Fra Três Corações til evigheten
Pelé var aldri alene, selv ikke etter at han var død.
Klokken to om natten var det fremdeles liv og røre i Vila Belmiro. Små butikker og gateselgere hadde hendene fulle, køen av sørgende og supportere som slanget seg rundt de smale gatene i nærheten av den sagnomsuste stadion, sang og nynnet på klubbhymnen. Meu Legado, en sang Pelé ga ut i 2006, ble spilt på repeat. Når fansen nærmet seg inngangen, ofte etter mer enn tre timer i kø, begynte de å synge og rope «mil gols». Altså «tusen mål».
Vaktene sørget for at køen formet seg langs en linje, og noen timer før soloppgang vandret de sørgende gjennom inngangsporten og ut på gresset, der de passerte en svart kiste omkranset av blomster og drapert av et slør. Her lå Pelé død.
Dermed befant brasilianerne for første gang i et tidshopp, her, på bredden av Atlanterhavskysten i Santos, der brev gjennom tiår etter tiår hadde ankommet adressert til «Pelé, Santos, Brasil». For første gang var ikke lenger Edson Arantes do Nascimento blant dem, tenåringen som hadde erobret Vila Belmiro, introduserte seg for hele verden i VM i Sverige 1958 og som befestet sin posisjon blant gudene i panteonet under VM i Mexico i 1970.