Josimar

Profeten

Den definitive ydmykelsen var et faktum. Nándor Hidegkuti satte inn sitt tredje, og Ungarns sjette mål mot England foran 105.000 sjokkerte tilskuere på Wembley. Men én av dem som bivånet århundrets kamp denne kalde novemberdagen i 1953 var ikke overrasket. For han hadde advart dem. Nå innså han at de ikke hadde hørt et eneste ord av hva han hadde sagt. Og en snikende følelse av at de kanskje aldri ville gjøre det, begynte å trenge seg på.

Tekst Pål Ødegård

24. november i 1985 døde kanskje den mest suksessrike landslagstreneren med britisk pass på et sykehus i den lille byen Buxton noen kilometer sørøst for Manchester. Men i engelske aviser dagen etter var det ikke engang en notis å finne om bortgangen. For selv om George Raynor var et taktisk geni, ble han aldri profet i eget land. Om du spør hundre vilkårlige engelskmenn i dag om hvem George Raynor var, vil nok sjansen være stor for hundre skuldertrekk. Spør du derimot svensker om hvem han var, vil trolig mange nikke anerkjennende. For svensk fotballhistorie hadde vært en tynn bok uten gruvearbeidersønnen fra Wombwell.

George Sidney Raynor var ingen stor spiller, men spilte winghalf på Doncaster Rovers da andre verdenskrig brøt ut. Krigen stoppet serien i England, men skulle ironisk nok være katalysatoren for at Raynor fikk gjennombruddet som trener. Til å begynne var han gjestespiller på diverse lag i oppvisningskamper. Her spilte han med legender som Stanley Matthews, noe som skulle komme til nytte senere. Men først måtte han trekke i militæruniform.

I 1941 ble han sendt med den niende armé til Irak (som fortsatt var et britisk protektorat) for å slå ned et opprør som aldri kom. Dermed ble Raynor satt til å lede soldatenes fysiske fostring. Og i den forbindelse fikk han oppgaven med å lede et representativt irakisk landslag som skulle turnere Midtøsten. Etter to tap i Beirut, ble det ett tap og én seier i Damaskus. Den siste kampen ble avbrutt av skuddvekslinger på tribunene, noe som førte til at én av spillerne ble skutt, og laget måtte flykte i all hast over en elv. Dette skulle bli det mest dramatiske Raynor opplevde under krigen. Den irakiske statsministeren var ellers så fornøyd med den britiske treneren at han skrev to anbefalingsbrev da freden kom, og Raynor dro hjem til England.

Mr. Nobody lander i Stockholm

George Raynor var full av idéer om hvordan engelsk fotball skulle gjenoppbygges etter hjemkomsten, og var sikker på at han ville få en god trenerstilling da ligaspillet startet opp igjen. Men dagene gikk, og ingen banket på døren. Raynor måtte ta til takke med å trene Aldershots reservelag mens han sendte brev til klubber i England og Skottland. I beste fall fikk han kun et høflig nei takk som svar.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent