Presidentens menn

Tekst Ekim Caglar Oversatt av Lars Johnsen

De vant ikke ligaen forrige sesong heller. Til slutt sto Galatasaray igjen som vinnere, men til tross for mer enn 100 års rivalisering var ikke supporterne til Beşiktaş eller Fenerbahçe så misfornøyde som man skulle anta. Dette fordi oppkomlingen Başakşehir, som knapt har tilhengere, har omtrent halve Tyrkia mot seg. Av politiske grunner.

Bli Josimar-abonnent HER (kr 699,- for seks fysiske utgaver pr. år og full digital tilgang).

Gi Josimar i julegave HER.

«Dere kjenner til VAR-systemet som alle prater om? Det er installert i presidentpalasset, det er forbudt å gå i angrep uten å spørre sultanen», dundret den regjeringskritiske kommentatoren Enver Aysever mot president Recep Tayyip Erdoğan da sesongen var halvspilt.

Ett av sluttpoengene i den bensinluktende teksten i avisen Cumhuriyet, en av få uavhengige publikasjoner som er igjen etter presidentens autoritære framferd, var at Başakşehir skulle bli – eller snarere utpekes – til seriemester. I ettertid vet vi at Aysever ikke fikk rett. At en politisk analyse lå til grunn for spådommen for utfallet av ligaen sier ganske mye om Başakşehirs rolle i tyrkisk fotball. Men alt handler ikke om politikk.

Ung klubb, gamle spillere

Gaël Clichy. Eljero Elia. Emmanuel Adebayor. Robinho. Demba Ba. Mange drar på smilebåndet når de ser fjorårets tropp. Başakşehirs lag er en påminnelse om hvordan europeisk toppfotball så ut for drøyt ti år siden. Snittalderen i startelleveren er ofte godt over 30 år og treneren kan, om han vil, stille med et lag som til sammen har spilt nesten 2000 kamper i Europas topp-fem-ligaer. I Tyrkia kommer man langt med sekunda vare.

At de eldre stjernene bærer laget på sine skuldre er ikke hele sannheten. Başakşehir har siden 2006, med unntak av da han en periode var landslagssjef, blitt trent av Abdullah Avcı. Det betyr at Avcı har vært med såpass lenge at han opplevde navnebyttet fra İstanbul Büyükşehir Belediyespors (İBB) til Başakşehir. Den langvarige tilliten til Avcı er unik og har gitt suksess.

Den tyrkiske trenerkarusellen står seg bra hva absurditet angår, også sett opp mot andre land rundt Middelhavet. Mens andre lag bytter hovedtrener for tiende gang på få år, har Avcı rolig kunnet ta neste steg i lagbyggingen. Foruten spisskompetanse fra falmede internasjonale stjerner, skyldes den sportslige fremgangen egen spillerutvikling. De senere årene har flere spillere utviklet seg i rakettfart. Her ble den habile, men i ærlighetens navn ganske begrensede, midtbanespilleren Mahmut Tekdemir og det evige keepertalentet Volkan Babacan utviklet til landslagsspillere. Unge, offensive talenter som İrfan Can Kahveci og Cengiz Ünder (nå i Roma) har blitt fullverdige stjerner under Avcıs ledelse. I Başakşehir har til og med den nesten 40 år gamle Emre Belözoğlu returnert til landslagsspill.

Hardt arbeid har betalt seg. Başakşehir er den eneste klubben som i fullt alvor har tillit til treneren sin. Avcı har fått finslipe sitt velorganiserte defensive system. Hvordan ble de en toppklubb? Gjennom å tro på en idé lenge nok. Men 13 års tålmodighet koster også penger, som fører til neste spørsmål. Og det er mye mer komplisert og betydelig mer politisk betent.

Når spørsmålet omformuleres til «hvordan ble Başakşehir gjort til toppklubb?» kreves en annen forklaring. Det korte svaret er at fotball og politikk hører sammen i Tyrkia. Sånn var det da tyrkiske klubber ble ansett som en bestanddel i etableringen av en tyrkisk nasjonalisme på 1910- og 20-tallet. Sånn var det også da Ankaragücü ble flyttet opp i toppdivisjonen i 1981 på grunn av en lovendring fra militærjuntaen som ikke likte at hovedstaden ikke var representert blant eliten.

Grovt sagt: klubbene har alltid vært avhengig av makthavernes velvilje. Det gjelder i prinsippet alle klubber, ikke minst de historisk sett mest etablerte lagene. Uten politisk beskyttelse har de hatt liten mulighet til sportslige fremganger. Sånn var det da, og sånn er også i dagens Tyrkia, på lik linje med andre land i verden. Her er Başakşehir bare ett i rekken av lag, både historisk og i nåtid, snarere enn å være et unntak.

Det lengre svaret er at Başakşehir alltid har hatt politiske bånd. Da klubben ble grunnlagt i 1990 under navnet İstanbul Büyükşehir Belediyesi Spor Kulübü var det som en kommunal forening ledet av den sosialdemokratiske borgermesteren Nurettin Sözen (president Recep Tayyip Erdoğans uttalelse i februar om at det var han som grunnla klubben, er altså ren ønsketenkning). De var ikke alene om å være en kommunal klubb, men suksessen skapte en delikat situasjon.

Hvor kommer pengene fra?

I 1994 opplevde den tidligere fotballspilleren Erdoğan sitt store politiske gjennombrudd da han tok over borgermesterposten etter Sözen. Etter det har Erdoğans politiske kamerater vunnet Istanbul, frem til nylig. Da klubben flyttet til forstaden Başakşehir, der regjeringen står sterkt, ble klubbens offisielle bånd til kommunen brutt. Men ikke båndene til politikken.

Başakşehirs formann, den lett smilende Göksel Gümüşdağ, har en CV som inneholder eksamen i offentlig forvaltning og en politisk karriere i det nasjonalistisk-konservative Adalet ve Kalkınma Partisi («rettferdighets- og utviklingspartiet» – AKP). Det som ikke står oppført på CV-en, men som har stor betydning, er at han er i inngiftet slektskap med den autoritære presidenten Recep Tayyip Erdoğan.

Båndene omtales ofte, men er uinteressante om ikke klubbens oppbygging undersøkes nærmere. De store spillerkjøpene vekker undring. Et retorisk spørsmål ble stilt av supporterne til 2. divisjonslaget Hatayspor da de slo Başakşehir ut av cupen i forrige sesong: «Başakşehir, hvor kommer pengene fra?», ropte de fra tribunen. Det spørsmålet dukker opp ettersom mange husker hvor klubben befant seg for bare få år siden.

Under en periode mens jeg bodde i Istanbul på tidlig 2010-tall, kunne jeg drepe rastløsheten ved å gå på matcher med en av Tyrkias mest omdiskuterte supportergrupper. Boz Baykuslar («de grå uglene») var verken flest eller de mest hengivne. Av Olympiastadions 76 000 plasser, var kun en tidel fylt når IBB spilte kamper. Om uglene bare samlet 100 personer, utgjorde de likevel flere enn resten av tilskuermassen som holdt med hjemmelaget på veldige Atatürk Olimpiyat Stadı i utkanten av vestre Istanbul. De gangene publikumstallet var som best, var det takket være en gruppe ironiske studenter som hadde adoptert klubben for å kunne henge opp bannere med satirisk innhold.

En gang satte samtlige i supportergjengen seg ned og begynte å lese bøker. På et banner sto det: «Det er tentamenstid, kan dere være stille?» Ved et annet tilfelle gjorde supporterne narr av fotballens fanatisme gjennom banneret «mine herrer, dommeren har rett». Gjengens påtatte kunnskapsløshet ble sammenfattet med «det var kamp, så vi kom». Gruppens offisielle motto var Bize her yer deplasman («for oss er det bortekamp hver gang»), som spilte på klubbens ikke-eksisterende tribunestøtte. Hver kamp var en mulighet til å fleipe med supporterlivet. Uglene ønsket å sette et humoristisk avtrykk, og var derfor nøye med å velge en klubb helt fri for tilhengere.

Klubben fikk oppmerksomhet for sine kreative og velutdannede supportere. I dag er Başakşehir en klubb som er privatisert, som har økonomiske muskler. Det som en gang var en amatørdrevet klubb med direkte bånd til kommunen, er i dag et kommersielt aksjeselskap som i stedet for å jakte på en god latter, jakter på titler. De direkte båndene til politikken er færre i dag enn da klubben tilhørte kommunen, men klubben har likevel en mer politisert profil i dag, ikke minst fordi president Erdoğan har gjort det til en vane å snakke varmt om Başakşehir.

De tomme tribunene trenger fortsatt å fylles. Beşiktaş, Galatasaray og Fenerbahçe er fortsatt landets eneste virkelige storklubber. Başakşehirs utfordringer er åpenbare, og derfor oppmuntret Erdoğan ungdommen til å støtte opp om bydelens nye stolthet i en tale i Başakşehir i fjor. «Akkurat som på fotballbanen, håper vi Başakşehir også skal spille om gull i den politiske ligaen», sa Erdoğan. «Så lenge tribunene ikke fylles, vil det bli stilt spørsmål. Ungdommen må fylle stadion. Er dere med? Dere spiller om gull, da må tribunene fylles», mante presidenten og konstanterte at regjeringspartiets unge behøvde å flyttes oppover den politiske rangstigen – samt befolke Başakşehirs stadion.

Ungdommene har tross alt fått alt man kan ønske seg. I Başakşehirs omveltning fra perifer kommuneklubb til moderne selskap inngikk nemlig også flytting til nybygde og offentlig finansierte Fatih Terim-stadion. Det er ikke den eneste gangen AKP, som lenge har brukt byggebransjen som en motor for økonomien, har vært sjenerøs gjennom å bygge arenaer. Men gaven og den politiserte innvielsen viser at dette ikke var et helt vanlig stadionbygg.

President med målteft

Med en enkel bredside plasserer han ballen i keeperens venstre hjørne. Keeper Volkan Babacans passivitet har to forklaringer. For det første har innvielseskampen på Fatih Terim-stadion i 2014 et showpreg. For det andre er det finansiereren som står for skuddet.

Neste mål bekrefter at Erdoğan, for dagen i Başakşehirs tropp, faktisk har en grei fotballkarriere bak seg. Det er ikke noe å si på avslutningen hans. Med en delikat chip over Babacan, setter Erdoğan ballen i det høyre krysset, før han fullbyrder hat-tricket med en ny bredside. TV-kommentatoren utbryter at «det første målet ble scoret av Recep, det andre av Tayyip og det tredje av Erdoğan!» Oppvisningskampen illustrerer Tyrkias politiske utvikling de senere årene ettersom Erdoğan var banens mest sentrale aktør.

Da Erdoğan kom til makten i 2002 lovet han økonomiske reformer, at landet skulle nærme seg EU og en kamp mot militæretablissementet som siden 1960-tallet har gjennomført militærkupp omtrent hvert tiår. Den gamle islamisten Erdoğan ble omfavnet av både venner på høyrefløyen så vel som nye venner blant liberalere og også en del sosialdemokrater. Da makten var i hans hender, påbegynte han den prosessen som nå gir Tyrkia mørke overskrifter.

Tyrkia er kalt «verdens største fengsel for journalister» og ligger på 157. plass på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks. Stadig mer makt er tillagt presidenten, krigen mot den kurdiske PKK-geriljaen er gjenopptatt, alliansen med det ultranasjonalistiske MHP er forsterket og hver opposisjonelle mishagsytring kan føre til fengselsstraff eller avskjedigelse, en straffutmåling som har utartet seg siden det mislykkede kuppforsøket sommeren 2016. I dag sitter tusenvis av regjeringskritikere i fengsel, deriblant akademikere og politikere, men også vanlige borgere som uttrykker kritikk mot regjeringen på sosiale medier risikerer rettslig etterspill.

Turbulensen har også rammet landets økonomi der de mistenksomt sminkede arbeidsledighetstallene aldri synker under ti prosent, samtidig som inflasjonen fortsetter. På et drøyt år mistet tyrkisk lira en tredel av sin verdi mot dollar. De høyere matprisen gjør at alle ser hvordan økonomiske svingninger påvirker hverdagen. Om landet er nær en økonomisk krise, har den lenge vært et faktum for Tyrkias storklubber.

År med dyre løfter fra klubbpresidenter og økonomisk vanskjøtsel merkes. De 18 klubbene i Süper Lig hadde ved årsskiftet til sammen gjeld på omtrent 22,5 milliarder kroner. Lånene er fire ganger så høye som ligaens totale inntekter på et år. To tredeler av dette gjeldsfjellet tilhører Istanbuls tre store (Beşiktaş, Galatasaray og Fenerbahçe), samt Trabzonspor. Situasjonen var så uholdbar at fotballforbundet midt i sesongen måtte redde klubbene og komme overens med landets banker om en omstrukturering av lånene for å klare seg gjennom den akutte situasjonen.

Om fotballens økonomi alltid har vært skjør, kan man ikke si det samme om Erdoğans Tyrkia. Under AKPs første tiår ved makten, ble landets økonomiske oppsving hyllet. Tyrkias gamle økonomiske elite gikk sammen med religiøst-konservative entreprenører som i stadig større grad har nærmet seg politikkens og økonomiens sentrum. Her nærmer vi oss også Başakşehirs forretningsmodell, som kan oppsummeres med uttrykket «få supportere, mange nettverk, tusen muligheter».

I 2014/15 hadde Başakşehir et tilskuersnitt på 2679, nest dårligst i serien. Forrige sesong var det nesten dobbelt, men likevel langt unna å kunne finansiere månedslønnene til Clichy, Robinho og Adebayor. Basaksehri ble nummer to i serien, men fortsatt nest sist på tilskuertabellen. Et eller annet sted her begynner skoen å trykke.

Et politikerspørsmål

La oss først klargjøre at motstanderfans gjerne belyser annet enn bare penger når det gjelder Başakşehir. Dommerfeil til lagets fordel kan diskuteres i timevis på landets kafeer, restauranter og torg. I prinsippet er hver eneste gal dommeravgjørelse i favør Başakşehir et utgangspunkt for en politisk tolkning.

Ettersom hver eneste supporter anser at eget lag har blitt frarøvet minst ett ligamesterskap i hvert tiår, er det vanskelig å vite hvem som favoriseres og hvem som forfordeles. Å komme til en konklusjon som aksepteres av majoriteten er et umulig oppdrag. Det er likevel verdt å bruke tid på dette poenget, siden spørsmålet åpent debatteres av parlamentsmedlemmer.

20. januar i år vant Başakşehir en av sesongens mange nøkkelkamper, denne gangen mot Trabzonspor. Dommeren Halil Umut Meler havnet i sentrum etter en rekke kontroversielle avgjørelser. Reaksjonene var mer talende enn de faktiske situasjonene, som ærlig talt ikke var mer merkelig enn det tyrkiske supportere har vært vant til siden tidenes morgen.

Det var en langvarig frustrasjon som lå bak de politiske reaksjonene. Opposisjonen hadde fremgang. Parlamentsmedlemmet Hüseyin Örs fra partiet IYI mente lovløsheten og fraværet av rettferdighet som preget det AKP-styrte Tyrkia nå også kom til syne i fotballen. Parlamentarikeren Ahmet Kaya fra sentrum-venstre-partiet CHP mente matchen igjen beviste at Başakşehir støttes av forbundet.

At opposisjonen gjerne påpeker at Başakşehir får politisk støtte, det har vi kunnet konstatere. Unikt i denne sammenhengen er det at AKPs parlamentsmedlem Salih Cora også hadde merket seg de tvilsomme dommeravgjørelsene som ofte gikk i klubbens favør. Cora klargjorde at bildet av en president som støttet Başakşehir ikke stemte, men la til at «det finnes dommere som agerer forutsigbart fordi Başakşehir er en maktfaktor i fotballforbundet» og at dette førte til feilaktige dommeravgjørelser.

Başakşehir får dermed fordeler på grunn av inntrykket av klubbens makt, ifølge en politiker fra regjeringspartiet. At Başakşehir behandles godt ser ut til å være et felt der både AKP-medlemmer og opposisjon er enige. Cora passet dog på å peke ut kriminelle nettverk, snarere enn politisk trykk, som den viktigste årsaken til merkelige dommeravgjørelser. Men det supportere med opposisjonelle politiske synspunkter leste ut av hans uttalelser var at han erkjente at Başakşehir har dommerne med seg.

Herfra kommer pengene

Grunnen til klubbens sportslige fremganger finnes dog et annet sted. Başakşehirs evne til å ta spille jevnt med 100 år gamle klubber med solid erfaring fra europacupspill de siste tiårene – i tillegg til organiseringen av den sportslige aktiviteten – er skapt av et nettverk av veldig sjenerøse sponsorer. Ser man på et utvalg sponsorer gir det et godt bilde på hvordan den økonomiske støtten ser ut. Å unngå å se den røde tråden krever anstrengelse.

Medipol-gruppen, som også er en del av det offisielle klubbnavnet («Medipol Başakşehir»), ble grunnlagt av Fahrettin Koca. Siden 2018 har han vært AKP-regjeringens helseminister. Medipol driver også en rekke sykehus, og har også et universitet i eierskapsporteføljen, og Koca sto inntil nylig oppført som selskapets styreleder på Medipols hjemmeside. Hans rolle er likevel såpass uklar at hans posisjon i selskapet var gjenstand for debatt i nasjonalforsamlingens så sent som i mai i år.

Opposisjonsdelegaten Aydın Adnan Sezgin henviste til medieomtale der Koca var oppgitt som deleier i Medipols sykehus og lurte på hvordan eierskapet egentlig så ut, et spørsmål som ennå ikke har fått noe svar.

Den nysgjerrige vil finne mer å stusse over. I sponsorpoolen finner vi tunge aktører som den statlige banken Ziirat Katılım og det nasjonale flyselskapet Turkish Airlines. En annen Başakşehir-sponsor, keramikkbedriften Decovita, er også verdt å merke seg. En av eierne, Ercan Uyan, er kjent for å ha grunnlagt og ledet et lokallag av AKPs ungdomsparti i et Istanbul-distrikt. Uyan er spesielt interessant ettersom han også leder byggefirmaet Makro, som sponset kjøpet av Arda Turan i januar 2018.

Turan hadde ikke løftet Barcelona, men var akkurat den prestisjesigneringen som signaliserte Başakşehirs gullambisjoner. Han ble et symbol på klubbens suksessoppskrift. Her satt 2000-tallets største stjerne i tyrkisk fotball, som hadde uttrykt støtte til Erdoğan, ved siden av styreformannen (Göksel Gümüşdağ) som hadde AKP-karriere bak seg og slektsbånd til presidenten. Ved deres side satt en smilende forretningsmann (Ercan Uyan) med bakgrunn som aktivt AKP-medlem, som via sitt selskap sponset klubben og hadde vært med på å finansiere Başakşehirs hittil største overgang. Pressekonferansen ble direktesendt på flere TV-kanaler. I ett og samme TV-bilde så man AKP-tilknyttede aktører som sammen symboliserte fotballen, markedet og politikken. Den perfekte symbiosen var skapt.

At en klubb har sponsorer er den mest naturlige ting i verden. At det blant sponsorer også kan finnes regjeringstilhengere er alle bevisst på. Men at så mange og tunge sponsorer tiltrekkes av en klubb uten noen nevneverdig tilhengerskare? Det er kanskje den viktigste grunnen til at mange motstandersupportere heller heier på gamle fiender fremfor Başakşehir.

Hatayspor-supporternes spørsmål om hvor pengene kommer fra ble tatt opp i parlamentet av en opposisjonspolitiker. I begynnelsen av 2019 spurte Ahmet Kaya fra CHP om hvordan det kunne ha seg at et lag som spiller for tilnærmet tomme tribuner, og som bare tjener småpenger på salg av supportereffekter, kan bruke så mye penger. At det pumpes penger inn fra regjeringsnære selskaper er fakta, men på hvilken måte det skjer, er ikke kjent, mente Kaya.

Mangel på gjennomsiktighet i regnskaper og den synlige politisk-motiverte støtten til klubben krevde en parlamentarisk granskning, mente Kaya. På tross av at 23 partikamerater i parlamentet stilte seg bak kravet om en undersøkelse av Başakşehirs drift, var det få som trodde at det ville tas noen konkrete steg som kunne forklare klubbens oppsiktsvekkende stabile økonomi.

Den eksakte størrelsen på klubben sponsorinntekter vet vi ikke. At klubben har større økonomiske muskler enn antall tilskuere på tribunen skulle tilsi, kan vi lese i en rapport som gjennomgår tyrkisk fotballøkonomi i årene 2015-17. I rapporten understreker Aktif Bank, selskapet som utsteder plastkortene som er påkrevd for å kunne kjøpe kampbilletter siden en AKP-reform som ble innført i 2014, at Başakşehir har vært en av klubbene i landet med flest sponsorer. Hvor store inntekter de har fra sponsorer, får jeg ikke svar på når jeg kontakter Başakşehir. Den erfarne sportsjournalisten Bağış Erten forteller i en BBC-dokumentar om Başakşehir at han har sett få organisasjoner som er så lukket som Başakşehir. Andre har opplevd det samme.

«For å undersøke hvem som sponser Başakşehir har jeg gått gjennom klubbens hjemmeside og reklameskiltene på stadion. Det er en mengde selskaper, noen også kommunalt eide. Men som du kan ane, finnes det ingen gjennomsiktighet», svarer journalisten Adem Erkoçak oppgitt når jeg spør om hvordan han har kommet frem til konklusjonen om at Başakşehir er landets rikeste klubb.

Etter å ha satt søkelys på Başakşehirs inntekter i flere artikler, har han fått få svar. Det vi derimot vet er at motstandersupportere vifter med pengesedler for å vise at de vet hva Başakşehirs sportslige prestasjoner er bygget på.

At Başakşehirs suksess er oppnådd med politisk hjelp dementeres fra klubbhold. Formann Göksel Gümüşdağ hevdet tidligere i år at sponsorinntektene bare utgjør 16 prosent av klubbens budsjett. «Vi blir urettferdig behandlet», mener Gümüşdağ, som også hevder at andre klubber som ønsker suksess kan ha godt av å studere Başakşehir. Hvordan regjeringens arenagave og sponsede spillerkjøp er bokført er fortsatt uklart. På tross av at Gümüşdağ viser en overbevisende ro hver gang spørsmål om inntekter stilles, henger disse spørsmålstegnene fortsatt i luften.

Politisk flaggskip

Başakşehirs historiske første ligagull kommer kanskje aldri, men laget er nå fullt etablert i toppen av tyrkisk fotball. Klubben deler landet etter politiske skillelinjer. Det ble synlig da Galatasaray sikret ligagullet og regjeringskritiske rikssynsere uavhengig av klubbsympatier kappet om å feire Başakşehirs nederlag i sosiale medier. Selv om klubbens politiske koblinger skulle avta, er klubbene allerede politisert – i mediene, på tribunene og i landets nasjonalforsamling.

Klubbens suksess truer den gamle eliten. For supporterne til Beşiktaş, Fenerbahçe, Galatasaray og Trabzonspor betyr endringen at også selvbildet deres må endres. Selv om Gøran Sørloths gamle klubb Bursaspor ble ligamestere i 2009/10, som den femte klubben utenfor «de fire store», var det en klubb som aldri regelmessig ville være med å kjempe om seriemesterskapet. Med Başakşehir kan det være annerledes, i hvert fall så lenge regjeringens makt forblir intakt.

Det er lite sannsynlig at Başakşehir kommer til å miste fremdriften som Bursaspor gjorde etter at de vant tittelen. Det er to grunner til det. Riktignok har treneren Abdullah Avcı forsvunnet til Beşiktaş, men erstatteren Okan Buruk kommer til å få både tid og penger til å sette sitt preg på et allerede velfungerende lag. Den sportslige grunntanken om å foredle egne talenter ispedd innkjøpte, sterke navn fra Europas toppligaer vil bestå. Og minst like viktig er det at Başakşehir har en uoffisiell politisk støtte som sikrer at fotballvinden blåser i riktig retning, i hvert fall en stund til.

Det siste er ikke så merkelig i et land der politikken alltid har tatt sjansen på å sysle med ingeniørkunst for å øke sin popularitet. Historisk sett er de mer etablerte klubbene knapt «renere» drevet enn Başakşehir. Men i dag er Başakşehir det tydeligste eksempelet på det som på folkemunne kalles «proje takimi», som direkte oversatt betyr «prosjektlag», men som indikerer at klubben har politisk støtte, den skal være et flaggskip.

President Erdoğan har kalt et potensielt Başakşehir-gull for «en revolusjon». Og det tyrkiske fotballkartet må tegnes på nytt. Det er helt tydelig at de tradisjonelle Istanbul-klubbenes totale dominans kan brytes av et annet Istanbul-lag. Paradoksalt nok symboliserer det Ankaras makt over fotballen. Så vill er den politiske fotballen i Tyrkia, som den alltid har vært. u

Artikkelforfatter Ekim Caglar er statsviter og frilansskribent og har tidligere vært bosatt i Istanbul.