Josimar

10 Kamelen og nåløyet

Da en potensiell storsponsor ba om å få bidra med millioner til kvinnefotballen, takket NFFs kommersielle direktør nei. «Kvinnefotball har ingen kommersiell verdi», mente han.

Tekst Marius Lien og Lars Johnsen


Denne artikkelen ble den 27. mai 2020 felt i Pressens Faglige Utvalg for brudd på god presseskikk. Utvalget uttaler at Josimar brøt Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Uttalelsen kan leses her: https://presse.no/pfu-sak/250-19/



En augustkveld i 2017, samtidig med at EM nærmet seg slutten med Norge for lengst utslått, møttes Manchester United og Vålerenga til treningskamp på et Ullevaal Stadion fylt til randen av Norway Cup-deltakende jenter og gutter. Arrangementet var en del av Norway Cup-uka, og fra VIP-plass på norsk fotballs nasjonalstadion kunne Daniel Kjørberg Siraj se Manchester Uniteds nyinnkjøpte spiss Romelu Lukaku score mål, og bivåne hvordan Paul Pogba, Henrikh Mkhitaryan og de andre stjernene knapt lånte bort ballen i en kamp de vant 3-0. Siraj er konserndirektør i det som fram til 2014 offisielt het Oslo Bolig- og Sparelag, forkortet til Obos, og fra 2014 bare heter Obos uten å være forkortelse for noe. Dette boligbyggelaget som ble stiftet i 1929 med mål om å skaffe billige boliger til medlemmene sine, er nærmest en del av Oslos identitet, og et Obos-medlemskap er et vanlig gaveobjekt når venner og familie skal gratulere sine nærmeste med å ha tilført verden en ny Oslo-borger. Er du medlem, har du forkjøpsrett til en Obos-bopel. I dag er Obos en eiendomsutvikler og boligutbygger som opererer langt utenfor Oslos bygrense, i hele Norge og Sverige. Årsresultatet etter skatt var i 2017 på 856 millioner kroner. De har tradisjon for å sponse idrett, de har vært hoved- eller generalsponsor i Skeid siden midt på 1990-tallet, de spytter penger i breddelag og barne- og ungdomsturneringer. Fra 2015 har herrefotballens nest øverste nivå hatt navnet Obos-ligaen.


En augustkveld i 2017, samtidig med at EM nærmet seg slutten med Norge for lengst utslått, møttes Manchester United og Vålerenga til treningskamp på et Ullevaal Stadion fylt til randen av Norway Cup-deltakende jenter og gutter. Arrangementet var en del av Norway Cup-uka, og fra VIP-plass på norsk fotballs nasjonalstadion kunne Daniel Kjørberg Siraj se Manchester Uniteds nyinnkjøpte spiss Romelu Lukaku score mål, og bivåne hvordan Paul Pogba, Henrikh Mkhitaryan og de andre stjernene knapt lånte bort ballen i en kamp de vant 3-0. Siraj er konserndirektør i det som fram til 2014 offisielt het Oslo Bolig- og Sparelag, forkortet til Obos, og fra 2014 bare heter Obos uten å være forkortelse for noe. Dette boligbyggelaget som ble stiftet i 1929 med mål om å skaffe billige boliger til medlemmene sine, er nærmest en del av Oslos identitet, og et Obos-medlemskap er et vanlig gaveobjekt når venner og familie skal gratulere sine nærmeste med å ha tilført verden en ny Oslo-borger. Er du medlem, har du forkjøpsrett til en Obos-bopel. I dag er Obos en eiendomsutvikler og boligutbygger som opererer langt utenfor Oslos bygrense, i hele Norge og Sverige. Årsresultatet etter skatt var i 2017 på 856 millioner kroner. De har tradisjon for å sponse idrett, de har vært hoved- eller generalsponsor i Skeid siden midt på 1990-tallet, de spytter penger i breddelag og barne- og ungdomsturneringer. Fra 2015 har herrefotballens nest øverste nivå hatt navnet Obos-ligaen.

Siraj, opprinnelig fra Moi i Rogaland, var aldri noen spesielt god fotballspiller, men det har ikke hindret ham fra å være pappatrener for sine sønner i Oslo-klubben Grüner. Klubben har Grünerløkka som nedslagsfelt, et område som i gentrifiseringens tidsalder består av det man generaliserende kan kalle «elite» så vel som mange av byens økonomisk svakest stilte.

– Det er noe jeg egentlig ikke har tid til, men noe jeg må ta meg tid til. Det handler om å stille opp for barna sine, for lokalsamfunnet. Jeg tenker at konsernsjefen har godt av å møte kidsa fra alle samfunnslag, og at kidsa har godt av å møte en konsernsjef, sier Siraj når vi møter ham på hans kontor i Obos-bygget på Hammersborg Torg.

Sirajs kone er dansk og spilte fram til hun var midt i tenårene fotball for en av Skandinavias mest anerkjente fotballklubber på kvinnesiden, Fortuna Hjørring. Et par måneder før treningskampen mellom United og Vålerenga på Ullevaal, hadde han observert hvordan hans danske kone og sønnen heiet, led og gledet seg med hvert spark på ballen da Danmark spilte finalen i EM i Nederland.

– Sønnen min var like oppslukt i [den danske landslagsspilleren] Nadia Nadim som av hvilken helst mannlig spiller. Han har møtt Hegerberg-søstrene på feltet og har bilde av seg sammen med dem. Han irriterer seg over hvorfor han kan spille med Cristiano Ronaldo på FIFA, men ikke Ada Hegerberg. Ungdommen ser etter forbilder, etter stjerner, ikke hvilket kjønn de har, sier Siraj.

Samtidig som dansk glede over avansement økte under EM, rullet debatten om satsingen på norsk kvinnefotball, eller mangel på den, her hjemme. Siraj beskriver seg som en som ser etter trender i tiden, og leter etter kommersielle åpninger for sitt konsern, utover å lese business-sidene i avisene. Med et landslag nede i en bølgedal, en klubbfotball som gikk for lut og kaldt vann, og et konsern som ønsker å sette store fotavtrykk, gjerne gjennom noe som blir ansett som positive samfunnstiltak, samtidig som ungdommer av mannlig kjønn ikke enset at det var jenter de hadde som forbilder – her måtte det ligge en stor mulighet? Under treningskampen på Ullevaal traff han på Erik Loe, kommersiell direktør i NFF. Siraj foreslo for NFF-representanten at Obos kunne bidra stort økonomisk til norsk kvinnefotball.

– Dette burde Obos og NFF gjøre noe med sammen, for å løfte kvinnefotballen. Vi er villige til å spytte inn penger i dette. Mye penger, om dere er interessert, sa jeg. Svaret jeg fikk provoserte meg kraftig.

Loes bakgrunn

I 2011, seks år før Siraj og Loe møttes, hadde Erik Loe – den gang klubbformann i Stabæk Fotball – vært en het kandidat til å bli innstilt som ny president i NFF. Daværende president Yngve Hallén hadde gjort seg kraftig upopulær gjennom kutt i reisestøtten til 2. divisjonsklubbene på herresiden, kutt i jenteløftet og en konfronterende lederstil – som ikke minst gikk ut over kvinnene i NFF-styret han ledet.

Flere av interesseorganisasjonene i Fotball-Norge ville ha Hallén ut. Erik Loe seilet opp som den mest sannsynlige til å overta presidentvervet.

12. oktober 2011 sprakk nyheten som skulle bli til den såkalte «overgangssaken», der Stabæk hadde solgt Veigar Páll Gunnarsson til Vålerenga grovt underpriset og samtidig solgt en «opsjon» på Herman Stengel, alt for å unndra penger fra den franske klubben Nancy. Påtalenemnda i NFF, forbundets eget etterforsknings- og påtaleorgan, konkluderte med at dette var bedrageri. «Det foreligger brudd på NFFs lov ved at klubben har begått økonomiske misligheter, ved at klubben har gitt usanne/villedende opplysninger eller forklaringer, samt ved at klubben har opptrådt slik at det klart kan skade idrettsarbeidet eller idrettens anseelse», skrev Påtalenemnda og innstilte Loe til utestengelse av verv i 18 måneder og Stabæk en bot på 500 000 kroner. Saken, som skulle endelig avgjøres i Doms- og sanksjonsutvalget, ble satt i bero da politiet startet sin etterforskning. Politiet henla saken mot Loe etter bevisets stilling, men tok ut tiltale om grovt bedrageri mot tre Stabæk-ledere og en Vålerenga-leder.

Da innstillingen fra Påtalenemnda var klar i november 2011, trakk Loe seg som formann i Stabæk. At han ble etterforsket for kriminell virksomhet drepte muligheten for et mulig presidentverv.

Da politisaken mot ham ble henlagt i oktober 2012, fikk Erik Loe mye spalteplass i VG der han gikk til angrep på NFF. Den mangeårige Stabæk-formannen mente at noen i fotballforbundet hadde lekket dokumenter med den hensikt å ødelegge hans sjanser til å bli NFF-president.

«Jeg vet at det var NFF som ga TV2 innholdet i [Veigar Páll] Gunnarssons kontrakt», sa Loe til VG.

Loe har tre ganger forsøkt å få politiet til å endre henleggelseskode fra «henlagt etter bevisets stilling» til «intet straffbart funnet». Det har politiet, statsadvokaten og riksadvokaten avslått.

Da overgangssaken gikk i Asker og Bærum tingrett sensommeren 2013 raste Loe fra vitneboksen over at informasjonen som skulle bli til overgangssaken var «bevisst lekket for å skade mitt kandidatur til presidentvervet i NFF». Josimar utga i januar 2016 «De frikjente», en 180 siders dokumentar om overgangssaken, blant annet basert på interne SMSer og eposter, samt politiets etterforskningsmateriale. Ingen av de tiltalte nevnte «presidentsporet», verken i smser eller e-poster – eller i politiavhør.

Overgangssaken kollapset da aktorater ikke greide å synliggjøre markedsmekanismene i fotballen. De tiltalte ble frikjent.

Bare ett år etter at Erik Loe hadde prosedert i tingretten at «overgangssaken» var et komplott mot ham iscenesatt av NFF, ble han 22. september 2014 utnevnt til administrerende direktør i Ullevaal Arena AS, et datterselskap av NFF. Ett år senere, 11. september 2015, ble han tildelt stillingen som kommersiell direktør i NFF. «Vi mener Erik er rett person til å lede vår kommersielle virksomhet i en tid hvor det skjer en rivende utvikling på alle kommersielle flater og fronter. Denne utviklingen har vi lyst til å være en del av», sa daværende generalsekretær Kjetil Siem i NFF.

Men stillingen som kommersiell direktør ble aldri utlyst – verken internt eller eksternt.

Kai-Erik Arstad, assisterende generalsekretær i NFF, uttalte i april 2016 til VG at Loes ansettelse hadde vært del av en «intern omorganisering». Ifølge VG mente Thomas Braut Svendsen i advokatfirmaet Storeng, Beck & Due Lund (SBDL) at NFF hadde brutt arbeidsmiljøloven. «Hvis dette datterselskapet er arbeidsgiveren, og man flytter over til NFF, så er ikke det en intern omorganisering i NFF. Da har du plikt til å informere internt», sa Braut Svendsen til VG.

Gratis penger

Fra da av var Loe, som kommersiell direktør i NFF, den øverste ansvarlige for arbeidet med å få inn sponsormidler til norsk fotball sentralt. Inkludert kvinnefotball. Da Obos, en stor og pengesterk aktør, meldte sin interesse for å styrke satsingen på et område av norsk fotball der sponsorene så langt ikke hadde rent ned dørene, reagerte ikke Loe med å gripe muligheten med begge hender.

– Svaret var at kvinnefotballen ikke er kommersielt interessant. Han sa at sånt må klubbene på kvinnesiden selv stå for, sier Siraj.

Her kom en potensiell storsponsor med nærmest en utømmelig bankkonto og med en historikk for å spytte inn penger i idrettslag – som syntes fotball spilt av kvinner hadde høy kommersiell verdi. Ingen sko måtte slites ut i et dør-til-dør-forsøk på å hanke inn noen lusne kroner. Ingen trøtte powerpoint-presentasjoner framført med overdreven entusiasme i stemmen trengte å holdes. Sponsoren kom til dem. Likevel var svaret «nei takk». Erik Loe, personen med ansvaret for å skaffe forbundet sponsorer, var ikke interessert.

Men Siraj var fast bestemt på å få til et samarbeid.

– Vi driver et konsern. Ikke veldedighet. Vi ønsker å posisjonere oss, bygge merkevaren vår. Fotball er Norges og verdens største kvinneidrett. Halvparten av morgendagens beslutningstakere er kvinner, halvparten av morgendagens idrettsledere er kvinner.

Der Loe så mangel på kommersielle interesse, så Siraj et untapped market.

På tross av å ha blitt kraftig provosert, legger ikke Obos-direktøren skylda på Loe personlig, men på kulturen i NFF.

– Dette er et felt de rett og slett ikke kan ha brydd seg om. Dette handler om en strukturell feil i måten å tenke på. De vet det trengs penger, men de er så opptatt av landslagene sine at de tenker at de ikke har ansvar for noe annet – alt handler om å få inn mest penger opp til Ullevaal Stadion og landslagene. Jeg tror ikke de engang har tenkt på å kontakte sponsorer med tanke på å løfte klubbfotballen på kvinnesiden. Jeg burde sikkert ha kontaktet Terje Svendsen. Han hadde kanskje svart litt mer politisk korrekt, men innholdet ville ha vært det samme. Jeg har ikke mer tro på ham enn Erik Loe, sier Siraj.

Morgendagens landslagsspillere skal komme fra en klubb i det norske seriesystemet.

– Ja, de kommer fra en klubb. Det er mulig NFF tror at de skaper dem gjennom landslagene og Equinors talentleir. De glemmer klubbene. Ute i klubbene er det mye irritasjon rettet mot NFF. De opplever fine ord, men ingen støtte.

Ekko

Svaret Siraj fikk av Erik Loe er et ekko av det Hege Jørgensen i Toppfotball Kvinner fikk av samme person i NFF. I samarbeidsavtalen mellom Toppfotball Kvinner og NFF, er det nedfelt at de skal lage et felles markedsutvalg. Dette tok Jørgensen tak i så fort hun startet i jobben som administrerende direktør i interesseorganisasjonen for lagene i kvinnenes to øverste divisjoner i 2017.

– Jeg snakket med Erik Loe om det da jeg begynte i stillingen for to år siden. Det første han sa var «dere ikke har noe å selge». «Det står i samarbeidsavtalen at vi skal ha et markedsutvalg», svarte jeg.

Ifølge Jørgensen kom Loe etter hvert litt på glid, men krøp tilbake til «dere har ingenting å selge. Dere har ikke TV-seere. Dere har ikke publikum. Dere har ikke et apparat i klubbene som gjør det mulig for oss å forvalte avtaler», før han ifølge Jørgensen sarkastisk la til «men ellers har det jo skjedd mye i det siste».

Jørgensen spurte konkret om svaret betydde at NFF ikke kom til å prioritere å jobbe med det kommersielle i Toppserien – selge avtaler, prøve å bedre økonomien og skaffe ligasponsorater.

«Ja, det betyr det», svarte Loe, ifølge Jørgensen.

– Jeg henvendte meg til styret mitt. Skal vi forsøke å ta over dette selv? Styret sa ja. Tidlig på våren 2017, før EM i Nederland, gikk jeg til Terje Svendsen og Pål Bjerketvedt. Til dem formidlet jeg hva deres kommersielle direktør hadde sagt, og spurte om Toppfotball Kvinner kunne ta over dette arbeidet selv.

Jørgensen satte seg ned med klubbene, gikk i gang med å lage en kommunikasjonsplan og strategi for utvikling. Toppfotball Kvinner ønsket å stå fritt til å selge sitt eget produkt. Så smalt det under EM i Nederland. Det som skulle være sommerens høydepunkt, ble en gedigen nedtur. Noen måneder etterpå, i september 2017, ble avtalen om at TFK tok over markedsrettighetene for Toppserien undertegnet.

Semifinalen mot Danmark og finalen mot Tyskland under Sverige-EM i 2013 trakk begge over en halv million seere – midt i fellesferien. Muligheten for det sedvanlige NFF-selvskrytet over satsing på kvinnefotballen ble fire år senere feid av banen. Festtalene måtte legges tilbake i skrivebordsskuffen da Norge reiste hjem etter å ha levert smultring i både poeng og antall scoringer. I stedet ble det en mulighet for dem som er opptatt av mangel på satsing på kvinnefotballen til å få løftet sin sak. Pressen begynte å skrive om forskjellen på pengene i omløp i herre- og kvinnefotballen.

I både innsendte kronikker og nyhetsartikler gjennom hele sommeren ble situasjonen i norsk kvinnefotball belyst – i alt fra Trønder-Avisa til VG. Den øverste ledelsen i NFF, gjennom president Svendsen og generalsekretær Bjerketvedt, tok til motmæle i et innlegg i VG og listet opp positive tiltak gjort for jentefotballen, blant annet ved å øremerke seks millioner kroner til toppspillerutviklere i klubbene. Det fikk Richard Jansen i Stabæk til å ta til tastaturet. Han skrev i et motinnlegg at «det er lang avstand fra virkeligheten ute i Fotball-Norge til de smakfulle sjefskontorene på Ullevaal». I de seks millionene NFF-lederne snakket om kom 4,5 millioner kroner fra andre kutt i kvinnefotballen, blant annet i reisestøtte. Det var bare 1,5 millioner kroner som var friske penger. «Det tilsvarer mindre enn tre par fotballsko per spiller i Toppserien per år», skrev han.

Sett med andre briller enn bare de helt norske, ble mesterskapet i Nederland en stor suksess. Det var fulle tribuner og offensiv og fartsfylt fotball. Internasjonal presse ga turneringen stor oppmerksomhet. Det var denne EM-entusiasmen, sauset sammen med debatten om mangel på like muligheter for norske jenter, som fikk Daniel Siraj i Obos til å tenke og foreslå for NFFs kommersielle direktør at de skulle sette seg ned og få til et løft.

– Det gikk en faen i meg da jeg fikk det svaret fra NFF. Så jeg gikk til styret mitt og fortalte hva jeg hadde tenkt på gjennom sommeren. Jeg fortalte at dette kommer til å koste mye penger, men at jeg tror det er en unik sjanse for oss. Folk har et positivt inntrykk av oss med tanke på støtten vi gir breddeidretten. Som en kommersiell merkevare, kommer dette til å løfte oss. Det ligger et kommersiell potensial for oss i å være den første som sier «denne ballen tar vi». Tar vi dette sponsoratet, er vi først ute, sier han.

Obos-styret ga sin tilslutning, men han visste ikke helt hvor han skulle henvende seg videre.

– Jeg tenkte «jeg har i hvert fall plantet noen frø» hos NFF. Kanskje ville de komme tilbake til meg når de fikk tenkt seg om? Men de hørte ikke fra seg.

Han tok kontakt med tidligere Vålerenga-direktør, nå kommersiell leder i NTF, Pål Breen.

– Ham kjenner jeg litt, og spurte: «Kan du hjelpe meg?» Han satte meg i kontakt med Hege Jørgensen.

Jørgensen og Breen møtte Siraj på hans kontor i 3. etasje i Obos-bygget.

– «Hvor mye trenger dere?» De fikk omtrent det de ba om. Det ble en avtale på ca 12 millioner kroner i året totalt. Avtalen varer i fem år. Men vi er med for «the long run», sier han.

Obos er også ligasponsor for den svenske toppserien. Den bærer det offisielle navnet Obos Damallsvenskan.

– Vi så dette på en måte å bygge merkevaren i Sverige. Der er man mer opptatt av det som er politisk korrekt, alle som fyller et slikt hull får masse positiv oppmerksomhet. Det var en ren kommersiell betraktning som lå bak. Og man må leve etter verdiene sine – skal man være for likestilling må man også vise det.

På tross av at Obos ser stor kommersiell verdi i å sponse kvinnefotball, har Siraj ikke blitt invitert til å snakke om dette av NFF. Men han ble invitert av Norges Idrettsforbund i anledning kvinnedagen til å snakke om satsingen på kvinnefotball.

– Er de sure? Jeg blir invitert alle andre steder for å snakke om dette. Ikke det at det er så veldig viktig å bli invitert av NFF, men jeg opplever ute i Kvinnefotball-Norge at det Obos gjorde var et slags veiskille, at noen reiste seg opp og sa «dette gjør vi, dette er viktig kommersielt sett». Det har åpnet dører. Vi hadde forventet at NFF på idrettspolitisk nivå hadde en interesse av å snakke med oss. Det har jeg stusset over, sier Siraj.

På tilsvarende vis opplevde Sif Kalvø null interesse fra NFF etter sine år i Italia på 1970-tallet. Ingen i forbundet viste interesse for å lære av kompetansen hun nødvendigvis måtte ha bygget opp.

Under herrenes VM i Russland i 2018 ble klubber som hadde VM-spillere kompensert med 72 000 kroner per dag for hver spiller av Fifa. Sittende på flytoget mellom Stockholm og Arlanda, rullet et nyhetsvarsel over skjermen i togkupeen som fortalte at Fifa kompenserte klubber som sendte spillere til kvinnenes VM med null kroner, fikk Siraj idé om å gjøre noe med det. Obos sponser hver norske og svenske klubb som sender spillere til sommerens VM i Frankrike med 75 000 kroner per spiller. Og igjen fikk de positiv oppmerksomhet.

– De 60 millionene som inngår i avtalen med Toppfotball Kvinner er allerede tilbakebetalt i form av positivt omdømme og medieomtale, sier Siraj.

På samme måte var Saba meget fornøyd med gjennomføringen og utfallet av sin sponsorvirksomhet på 1980-tallet.

Vi har forsøkt å få Erik Loe i tale. Til slutt ga han følgende kommentar via SMS:

– Da jeg startet i min jobb i NFF var det en løpende avtale for Toppserien med Blink Hus. Vi hadde ansvaret for kun den ene avtalen, og leverte i henhold til den. Det er velkjent at mange ønsket at beløpet skulle vært større, men jeg kjenner ikke forhandlingene i detalj, siden jeg ikke jobbet i NFF da den ble inngått. Jeg kan imidlertid garantere at det var det beste markedet ville tilby. Ut over denne ene avtalen, er det min og resten av avdelingen sin jobb å sikre gode kommersielle avtaler til NFF, og dermed gi Forbundsstyret handlingsrom til glede for hele norsk fotball. Det nyter også klubbene i Toppserien og 1. divisjon godt av gjennom årlige overføringer på ca 30 millioner kroner.

Nok et farvel

En måned etter at Loe takket nei til pengene fra Obos, ga Norges største stjerne Ada Hegerberg beskjed om at hun ikke lenger ønsket å spille på landslaget. En heftig mediedebatt fulgte. Langt fra alle viste noen forståelse for Hegerbergs avgjørelse, ei heller noen vilje til å undersøke argumentene som lå bak hennes avgjørelse.

Dagbladets Esten 0. Sæther koblet avskjeden helt og holdent til EM-fiaskoen. Han kalte avgjørelsen en «ansvarsfraskrivelse», at Hegerberg heller «snakket om medspillernes feil enn egne problemer». Han skrev også at «oppgjøret med NFF» egentlig bare dreide seg om spillerens «egne følelser» og at hennes begrunnelser for å gi seg var «helt uinteressante». Tilsvarende budskap ble formulert på ulikt vis av fotballeksperter og andre interesserte, i både sosiale og tradisjonelle medier. En artikkel hos NRK pekte i samme retning, og fastslo at Hegerbergs «holdninger og atferd har vært et tema i NFF over lang tid». Ifølge en artikkel i Aftenposten, der det ble hevdet at Hegerberg var en «krevende person å jobbe med», var det interne konflikter mellom spillerne på landslaget som lå bak. Hegerberg «satte seg selv foran laget», ble kalt «kyniker», «egoist», «primadonna». Bildet festet seg.

Ekspertkommentator på Viasat og tidligere herrelandslagsspiller, Vidar Davidsen, lagde en egen versjon av popgruppa Di Derres sang «Jenter». Låten var produsert og publisert i samarbeid med VG, og lekte med forestillingen om et mislykket kjæresteforhold mellom Hegerberg og landslagstrener Martin Sjögren: «Svenske Martin falt for ei jente en regnfull vår / med Sunndal-konsonanter og regnvått hår (…) Jenter som kommer, jenter som går / jenter som sipper, jenter du aldri forstår / Jenter som bare smiler når heder de får / Jenter og en stakkars trenador.»

Toppfotballsjef Nils Johan Semb og landslagstrener Martin Sjögren skjønte tilsynelatende ingenting. I intervju etter intervju hevdet de å være helt uforberedt på Hegerbergs avgjørelse, som kom som et sjokk. Duoen trodde åpenbart at alt var problemfritt både i landslaget og i NFFs generelle satsing på kvinnefotball.

Den norske journaliststanden lette med lys og lykte etter mulige uenigheter mellom Hegerberg og lagvenninnene – kanskje dette var grunnen til avgangen? I ethvert fotballag oppstår det av og til gnisninger mellom noen av spillere, og det forekommer så godt som aldri at alle relasjonene mellom spillerne er problemfrie. Likevel fant de norske avisene nesten ingenting innad i det norske kvinnelandslaget. Ja, lesere kunne ane omrisset av enkelte mindre konflikter – som ble forsøkt blåst opp etter beste evne i pressen. Men noen stor, opprivende konflikt klarte ingen å påvise. Altså må årsaken ligge et annet sted.

Hva var Hegerbergs offisielle begrunnelse? «Skal landslaget oppnå de målsettinger og resultater landslagsledelsen har satt seg, kreves det etter min oppfatning forbedringer på flere områder, både i planleggingsarbeidet, i gjennomføringsfasen og i oppfølgingen. I tillegg er det mye å gå på når det gjelder kommunikasjon og dialog (...) Beslutningen er ikke bare en konsekvens av årets EM, men er basert på mine erfaringer med landslagene over lang tid (...)»

Flertallsformen i Hegerbergs melding – «landslagene» – ble i liten grad fulgt opp. Men den forteller at årsakene til avgangen er å finne også i perioden da Ada spilte på J17, J19 og U20-landslagene. Altså alle årene fra 2010 og fram til i dag.

Vi husker Per Mathias Høgmos kommentar fra da Røa-jentene og Lise Klaveness sluttet på landslaget i 2008-2009, med begrunnelser som langt på vei var identiske med de Hegerberg oppga i 2017: Røa-exiten hadde kommet «svært overraskende på» Høgmo, ifølge en artikkel i Aftenposten. Men NFF og landslagsledelsen skulle «ta det med seg videre». Vi husker kontroversene rundt Siems uttalelse fra 2015, treneransettelsene, Hegerbergs intervju med Sunnmørsposten i 2016, de systematiske forskjellene i lønn- og støttepenger, påkrevde gratisopptredener i sponsoroppdrag som gutta fikk godt betalt for og den tilbakevendende kritikken mot toppfotballsjefen. Til tross for alt dette hevdet både Sjögren og Semb at Hegerbergs nei takk til landslaget kom «lyn fra klar himmel».

Kort etter ble Adas søster Andrine, som spiller for Lyons rival PSG, vraket fra landslaget etter å ha vært fast inventar de siste par årene.

Verdens beste fotballspiller går inn i et kjellerrom i et hotell i Lyon, og blir møtt med spontan applaus av de noen-og-førti norske jentene som har reist til byen for å møte henne. Jentene er med i det såkalte Lyon-akademiet, et prosjekt der ivrige norske jenter møtes for å spille sammen i cuper, på siden av den vanlige treningshverdagen i klubbene. Ada Hegerberg er forbildet, derfor har akademiet valgt et navn som hedrer idolet og hennes klubb.

Det er en varm vårfredag i Frankrike, drøyt halvannet år siden Hegerberg sa farvel til det norske landslaget. Hun er rolig, komfortabel og full av overskudd. Deler ut klemmer til høyre og venstre. Neste formiddag skal Hegerberg og resten av Olympique Lyonnais – lagets fulle navn – møte Lille i seriekamp. Likevel bruker hun kvelden på å prate med og for, de norske jentene.

I kjelleren i Lyon slukkes lyset.

– Det skal bli kjekt å høre et norsk brøl fra tribunen imorra, sier Hegerberg.

– Det er viktig at dere får sett anlegget og banen med egne øyne, får sett at det er gode standarder og mye å drømme om. Og kamper live! Det er noe helt annet enn å se på tv, sier Hegerberg.

Ved siden av henne står moren, Gerd Stolsmo. Hun var selv på landslagssamling, og spilte en rekke sesonger i Toppserien for Trondheims-Ørn. Da Ada og søsteren Andrine var barn, var både hun og ektemannen Stein Erik Hegerberg trenere. Siden har de tidvis fungert som managere, og alltid som rådgivere, pådrivere og støttespillere. Fortsatt kjører Stein Erik egentreningsøkter med jentene så ofte de kan, når de er hjemme i Oslo.

– Ikke alle kan bli best. Men alle kan bli gode! Det er det det handler om. Å bli den beste utgaven av seg sjøl, sier Stolsmo.

Foredraget handler om treningskvalitet, selvtillitsbygging og familien som team.

– For meg kom fotballen litt etter hvert. Litt seinblomstring, vil jeg si. Kanskje da jeg var 10-11, sier Hegerberg.

– Nei. Jeg vil si åtte-ni, avbryter Stolsmo.

Latter fra salen.

Ada forteller videre, av og til avbrutt av små justeringer fra mor. Om hvordan familien flyttet fra trygge Nordmøre til Kolbotn da hun var 10, for å satse på fotballen. Om da Kolbotns A-lagstrener Dan Eggen måtte ha hjelp fra Stolsmo-Hegerberg-familien for å gi 15 år gamle Ada plass på A-laget. Om ferden til Stabæk, landslaget, Turbine Potsdam i Tyskland, Lyon i Frankrike, seriegull, seiere i Champions League – selv midt i Adas fortelling om et perfekt angrep i Champions League-finalen har Stolsmo et aldri så lite innspill fra sidelinjen – og videre til prisen for Europas beste spiller og ikke minst den største triumfen: Da hun høsten 2018 ble tidenes første kvinnelige vinner av Ballon d'Or, selveste Gullballen.

– Jeg vil ufarliggjøre trening. Det å pushe seg. Da jeg og Andrine var 14-15 trente vi veldig hardt en periode. Pappa hadde mål om å pushe oss så hardt at vi skulle lære hvor grensa gikk. Vi kjørte oss så hardt til bunnen at vi ikke kunne gi mer, lå på bakken med tårer og alt. Det var for å vise oss selv at ok, så langt kan jeg kjøre meg før det er tomt. Det ga meg mye mentalt, å vite hvor langt jeg kan dra det. Det høres brutalt ut, men jo mer komfortabel du er i sånne situasjoner, jo bedre er det, sier Ada.

Gjennomgangstemaet er at Ada og familien har måttet gå sine egne veier i fotballens verden, har møtt hindre og motstand med kamplyst, tenkt utenfor boksen og alltid lett etter noe bedre som ikke fantes der de var.

– Og det dere i Lyon-akademiet er med på nå, er også en annerledes-greie. Det representerer noe annerledes i norsk fotball, som dere har valgt å gripe muligheten og bli med på, sier Stolsmo.

– Bare at dere har dratt hit, viser at dere har en drive inni dere til å bli bedre, som jeg aldri har sett før. 40 gærninger som har kommet til Lyon, sier Hegerberg.

– Det vi foreldrene alltid har tenkt på, er hvordan vi kunne hjelpe Ada og Andrine til å bli så gode som mulig, slik at de kan bane vei i fotballen, i kamp mot en manneverden. Det er en kvinnekamp dette her, folkens. Ikke bare en fotballkamp. Vi vil være flaggbærere for dere som kommer etter oss, sier Stolsmo.

Etter en time er det pause, og så er det spørsmål fra salen. Ada snakker om dagliglivet i Lyon. Trening med klubben, ekstratrening på egenhånd og boklesing på kvelden – hun er inspirert av norske helter som Roald Amundsen, Hjalmar Johansen og Asbjørn Sunde – og hun er takknemlig for å ha lært nye kulturer å kjenne.

– Å lære et nytt språk er det kuleste jeg har gjort i livet mitt, det må dere bare gjøre, sier hun.

Flere foreldre gir uttrykk for at de er superfans av familien Hegerberg. Blant jentene er det særlig ett tema som ser ut til å dirre: Hvordan det var å forlate Sunndal og alle vennene hjemme, og flytte til Kolbotn på grunn av fotballen?

– Jeg kom jo fra den lille plassen min, med rar dialekt. Det var jo utfordrende for meg, sier Hegerberg.

– Du grein litt, sier Stolsmo.

– Ja, jeg gjorde det, sier Ada.

– Men det gikk over fort, jeg fikk nye kompiser med en gang. Når det blir et bra opplegg, og jentene blir tatt seriøst, blir det kongebra sosialt miljø med en gang, sier hun om den saken.

Det uunngåelige spørsmålet kommer. Hvorfor slutta Ada på landslaget?

– Har dere noen timer? begynner hun, til mer latter.

– Det handler om det vi har snakka om. Finn deg sjøl, vit hva du står for. Helt fra starten på landslaget, har jeg kjent at jeg ble satt inn i et system der jeg ikke fikk lov til å være meg sjøl. Da tar du bort essensen. Jeg merket at jeg gradvis begynte å miste meg sjøl, å lure på hva jeg står for. Da tenkte jeg: Dette funker ikke. Som fotballspiller, som person. Vi ble ikke tatt seriøst som kvinnelandslag. Det var ikke noen kultur for å trene med kvalitet, for å bli bedre, for å ville bli bedre. Det tynga meg over lang tid, sier Hegerberg, og når hun er ferdig med sin lille forklaring, står applausen i taket i kjelleren i Lyon.

Til slutt får hun en gave fra en familie: To flasker av den velkjente pære og ananasbrusen fra Oskar Sylte i Molde. Så er det autografer, bilder og småprat. Foreldre og barn får sitt. Etter til sammen to og en halv time beklager hun seg, og sier at hun nå bare må dra hjem til leiligheten for å forberede seg til morgendagens kamp.

Trygg ledelse, nesten

Lyons stadionanlegg Groupama ligger en 20 minutters reise ut fra sentrum. Lyon leder serien, og spiller sine største kamper på hovedarenaen, med kapasitet på 60 000. I dag er det Lille på nest siste plass som venter, og kampen går på den mindre treningsarenaen med 1524 sitteplasser. Arenaen er nitti prosent full. I hver ende av tribuneseksjonen står en gruppe hardcorefans med bannere, flagg og sang. I midten, de litt mer tilbakelente. Lyon fester grep om kampen, og nesten alt spillet foregår på Lilles halvdel. Fra tribunen høres norske klassikere:

ADA (klapp-klapp-klapp) ADA (klapp-klapp-klapp)

CORNER ER MÅL! CORNER ER MÅL!

Og snart leder Lyon 1-0, etter scoring av laget tyske nummer 10, Dszenifer Maroszán. Hegerberg jobber og jobber, hun får inn noen avslutninger, men pakkes svært godt inn av et Lille-lag som klumper seg sammen rundt egen sekstenmeter.

Resultatet står til pause. 11 år gamle Vilde Vårdal Andreassen spiller for Strømmen, men er i dag ikledd splitter ny Lyon-drakt med 14 Ada Hegerberg på ryggen.

– Hvordan har det vært å møte Ada?

– Kult! Fordi hun er verdens beste spiller. Og Norges.

– Hva var mest spesielt med historien hennes?

– Barndommen. Hvordan foreldrene oppdro henne. Jeg fikk mye mer lyst til å bli fotballspiller sjøl når jeg hørte om det. Fordi da skjønner jeg hvordan en ekte fotballspiller er.

– Du stilte et spørsmål til Ada i går, om hvordan det var å forlate vennene for å spille fotball et annet sted?

– Ja. Fordi, hvis jeg skulle flytte fra vennene mine, hadde jeg blitt ganske lei meg. Men hvis det er for fotballkarrieren ville jeg kanskje gjort det.

– Hva synes du om kampen i dag?

– Bra, de leder 1-0. Det hadde vært litt bedre med 2-0, for da hadde de vært helt sikre, men det kommer sikkert flere mål.

– Ser du ofte jenter spille fotball på TV?

– Noen ganger. Men det er ikke ofte.

– De viser det kanskje ikke så ofte?

– Jeg skulle ønske de viste det litt mer. Det er liksom … for guttene, så snakker alle om det hele tida og det vises fram. For jentene, så blir det liksom ikke så mye snakk om det.

– Synes du det er dumt?

– Ja. Megadumt! sier Vilde, og går til kiosken, før andre omgang begynner.

Det lugger for Lyon, som så langt har 15 seire og én uavgjort i serien. De klarer ikke brette ut spillet like bra som i første omgang, og alt for mange baller spilles direkte opp til markerte spisser som har ryggen mot mål. Lille får etter hvert til noen kontringer, og mot slutten skjer nesten det utenkelige. Lyons keeper må varte opp med en kjemperedning, og etterpå smeller et skudd i tverrliggeren. Hegerberg er merkbart frustrert på topp. Så går fløyta, og topplaget har fått tre nye poeng.

Etterpå går Hegerberg bort til den norske armadaen, og gjør det samme som kvelden i forveien. Hun skriver autografer på draktene, shortsene, strømpene og flaggene til akademijentene. Flere til hver. Hun poserer på nye selfier med foreldrene, og forteller om kampen. Det er en liten leir ute på gressmatta, noen jenter får tak i en ball og begynner å sentre. Til slutt griper vaktene inn – alle må ut. Det skal snart være ny kamp på banen. Ada tar en omvei, og går til porten for et foreløpig farvel. Påfølgende mandag skal jentene se Lyon trene, og kanskje få nok et sett med autografer.

Herredrakter

Etterpå henter nydusja spillere frukt og yoghurt i kantina på Lyons treningsanlegg. Ada småprater med kantinepersonalet og andre ansatte, hun introduserer nye bekjentskaper for hverandre og gremmes når moren sliter med å få en nymotens espressomaskin til å fungere.

– Den første sommeren her var en drøm. Jeg følte meg hjemme fra dag én. Det var fransk kultur og et nytt språk. Jeg bodde først i noen uker i et ganske nedslitt pensjonat, en bungalow. For meg var det … jeg bare elsket det, sier Hegerberg.

– Vi kom med flyttelasset hennes. Hun bodde i en liten celle på ti kvadratmeter. Og hun var helt berusa, sier Stolsmo.

Det var klubben som var viktigst.

– Jeg ble så godt tatt vare på. Det er en grunn til at folk blir her lenge. Det er en helt annen profesjonalitet her. Du ser det overalt. Fra treningene til hvordan man snakker med hverandre, sier hun og peker rundt seg.

– Hvordan vokste Lyons satsing fram?

– På grunn av én fyr. Presidenten vår Jean-Michel Aulas. Hadde det ikke vært for han, så hadde det ikke vært noe storlag i Frankrike. Det er rart at én person kan gjøre så mye. Det har gått fort. For sju år siden hadde ikke laget en egen garderobe en gang. Det sier litt om hvor lite som skal til for å skape verdens beste lag, sier Hegerberg.

Stolsmo sier kvinnefotballens situasjon i Norge er motsatt:

– Hjemme har det ikke vært noen som ville investere i damefotball, fordi det liksom ikke er et produkt å investere i. Men grunnen til at det ikke har vært et produkt, er jo at ingen har villet investere i det, sier hun.

Altså klassisk Catch 22.

– Du får ikke kvalitet når spillerne først må gå på skole og jobb fra åtte til fire, og så trene. Det var sånn jeg holdt på, og min siste sesong var i 1990. Nesten ingen har kommet lenger i dag, sier hun.

Lillestrøm har vært i front, med sin ordning med to proffdager for jentene. Men som Emilie Haavie og Per Berg sa, er ikke lenger LSK i stand til å opprettholde sin ordningen, på grunn av manglende oppbakking fra NFF.

Har noen i NFF benyttet anledning til å besøke Hegerberg i Lyon, for å hente inn referanser og for å se hvordan fotballen organiseres i den beste ligaen?

– Aldri. Ingen fra NFF har vært her, bortsett fra landslagstreneren som var her én gang, sier Hegerberg.

Hverdagen i Lyon gjorde at opplegget rundt det norske landslaget framsto i et mindre heldig lys. Som nevnt sa landslagstrener Martin Sjögren og toppfotballsjef Nils Johan Semb at Hegerbergs landslagsfarvel i 2017 kom som «lyn fra klar himmel».

Men Hegerberg sier hun gjentatte ganger har tatt ordet, på spillermøter, landslagssamlinger og treninger, og gitt uttrykk for at hun synes kvaliteten på treningene, kampanalysene, forberedelsene og etterarbeidet har vært for svak. I tillegg har hun flere ganger kritisert NFFs opplegg offentlig. Senest to dager før EM i Nederland, etter den svake generalprøven mot Frankrike, advarte Hegerberg de som trodde at laget hadde tatt store steg det siste halvåret. Det mente hun ikke var tilfelle, og overfor pressen etter kampen etterlyste hun grep. Det burde altså ha vært mulig for NFF-ledelsen å fange opp Hegerbergs misnøye før hun sa nei til landslaget.

– NFF har aldri tatt oss seriøst som landslag.

– Hvorfor?

– Det er den følelsen jeg har hatt siden jeg ble tatt inn for første gang, som blodseriøs ungjente på U15, sier Hegerberg.

Hun mener det er helt tydelig at kvinnefotballen befinner seg nederst på rangstigen i NFF, og at forbundet ikke har vært interessert i å gjøre denne delen av fotballen attraktiv for de beste fagfolkene.

– Dermed holder ikke miljøene rundt landslagene standarden de bør holde. Vi har ikke hatt gode nok ledere. De har ikke kompetansen, og vet ikke hvordan man skal dra en hel gruppe på dette nivået med seg. Da blir det veldig farlig for gruppa som helhet, sier Hegerberg.

Et åpenbart eksempel er at apparatet som skal ivareta det psykososiale klimaet på landslagene i en årrekke ikke har lykkes, om det i det hele tatt har eksistert.

– Det er alltid så mye snakk om takhøyde. Men det var alltid problematisk å ta ordet og si hva man mente. Jeg har alltid følt at jeg måtte dempe meg. Ok, så dempa jeg meg i en periode. Men så merka jeg at det i hvert fall ikke fungerte. Hva gjør jeg da? Jeg prøvde å kjøre en blanding i en periode. Ikke ta ordet for mye, ikke si noe. Men så gikk det i stykker også, sier Hegerberg, nå med klump i halsen.

– Er det noe gæærnt? Det spurte de alltid om. Er det no gæærnt? Da jeg ga meg, sa alle at det var fordi jeg ikke tålte motgang, at det var fordi vi tapte i EM. At jeg ikke hadde respekt nok. Men det hadde ingenting med saken å gjøre. Jeg har i overkant mye respekt for idretten jeg er en del av. Det var tøft fra U15 og framover. Det var tøft under EM i 2013 og VM i Canada i 2015. Det var tøft på så mange samlinger. Jeg har vært knekt psykisk, det har vært en dønn depressiv følelse. Jeg hadde mareritt etter å ha vært med landslaget. Sånne ting skal man ikke ha. Hvis du vil komme deg noe sted i livet, må du ta noen valg. Med en gang tanken kom inn i hodet mitt: Jeg tror jeg må slutte på landslaget … da bare rant alt av. Puuuuuuh. Jeg begynte å sove godt igjen, sier hun, og forteller om tilfeldig enkeltepisoder, som ved siden av den allmenne kulturen og den lave fotballfaglige kvaliteten rundt landslaget bidro til avgjørelsen om å slutte.

Som at kvinnelaget får medsendt én t-skjorte å representere i under EM, til en samling på over 10 dager. At de må spille med sokker så store at ankelen er oppå leggen. Om kostholdsråd gitt fra landslagsledelsen til tenåringsjenter, formulert som spydigheter om kroppsvekt. Om konsekvent nedprioritering sammenlignet med herrelag, uansett nivå, selv om jentene i motsetning til guttene sto foran store mesterskap. Om herrelandslaget som rusler inn i en trailer full av fotballsko og kan velge fritt så mye de vil, mens jentene kun får ett par sko hver. I forkant av EM i 2017 måtte forbundet hente inn skostørrelsene tre ganger for å få det riktig, og skoene – mange av dem likevel i feil størrelse – ankom ikke før jentene var på plass i Nederland, slik at de ikke fikk tid til å spille inn skoene på forhånd. Om Nils Johan Semb som i forkant av EM 2013 sa at kvalifisering til OL i 2016 var målsetningen, og etter EM-fiaskoen i 2017 sa at VM 2019 var det egentlige målet – det var alltid et annet mesterskap, konklusjonen var alltid «vi tar steg». Om å få kjeft for å ha kommet for seint til lagmiddager, når årsaken var at hun og søsteren Andrine hadde stått igjen på stadion og signert autografer for fansen etter kamp.

– Da ble jeg maktesløs. Det er så sjukt at vi ikke skal gi autografer til dem som står igjen, når vi liksom prøver å skape en markedsverdi. Det er ingen i NFF som har sett ærlig på det. Som vil høre sannheten: Vi har ikke utvikla oss siden 1999, helvete, vi sov i timen. Hvordan skal man få en utvikling når ingen vil vedkjenne seg hvordan det er? Det har aldri vært planlegging ut fra ulike scenarioer. Ikke noen plan A, B eller C. Kan det gå til helvete i neste mesterskap? Kanskje vi skal ha et team rundt det, da, som støtter jentene om det skulle skje. Eller hvis de går bra, hva gjør vi da? Det var aldri noen forsøk på å være i forkant.

– Jeg stilte opp gratis for landslaget, i reklame for Tine og Telenor og andre ting. Jeg trodde det var en del av kontrakten at jeg skulle gjøre det. Først senere fikk jeg vite at herrespillerne hadde fått flere tusen kroner for å stille opp i sponsorsammenhenger. Jeg fikk en mobil og litt rabatt på et abonnement. Det er egentlig ikke en sak jeg er opptatt av, jeg bryr meg egentlig bare om det som skjer på banen. Men det har aldri vært noen brutal analyse heller, hvis vi har gått på en 0-5-smell mot Tyskland. Det har bare vært: Vi har tatt steg, vi har fått de svarene vi vil ha.

– Under oppladningen til store mesterskap kom det alltid folk i dresser fra høyere hold. De skulle ha en samtale, og holde en tale. Da var det alltid: Dette blir bra, dere kommer til mesterskap og det gjør ikke gutta hø hø hø hø hø. Vi satt der og tenkte: Dere har misforstått alt. Dere har vært usynlige i hele sesongen, og så dukker dere opp én gang rett før mesterskapet og sier at dere ser oss og tror på oss. Ja, takk for at dere aldri kom og så oss spille skitt-treningskampene på La Manga også da, sier hun sarkastisk.

Hegerberg er tydelig på at man også ute i Europa «opplever mye rart» som kvinnelig fotballspiller, og at reell likestilling er langt unna mange steder. Likevel er det hverdagen i Lyon og Ballon d´Or-arrangementet som representerer den store kontrasten til NFF-kulturen. Gullballen deles ut av bladet France Football, og er basert på stemmegivning blant fotballjournalister. Prisen var først europeisk, men begynte på 1990-tallet å inkludere spillere fra hele verden. Siden har den blitt den mest prestisjetunge individuelle prisen. I 2018 ble Gullballen for første gang også tildelt en kvinnelig spiller.

– Jeg følte meg så respektert, som en likeverdig kollega, sier Hegerberg, om kvelden da hun ble hedret av spillere som Kylian Mbappé og Luka Modrić.

– Først og fremst av fotballspillerne. Herrespillerne. De har vært igjennom det sjøl, de vet hvor mye som må legges ned for å få det til. Den respekten ble jeg så rørt av gjennom hele kvelden. Det var så mange ganger jeg kjente tårene presse på. Den respekten, det er det jeg har jobba for.

– Hva med seansen denne helgen, der du tar imot et følge på 40-50 norske barn med foreldre. Hvorfor gjør du det?

– På grunn av alt. Alt vi har snakket om nå er grunnen. Og alt det som skjer framover. Jeg har drevet med dette på død og liv, i mange år. Dette hjelper meg til å bli enda bedre, fordi jeg blir inspirert av det. Når folk tenker utenfor boksen, og kommer hit til Lyon og viser en sånn interesse, er det klart at en er nødt til å ta seg av en sånn gjeng. Jeg ønsker at det skal bli en forandring, at de som kommer etter meg også skal høste av det jeg opplever i dag.

Espelund-rapporten

Opplevelsene Ada Hegerberg beskriver, at kvinnefotballen fortsatt ikke tas på alvor i NFF, finner man igjen i den objektive rapporten til Espelund-utvalget.

– Vi viser i vår rapport at holdningene til kvinnefotball er dårligere innad i organisasjonen, enn utenfor organisasjonen. Altså at holdningene i NFF er dårligere enn i resten av Norge, sier Karen Espelund.

NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt deler ikke det synet.

– Espelund-rapporten sier noe om at NFFs styre og administrasjon må vise et enda større engasjement for kvinnefotballen. Men jeg kjenner ikke igjen påstander om at holdningene innad i NFF er «dårligere enn ellers i befolkningen». Hos oss handler hverdagen om fotballglede, uavhengig av kjønn. Vi er glad for og stolt av veksten vi ser i jentefotballen. I dag er en tredjedel av våre cirka 370 000 spillere jenter/kvinner. Som en rekke medier nettopp har skrevet om, har den bevisste jentesatsingen i NFF gitt resultater. De siste årene er betydelige midler prioritert til fotball for jenter/kvinner, både i topp og bredde, sier han.

Flere andre i NFF-ledelsen har gitt uttrykk for det samme. Deres selvbilde er diametralt motsatt av hvordan utenomverden og nøytrale forskningsrapporter oppfatter forbundet. Har omverden rett, må NFF endre sine holdninger, slik at forbundet kommer på høyde med resten av fotball-Norge. Har NFF rett, må forbundet forbedre sin kommunikasjon radikalt, for å gjenoppbygge den troverdigheten som i dag er helt borte.

Espelund fortsetter:

– Hvorfor er det sånn? Er det et generasjonsspørsmål? Er det fordi vi er så veldig engelskinspirerte og engelsk-tro i Norge? Jeg går fortsatt og undrer meg på hvorfor det er sånn, sier hun.

– Det er mye skjørere strukturer i kvinnefotball, så som forbund må du jobbe overfor klubbene på en helt annen måte. Du må i mye større grad være der som inspirasjonskilde og gi referansenivå. Du må være tett i inngrep med trenerne i toppserieklubbene, selv om klubbene ikke har landslagsspillere. Det nakketaket der … jeg vet hva jeg gjorde da jeg var i forbundet, men det er veldig tydelig at det var svikta veldig på kvinnesiden de siste årene. Jeg har sagt til Lise Klaveness at det må skje noe på dette feltet. Hvor mye holdt Nils Johan nakketak på trenerne på kvinnelagene? spør Espelund retorisk.

Den tidligere generalsekretæren mener, i motsetning til Nils Johan Semb, at en naturlig del av toppfotballsjefens arbeidsoppgaver, lå i å følge opp klubbene.

– Hvem har fulgt opp landslagstrenerne? Jeg har fulgt det herfra, og jeg har ikke sett én landslagstrener de siste tre årene på Ørn-kamp. Martin kom på åpninga, det gjorde han. Men ikke før og etter, sier Espelund.

Klubber vi har snakket med forteller at Sjögren har vært på besøk. Mette Hammersland i Sandviken mener man «ikke skal skyte landslagssjefene». De har, i motsetning til toppfotballsjef Nils Johan Semb, vært på besøk i alle år. Det er andre man bør peke på.

– Da jeg satt i styret i NFF var det alltid en representant for styret på første seriekamp i sesongen. Vi fordelte oss og reiste på hver klubbs serieåpning. Det var gjevt for klubbene. Per Ravn Omdal var president da og han var tydelig på at det var vår jobb å være ute hos klubbene, sier hun.

Klubbesøk fra NFF-styret er noe som hører fortiden til. Det skjer ikke lenger, ifølge Hammersland.

Mens synligheten ute hos klubbene i Toppserien fra dem med de mest sentrale vervene er borte, viser tallene over kvinnesatsingen ennå tydelig forskjell på satsingen mellom kvinner og menn som sparker ball.

Posten «lønn og drift av landslagstrenere og støtteapparat A-landslaget» viste 8,4 millioner kroner til A herrer og 4,2 til A kvinner i 2008. I 2018 var tallene i samme post 10,5 millioner til herrelandslagsstaben og 6 millioner til trenere og støtteapparat for våre beste kvinner. Samme år var posten «reise, opphold og øvrige troppskostnader A-lag» på 16 millioner for herrene og 8,5 millioner for kvinnene. Selv i 2017, da kvinnene spilte EM i Nederland, var kostnadene for å drifte A herrer høyere enn A kvinner.

Bildet blir enda skjevere om vi henter fram regnskapspostene merket klubbfotball. NFFs årsregnskap for 2008 opplyste om 299 millioner kroner i medieinntekter og 188 millioner fra sponsorer – totalt 487 millioner. Utbetalinger til «Toppfotball herrer» utgjorde dette året 209 millioner kroner, mens kvinnenes tilsvarende post er fylt inn med 27 millioner. Hopper vi ti år fram i tid var inntektene fra medieavtalene 453 millioner og 144 millioner fra sponsorater – totalt 597 millioner. Av det gikk 295 millioner kroner til «Toppklubb herrer». «Toppklubb kvinner» ble tildelt 24,5 millioner. I tillegg kom nesten 10,5 millioner kroner i ytterligere tiltak for toppklubbene på kvinnesiden, slik at total overføring fra sentralt hold til toppklubbene på kvinnesiden snek seg til 34 millioner kroner i 2018. Ekstramidler på 10,5 millioner kroner var nytt i 2018 – i 2017 var «toppfotball kvinner»-posten akkurat like stor som enn den hadde vært i 2008 – selv om forbundets inntekter vokst betydelig.

Tross alt dette, så synes ikke Hege Riise at fremtidsutsiktene er bekmørke.

– Vi ble ikke tatt på alvor på 1990-tallet. Dette har ikke snudd. Det er fortsatt en forestilling om man skal være takknemlig, og ikke kommer her og mase om mer hele tida. Men vi er på vei til å bli tatt på alvor. Det er flere små ting som viser at det i hvert fall går riktig vei.

Likelønnsavtalen

For NFFs flaggskip, A-landslagene, var det lenge stor forskjell på hva spillerne fikk betalt. NRK kartla i 2017 utbetalinger til landslagsutøvere innen flere idretter. Ingen særforbund gjorde forskjell på kjønn. Unntatt NFF. A herrer fikk 6,55 millioner fra sin markedsavtale med NFF, mens A kvinner hadde en stipendordning på vel 3,1 millioner kroner. Gutta hadde altså dobbelt så mye til fordeling som jentene.

Høsten 2017, i den norske ambassadeboligen i London, iført svarte t-skjorter med «equality» på brystet, signerte kapteinene på de to A-landslagene, Stefan Johansen og Maren Mjelde, under på det som ble omtalt som «likelønnsavtale».

Det ble skapt et inntrykk av at gutta hadde gitt fra seg «halve lønna» til jentene. LSKs Emilie Haavi var en av dem som satt med dette inntrykket, i så stor grad at hun i den nevnte kronikken i VG skrev at gutta «donerer halvparten av sin lønn til damene».

Fullt så gavmilde var ikke Stefan Johansen og lagkameratene. Herrene ga 550 000 kroner fra sin pott til kvinnene, altså litt over åtte prosent. Samtidig som NFF pumpet opp kvinnenes pott med 2,5 millioner kroner. Fra 2018 hadde begge landslagene seks millioner kroner til fordeling hver. 40 år etter den første landskampen, etter EM-, VM- og OL-gull, var kvinnenes pott nå lik herrenes. Nyheten om avtalen spredde seg over hele verden. «It’s very positive that Norway is a pioneer,» sa generalsekretær Pål Bjerketvedt. Men bakgrunnen for avtalen ble ikke omtalt. Ifølge NISO, idrettsutøvernes interesseorganisasjon, var den egentlige katalysatoren den systematiske lønnsforskjellen i forbindelse med reklamejobber. Altså at spillere som Martin Ødegaard og Ada Hegerberg, i et forestilt eksempel, kunne utføre nøyaktig den samme reklamejobben foran kamera. Han fikk utbetalt mangfoldige tusen. Hun fikk ingenting.

Barcelona, Chelsea, Bayern München og …. Rosenborg?

En konstant bremsekloss i utviklingen av kvinnefotballen har vært herreklubbene.

Da LSK Kvinner skulle spille returoppgjøret i Champions League-kvartfinalen mot Barcelona på Åråsen, var det ikke gitt at NFF-styret skulle være til stede. Under «eventuelt» i protokollen fra styremøte 1/2019 i NFF står følgende: «Representasjon fra Forbundsstyret? De som har anledning til å delta på hjemmekamp melder ifra innen inneværende uke.» Mye tyder på at Lise Klaveness var misfornøyd med denne innstillingen, for på kampdagen tvitret hun at i hvert fall hennes egen avdeling kom til å dukke opp: «Eliteavdelingen i NFF kommer selvsagt med toppet lag i alle posisjoner.»

På kampdagen 17. mars var det parkeringskaos og publikumsvrimmel rundt Åråsen Stadion. De største europacupkveldene på norsk jord har alltid foregått, med noen få unntak, på høsten. Europacupkamp på våren betydde at man hadde kommet langt i turneringen.

På indre bane sto TV2 med Jon Hartvig Børrestad og ekspert Petter Myhre og intervjuet kampens nøkkelpersoner. Bak dem var hovedtribunen full. Det var flere familier og barn, spesielt mange kvinner, på plass enn det som er vanlig ved herrefotballkamper. Alle aldre var godt representert, men overraskende mange av dem med gule og svarte skjerf rundt halsen var menn godt over middagshøyden – en befolkningsgruppe som historisk sett ikke har vært særlig vennlig innstilt overfor kvinnefotball. At laget heter LSK Kvinner har gjort noe med lokalsamfunnets innstilling til kvinnefotball, mener klubbens rike onkel, Per Berg.

– Absolutt. Mange gubber på min alder går på kampene, og de synes det er gøy å se på. Mange mener dette er attraktiv fotball.

Fra ståplass runget supportersangene. Kanari-Fansen hadde møtt mannsterke opp – for det er mest gutter og menn i supportergjengen.

«Fugla er i Europa», synger de.

Hovedtribunen var så full at folk måtte stå i trappene. Noen minutter etter kampstart geleides de av vaktene til ledige plasser bak mål.

Kampen ble ikke den festen de nesten 6000 oppmøtte hadde håpet på. Utgangspunktet hadde vært vanskelig, Barcelona hadde feid LSK-kvinnene av banen i det første møtet og vunnet 3-0. Da Lieke Martens etter sju minutter utnyttet en feil i LSK-forsvaret og satte inn 1-0, var det i realiteten avgjort. Den humpete gressmatten la heller ikke til rette for finspill. Kvartfinale var historisk, men igjen ble det bråstopp mot en av Europas storklubber – som det ble mot Paris Saint-Germain i 2016/17 og Manchester City i 2017/18.

De fire semifinalistene i årets utgave av turneringen bar alle navnene til store klubber på herresiden: Barcelona, Bayern München, Lyon og Chelsea.

Espelund-rapporten poengterte at samarbeid med herreklubbene må til for å løfte norsk kvinnefotball, et synspunkt Lise Klaveness deler. «Vi ser at de beste klubbene ute i Europa, de som drar fra, er lag som samarbeider med herreklubbene», uttalte NFFs elitedirektør til VG da rapporten ble offentliggjort. Noen måneder senere gikk Klaveness enda lengre. Hun uttalte da at NFF vurderte å tvinge herreklubbene til å starte kvinnelag. «Vi må gjøre ei seriøs vurdering av det, for det er eit ansvar vi har i Noregs fotballforbund å stimulere noe som vi har tru på,» uttalte hun. Fotballpresident Terje Svendsen uttalte i samme sak at han var skeptisk til tvang, men var enig i at kvinnefotballen antakelig ville løftes hvis herreklubbene tok det store skrittet.

– Tvang eller ei, vi må se på – og ser på – flere tiltak i arbeidet med å utvikle kvinnefotballen. Både når det gjelder det ansvaret toppklubbene bør ha, og det ansvaret forbund, kretser og breddeklubber bør ha. Det må være en selvfølge i norsk fotball at alle klubber tilbyr et fotballtilbud for begge kjønn, sier generalsekretær Bjerketvedt.

Fotballtilbud for begge kjønn i alle klubber – det er fortsatt et stykke dit. Ivar Koteng, styreleder i Rosenborg uttalte til VG i 2017 at å starte damelag ikke en gang hadde vært diskutert i Norges største klubb. «Hvis vi starter et damelag så er det krevende med tanke på ressurser, i kroner og øre. Og så handler det selvfølgelig om at vi må ha flere anlegg. Det kan du si er minussiden», sa han. I to setninger greide Koteng å klemme inn to av argumentene brukt mot kvinnefotballen siden 1970-tallet: mangel på anlegg og økonomi.

Av de 32 klubbene som i 2019 befinner seg på de to øverste nivåene i herrefotballen, er det kun tre klubber med lag på tilsvarende nivå på kvinnesiden. Av de tre er det bare Stabæk der kvinner og menn er helt og holdent samme klubb, med samme styre. Vålerenga er et konglomerat av frittstående idrettslag med egne styrer som spiller under navnet «Vålerenga». LSK Kvinner er helt uavhengig av herrelaget Lillestrøm Sportsklubb, men har ved bruk av samme logo og farger fått den synergieffekten samarbeid med herrefotballen kan gi, de trekker samme sponsorer og supportere. Å bruke samme klubbnavn har gitt automatisk alle LSK-fans et favorittlag innen kvinnefotballen, kvinnelaget kan spille på identiteten og historikken til herreklubben. Tilskuerne på Champions League-kampene på Åråsen, eller Toppserien-kampene i LSK-hallen, er ikke først og fremst kvinnefotballfanatikere, men LSK-fans. I tillegg blir veien til å samarbeide om personell og anlegg kortere.

Spillerne på LSK Kvinner omtaler LSK-herrene som «gutta», i betydningen «guttene våre».

Tilskuerne til de to andre herreklubbene med kvinnelag er heller ikke kvinnefotballfanatikere, men Stabæk- og Vålerenga-fans.

Våren 2019 virket også Rosenborgs styreleder Ivar Koteng å være på glid. Han kjøpte navnerettighetene til Trondheims-Ørns hjemmebane, som nå heter Koteng Arena. Det var «pure business» for ham – «det kan lønne seg å investere i en voksende idrett», sa han til VG. Ikke ulik tankegangen som lå bak avgjørelsen til Obos om å bidra med penger til kvinnefotballen. Da Obos gikk inn som sponsor for Rosenborg med 2,5 millioner kroner årlig, krevde de at klubben spyttet 250 000 kroner inn i Trondheims-Ørn, et beløp som konsernet matchet – på den måten fikk Ørn en halv million kroner ut av en sponsoravtale som egentlig angikk to andre parter.

I anledning navnekjøpet ble Koteng spurt av VG om dette kunne være starten på et større samarbeid, noe Koteng tidligere hadde avvist?

«Jeg vet ikke om jeg har avvist det. (…) Vi har innledet et samarbeid. Hvilken vei det tar, er vanskelig å si. Det er ikke usannsynlig at vi får et tettere samarbeid på kompetanse. Ørn har et bra merkenavn og er en solid, gammel klubb (...)», svarte han.

En ting er elitesatsing på kvinnesiden for de mest kjente norske fotballklubbene. Mange har ikke en gang tilbud for jenter som vil spille barne- og ungdomsfotball. Én klubbleder for en av Norges mest tradisjonsrike klubber, som ikke ville navngis, forteller at det rett og slett er flaut i 2019 å havne i kategorien «gubbeklubb». Det er direkte skamfullt å måtte fortelle en jente, og hennes foreldre, at hun ikke kan spille fotball i den klubben på den bakgrunnen at hun er jente og ikke gutt.

Men livet i klubb-Norge er mangslungent. I Bodø har Bodø/Glimt, den store herreklubben i byen, aldri hatt kvinnefotball. Det har derimot Grand Bodø. Klubben rykket ned fra Toppserien forrige sesong. I 2017 ønsket Glimt, med Hege Leirfall som styreleder, å igangsette fotball for fem år gamle jenter.

– Det ble et rabalder. Grand ble lynforbanna, de gikk i skyttergraven, for da skulle vi liksom ta jentene fra dem. Men hele poenget var jo å skape flere tilbud for jentene, vi ønsket å gjøre dette i samarbeid med Grand. Jeg fikk daglig leder derfra på telefonen, styreleder på telefonen. De var rett og slett forbannet over forslaget. Jeg mener en må legge vekt på hvordan en kan skape et best mulig tilbud til jentene, i stedet for å være så opptatt av prinsipper. Vi måtte bare legge hele ideen om fotball for femåringer på is, sier hun.

Josimar er kjent med lignende motbør fra de små fra lokale klubber som har spesialisert seg som «jenteklubb» i andre kanter av landet.

I Odd, en av Bodø/Glimts gubbeklubbkollegaer i Eliteserien, utreder nå klubbdirektør Einar Håndlykken muligheten for å starte opp med jente- og kvinnefotball. Klubben er stolte av det de kaller «Telemarksmodellen», der klubben deler kunnskapen sin med de mindre klubbene i fylket og lar guttene utvikle seg lokalt før de hentes til Skien i videregående-alder. Klubbens lag i Eliteserien er fullt av telemarkinger. Odd samarbeider tett med Telemark Fotballkrets og Telemark Toppidrettsgymnas – alle tre aktørene holder til på Skagerak Arena. Odd er ingen kjønnsnøytral klubb, men både kretsen og toppidrettsgymnaset skal være det. Men; mens de talentfulle guttene kan rusle ut av klasserommet og inn på A-lagstreningen til et av Eliteseriens beste lag og integreres i et av Eliteseriens beste kompetansemiljøer, finnes det ingen slik mulighet for jentene. Dermed blir ikke tilbudet til toppidrettsgymnaset i realiteten kjønnsnøytralt. Det nærmeste seniorlaget på kvinnesiden er Snøgg fra Notodden, som spiller i 1. divisjon etter å ha rykket opp fra 2. divisjon i 2018-sesongen.

Å lære av de beste

I motsetning til ungjentene fra Lyon-akademiet, tok nesten ingen fra NFF turen til Lyon for å undersøke hva man eventuelt kunne lære av Ada Hegerbergs opplevelser der. Martin Sjögren var der en gang. Lise Klaveness reiste ned kort etter at hun ble ansatt i NFF, sommeren 2018. Klaveness har selv internasjonal erfaring. Hva tar hun med seg derfra, i sitt arbeid som elitedirektør?

I 2006 gikk hun, som etablert landslagsspiller, fra Asker til svenske Umeå. Umeå var på denne tiden blant verdens beste klubblag, med brasilianske Marta – verdens klart beste spiller i de påfølgende årene – som en av mange megastjerner.

– Det var et sirkus. 10 forskjellige nasjonaliteter, i et lag oppi Nord-Sverige. De fikk til et slott av sportslig glamour, sier Klaveness, om klubben som vant en rekke svenske og europeiske titler.

Hovedårsaken til Umeås suksess var ifølge Klaveness innovative mennesker i klubben som skapte en identitet som tiltrakk de beste spillerne, publikum og sponsorer, og ikke minst hvordan pengene og superstjernene ble brukt.

– Umeå fikk virkelig til det med fotballfeberen. Det ble en snakkis, mye på grunn av Marta, men også på grunn av fenomenet. Da jeg var der, var Umeå det mest omtalte ordet i svensk presse etter kongen. Det har gitt meg erfaringen av at det går an. Jeg støtter veldig å bygge fra bunnen. Men du må også hente spillere, eller ha tålmodighet til du har bygd opp alt fra bunnen. De beste miljøene er ikke alltid i hovedstaden. De er der fotballen er en del av kulturen. Når vi nå skal kutte lag i Toppserien, kan det bli mer attraktivt å flytte fra Oslo. Det er når konkurransen er høy nok, at det blir klubbens marked.

– Hva var den største forskjellen da du kom tilbake til Norge etter to sesonger?

– I Umeå hadde man en selvtillit på at man var verdt noe. Det var en type avstand til publikum ... vi var folkelige, men klubbens innstilling var at vi var stjerner. Merkevaren var stjernene. Det sto på t-skjortene: «Veien mot stjernene». «Siq itur ad astra». Vi skulle ikke signere autografer i to timer etter kamp, det skulle være et knapphetsgode. For å gi barna reelle forbilder. Det skulle være en opplevelse å gå på kamp, som man ellers ikke hadde tilgang til. De var systematiske i sponsorarbeidet. Vi bidro mye mot sponsorer, men alltid i et system. Det var ikke en kakofoni av slitasje der du selger litt lodd, holder litt foredrag og er litt flyttehjelp.

– Har det vært sånn i Norge, at toppspillerne er flyttehjelp?

– I hvert fall før. Du er med å flytte et lager eller noe sånt, mot at du får nye drakter. Det er utrolig slitsomt, og ikke bærekraftig. Du får akkurat de pengene du trenger, sponsoren betaler ikke for stjerner, men for elendige fagfolk. Du kan lage så mange kalendere du vil, men alt er avsporing. Om en spiller er pen, hva så? Vil noen ha Playboy, kjøper de Playboy. Vi kan ikke konkurrere på møbler og flytting. Du må vinne på kampopplevelsen. Vi var stjerner i hele Sverige, men Umeå var målgruppen, og først og fremst familier. Når det gjelder Toppserien, er jeg nå mer optimistisk enn de siste ti årene. Nå er det en fusjon mellom fotballinteresse, veldedighet og kommersialisme. Du vil aldri klare det bare på veldedighet eller generelt samfunnsengasjement. Det må være kommersielt opportunt, og barna må vite hvem spillerne er.

– Toppfotball Kvinner har nå markedsrettighetene til Toppserien. De insisterer på at de har et verdifullt produkt.

– Nettopp. Kanskje er det derfor jeg føler det er bedre. I lys av det som skjer i verden har Toppfotball Kvinner insistert på at de har noe å selge. Det er nå bevist at de har rett, sier Klaveness.

Om det store spørsmålet Ada Hegerberg, og en potensiell fremtidig retur til landslaget, sier hun dette:

– Det er viktig å holde en dialog med Ada, å ha et normalt tillitsforhold. Hun er ung, ting vil endre seg. Jeg er optimist, jeg tror hun kan spille med flagget på brystet igjen. Vi har sett at når alliansene brytes og folk slutter, så er det skjørt. Derfor vil jeg jobbe med å forsterke kulturen i vårt miljø, vi skal ha en beredskap for de vanskelige situasjonene, i hele landslagskjeden. Ingen må bli stående for alene i det. Så lenge jeg er her, vil jeg jobbe for å opprettholde dialog med aktuelle utøvere.

Status quo

I fotballnorge kan man i 2019 spore en viss optimisme, med bakgrunn i «det nye regimet» i NFF. Men det er uklart om optimismen skyldes elitedirektør Klaveness, president Terje Svendsen eller generalsekretær Bjerketvedt – eller om den ganske enkelt skyldes at etter årene med Semb, Siem og Hallén kan det bare gå oppover. Likevel, når generalsekretær Pål Bjerketvedt skal forklare Norges fall fra verdenstoppen, tyr han til det som er blitt standard-argumentet. Han peker utover, på de andre.

– Fotball er verdens største kvinneidrett, og at lille Norge skal forbli nest beste nasjon over tid er ingen selvfølge. Etter å ha vært en pionéer på kvinnefotball og levert gode prestasjoner internasjonalt, sovnet vi litt. Utviklingen stoppet litt opp, sier han, men bruker Jenteløftet som eksempel på ressursløft.

– Men evalueringen i ettertid viser at vi stilte for svake krav til hvordan klubbene skulle bruke pengene. De siste årene har vi sett at nasjoner har tatt tydelige steg og satset betydelige midler på kvinnefotball, både i klubb og på landslag. Det er bra, sier han, og mener det er tatt grep også her hjemme, etter fiaskoen i EM 2017.

– Utviklingen på landslagsnivå, senior og aldersbestemte lag, har vært positiv. Flere landslag har vært og skal i mesterskap i denne perioden. J19 skal spille EM i sommer, og senior-VM i Frankrike i sommer blir et høydepunktet, sier han.

VM-uttak

Fornebu, 2. mai 2019. Inne på «The Hub», en kombinert kaffebar, møtelokale og seminarbygg midt på det enorme Telenor-området på Fornebu, skal troppen som er tatt ut til Frankrike-VM annonseres.

Pressen og andre skuelystne får utdelt hver sin landslagsdrakt på vei inn i lokalet. Den kommer bare i herremodell størrelse L. Stuntet fungerer som en fin påminnelse over at, tross dagens fancy omgivelser, har norsk kvinnefotball i førti år vært B-vare i forbundet, som alltid har slitt med noe så enkelt som å skaffe utstyr tilpasset kvinnene når de skulle ut og kjempe med flagget på brystet. Den som samtidig fant fram mobilen og sjekket oversikten «Neste landskamper» på NFFs nettsider, ville finne at herrenes kamp mot Romania 6. juni sto øverst på listen, selv om kvinnenes kamp mot Sør-Afrika 2. juni vitterlig ville bli spilt før.

I VM møter Norge Nigeria 8. juni, vertsnasjonen Frankrike 12. juni og Sør-Korea 17. juni.

– Det er en tøff gruppe, sier NFF-president Terje Svendsen.

– Lise [Klaveness] hadde skrevet ned hvilke lag vi ikke ønsket. Dem fikk vi, selvsagt, smiler han.

Fra podiet forteller Terje Svendsen at han fikk tårer i øynene da laget kvalifiserte seg til VM, augustkvelden i Oslo, mot Nederland. Det er, ifølge NFF-presidenten, ikke tilfeldig at seansen foregår hos Telenor. Telenor er hovedsponsor for kvinnelandslaget, og administrerende direktør Petter-Børre Furberg markerer det ved å ha på seg landslagsdrakt med nummer 12 på ryggen.

Landslagstrener Martin Sjögren mener troppen er velbalansert, med en snittalder på 28,5 år – og ingen jokere var tatt ut, bare velkjente spillere. De som håpet at Sjögren virkelig skulle dra esset ut av ermet, og annonsere Ada Hegerbergs comeback, ble skuffet.

På lokalets storskjerm dukket Maren Mjelde via Skype opp fra London. Hun og Chelsea hadde akkurat røket ut i semifinalen i Champions League mot Hegerbergs Lyon. Kapteinen hadde brukt noen dager på å fordøye tapet, men kunne nå rette fokus mot VM som hun hadde «sett frem til siden Nederland-kampen». Tre av Norges nøkkelspillere var til stede, keeper Ingrid Hjelmseth og de to LSK-jentene Guro Reiten og Ingrid Syrstad Engen. LSK-duoen kom til klubben fra Trondheims-Ørn, der de som svært unge var bærebjelkene i laget. Typisk nok for Toppserien, der snittalderen de siste årene har vært på bare 22 år, noe som fører til rovdrift på unge spillere, som igjen gjerne legger opp idet de går inn i sine fysisk beste år på fotballbanen. I LSK opplevde Reiten og Engen å ha proffdager som gjorde at de kunne satse, og det i et miljø med eldre og erfarne spillere stilte krav til dem.

– I LSK kom jeg inn i en vinnerkultur, med spillere som er like seriøse som meg selv og det betyr mye i treningshverdagen, sier Ingrid Syrstad Engen.

Hun scoret det viktige 1-0-målet i kvalifiseringskampen mot Nederland, og er nå tatt ut til sitt aller første mesterskap. At mesterskapet skal foregå i Frankrike, et klassisk fotballand der kvinnefotballen blir tatt på alvor, er spesielt gøy.

– Det synes jeg er kult. Det er også artig at vi skal møte dem. Det blir en vill kamp, sier Norges nummer 14, som etter VM starter sin utenlandskarriere i den tyske storklubben Wolfsburg.

Det er ingenting å si på innpakningen eller måten uttaket ble kommunisert på, med videoer med høydepunkter på storskjerm, med spillere, treneren og øverste ledelse i NFF i form av president og generalsekretær på plass i et innbydende og moderne lokale.

Men det er bare ett VM siden kvinnene fikk tildelt drakter tilpasset mannskroppen og måtte rope ut i media om forskjellsbehandling og ble på sedvanlig vis beskrevet av øverste ledelse som sutrete.

Det er under to år siden NFFs kommersielle direktør Erik Loe avfeide Obos da det pengesterke konsernet ønsket å spytte titalls millioner inn i norsk kvinnefotball. Erik Loe var til stede på arrangementet, men forlot lokalet – sammen med generalsekretær Pål Bjerketvedt – før seansen var over.

Et par dager etterpå ringte vi generalsekretær Pål Bjerketvedt og spurte: Hvordan kunne Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?

– Jeg kan ikke svare på spørsmål om personalmessige forhold internt i organisasjonen, svarte Bjerketvedt.

– Hvordan har dere evaluert det kommersielle arbeidet i NFF, etter at Toppfotball Kvinner overtok markedsrettighetene til Toppserien og umiddelbart skaffet flere titalls millioner i inntekter?

– Toppfotball Kvinner har fått tildelt en rett til å selge markedsavtaler. Det er imponerende hva de har fått til, og vi gleder oss over at flere store og små aktører i næringslivet støtter utviklingen av kvinnefotballen. Resultatene viser også at vi i NFF ikke har gjort en god nok jobb på sponsorsiden. Vi har tatt grep for å bli bedre, sier generalsekretæren.

I 2019 fulgte NFF opp det som nå har blitt en tradisjon: å sprekke store nyheter mens Norge er opptatt med nasjonaldagen. 17. mai 2016 ble det via pressemelding kjent at den omdiskuterte generalsekretæren Kjetil Siem gikk fra NFF til å bli rådgiver for Fifa-president Gianni Infantino. Sent 16. mai i år ble det diskret lagt ut på NFFs hjemmeside at forbundet hadde fått ny markedsdirektør, Runar Pahr Andresen fra Orkla. Det artikkelen på fotball.no ikke fortalte noe om var at Erik Loe dermed var fjernet fra rollen som kommersiell direktør. Loes oppgaver overtas av den nye markedssjefen. Loe, som hadde fått jobben gjennom en kontroversiell omorganisering i 2015 da Kjetil Siem var øverste administrative leder, ble nå selv et offer for omorganisering. Han skal fortsatt jobbe med marked, men uten lederansvar. Etter det vi erfarer har hans håndtering av Obos vært en viktig årsak til at han har mistet det overordnede markedsansvaret.

Er vi der nå?

Gjennom historien har mannlige fotballedere alltid funnet nye unnskyldninger for å satse for fullt på kvinnefotball: Først risikerte kvinnene å ikke kunne føde barn. Senere passet det ikke til kvinnekroppen, det var ufeminint. Så var det ikke plass nok på banene. Da kunstgresset kom, var det ikke plass i garderobene. Det siste tiåret har den store unnskyldningen vært at kvinnefotballen ikke har noen kommersiell verdi, og det kulminerte i at Erik Loe sa nei takk til å få flere titalls millioner kroner til jentefotballen fra Obos.

I denne artikkelserien har vi flere ganger kommet tilbake til de tre originale kraftsentrene i moderne norsk kvinnefotball: Asker, Trondheim og Moss. Det er på tide med en siste visitt. Hvordan står det til i 2019?

Asker slo seg sammen med Holmen i 2016, og startet i fjerde divisjon under navnet Asker-Holmen. I 2019 spiller de i tredje divisjon. I 2011 fikk Asker Fotball nye lokaler og garderober. Asker Fotball er skilt ut fra fleridrettslaget Asker Skiklubb og er en ren gutte- og herreklubb, mens jenteaktiviteten i klubben er organisert under «skiklubben». Med bare to garderober, der A herrer krevde å ha én til bare sitt bruk, måtte jentene i lang tid skifte i det gamle, nedslitte klubbhuset fra 1980-tallet. Reglene er myket opp nå, men A herrer har fortsatt beslag på én av garderobene.

I Trondheim har vi sett at Rosenborgs styreleder Ivar Koteng nettopp kjøpte navnerettighetene til Ørns nye hjemmebane. Stadionen ble en realitet etter et møysommelig arbeid som ble satt i gang da Ragnar Slettestøl gikk inn i Ørn-styret i 2011. Mens milliardæren Koteng satt på gjerdet, bygde Ørn anlegget sten for sten, fram mot åpningen høsten 2018. Et halvt år senere bladde Koteng opp tre millioner kroner, og fikk navnet sitt limt til den topp moderne nyvinningen. Koteng Arena huser i dag et kommersielt treningssenter, selskapslokaler for utleie og mye annet. Stadionbygget fungerer dessuten som studie- og arbeidssted for spillerne på Ørn. Klubben samarbeider med flere breddeklubber i området, men også med toppidrettslinja på en videregående skole i byen. Når vi besøkte arenaen noen uker etter sesongslutt 2018, var et par av spillerne innom for å bruke dagen til studier og trening samtidig – et tegn på at huset begynte å fungere, som Ragnar Slettestøl sa.

Og i Moss? Under arbeidet med denne artikkelserien har flere ganger Østfold – fylket der noen av de aller første kampene ble spilt på 1910-tallet – kommet opp i samtaler og intervjuer. Reaksjonene har alltid vært den samme, enten de har kommet fra spillere, ledere, trenere eller andre: Østfold er verst. Mest bakstreversk av alle. Håpløst. Null framskritt. Tallenes tale er dessuten klar. I 1977 ble det arrangert en kvinneserie med elleve deltakende seniorlag. I 2018-sesongen fantes det ifølge Espelund-rapporten bare ni seniorlag i fylket. Altså to færre lag, etter en førtiårsperiode der alle piler egentlig skulle pekt oppover. Like mange lag som i Finnmark, til tross for at Østfold har fire ganger så mange innbyggere, samt mikroskopiske reiseavstander sammenlignet med i nord.

Men – nå skjer det ting, også der. En ting er at Melløs stadion i Moss var siste stopp for kvinnelandslaget i oppkjøringen før VM 2019. Mer dramatisk: Når herrespillerne i 6. divisjonslaget Rapid Athene gjorde seg klar til ny sesong vinteren 2019, fikk de beskjeden utallige jenter har fått før dem, opp gjennom årene. Herrelaget legges ned. Fra nå av skal Rapid være en klubb for jenter. Enda mer dramatisk: Torsdag 9. mai la Fredrikstad Fotballklubb ut en twittermelding med bilde av de aller første jentene som noen gang hadde spilt fotballkamp på Fredrikstad Stadion. Det tok 116 år for fotballaristokraten fra Østfold å slippe til jentene til.

Hva var det Karen Espelund sa, helt i starten? «Gjennombruddet for kvinnefotballen kommer når det er helt naturlig for jenter å spille fotball i bredden.» Når slike ting kan skje i baklengsfylket Østfold, er vi kanskje nærmere enn noen gang.