Fløyta
Paul Gascoigne
Har vi sett håndballspilleren Maradona?», ropte NRK-kommentator Arne Scheie under fotball-VM i Mexico i 1986. Svaret var utvilsomt ja. Men har vi sett fløytespilleren Paul Gascoigne? Svaret på det er et like ubestridt ja. Opptil flere ganger.
Ibrox Stadium, 29. juli 1995. Gazza er tilbake i Storbritannia etter tre sesonger i italienske Lazio. Rangers slår Steaua Bucuresti 4-0, og Gazza scorer sitt første mål på Ibrox. For å vinne Rangers-supporternes hjerte, oppfordres Gazza til å imitere fløytespill hvis han scorer mål. Det lagkameratene behendig unnlater å nevne er at fløytespillet er fremtredende i «The Sash My Father Wore», som ofte fremføres i den protestantiske Oransjeordenens marsjer i deler av Skottland (og desto mer hatet av de tradisjonelt mer katolske supporterne hos byrival Celtic). En intetanende Gazza drar frem sin imaginære fløyte etter å ha scoret 2-0-målet, uvitende om hvilken føljetong av et sirkus han skal sette i gang.
Oppslagene i britisk presse lot ikke vente på seg. Påfølgende dag var ikke Gazzas opptreden bare på sportssidene, de var over alt. Å imitere fløytespill som målfeiring i en by hvor de politiske, religiøse og sosiale motsetningene står sterkt, faller ikke i god jord. Men, tonen er satt. Gazza har spilt sitt preludium.
Celtic Park, 2. januar 1998. Celtic-Rangers. Old Firm. Et av de mest glødende lokaloppgjørene i fotballverden er over halvveis, hjemmelaget leder 1-0. Gazza, for anledningen innbytter, varmer opp langs kortsiden. Ukvemsordene hagler, Celtic-fansen tyner Gazza for å være konemishandler. Det koker på Celtic Park. Gazza, som nå er helt på bristepunktet, har fått nok og børster støvet av en gammel venn.
«Jeg var så rasende på dem, den eneste måten å få stilnet de på var å dra fram fløyta. Og denne gangen visste jeg betydningen av den. Det var det reneste selvmordsforsøket», skriver Gazza i sin selvbiografi Gazza: My story fra 2004.