matchen, mens Erdoğan snakket med laget var talende. Alle muligheter for å illustrere de tette båndene mellom Erdoğan og et sterkt landslag må gripes.

Et nytt og spennende landslag er motivert og klare for en ny turnering. Spillerne spiller samme (politiserte) spill som de alltid har gjort.

De gale tyrkerne

Tyrkia drømmer om et nytt 2008-EM. Skader og utvisninger førte til at nesten hele troppen fikk spilletid. Matchene mot Sveits, Tsjekkia og Kroatia snudde i sluttminuttene. En knapp, tysk seier stoppet Tyrkia i semifinalen. I forsvar regjerte Servet Çetin, som fikk kallenavnet Ayıboğan (bjørnekveleren). Helt foran danset Nihat Kahveci og parteneren Semih Şentürk deres siste og eneste sommerdans. Arda Turan satte sitt første, reelle avtrykk internasjonalt. Til og med den latterliggjorte Sabri Sarıoğlu presterte bra og ryktene om overgang til Italia begynte å gå.

Dagens tropp er like profiltung. I sommer består backrekken av Çağlar Söyüncü (Leicester), Merih Demiral (Juventus) og Ozan Kabak (utlånt til Liverpool), noe som lover resolutt forsvarsspill. På midtbanen finner vi kreative spillere som Ozan Tufan (Fenerbahçe), som er født på ny, hardtskytende Hakan Çalhanoğlu (Milan) og den pasningssterke magikeren Yusuf Yazıcı (Lille).

Datid og nåtid knyttes sammen av Burak Yılmaz, 36 år i sommer, som øser inn mål. På benken styrer den pragmatiske Şenol Güneş. Sist han var landslagssjef tok Tyrkia VM-bronse.

Under 2008-EM skrev mediene om «de gale tyrkerne». At spillerne virket ukuelige, umulige å slå, selv når det buttet i mot, var et sportslig faktum, men kallenavnet som ble brukt ved enhver passende anledning den sommeren hadde også en politisk grunn. Selvsagt.

Da forfatteren Turgut Özakmans bok «Disse gale tyrkerne» (Şu Çılgın Türkler) kom ut i 2005 ble den en gigantisk suksess. Boken forteller om Det osmanske rikets fall og tyrkernes motstand mot okkupasjonsmakter som gjorde krav på det gamle imperiet. Tyrkerne hadde oddsen mot seg, men gikk seirende ut av det som i tyrkisk historieskriving omtales som frigjøringskrigen (1919-1923).

Denne fortellingen er ikke bare en fortelling om hvordan den moderne republikken ble grunnlagt. Den er også grunnen til at noen nasjonalister ennå i dag føler at landets grenser er truet. Generasjoner er formet av skolenes historeundervisning og populærkulturelle fremstillinger, som Özakmans roman, som sammen har bygget myten om at akkurat tyrkerne er et spesielt seigt folkeslag.

Tyrkerne slet, kjempet og vant fordi tyrkerne er skapt for å slite, kjempe og vinne. Det var budskapet som lå i uttrykket «de gale tyrkerne» under EM 2008. Grepet med å tolke en nasjonalkarakter gjennom fotballen er ikke unikt. Uruguays landslag bærer den såkalte garra charrua – krigerånden som stammer fra urbefolkningen. Brasils sambafotball har i alle år også blitt et slags uttrykk for folkesjelen. Og i Europa jobbet Francos fascister for å etablere la furia española (det spanske raseriet) som en slags nasjonal sjel som gjorde hardhet og aggressivitet til en dyd.

Fotballen har lenge vært et sted å presentere den antatte nasjonalkarakteren man stolt ønsker å vise verden. I Tyrkias tilfelle, der spillestilen ikke er spesielt særegen, har kampgløden fått en politisk betydning, for eksempel i form av «de gale tyrkerne». Det kan virke som en uskyldig henvisning til en bestselgerroman som mange nettopp hadde lest da Tyrkia blåste gjennom EM i 2008. Men følgene ble også at en nasjonalistisk historieskriving ble ytterligere forsterket.

Man har børstet støv av referansen flere ganger det siste året, ved gode resultater for landslaget eller når tyrkiske spillere gjør det godt i klubblag i Europa. Til sommeren er vi en finte unna å igjen måtte lese tyrkiske overskrifter som faktisk sammenligner fotball med en 100 år gammel frigjøringskrig.

Den nasjonale mobiliseringen

Fotballen kan bidra til en type banal nasjonalisme, for å bruke sosialpsykologen Michael Billigs begrep. Den banale nasjonalismen stikker ikke alltid dypt, men den minner oss på hvem vi er i forholdet til andre nasjoner. Vi blir minnet på at vi tilhører en viss nasjon på en måte som knapt er synlig i mediene eller i praten i matbutikken. Våre mynter og sedler kan inneholde budskap som forteller hvem vi tilhører. Det samme ved idrettsarrangementer der «vi» står mot «dem».

Den banale nasjonalismen er hverdagslig og rutinemessig, men den får oss til å forme vårt eget kollektiv. Den kan forsterke samholdet og bidra til å gi oss noe å prate om ved nasjonens alle kafébord dagen etter landskampen. For å forstå hvordan den tyrkiske fotballen gjødsler den banale nasjonalismen, og mer eksplisitte varianter, holder det med å se på de siste 110 årene.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent