Josimar

Hat og håp i Zagreb

Saša Ibrulj

Titalls journalister fra hele verden fylte opp en improvisert mixed zone under sørsvingen på Maksimir stadion der de venta på at spillerne skulle komme ut. Kroatia hadde nettopp slått erkerivalene Serbia i VM-kvalifiseringskampen, og nesten sikra seg en av de to topplasseringene i gruppa. Mens serberne måtte gå gjennom en skog av mikrofoner og høre på fornærmende spørsmål fra skuffa reportere, var Luka Modrić blant de første kroatene til å komme ut og dele gleden sin. Det var et lykkelig øyeblikk, med ekstatiske smil og glade ansikt, men spørsmålet var uunngåelig. I de krigsherja nittiåra tilbrakte Modrić barndommen i eksil, tvunget fra familiens hjem nær Zadar da serberne motsatte seg kroatisk uavhengighet. En av journalistene lurte på om denne seieren var en søt hevn.

«Nei», svarte den Cruyff-aktige midtbanespilleren på Real Madrid med et irritert og skuffa uttrykk. «Jeg søkte ikke hevn. Dette er ikke tid og sted for å snakke om krigen. Ja, vi kan ikke glemme det som skjedde, og ja, dette var en spesiell kamp for oss alle, men det var også bare en fotballkamp».

Temaet gikk igjen i alle uttalelser fra spillerne før og etter kampen, en kamp som både kroatiske og serbiske medier kalte «tiårets kamp» – det første møtet som uavhengige stater, 18 år etter den grusomme krigen.

«Men, det må jeg innrømme», sa Modrić etter en kunstpause, «en stor stein falt fra hjertet mitt». Slik følte nok alle de involverte det denne kalde kvelden i Zagreb, både kroater og serbere. Det handla ikke bare om å vinne eller tape poeng, ikke bare om mål og pasninger eller om Brasil og VM. Det dreide seg om mye mer enn det, både om fortida, men i enda større grad om framtida.

Hat og kjærlighet

Historien om fotball på Balkan er full av lidenskap, følelser og, for det meste, hat. Slik har det vært siden den dagen fotballen kom til denne delen av Europa. De fleste kroatene mener, slik det står skrevet på monumentet under Maksimir, at det var på denne stadion at krigen starta. Det var den 13. mai 1990, og Dinamo Zagreb var vertskap for Røde Stjerne i det som skulle ha vært en uproblematisk kamp i en avgjort serie. Men, denne dagen ble en av de mest avgjørende i Jugoslavias historie Beograd-laget – den gang et av de europeiske kraftsentrene og seinere vinner av serievinnercupen – var klubben det store flertallet av serbiske nasjonalister støtta. På den andre sida var Dinamo Zagreb ansett som deres største rival, og flaggbærerne for kroatisk nasjonalisme.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent