Tom Henning Øvrebø: Skjult jubel
– Blant dommerne har vi den litt stille, beskjedne jubelen etterpå, der det kan være blikkontakt med assistentdommeren og en gjensidig anerkjennelse for god anvendelse av fordelsparagrafen, sier Tom Henning Øvrebø.
Fra korte håndtrykk til koreograferte målfeiringer. Hva tenker du om utviklingen vi har sett de siste 30 årene når det gjelder jubling?
– Det er gjerne litt mere iscenesettelse rundt jublinga nå. Før jublet man uansett, som regel spontant og uten koreografi. I dag har gjerne spillere sin egen måte å juble på som en merkevare. Og flere lar være å juble når de møter gamle lagkamerater. Noen av disse koreograferte måtene å feire på virker litt snodige. Men det bare befester fotballen som et underholdningsprodukt. Det blir litt voldsomt. Man kler av seg, viser overkroppen og tatoveringer. Det understreker bare den hypermaskuline greia i fotballen, i hvert fall på herresiden. Der skal man jo også vise seg som den sterke og overlegne. Det er kanskje ikke så intenst på kvinnesiden? Hvis man tenker at fotballen er et showprodukt, så er det kanskje greit. Selv om det kan bli i overkant mye enkelte ganger.
Noen vil si at det ikke var show i utgangspunktet, men mer gentleman-aktig. Litt hardt mot hardt. Man skulle være mer etterrettelig?
– Det tror jeg har noe å gjøre med hvordan fotballen har blitt. Det er underholdning og sirkus, der enkeltspillere er som rockestjerner. Individet har kommet mye tydeligere frem og det har blitt et enda større fokus på målscorerne og enerne. Keeperne og forsvarerne får sjelden samme status, så det kan jo være en form for individualisering som gjør at målscoreren tar til seg mer av hyllesten, og ikke ser det kollektive. Som en scoring ofte er. Men det gjenspeiler kanskje samfunnsutviklingen?
– Du nevner så vidt noe om sammenligningen mellom menn og kvinner. Det er ganske stor forskjell på herrejubel og kvinnejubel. Har du noen tanker rundt det?
– Det har kanskje noe å gjøre med at damene har vært mer opptatt av det kollektive og at det ikke har vært like legitimt å stikke seg fram på samme måte som gutta? Det gjør noe med måten å juble på. Men nå blir jo damefotballen, og enerne der, profilert i mye større grad enn tidligere. Det vil muligens også påvirke deres måte å juble på. Men dette blir jo bare spekulasjoner og synsing fra min side.
– Ja, og det er selvfølgelig unntak. Vi har kvinner som har revet av seg drakta, og kun stått igjen i sports-bh-en.
– Ja, men det tror jeg er mer unntaksvis på kvinnesiden. En av klassikerne for det norske damelandslaget er vel «det norske toget» de lagde i et sluttspill, der hele laget krabbet langs gresset. Jeg tror ikke du ville sett et herrelag gjøre det. Det tror jeg ville sett veldig dumt ut, hvis Ronaldo eller Haaland med følge hadde krabbet rundt på matta. Men da jentene gjorde det virket det muligens litt søtt?
– Du var dommer da de nye reglene mot visse former for jubling kom. Var de nødvendige?
– Noen av retningslinjene som kom var nok hensiktsmessige. Det å ta av seg drakta er for så vidt greit, men var det regn og dårlig vær, kunne det ta litt ekstra lang tid å få på seg drakta igjen. Noe av jublinga bar også preg av å være mer håning av motstanderne og deres supportere. Og det kunne ofte bidra til en dårlig atmosfære både på og utenfor banen. Dette var en utvikling jeg tror verken Fifa, Uefa eller NFF var særlig happy for. At det kom noen retningslinjer, tenker jeg var fornuftig.
– Er det noen spesielle episoder du husker godt?
– Ja, jeg husker en gang jeg dømte et lokaloppgjør i Tunisia. Da trodde jeg at det var Uefa- og Fifa-regler som gjaldt. Det var fullsatt stadion i Tunis. Og første scoringa… det var en løpebane rundt hele banen, han som scora løp bort til gjerdet, klatret opp og tok imot hyllesten fra hjemmesupporterne før han kom tuslende tilbake. Da ga jeg ham gult kort. Og spillerne skjønte ingenting. Og så ble det et mål til, og det samme skjedde. Da tenkte jeg at «her må jeg kanskje lempe litt på reglene». Dette var en annen kultur, der man nok ikke etterlevde retningslinjene i samme grad som det jeg var vant til fra norsk og europeisk fotball. Så da valgte jeg å være litt mer fleksibel i tolkningen av retningslinjene.
– Du tok ikke sjansen på å utvise målscoreren?
– Nei, jeg kunne kanskje gjort det for å markere meg litt, men jeg tror ikke det hadde bidratt til en god atmosfære. Så da tenkte jeg at jeg får tilpasse meg den tunisiske ligaen etter beste evne, og heller la være å gi kort på denne type jubling.
– Var du enig i alle reglene som omhandlet jubling? Hadde du noen personlige betraktninger som stred mot regelverket?