Jahn Ivar «Mini» Jakobsen: I saltoens tjeneste

Tekst: Christian Schlüter og Ole Harald Nordheim

Mini humrer. Episoden han refererer til skjedde foran et fullsatt Brann Stadion. Rasende Brann-supportere la ingenting imellom, viste ingen nåde.

– En av dem som ropte og skrek etter meg, ja, hetset meg, er nå kollega av meg i TV2. Tiden leger alle sår.

Saltoen. Scoringssaltoen. Mini-saltoen. Ingen scoringsjubel i norsk fotball er vel mer kjent enn Minis målfeiring. Men hvor kom den fra? Hvordan ble den til? Mini tar oss med til Bodø, i en tid hvor håret løp løpsk og Poco-Loco-genseren satt som støpt.

– I begynnelsen var det ingenting. Bare helt ordinær jubling. På midten av 80-tallet, sterkt influert av datidens mote, sprang jeg langs hele langsiden før jeg avsluttet med breakdance-bevegelser. Jeg har sett noen klipp fra dette i ettertid, og tenkt mitt. Herregud så flaut! «Bruttern» (Kåre Ingebrigtsen) har sett det samme opptaket, han sluttet å le først etter en time, så ille var det. På slutten av Glimt-tiden kom «stiften». Her var det samme prosedyre. Først feiring sammen med resten av spillerne, deretter løp jeg langs hovedtribunen, for så å avslutte med «stiften». Dette var ment som en gest til våre supportere, og ble forløperen til saltoen. Forskjellen på stift og salto er at man toucher med hendene i bakken når man stifter, på en vanlig salto hopper man rundt uten å være borti gresset med hendene.

Av kjente spillere på 80-tallet som «stiftet» finner vi i særklasse mexicaneren Hugo Sánchez. Mini utelukker ikke en viss påvirkningskraft fra Real Madrid-legenden.

– Uten å si det for sikkert kan det være at jeg hentet inspirasjon fra Sánchez. Da jeg dro til Rosenborg foran 1988-sesongen, fortsatte jeg med denne scoringspraksisen. Jeg husker vi spilte en vinterseriekamp borte mot Sogndal. Jeg scoret mitt første mål for Rosenborg, og i påfølgende scoringsjubel kom stiften. Det var så vidt jeg kom rundt, og i mitt stille sinn tenkte jeg «skal jeg holde på med dette hver gang jeg scorer mål?» Derfor ble det til at jeg ikke gjorde noe spesielt i de påfølgende kampene hvor jeg scoret mål.

Molde-Rosenborg august 1988. Stillingen er 2-2. «Hatoppgjøret» på Molde Stadion kan slå begge veier. Og det gjør det. Mini vipper både Molde av pinnen og ballen i mål, og sender trønderne i 3-2-ledelse. Rosenborg vinner kampen 4-2. Og Mini-saltoen ser dagens lys.

– Da sprang jeg gjennom alt og alle. Det var bare helt tomt. Saltoen gikk for langt, og jeg landet på tærne. Det var min første salto, og så vidt jeg vet er ikke den på tv-bilder. Mange har også lurt på om saltoen var innøvd. Det er den ikke. På barne- og ungdomsskole drev vi med turn, trampoline og andre øvelser. Det er nok en mer naturlig forklaring på saltoens opphav. Men det skal sies, vi hadde turn en gang i uka i Rosenborg en periode i 1990. Da bestemte jeg meg for å slå en baklengs salto hvis jeg scoret i sesongens siste kamp. Men jeg fikk det ikke til! Jeg øvde så mye på baklengs salto, til slutt fikk jeg overbelastning i muskulaturen. Det var så vidt jeg kunne spille kamp påfølgende søndag. Alle hevdet at baklengs salto var lettere enn forlengs, men siden jeg alltid landet på tærne ble det aldri til at jeg utførte stuntet.

I overkant dyp

Bare unntaksvis har publikum blitt snytt for Minis scoring-salto. Men Mini, med livsmotto «alltid like blid», er en mann som tar sitt publikum på alvor.

– Jeg var med å spille en oppvisningskamp for Jan Åge Fjørtoft, og ymtet frempå at han ikke kunne forvente saltoen hvis jeg scorte. Men så kommer det over 2000 mennesker på kampen. Og jeg scoret fire mål. Man føler seg jo forpliktet til å ta saltoen når så mange kommer for å se en oppvisningskamp. Etter det siste målet var jeg så sliten, det var så vidt jeg kom rundt med saltoen. For å si det sånn, den var i overkant dyp. Folk har forventninger, og det skapte forpliktelser. Uansett om det var oppvisningskamper eller cupkamper mot lag fra lavere divisjoner, kamper vi visste vi ville vinne med store sifre, så slo jeg likevel saltoen også i disse oppgjørene. Likevel, det har vært ganger der jeg ikke har slått salto, som i semifinalen mot Start på Lerkendal i 1988. Det var et vanvittig regnvær, matta var så våt at salto var utelukket. Da jeg scoret i det 88.minutt, kastet jeg meg opp i været og ned på det våte gressteppet. I ettertid ser det ut som både halebein og øvrige kroppsdeler knekker, det var en syk ting å gjøre. Det var en form for kortslutning. Kall det sinnsyk i gjerningsøyeblikket. Når man scorer i kamper hvor mye står på spill, får man et voldsomt adrenalinkick. Det blir litt sånn at du ikke kan ta folk for noe de gjør rett etter en viktig scoring. Men det som irriterer meg, i den grad det gjør det, er spillere som på død og liv skal være sinte. Hvorfor i alle dager skal du gå rundt å vise sinne når du scorer mål? Ligger det en byll som blir stukket hull på etter en forløsende scoring? Og spillere som i affekt løper alt de makter og skyver unna medspillere? Det er uforståelig for meg. De ville ikke vist slike utbrudd hvis de ikke hadde scoret. Man er litt hevet over normale regler og lover etter scoring, det blir en slags «nå kan jeg gjøre hva jeg vil»-mentalitet. Sinne som uttrykksform i målfeiring er definitivt ikke meg.

For Mini er den beste målfeiringen når spillere, fra keeper til angripere, omfavner alle i en diger klynge. Men også involvering av publikum er noe Mini setter høyt. Det har imidlertid effektivt blitt stoppet i henhold til FIFAs stadig nye vedtekter.

– Det er ille, nå kan du ikke engang springe bort til egne fans for å juble, uten at du får gult kort. I dag er jo de aller fleste tribunene bygd helt inntil banen. Det har blitt lettere å juble sammen med fansen. Og så skal du ikke få lov å juble sammen med dem du er der for å underholde! Det er litt snålt, og intensjonen blir litt feil. Er man redd for at tribunen skal rase sammen? Det finnes ingen god begrunnelse for ikke å juble sammen med fansen. For meg er sunn fornuft en god regel, man må kunne se an situasjonen. Jeg kan være med på at man ikke skal vise kommersielle, politiske og religiøst budskap under drakten. Men hva gjør det hvis man tar av seg drakta under målfeiring? Det florerer med «vaskebrett», det må jo være til stor glede for den kvinnelige andelen av publikum – og kanskje også noen mannfolk. Og hvorfor skal det være så ille å veive med et cornerflagg under målfeiring? Det skjer så å si aldri uansett. Er det et problem? Eller kan det bli et problem?

Noe som derimot er lovlig, og på sin plass i en målfeiring, er harselering. I en kamp mellom Stabæk og Molde i 1998 fikk Molde-spiller Knut Anders Fostervold gult kort for det som må karakteriseres som det dårligste skuespillet på en norsk fotballbane gjennom alle tider. Fostervold kastet seg i bakken, etter å fått et «slag» midt i ansiktet. Dagen etter spilte Rosenborg kamp mot Skeid på Voldsløkka.

– På bussen fra flyplassen satt jeg, Jan Derek Sørensen og John Carew og snakket om episoden. Vi ble i forkant enige om å gjøre en parodi på denne episoden som målfeiring. Vi snakket om det, men øvde aldri inn dette. Fostervold fikk jo også gult kort for filming. Da vi parodierer episoden, «slår» jeg til Carew, som kaster seg ned etter flere sekunder. Så kommer Jan Derek, for anledning i rollen som dommer, rolig bort til oss og gir Carew gult kort. Men dette blir kuttet i tv-bildene, den kom aldri med. Det ble litt patetisk da Torkild Brakstad, Krf-mann og tidligere Molde-trener, surmulte over noe så harmløst. Selv Fostervold tok poenget.