Josimar

Bielsa-feber

Med Marcelo Bielsa på trenerbenken drømmer Leeds-supportere igjen om Premier League. Men klarer både argentineren og spillerne å holde koken ut sesongen?


Tekst Jonathan Wilson Oversatt av Lars Johnsen

Cricket-festivalen i Scarborough er en av de store tradisjonene i Yorkshire. En eller to ganger i året flytter det historisk sett beste cricketlaget fra Nord-England basen sin fra Leeds til de ganske mye roligere omgivelsene på North Marine Drive, bare noen meter unna klippene som fortsatt er Yorkshires mest populære turistmål. Publikum fyller de nesten falleferdige tribunene, ofte er over 25 000 tilskuere innom på festivalens fire dager, mer enn fem ganger så mange som ved vanlige kamper. Måkene skriker, tilskuerne spiser fish and chips og iskrem. Og: De feirer Yorkshire.

Ikke det at Yorkshire trenger å oppmuntres til å feire seg selv. Dagens Yorkshire er delt inn i tre deler, North, South og West, men også deler av Lincolnshire og Tyne and Wear hører inn under det historiske Yorkshire. I areal, er det Englands største fylke. Frem til Henrik VIII knuste Richard III i slaget ved Bosworth Fields i 1485, hersket Yorkshire over hele England. Området har beholdt sin egenart – utskjelt og stolt. Helt frem til 1992 kunne bare Yorkshire-fødte spillere spille på fylkets cricketlag (cricketserien består av representasjonslag, der hvert lag representerer hvert sitt historiske fylke. Overs. anm.). Med mulighet for å få en av cricketsportens største legender til å spille for laget, inderen Sachin Tendulkar, ble det gjort unntak fra regelen. Ifølge stereotypien er Yorkshire-folket seg selv best, enkle sjeler som er forsiktige med penger.

Leeds Uniteds ansettelse av Marcelo Bielsa, en argentiner som ofte ser på teori som viktigere enn praksis, er nok et solid brudd på den sindige Yorkshire-mentaliteten.

Bli Josimar-abonnent HER (kr 699,- for seks fysiske utgaver pr. år og full digital tilgang).
Gi Josimar i julegave HER.



Toppen av tabellen

Den første indikasjonen på at noe helt utenom det vanlige var i ferd med å skje kom da jeg tok toget fra York til Scarborough. Bare menn var å se på plattformen, mange i tweedjakke og sixpencelue. Dette var Yorkshire i festmodus, selvbevisst ikledd plaggene vanligvis forbundet med karikaturer av dem selv. Overskriften på avisenes sportssider handlet ikke om cricket, men om Bielsa, «gjeteren» som har oppgaven med å føre flokken tilbake til markene der Leeds hører hjemme, til Premier League for første gang siden nedrykket i 2004. På dette tidspunktet hadde Leeds spilt tre kamper og vunnet alle.

Snittalderen på tilskuerne som omkranset Scarboroughs cricketbane var godt over 60. De ynket seg over kvaliteten på banen, blåste ut mot dommeren over en hendelse som skjedde for 23 år siden, den gangen dommeren var en spiller, pratet om gamle venner som ikke var der og om hvordan pengene hadde vokst etter bytte av pensjonsfond. Dette var utløp for Yorkshire-het; menn som hadde sett alt som var å se, som badet i sitt eget tungsinn. Men mest av alt pratet de om Bielsa. Allerede var han umåtelig populær. Denne kvelden hadde Leeds bortekamp mot Swansea. I timevis, under circketkampens gang, diskuterte de hvilken teknologi som var nødvendig for å ta inn kampen på lavbudsjettshotellene de bodde på. Det finnes muligens ikke sterkere bevis på Bielsas messianske kvaliteter enn eldre Yorkshire-herrer som diskuterer hvordan de kan få streamet kampen på mobilen.

Spol frem fem måneder og Leeds topper Championship-tabellen. Bielsa har smeltet selv de mest kyniske Leeds-hjerter. Supportere som mistet troa og ble desillusjonerte etter klubbens kollaps i kjølvannet av det enorme overforbruket under formann Peter Ridsdale, og som gikk helt ned i kjelleren under årene med påfølgende håpløst lederskap, er i dag tilbake. Elland Road brummer på ny med stolthet og forventning. Spillet har vært fortryllende; kjapt, direkte og forpliktende. Unge, lokale spillere med spissen Jack Clarke som det siste eksempelet, har fått sine sjanser og tatt vare på dem.

Spion-gate

Men så, før en fredagskamp mot Derby i januar, ble en Leeds-medarbeider oppdaget utenfor Derbys treningsfelt, bevæpnet med kikkert og tang. Derby-manager Frank Lampard, en mann med massevis av venner i media, protesterte. Noen pekte på at André Villas-Boas hadde innrømmet å ha gjort mye av det samme for José Mourinho i Chelsea, hvor Lampard hadde sine beste år som spiller. Men engelsk presse og en hel rekke tidligere spillere hisset hverandre opp, noe som fikk meg til å tenke på historikeren Thomas Macauley som på 1800-tallet skrev at «vi kjenner ikke noe spetakkel så latterlig som når det britiske samfunnet får et moralitetsanfall».

Ingenting hang på greip.

En mann hadde stått på offentlig område og kikket over et gjerde. Han var ingen inntrenger, han hadde ikke brutt noen lover. The Football League initierte en granskning og snakket vagt om den like vage regelen om å behandle andre klubber i «god hensikt». Det er vanskelig å se for seg at noe slikt holder vann rettslig sett.

Bielsa var uansett tydelig rystet, Laget hans hadde vunnet kampen greit 2-0, og tok helg med en solid firepoengsledelse på tabellen. Men Bielsa kalte den påfølgende onsdagen inn til ekstraordinær pressekonferanse. Med tanke på mannens vane for å stikke fra klubber midtveis i sesongen, holdt Leeds-supporterne pusten.

Men han skulle ikke trekke seg. Pressekonferansen var en 70 minutter lang powerpoint-presentasjon som fokuserte på hvordan de skulle slå Derby. Likevel hadde man ikke følelsen av det hele handlet om å sette Lampard på plass. I stedet var det en vedkjennelse av at han var ukomfortabel med å bli anklaget for juks – en anklage som stikker dypt ettersom Bielsa har investert alt i trenergjerningen. Å trene fotballag er livet hans.

Slående ulikhet

Bielsa vedkjente å ikke ha forstått alle lokale skikker, og innrømmet at det var hans ansvar å lære dem. (Lampard, når han han ble presentert for at det hele kanskje handlet om en kulturkollisjon, svarte raskt at han, dersom han reiste utenlands, ville ha tatt seg tid til å lære dem. Til det er det mye man kan svare, men enklest er det å peke på at Bielsa nå arbeider i sitt sjuende land, Lampard i sitt første. Og Lampards historikk med med tanke på å utvise kulturell finfølelse har ikke alltid har fått ståkarakter.)

Bielsa snakket om gråsonene mellom det ulovlige og umoralske, og innrømmet å ha spionert på alle lag i år. Og med oppsiktsvekkende åpenhet, sa han at han ikke var sikker på hvor mye av den researchen han gjør egentlig hjelper. Men han er drevet til å gjøre det av en slags dårlig samvittighet som vil slå inn dersom han ikke gjorde det. Bielsa gikk gjennom materialet han hadde samlet om Derby til journalistene til stede. Statistikkene i seg selv gjorde ikke spesielt inntrykk, dem kan alle med riktig programvare få ut, det som var oppsiktsvekkende var Bielsa hadde all informasjonen under huden. Han gjør alt selv, fremfor å gjøre seg avhengig av analytikere. Bielsa var åpen om sine metoder.

Kontrasten til Lampard var slående. Samme kveld slo Derby ut Southampton av FA-cupen etter straffesparkkonkurranse. Lampard startet det som skulle være en seiersrusens pressekonferanse med å spørre om noen ventet på hans powerpoint-presentasjon – et flåsete forsøk på en fleip som bommet totalt ettersom ingen hørte ham første gang han sa det, så han måtte gjenta vitsen. Han snakket om Bielsa som en som hadde «gjort inntrykk», som om hans powerpoint-fremvisning hadde vært et slags stunt. Øyeblikket viste Bielsas storhet. Lampard er et produkt av den moderne engelske fotballen, det moderne England, kanskje, der det ikke en gang i fantasien er mulig at en rival er ærlig. Hvinende hykleri, historisk hukommelsestap og tynnhudet skinnhellighet er OK så lenge man vinner krigen i pressen.

Bielsas reaksjon til hele saken hadde vært, i skarp kontrast til Lampard, å tenke gjennom sin egen oppførsel og deretter med stor ydmykhet over 70 minutter presentere en gjennomgang av hans handlinger og be alle gjøre seg opp sin egen mening.

Dette er ikke utypisk: Da han var argentinsk landslagssjef ble han sendt på tribunen under et 3-0-tap mot Colombia (kampen der Martín Palermo bommet på tre straffer). I etterkant uttalte han at dommeren hadde gjort rett. Oppførselen hans hadde ikke vært akseptabel. I Bilbao hadde han selv henvendt seg til politiet etter bråk med en bygningsarbeider. Bielsa er ikke perfekt. Han blir sint. Resultatet av at han ble anklaget for å jukse var at han sto igjen med forsterket integritet.

Mammagutten

Marcelo Bielsa ble født i Rosario i juli 1955 som sønn av Rafael, en advokat, og læreren Lydia. Han spilte fotball så fort han kunne gå, og startet også tidlig å lære om fotball. Moren måtte kjøpe fotballavisen El Gráfico til ham, som hun indekserte. Denne nøysomheten var noe han selv etter hvert skulle ta til det ekstreme.

«Mors innflytelse var helt fundamental. Innsatsen min kunne alltid ha vært litt bedre.»

Hun var sterk og hardtarbeidende og krevde at barna var det samme. Fra henne arvet Bielsa tendensen til å være arbeidsnarkoman.

«Først irriterer han deg med tøffe krav og ta-aldri-nei-for-et-svar-innstilling, men han er et geni», har Fernando Llorente uttalt, som spilte under ham i Athletic.

«Han overtaler deg til å fortsette å jobbe, å fortsette å løpe, og det kommer til syne under trening og kamp. Han kan mer enn noen i verden. Han er en av de beste.»

Helt fra barndommen var Bielsa intens, energisk og intellektuell. Det virker som han også alltid har vært preget av idealisme, noe som gjorde ham litt annerledes enn jevnaldrende i tenårene – og senere, som voksen, svært irriterende. Selv da han spilte var han merkbart annerledes. Han kom fra en familie av advokater og politikere eller begge deler. Broren Rafael var utenriksminister i regjeringen til Néstor Kirchner, mens søsteren Egenia, en arkitekt, har vært viseguvernør i provinsen Santa Fe. Som 15-åring gikk han til Newell’s Old Boys, favorittlaget hans, mest for å irritere faren som var supporter av rivalen Rosario Central, og flyttet inn der Newell’s-spillerne var innkvartert. To dager etterpå ble han sparket ut etter å ha nektet å parkere motorsykkelen på utsiden av bygget.

På talentjakt

Han gjorde kanskje opprør mot foreldrene, men forholdene der er det som har formet ham. Det blir sagt at Bielsas bestefar hadde 30 000 bøker, og Bielsa utviklet en lignende respekt for kunnskap og læring. På et tidspunkt abonnerte han på mer enn 40 sportstidsskrifter fra hele verden. At han er besatt av å se video av kamper har blitt legendarisk. Ifølge ubekreftede rykter har han lært seg selv å se på to kamper samtidig. En gang ble han spurt om hvilke planer han hadde for juleferien. Han svarte at han hadde planer om to timers mosjon og å se fjorten timer med fotball på video hver dag. «Jeg er en student av fotballspillet», sa han. «Jeg ser video, jeg leser, analyserer.»

Tross innsats og disiplin, ble ikke Bielsa noen stor fotballspiller. Han var en forsvarsspiller som var god med ballen, men han manglet fart og fikk bare fire kamper for Newell’s. Som 21-åring var han ferdig i klubben.

«Han snakket ikke mye», har Juan Simón, som spilte sammen med Bielsa for reservelaget, sagt.

«Han var en spesiell person. Du merket hans sterke karakter.»

Etter å ha blitt fristilt fra klubben, var han på vandring i lavere divisjoner og studerte agronomi og idrettslære før han som 25-åring flyttet til Buenos Aires for å trene fotballaget til byens universitet. Tilnærmingen var karakteristisk Bielsa: han vurderte 3000 spillere før han valgte ut troppen på 20.

To år etterpå returnerte han til Rosario i en trenerrolle i ungdomsavdelingen i Newell’s. Han mente klubben hadde en tendens til å overse innlandet når de speidet talenter, og han delte Argentina i 70 distrikter og arrangerte prøvespill i alle. I sin Fiat 147 reiste han 7500 kilometer på kryss og tvers i Argentina ettersom han misliker å fly. I 1990 var han såpass etablert at han var den naturlige etterfølgeren da José Yudica fikk sparken etter en hendelse der Yudica hadde trukket et skytevåpen mot en supporter.

Koordinerte bevegelser

Yudica hadde vært en pionér innenfor press og den vertikale fotballen Bielsa skulle bli kjent for. Han innførte likevel store endringer.

«Han var ung, han hadde nye ideer, et posisjonsbasert 4-3-3-system basert på kantspillere som ble 3-4-3 når det var nødvendig», har midtbanespilleren Juan Manuel Llop sagt.

«Akkurat som [Gerardo] Martino og de andre seniorene i laget, var jeg skeptisk i begynnelsen. Han endret for mye. Men vi innså raskt han var det beste som kunne ha skjedd Newell’s og støttet ham blindt. Vi visste at hans tanker ville gjøre oss til vinnere.»

Treningene ble dramatisk endret. «Det var ingenting som vil sjokkere i dag, men den gangen var det oppsiktsvekkende. Treningene var korte, men med høy intensitet. Og nesten alltid med ball. Det var også veldig taktisk. Spillerne trente på forskjellige tidspunkter, delt inn i grupper som trente på spesifikke ting.»

Med søndag som kampdag, var mandag fridag, tirsdag og onsdag morgen var øktene ledet av en fysisk trener, mens Bielsa satt alene på kontoret og så på videoer av motstanderen. På onsdag ettermiddag startet de taktiske øktene. Og Bielsa viste videoer, ikke av fulle kamper, men utdrag for å vise motstanderens styrker og svakheter.

En treningskamp med høy intensitet ble arrangert torsdag ettermiddag. På fredag trente de på spesifikke kampsituasjoner, 120 angrepssituasjoner og 120 i forsvar.

«Det handlet om koordinerte bevegelser», har Llop forklart. «Kommer ballen dit, må du dekke der, løpe hit, i tilfelle de kjører offsidefelle. Det var veldig, veldig detaljert.»

Detaljene er kanskje annerledes i dag, men prinsippene er de samme som de har vært overalt Bielsa har reist.

Vurderte å slutte

Ett øyeblikk av genuin mangel på tro på seg selv har han også erfart. Newell’s vant høstmesterskapet i 1990-91 og spilte finale mot vårens seriemester Boca om den nasjonale mestertittelen. I kampene på våren, der Newell’s ikke hadde noe å spille for, dalte formen. Formsvikten varte til starten av neste sesong. I hele 1991 vant Newell’s bare ni kamper. Vårmesterskapet startet med 2-0-seier mot Quilmes, før de tapte 6-0 i neste kamp, i Copa Libertadores, mot San Lorenzo. Bielsa var rystet, og det ble ikke bedre av at en gjeng ultras møtte opp utenfor huset hans. Mytene skal ha det til at han hentet frem en håndgranat og truet med å trekke ut splinten om de ikke forsvant.

Det løste problemet, i hvert fall kortsiktig, men ikke Bielsas dypere bekymringer. Newell’s neste kamp var mot Unión i Santa Fe. Han låste seg inne på hotellrommet. Han ringte kona Laura med klarhet og selvrefleksjon – det samme som kom til syne under pressekonferansen i Leeds – og fortalte henne hvor latterlig det var at han følte seg så elendig. Datteren hadde nylig blitt frisk etter alvorlig sykdom – det var det som var viktig, likevel var han fortvilet over det han presterte som fotballtrener.

Men det var ikke «bare fotball», det var hans livsverk, hele hans eksistensgrunnlag. Men der satt han, som 36-åring, og vurderte muligheten for at alt han hadde gjort var feil. Han bestemte seg at det eneste som gjaldt var ærlighet. Han samlet spillerne og fortalte dem om sine bekymringer og spurte dem om de ønsket å fortsette med hans metoder. Det var de positive til. I det øyeblikket kunne han ha gått på akkord med seg selv. I stedet ble det et øyeblikk han gikk fullt og helt inn for bielsismen. Newell’s vant ligaen igjen og kom til finalen i Copa Libertadores, der de tapte på straffer mot São Paulo.

Fire pilarer

Men det var ikke starten på en ærerik karriere, tvert i mot. Han har siden bare vunnet to titler, vårmesterskapet med Vélez Sarsfield i 1997/98 og OL-gull med Argentina i 2004. Sånn sett er han ingen stor trener. Men hans filosofi har formet moderne fotball. Press er nå universelt. Det samme er research om motstandere. Bielsa, da han tok over jobben i Vélez i 1997, skapte bølger da han krevde å få en datamaskin som kunne spille av video så han kunne redigere klippene han viste til spillerne. Det er en grunn til at Pep Guardiola besøkte Bielsa for å diskutere inngående med argentineren før han takket ja til Barcelona-jobben i 2008.

Men hva består filosofien hans av? Ifølge Bielsa står den på fire påler: concentración permanente, movilidad, rotación y repenitización – permanent konsentrasjon, bevegelser, rotasjoner, mens den fjerde er vanskeligere å oversette. «Repenitización» er uttrykket som brukes om å spille et stykke musikk uten å ha øvd på det i forkant. I bielsisk fotball betyr uttrykket en form for improvisasjon, å gjøre noe for første gang, noe som er et paradoks som kanskje sier noe om at det ligger en slags ære i å forsøke det meningsløse, det nytteløse.

«Det mulige er allerede gjort», sa Bielsa da han var i Newell’s.

«Det vi skal gjøre er det umulige.»

Man har alltid en følelse av at Bielsa er interessert i å nå det helt optimale når han skal vinne en kamp - hans besettelse av å forske på motstanderen kombineres med en total mangel på evne til å se hvilke begrensninger spillerne har.

«Det er til å bli sliten av», mener Llop. «Ikke bare fysisk sliten, men også mentalt og følelsesmessig sliten. Konkurransenivået er så høyt at det er vanskelig å holde trykket oppe i perioder. Ikke alle mennesker er like, eller tenker likt eller reagerer likt. Og stilen til Bielsa, treningsøktene hans, krever kontinuitet. Det er vanskelig.»

En lykkelig slutt?

Og det forklarer det evigvarende Bielsa-problemet. Hans opphold i klubbene ender omtrent alltid på en av to måter. Enten blir han fornærmet over noe og forlater klubben, som skjedde etter to dager i Lazio og en halv sesong i Lille, eller spillerne blir utmattet og resultatene uteblir. Det er ikke tilfeldig at titlene han har vunnet har kommet i halvsesonger – å opprettholde samme intensitet over 30-40 kamper er kanskje ikke mulig.

Disiplene hans har derimot lært å senke kravene til høyt press og høy intensitet noe, slik at spillerne ikke er utmattet siste del av sesongen. Det har ikke Bielsa lært, noe han også tydeliggjorde i begynnelsen av sesongen. En høflig spørsmålsstiller startet sitt intervju med «Marcelo, du vet hvordan det er å vinne titler...»

«Historikken viser tydelig at jeg ikke vet det», svarte han.

Gode resultater i starten, fullt av håp, i Bilbao og i Marseille gikk etter hvert over i frustrasjon og, i noen tilfeller, bitterhet. Faren er at det samme skjer i Leeds. Championship-sesongen er brutal og lite tilgivende, den er 46 kamper lang. Og fotball, som Bielsa er klar over, handler ikke bare om å vinne. Leeds beste periode var i 60- og 70-årene under Don Revie. Også da var det mapper med research og anklager om tvilsomme metoder. Laget ble like mye hatet som det ble respektert. Følelsen for øyeblikket er at fotballopionionen er fascinert av Bielsa og ønsker det beste for ham. Likevel har 11 Championship-klubber klaget ham inn for spionasje. Og Bielsa ble buet på i Stoke, i kampen etter powerpoint-presentasjonen. Leeds tapte den kampen, noe som førte til utløp av panikk i West Yorkshire. De er kjent med å kaste bort gode posisjoner og muligheter. Selv under Revie ble de oftere nummer to enn nummer én.

Men det er også en del av sjarmen til Bielsa. Han er ikke Revie, men likevel, gjennom researchen og anklagene om ugreie metoder, er den betryggende følelsen tilbake: Det er Leeds mot verden.

Men samtidig er han elsket – for annerledesheten, eksentrisiteten og ydmykheten. Han er kanskje et geni, kanskje en fiasko, men alltid Bielsa.