Pelé og politikken
«Arven hans, når det gjelder å snakke om rasisme, kunne vært større.» Det sier Pelés gamle lagkamerat Lima. Hvilket forhold hadde Pelé egentlig til politikken og resten av samfunnet, i karrieren og i livet etterpå?
I 1970 var Brasils militærregime på sitt strengeste. General Médici styrte nasjonen med jernhånd. Opposisjonelle ble fengslet og drept, det var ingen ytringsfrihet og pressen ble sensurert. Regimet trengte likevel noe som kunne samle nasjonen, og fotballandslaget var perfekt: «Jeg får en dyp lykkefølelse av å se folket vårt glede seg, i denne høyeste formen for patriotisme», sa Médici, etter VM-gullet i 1970. Og blant alle de perfekte ambassadørene var Pelé den aller mest perfekte, det optimale, samlende symbolet. Han hadde enorm status blant vanlige folk. Hudfargen gjorde at han kunne sies å representere hele den afrobrasilianske befolkningen, og han var dessuten entusiastisk i sin omgang med de hvite elitene. Dermed favnet han alle. Som så mange andre mestere ble landslaget invitert til presidentpalasset etter VM-gullet, og fotografiene derfra ble naturlig nok brukt etter beste evne av propagandamaskineriet. Pelé fulgt opp med kommentarer som ikke har tålt tidens tann så godt, som denne, fra 1972: «Det er ikke noe diktatur i Brasil. Brasil er et liberalt land fylt av glede. Vi er frie. Lederne våre vet hva som er best for oss, og styrer oss i en tolerant og patriotisk ånd.»
Sócrates, demokratiforkjemperen og landslagskapteinen fra 1980-tallet, var kritisk til hvordan Pelé og lagkameratene lot seg bruke. Kanskje hadde Sócrates rett, kanskje burde de gjort mer. Men det er heller ikke vanskelig å se for seg at grunnlaget Pelé hadde for å gjøre selvstendige vurderinger om landets situasjon, var tynt.
Likevel har hendelsene i 1970 bidratt til å befeste inntrykket av at Pelé var en person som ikke hadde så god kjennskap til hva som egentlig foregikk i folkedypet. Med årene har denne kritikken dukket opp på ulike tidspunkter, i ulike former. Noen av Pelés uttalelser har for eksempel gitt inntrykk av at han var atskillig stoltere av å ha giftet seg inn i en rik og hvit familie, enn å komme fra en fattig og svart familie. Han var ikke redd for å skryte av alle sine vellykkede businessforetak, og pengene som strømmet inn på kontoen. Dermed var det også kanskje naturlig at mange spurte, siden det tross alt gikk så bra, om hvorfor han ikke gjorde mer substansielle forsøk på å virkelig forbedre livssituasjonen til Brasils mange fattige. Kanskje var det heller ikke så rart at det dukket opp et munnhell i Brasil som fortalte at verdens tre største merkevarer var Paven, Coca-Cola og Pelé.