Josimar

JUBEL!

Kan målfeiringer si oss noe om samfunnet og tiden vi lever i, eller noe om oss selv og hvem vi er? Målfeiringer har endret seg voldsomt de siste 30 årene, men hvor har det brakt oss? Denne gjennomgangen tar deg med på en reise i jublingens historie.


Tekst: Christian Schlüter og Ole Harald Nordheim

Da det første VM ble arrangert i Uruguay i 1930, var det franskmannen Lucien Laurent som fikk æren av å score det første VM-målet. Han har senere fortalt at hans målfeiring var representativ for datidens praksis: «Alle var fornøyde, men vi rullet ikke rundt på bakken av den grunn. Et kjapt håndtrykk var nok, og så var vi i gang med spillet igjen».

Før krigen kunne selv et spektakulært mål bli feiret med et håndtrykk eller klapp på skulderen (med noen unntak). Hunter Davies gjorde et poeng av at målfeiringene den gang var preget av en utpreget nøktern innstilling (Boots, balls and haircuts, 2003).

1950

De enkle, men ikke alltid nøkterne, målfeiringene holdt seg til langt inn på 50-tallet. Det hang sammen med at engelske lag levde etter de såkalte «regler for gentlemen’s oppførsel». Disse ble sett på som dyder, og var knyttet til det å ha anstendighet. Senere kom også arbeiderklassens idealer inn, med verdier som samarbeid, arbeidsmoral, solidaritet og kollektivisme. Fotball var en lagsport, og feiringen var ikke noe målscoreren skulle ta æren for alene. Feiringene var derfor kollektive, for nettopp å markere at målet var et resultat av en felles innsats.

Den første som utmerket seg i England var trolig Edwin «Eddy» Brown (Birmingham). Flere anser han som en pionér når det gjelder målfeiringer på grunn av hans flamboyante stil. Hans faste målfeiring var å håndhilse på cornerflagget. Brown ble etterhvert en eksentriker på fotballbanen, og huskes for flere spontane målfeiringer, som for eksempel da han ga en klem til en politimann eller da han sprang opp på tribunen og tok en slurk av en flaske til en supporter. En annen gang fjernet han hatten til en pressefotograf for deretter å kaste den opp på tribunen. I en kamp mot Fulham feiret han målet ved å håndhilse på tre fotografer, en politimann, samt en kar i rullestol.

En annen feiring som fikk oppmerksomhet var Brian Bredfords «galopp med hendene hevet» etter å ha scoret det første målet for tredjedivisjonslaget Bournemouth & Boscombe Athletic i 6. runde i FA-cupen mot Manchester United i 1957.

Dette var dog hederlige unntak. Store deler av 1950-tallet var ellers preget av en ydmyk, reservert og kontrollert innstilling, og det var få spektakulære feiringer. Da tyskeren Helmut Rahn scoret vinnermålet mot det «uovervinnelige» Ungarn under VM i 1954, fikk vi imidlertid se litt nye takter. Medspillerne flokket seg rundt ham, og han fikk både klapp på skulderen og klemmer.

I VM finalen i 1958 skjedde noe helt nytt, et emosjonelt utbrudd. Det var den 17-årige Pelé som åpenlyst gråt etter at han i det 90. minutt hadde økt Brasils ledelse til 5-2 over Sverige. Målet var egentlig ubetydelig, da Brasil var sikre på å vinne, og Pelé allerede hadde scoret ett mål tidligere i kampen. I det fløyta gikk, rant det over for Pelé, som med seieren sikret Brasils første VM-gull. Så verden starten på en æra hvor det var lov å vise følelser?

Et siste kjennetegn var tiden det tok å gjennomføre selve feiringen. På 50-tallet tok målfeiringen svært kort tid, og i de fleste tilfellene ble gratulasjonene utdelt mens målscoreren løp tilbake til midtsirkelen. Man skulle raskt i gang igjen!

1960

En trend på 60-tallet var at det ble mer fart over jublende målscorere. De kunne for eksempel starte feiringen ved plutselig å begynne å løpe. Tidligere kunne målscoreren stå på samme sted og hoppe opp og ned. Den første delen av et slikt løp kaller Desmond Morris i The Soccer Tribe (2019) for en scoringssprint. Spillere har selv forklart at «det er noe (energi) som må ut».

En annen forklaring kan være at enkelte spillere synes det var for blærete bare å bli stående og vente på tilløpende, jublende lagkamerater. De ville ikke opphøye seg selv, være gjenstand for hyllest, og løp derfor vekk.

Scoringssprinten innfører et nytt element, nemlig at lagkameratene nå må løpe etter målscoreren, i motsetning til før, da han ble stående rolig eller eventuelt jogget tilbake sammen med lagkameratene.

Scoringssprinten kunne avsluttes med et lite hopp, alternativt med et slag i luften. Andre stoppet bare opp da de var ferdig løpt, og avsluttet med å løfte den ene eller begge armene. Både Bobby Charlton og Di Stéfano feiret sine mål slik.


Personligheter

En kan hevde at spillernes personlighet begynner å tre tydeligere frem på 60-tallet, mye takket være økt medieeksponering. Spillerne blir fotografert på byen, foran dyre biler og med lettkledde damer. Noen spillere gikk inn i popstjerne-rollen og feiret sine mål deretter, mens andre var mer familieorienterte. Den engelske landslagsspilleren Colin Bell (Manchester City) kan stå som en representant for de mer beskjedne. Han feiret kun ved å holde en arm i været noen få sekunder, men da mer ment som en takk til pasningsleggeren enn som en feiring av seg selv. Bell bekreftet dette overfor BBC: «De som så meg spille vet at jeg ikke er en overemosjonell person, mine målfeiringer var alltid nedtonet».

Denis Law, George Best (begge Manchester United) og Alan «Sniffer» Clarke (Leeds) kan stå som representanter for den mer dekadente stilen. De feiret ved å løfte den høyre armen mens de holdt en pekefinger i været, og her var intensjonen en annen. En slik feiring signaliserte: Se hva jeg kan gjøre!

Generelt var det å feire med å løfte en eller begge armene opp, en vanlig scoringspraksis på 60-tallet. Dette gjaldt ikke bare for målscoreren, men også for lagkameratene. Følgelig kunne en se flere spillere på det samme laget løpe rundt med hendene opp, uten at de noen gang nærmet seg hverandre. Noen ganger løp de i hver sin retning.

Samfunnsutvikling

Om det ikke skjedde drastiske endringer på banen, skjedde det store endringer innenfor flere av samfunnets områder. Dette påvirket ikke bare spillet, men også målfeiringene.

Den viktigste endringen var at en nå kunne se fotball på direkte-TV. Match of the Day fikk i England en enorm betydning, og spillerne ble inspirert av hverandre.

Utviklingen innenfor luftfarten gjorde det videre mulig å spille og se kamper fra andre verdenshjørner. Dermed ble spillerne oppmerksomme på at det fantes mer ekspressive måter å feire på. Tilgangen på internasjonale turneringer via satellitt, bidro også til at forskjeller i jubelatferd ble synlige.

Mange land sendte nå direktekamper fra ulike ligaer, og det preget også utviklingen av målfeiringer. I Israel feiret man for eksempel på en «engelsk måte» fordi man kun fikk tilgang til engelsk fotball. Påvirkningen var kanskje like sterk i Norge gjennom tippekampen?

Det ble gjennom disse teknologiske nyvinningene tydelig at det fantes store kulturelle forskjeller med henblikk på hvor mye følelser det var lov å gi uttrykk for. Var den reserverte og kontrollerte engelske (eller nord-europeiske) feiringspraksisen for hemmende? Hvor selvbehersket skulle man egentlig være? Var det ikke naturlig å uttrykke seg følelsesmessig i et følelsesladet øyeblikk? I årene som fulgte foregikk det «en stille revolusjon» blant de britiske fotballspillerne.

Berøringsangst?

En annen diskusjon dreide seg om kroppskontakt mellom menn. Hvor stor toleranse skulle en ha for kyss, kos, omfavnelser, klemmer mellom menn i det offentlige rom? De kristenkonservative mente at slik fremferd var utradisjonell, feminin og ikke-britisk, og siden fotball var et britisk spill, burde den opphøre. Men kritikken kom også fra venstresiden. Berøring og intimitet mellom menn hørte heller ikke til den engelske arbeiderklassens idealer.

Under lå en frykt for at kroppskontakt mellom menn skulle kunne tillegges en seksuell betydning. For å unngå et slikt stempel, måtte en derfor gjøre alt i sin makt for å unngå å havne i en situasjon hvor noe kunne misforstås. Et fast håndtrykk var derfor «safe».

Det som skjedde videre var at de britiske og nord-europeiske lagene, som en mellomtrend, gradvis begynte å etterligne de sør-europeiske og sør-amerikanske lagenes målfeiringer, først litt fomlete, deretter med litt større selvfølgelighet.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent