Josimar

Flere nyanser Grindhaug

Han trives best på brun pub og mener mye av det han sier i media ikke er spesielt gjennomtenkt. Jostein Grindhaug er tilbake og er klar for å løfte FK Haugesund mot toppen av tabellen igjen.


Frode Lia

«KISS» er et akronym for «keep it simple stupid», som er et designprinsipp den amerikanske marinen innførte på 60-tallet og som nå er forankret i hele den amerikanske militærmakten. Det finnes få ting som er like vanskelig som å forenkle kompliserte ting. En som har klart det er Jostein Grindhaug. Da han tok over sjefsstolen i FK Haugesund i 2009 var de et middels 1.divisjonslag. Han forenklet alt, vant serien på første forsøk og førte klubben opp til Eliteserien. Der var de stort sett plassert på øvre halvdel av tabellen de neste seks årene. Da tok energien og motivasjonen slutt og han gikk over i en stilling som sportssjef. Etter Eirik Hornelands overgang til Rosenborg kjente Grindhaug at motivasjonen var tilbake. Hvis noen er i tvil. Suksessfaktor nummer én; keep it simple stupid.

– Hvem har vært ditt forbilde som trener?

– Forbilder fikk jeg et anstrengt forhold til. Jeg var veldig glad i Maradona da jeg vokste opp. Og da jeg så han begynte med narkotika og alt det der, brøyt det ned all tro på det å ha forbilder, og det har preget meg siden. Men jeg har opplevd mange sterke karakterer. Det begynte nok da jeg var tolv eller tretten år. Vi hadde en lærer som tok med oss på forskjellige idretter som volleyball, fotball og så videre. Han var utrolig flink til å forklare teoriene bak det hele. Det var sjelden på den tiden tror jeg. Da jeg var sytten eller atten år fikk jeg Tony Knapp som trener i Djerv 1919. Han var en fantastisk motivator. Det sitter igjen i hodet på meg. Når han var ferdig med et spillermøte var du faen meg klar for å gå igjennom veggen. Du ville gjøre alt for at han skulle lykkes. Alt det andre rundt var helt ordinært. Men å kunne trigge de elleve som skulle ut på banen var han helt utrolig på. Så hadde jeg Conny Karlsson som var litt den samme typen. Flink motivator som fikk resultater og lærte oss det å vinne. Deretter fikk jeg Harald Aabrekk som var veldig flink på å utvikle spillere. Mange ganger tenkte jeg «herrens navn, kan han spilleren brukes?». Men Harald så potensiale og fikk frem de gode egenskapene hos hver enkelt spiller. Så de fire er vel de som har hatt mest innflytelse på meg med tanke på lærerrollen. For det er det trenerrollen egentlig er, en lærerrolle.

– Er det å kunne motivere den delen av trenerrollen du er flinkest til?

– De som kjenner meg vil nok si det. Den taktiske biten var jo Harald Aabrekk veldig flink på. Vi brukte mye tid på analyse, spillermøter og gjennomgang. Tror ikke det fantes på Tony Knapp sin tid. Det ble kjøpt inn mye utstyr under Conny Karlsson, men det ble åpnet én gang. Han forenklet alt. Senere kom Rune Skarsfjord og fortsatte i Harald sitt spor med grundige analyser. Da jeg tok over som trener var vi så mette av alt av analyse, så vår inngang var å drite i det. Vi forenklet alt mest mulig og gikk for å få inn et enkelt budskap som spillerne kunne enes om. Det gjorde vi helt bevisst i starten. Vi kom på tredjeplass i serien det året uten å bruke analyse. Det vil si, jeg og Eirik Horneland brukte mye tid på å analysere egne prestasjoner og motstanderen, men det var ingenting vi brukte inn mot spillerne. De er fotballspillere som liker å spille fotball. Når du kommer på trening og det nesten ikke er noe fotballspill, men bare taktiske øvelser, gjør det noe med dem. Senere begynte vi å vise dem bilder og analyser, men da i veldig moderate mengder.

– Men du har samtidig sagt i andre intervjuer at det er få som trener mer taktisk enn dere?

– Jeg sier mye rart i media og det skaper et image. Det er mye av det jeg sier i media som kanskje ikke er så gjennomtenkt. Det har blitt litt sitater i årenes løp. Men det ligger noe i det at vi peiser på. Men det går an å peise på med en viss struktur. Og det var vel det jeg forsøkte å signalisere.

Det viktigste for oss er god nok løpskraft, høy intensitet i spillet og være fremoverrettet. Det er våre tre hovedingredienser. Men selvsagt må man ha en faglig plattform for at elleve mann skal kunne fungere sammen.

Etter at jeg har blitt interessert i sjakk har jeg også sett flere muligheter på fotballbanen. Nå vil vel mange mene at det er smått utrolig at jeg kan kunne si det. Men jeg har blitt mye mer interessert i hvordan ulike bevegelser utløser flere muligheter på banen. Hvordan flytte spillere i ulike posisjoner kan skape flere muligheter. Akkurat som på et sjakkbrett.

– Jeg har snakket med noen av dine tidligere spillere som ikke kjenner igjen mediepersonen Grindhaug som snakker ned det taktiske, fordi de opplever deg som taktisk veldig kompetent. Hva tenker du om det?

– Det tror jeg du er den første mannen som har sagt. De fleste journalister som kommer hit ser på oss som enkle og at vi spiller enkel fotball. Det tror jeg Eirik Horneland også har kjent litt på, at vi på en måte skal representere en blodfattig og enkel fotball. Men Rosenborg har vel forstått at det ligger mye der. Eirik er også en person som er veldig opptatt av det taktiske.

– Etter min mening spiller dere etter de fleste spillestilsprinsippene som Atlético Madrid og FC København gjør. De blir applaudert som gode og avanserte taktiske lag…

– Det er noe vi har tenkt også. Men vi har ikke noe behov for å gå ut med det. Det er helt okei at vi blir stemplet som et lag med simpel og kjedelig spillestil. Det koster oss – og meg – ingenting. Men samtidig synes vi det er veldig spennende med lag som gjør noe helt annet enn oss. Om det er possession-orientert fotball, eller om man spiller med trebackslinje eller hva det nå enn skulle være, for det er med på å utvikle fotballen.

– Hva synes du har utviklet seg mest innen fotballen de siste årene?

– Den største forskjellen de ti siste årene er hvor godt fotballspillere er trent. Helt klart.

– Hvordan har Haugesund forandret seg siden sist du var trener med tanke på fysisk trening?

– Når jeg og Horneland tok over i 2009 hadde vi ingen trenererfaring og vi gjorde alt feil. Vi rævkjørte spillerne. Vi hadde så intensive treninger at det var helt galimatias og fikk derfor mange skader. Samtidig skapte vi en kultur som har vært viktig for oss. Men dette har endret seg ved at ulike trenere har vært innom klubben og lagt igjen kunnskap. Når Mark Dempsey var her organiserte han det på en litt annen måte. Samme med Andrea Lomberto som innførte periodisering og så videre. Så nå er det vår fysiske trener og fysioterapeut som står for intensitetsstyringen og oppfølging av hver enkelt spiller. Men vi prøver fortsatt å presse intensiteten så høyt opp vi klarer. Vi prøver å lage en mal som vi ønsker å pushe litt hvert år. Litt som Sarpsborg 08 som tok et oppgjør med seg selv for et par år siden. De ønsket spillere som tålte trening fordi de ønsket en bedre treningshverdag. Det samme ønsker vi.

– Da du ga deg som trener i Haugesund fortalte du at du hadde mistet motivasjon og energi. Du var veldig synlig i media og spilte til tider rollen som klovn, samtidig som du vinner Kniksenprisen som årets trener i 2016. Tror du den mediefremstillingen medførte en slitasje som gjorde at du mistet motivasjonen?

– Det tror jeg så definitivt. Det ble skapt et forventningspress på en arena jeg helst ville unngå. Jeg trives best på en brun pub med en øl i hånda og hvor jeg kan observere andre. Så har media tegnet et bilde av deg som du egentlig ikke kjenner så godt igjen. Samtidig gjør det meg lite å være i media. Det koster meg lite. Men de har en enorm makt over hvilken hatt de plasserer på deg. Har du fått en hatt, så har du den hele veien. Samtidig føler jeg at fremstillingen i media var balansert, for jeg fikk også anerkjennelse for de resultatene vi klarte å oppnå. Men jeg stod i det i syv år, det er ganske lenge. Til slutt følte jeg bare en enorm tomhetsfølelse, som er vanskelig å forklare.

– Gleder du deg mer til treningene enn til kamp?

– Ja. Jeg liker veien til et mål. Jeg liker hverdagene, og ikke helgene. Det er den tomhetsfølelsen etter kamper som bryter deg ned. Det vil si, jeg elsker kampen og de nitti minuttene, men det som skjer etterpå er en tung utfordring for faen.

– Tror du det var litt sånn Maradona følte det når han begynte å bruke narkotika?

– Jeg har aldri brukt så sterke rusmidler. Men når du spør slik så kan du ha et poeng. Når du er vant med å være høyt der oppe, full av adrenalin, og for å unngå de største nedturene, så kan jeg forstå at du kanskje prøver det.

– Det var mye bråk når både Mark Dempsey og Eirik Horneland sluttet i FK Haugesund. Er du virkelig klar for å bli trener igjen?

– La meg gå tilbake til Dempsey først. Han var veldig godt likt her. Det var bare rundt bruddet det ble bråk. Hvis jeg skal beskrive Dempsey nå, og Dempsey skal beskrive Haugesund, tror jeg ikke det er mye klinsj der. Det må jeg få sagt. Det samme med Horneland. Er det én mann jeg ønsker skal lykkes, er det ham. Men det ble støy, hele prosessen ble feil. Men jeg hadde sett for meg at vi hadde han som trener de neste tre årene. Jeg har vært sportssjef i tre år og har trivdes veldig godt med det. Jeg har reist mye rundt og sett på spillere. I starten kanskje litt som flukt fra savnet etter å være trener? Når Horneland hadde bestemt seg for å dra til Rosenborg kom det liksom nye tanker. Men mest av alt da jeg kom på treningsfeltet og følte meg akseptert, trigget det noe i meg. Samtidig kom Sebastian Brydegaard fra Danmark inn i trenerteamet. Han hjelper meg med organisering, planer og legger opp økter. Så kan jeg senere bare gå inn å justere. En mann sendt fra himmelen for meg. Så etter tre uker kjente jeg på at dette er dritgøy.

I tillegg så må vi være så ærlig å si at det er et økonomisk aspekt med det også. Skulle vi ha hentet inn to nye trenere med meg som sportssjef så hadde det blitt jævlig dyrt.

– Dere har vært igjennom en økonomisk hestekur etter noen dårlige år. Hva har hovedårsaken til det vært?

– Det er først og fremst næringslivet og da særlig oljebransjen som har fått seg en knekk. Det er en bransje tett knyttet til Haugesund. Jeg tror vi har mistet omtrent 12 millioner i sponsorinntekter de siste fire årene. Dette har vi stort sett tatt igjen ved spillersalg. Men sånn kan vi ikke fortsette, så vi valgte å ta et oppgjør med det før det ville smelle skikkelig. Nå har næringslivet begynt å stabilisere seg igjen, men vi henger litt etter, for vi er ikke det første stedet de begynner å spytte inn penger.

– Spillerne dere har solgt virker som kommer fra litt over alt. Fra Senegal og Sarajevo til eksotiske Grorud. Hva har rekrutteringsstrategien deres vært?

– Vi har hatt et samarbeid med den belgiske klubben Gent. Så mange av spillerne har kommet derfra. Samme med FC Midtjylland. Ellers har jeg reist mye på Balkan og i Skandinavia selv og sett etter spillere. Men det blir til at du utvikler relasjoner til noen agenter som du ofte henter flere spillere fra. Det handler om å bygge nettverk, oppføre seg godt og bygge lojalitet. Så blir det forhåpentligvis penger ut av det til slutt.

– For dere har hatt en høy hitrate på spillerne dere har hentet fra utlandet…

– Ja, det er gjerne de utenlandske spillerne som har skapt inntekter som har gjort at vi har kunnet bygge stadion og klubben. Men det er en balansegang, man trenger også de lokale spillerne.

– Tror du rollen som sportssjef har endret deg som trener?

– Først og fremst at jeg har vært borte fra treningsfeltet og opparbeidet meg det suget etter å være inne i den boblen igjen. For det er en boble du går inn i, en boble som du må få aksept for å gå inn i. For jeg er først og fremst en familiemann med kone og tre barn. Den første perioden gikk jeg glipp av mye tid med ungene. Min eldste sønn er sytten år nå og var syv år når jeg ble trener. Jeg mistet mye tid med ham, så han er mer en kompis enn sønnen min, hvis du forstår. Hun på elleve har jeg en følelse jeg ikke har hatt noe med å gjøre før de tre siste årene. Og midt oppi all den galskapen får du et barn til, som nå er fem år. Så de tre siste årene har vært fantastiske, men du må få aksept for å forsake noe av det. Som sportssjef er du kanskje mer fysisk borte, men som trener er du mer psykisk borte, hvis det gir mening. Men jeg har blitt eldre. Tidligere var jeg fryktløs og trodde jeg kunne allting. Men etter å ha reist så mye og sett så mange ulike fotballkulturer og andre perspektiver så går det opp for deg at det er flere muligheter der ute. Litt tilbake til sjakkbrettet igjen. Der har jeg fått meg en «wow-opplevelse» og en utfordring. For du må fordøye alle inntrykkene og all den kompetansen og koke det ned til den enkelheten fotballen egentlig er.

– Så alle reisene til Afrika, Balkan og rundt omkring har vært det beste fotballkurset du har vært med på?

– Jeg vil si det.