Josimar

Dose Daum

Han har vært sjef to ganger i Köln, to ganger i Fenerbahçe og to ganger i Beşiktaş . Han har hatt to karrierer; én før kokainskandalen og én etter. Hva er det som gjør at Christoph Daum får sjansen igjen og igjen?

Tekst Emanuel Roşu Oversatt av Lars Johnsen

Christoph Daum har vært en av tysk fotballs mest markante skikkelser de siste 30 årene. Fra helt og geni, og videre til å bli en nasjonal skurk. Ut fra ingenting skapte han serievinnere i Østerrike og Tyrkia, men den største seieren kom i form av å vinne tilbake sin egen integritet.

Har du alltid visst at du skulle bli fotballtrener?

– Ikke i det hele tatt. Jeg jobbet i ungdomsavdelingen i Köln der vi i løpet av fire år fikk frem 15 spillere som nådde øverste nivå – for Köln eller andre lag. Et akademi var noe helt nytt i Tyskland den gangen. Jeg startet i 1981. Alle så at et slikt akademi kunne skape toppspillere. Bodo Illgner og Thomas Hässler, som ble verdensmestere med Vest-Tyskland i 1990, gikk gjennom vårt system.

Det gikk ikke så verst for deg heller?

– Gjør man en god jobb, blir man lagt merke til. Det var folk i klubben som ønsket meg som del av A-laget. Jeg takket nei én gang. Jeg følte jeg var mest nyttig for klubben ved å gjøre det jeg kunne best. Året etter spurte de igjen. Jeg tenkte: om jeg takker nei en gang til, vil de kanskje synes jeg mangler ambisjoner. Så jeg aksepterte. Men jeg ba om en klausul i kontrakten. Jeg ville ha muligheten til å gå tilbake til akademiet om det ikke fungerte på A-laget. Jeg ble assistenttrener for A-laget. Fra da av ble alt annerledes.

Følte du raskt at du var dyktig i jobben?

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent