Josimar

De fire store

Husker du? En gang i tiden var Arsenals forsvarsfirer pottetett. Lee Dixon, Tony Adams, Steve Bould og Nigel Winterburn parkerte bussen lenge før begrepet ble oppfunnet.


Tekst Jon Spurling Oversatt av Håvard Melnæs

En vandrehistorie skal ha det til at Arsenal-manager George Graham, under en av sine endeløse økter der han drillet forsvarsspillet, hadde medbragt et langt tau og insisterte på at Lee Dixon, Tony Adams, Steve Bould og Nigel Winterburn skulle bindes fast og på den måten operere i en perfekt flat firer i banens bredde.

Sannheten er at Graham hadde fortalt sine forsvarere at de skulle «innbille seg at de var tilkoblet et tau». Men denne historien er talende i seg selv: Ofte virket det som om de fire forsvarsspillerne var bundet fast rundt livet, samtidig som de hadde utviklet telepatiske evner.

I mer enn et tiår var Arsenals kompromissløse bakre firer et fort – og kanskje det mest fryktede forsvaret i engelsk fotballhistorie. De spilte 2244 kamper mellom seg på a-laget, og vant et lass med pokaler. De fremsto alltid som en enhet. Alt dette skjedde under veiledning av to managere som knapt kunne vært mer forskjellige, den pragmatiske George Graham (hans hardtkjempende arbeidshester vant seriegullet under dramatiske omstendigheter på Anfield i 1989) og den progressive Arsène Wenger, som med sine kontinentale ideer rev merkelappen om «Boring Arsenal» i fillebiter da de cruiset seg til the double i 1998.

Arsenals bakre firer, som holdt seg på topp i en årrekke mot alle odds, var med hele veien og vant alt sammen. Det har ganske enkelt aldri vært en kollektiv enhet som dem i engelsk fotball.

Lærte triks av ringrevene

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent