Josimar

Nandos stillhet

Zicos storebror Nano var et enormt fotballtalent. Men etter å ha blitt torturert av militærregimet oppga han karrieren, for å sikre at lillebroren skulle få slå ut i full blomst.


Tekst Jamil Chade Oversatt av Håvard Melnæs

Tortur forteller flere sannheter enn noen tilståelse under tortur, skrev en gang forfatteren Augusto Roa Bastos fra Paraguay. Under militærdiktaturet i Brasil mellom 1964 og 1985, ble nettopp disse metodene tatt systematisk i bruk av et kriminelt regime, et regime som et halvt århundre senere aldri har blitt straffeforfulgt.

Tortur er også en del av historien til brasiliansk fotball. Fotballen ble, i perioden da den var på sitt aller beste, bevisst brukt av myndighetene for å skjule regimets brutalitet. Hundrevis av mennesker ble drept og enda flere forsvant for aldri å bli sett igjen. For generalene var Pele og den gule trøya selve sola som blendet kritikerne i utlandet. Fotball-legenden bidro indirekte til at myndighetene i årevis kunne sensurere, undertrykke, bortføre og myrde sin egen befolkning.

Langt unna glorien som omkranset de brasilianske lagene på 60- og 70-tallet, fantes det en spiller som fikk kjenne på kropp og sjel hva tortur innebar. Hans navn var Fernando Autunes Coimbra, den eldste av de fire storebrødrene til Zico.

Nando, som han ble kalt, startet å spille organisert fotball i Fluminense. Han fortsatte karrieren i Ceará, og spilte etter hvert så godt at han ble attraktiv for utenlandske klubber. I 1968 valgte han å skrive under for Belenenses i Portugal. Men utenlandsdrømmen, som skulle løfte karrieren til nye høyder, endte opp som noe helt annet. Det ble i stedet det siste han gjorde som spiller.

Jobbet med analfabeter

Nando visste ikke at alle hans bevegelser og gjøremål ble holdt under oppsyn av regimets mer destruktive organer. Når han ikke spilte fotball, studerte han filosofi, og han delte tiden mellom gressmatte og klasserom som lærer for analfabeter. Prosjektet han var en del av, som hadde som mål å redusere den høye raten av analfabetisme i Brasil, ble avviklet av militærregimet. Lærerne ble overvåket og forfulgt. Å lære bort skriving og lesing var uakseptabelt, og myndighetene stemplet de som drev med dette som opposisjonelle. Blant dem som fikk denne merkelappen av regimet var Nando.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent