Josimar

Sør for Eden

Korttidshukommelse er fotballsupporterens beste venn. Ikke minst for en som holder med Start.


Tekst Lars Martin Gimse

24/11 2018. Start-spillerne har tatt turen til Haugesund der de skal avgjøre om satsingen til Starts nye eiere skal starte som et gruoppvekkende mareritt som aldri tar slutt, eller bare som en litt vond drøm du brått våkner fra, bare for å kunne fastslå at, joda, det går bra, du er bare litt svett.

Selv sitter jeg hos svigermor i Vestnes. Denne lille kommunen i Møre og Romsdal, en fergetur, som er akkurat lang nok til at du rekker både svele, kaffe og kanskje påfyll, unna Molde. Jeg tenker over tilværelsens mange små tilfeldigheter, som at Brasil-dødaren, mannen som nå skal inspirere Start-spillerne til å ta ut alt, og litt til, for å unnslippe marerittet som er nedrykk og OBOS-ligaen, Kjetil Rekdal, kommer fra nettopp Vestnes kommune.

Det siste døgnet har jeg spilt kampen i mitt eget hode, fullstendig klar over at det ikke spiller noen rolle hva en nevrotisk Grimstad-gutt i Vestnes måtte tenke om kampen, som skal spilles flere hundre kilometer lenger sør. Det er likevel en slags trøst de gangene jeg klarer å bikke kampen oppi hodet i Starts favør. Jeg ser Erlend Segberg strekke vrista og banke kula opp i vinkelen fra 20 meter to minutter på overtid. 2-1 til Start. Jeg stopper opp og kjenner litt på den innbilte følelsen av lykke, før det blir omkamp oppi hodet. Den taper Start. De gjør som oftest det, både i hodet og i virkeligheten. Men det hender det går bra.

24. nov kl.18.50. Pause. Start leder. Jeg klamrer meg fast til håpet. Det helvetes håpet. Jeg er tungpusta, skjelver på hendene, og klamrer meg fast til mobiltelefonen, som en altfor full mann klamrer seg til bardisken når verden snurrer for fort. Jeg prøver å kjenne litt på at nå, nå går det veien. Men jeg vet at det går til helvete. Det må jo det. Det gjør alltid det.

15 000 i festrus!

For livet som Start-supporter har vært en endeløs ørkenvandring, der man tidvis har snublet over en grønn oase, eller man trodde i alle fall det, helt til man nådde fram og innså at også det var en uoppnåelig drøm, et synsbedrag. I dette tilfellet mer et selvbedrag. For jeg vet jo så inderlig godt at det må gå til helvete til slutt. Det må jo det. For sånn er naturloven.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent