Josimar

Hva snakker vi om når vi snakker om afrikanske keepere?

Det kryr av afrikanske stjerner i de største europeiske ligaene, men keeperne glimret med sitt fravær. Hvorfor er det sånn?

Tekst: Oscar Rothstein Oversatt av Lars Johnsen

Reklameskiltene avslørte det, men ellers skulle man ikke tro at dette var en kamp i Afrikas største fotballbegivenhet, den 32. utgaven av Africa Cup of Nations – Afrikamesterskapet. Den ble spilt på Kairos internasjonale stadion med plass til 75 000 tilskuere, et av kontinentets største, og det var ikke amatører det var snakk om. Langt ifra. Uganda vet akkurat hva de skal foreta seg under ledelse av den dyktige franske taktikeren Sébastien Dasabre, og DR Kongos lag besto av en rekke spillere med erfaring fra det høyeste internasjonale nivået, som Yannick Bolasie, Chancel Mbemba og Cédric Bakambu.

Nei, det som var forvirrende i den brennhete ettermiddagsvarmen i den egyptiske hovedstaden var bare tribunene. Ikke en gang en tidel av tilskuerplassene var besatt – stadionet var praktisk talt helt tomt. En liten ugandisk gjeng hadde tatt plass på motsatt side av pressetribunen. Den kongolesiske delegasjonen, forsinket ut av flyet fra Kinshasa, ankom ikke før litt ut i kampen. Resten av de 3-4000 tilskuerne var egentlig ikke tilskuere, men frivillige som i mangel på supportere å kroppsvisitere slo seg ned på tribunen i ly for den etsende Kario-solen. Egypterne elsker fotball, men ser helst sine egne.

Under Afrikamesterskapet i sommer var 70 prosent av utespillerne kontraktsfestet til klubber utenfor Afrika. Derimot var 64 prosent av keeperne, som Dennis Onyango, til daglig i afrikanske klubber.

Stjerne i hele Afrika

I alt annet enn i ly for solen, faktisk midt i dens stråler, sto Denis Onyango, Ugandas keeper. Han er 34 år, kaptein og under kontrakt med den sørafrikanske klubben Mamelodi Sundowns, og ble ved en seremoni i Dakar i starten på året kåret til kontinentets beste keeper. Fra sitt arbeidsområde bivåner han hvor enkelt lagkameratene presser motstanderen. Den arbeidsomme angriperen Patrick Kaddu scoret med hodet etter et kvarter og først mot slutten av omgangen måtte Onyango i aksjon. Cédric Bakambu kom seg fri fra markeringen, skjøt hardt, men Onyango var raskt nede ved stolperoten og parerte skuddet. En så stor sjanse og en så fin redning ville under normale omstendigheter betydd reaksjon fra publikum, men de tomme setene slukte den kongolesiske skuffelsen og ugandiske lettelsen. De hørtes knapt. Kjedelig for afrikansk fotball, kjedelig for Onyango, men også ganske fortellende med tanke på hans karriere.

Onyango er en stjerne på tvers av Afrika – det var hele den ugandiske delegasjonen av journalister, alle ikledd den røde landslagsdrakten, enige om i presserommet før kampen. Likevel er det som om han aldri har kunnet innta fotballtoppen. Logikken tilsier at han for lengst burde ha vært hentet til Europa, som i mange år har støvsugd Afrikas utømmelige reservoar av talenter, men tross snart 15 år med gode prestasjoner i Sør-Afrikas Premier Soccer League, den beste ligaen sør for Sahara, spiller han i Afrika. Og det er neppe for han vil det slik, selv om Mamelodi Sundowns tilhører eliten av afrikanske klubber. I 2017, etter å ha vært med på å kvalifisere Uganda til landets første afrikamesterskap på 39 år, uttalte han til det sørafrikanske fotballmagasinet KickOff at han håpet på en kontrakt i Europa. Han venter fortsatt. Etter å ha forlenget kontrakten med Pretoria-klubben i februar, til sommeren 2023, er det lite sannsynlig at det kommer til å skje. En av de absolutt beste keeperne i Afrika dette århundret ser ut til å ende sin karriere uten den anerkjennelsen mange mener han fortjener.

Prøv gratis i 14 dager!

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Ikke vent – bli abonnent!