Josimar

Den nye hverdagen

En gang i tiden var Ipswich et lysende eksempel på en liten klubb som kunne hamle opp med de største. Er det nede i League One traktorgutta skal finne tilbake til seg selv?


Tekst: Nick Ames Oversatt av Håvard Melnæs

I november 2007 styrte Ipswich mot seier i bortekampen mot erkerivalen Norwich City. De blå og hvitkledde ledet 2-0 og de overfylte serveringsområdene på stadion, stinkende av svette og øl, ble omgjort til en scene for å danse conga. Rundt og rundt danset fansen, mens innholdet i halvlitersglassene med øl ble sprutet ut i luften. «We’re fucking loaded» – «vi er steinrike» – sang supporterne, en slags seiershymne for de nyrike, med uforminske styrke gjennom kampen, selv om Norwich – som den mest uunngåelige ting i verden – utlignet i i 2. omgang.

Hvorfor var Ipswich-fansen i så godt humør? Det ble tydelig for alle en kald kveld i midten av desember i et møtelokale tilknyttet byens rådhus. Der stemte 98,4 prosent av mer enn 400 supportere til stede i favør av å akseptere Marcus Evans’ kjøp av 87,5 prosents eierandel i klubben. Evans, en av Englands rikeste forretningsmenn, en som alltid hadde foretrukket en lav profil, så en mulighet i å gjenopplive en sovende fotballgigant fem år etter nedrykket fra toppdivisjonen, og ta en plass på fotballens pengekarusell i samme prosess. Styreformannen i den gjeldstyngede klubben, David Sheepshanks, en gang en helt blant supporterne, men en som nå ble kraftig kritisert, forespeilet at gode tider ventet rundt hjørnet. «Vi mener at Marcus Evans’ investering er den beste muligheten for denne fotballklubben til å reise seg, til å komme tilbake til Premier League og bli der», sa han foran de fremmøtte supporterne. Selv de som hadde fått en flau smak i munnen av supporterne som sang og danset på Carrow Road ønsket å tro ham.

Samling i bånn

Det var 20. august 2019, og noen av de samme supporterne var kanskje blant dem som nå ruslet forbi statuen av Sir Alf Ramsey på hjørnet av Portman Road og gaten som er oppkalt etter klubbens legendariske manager. De hadde grunn til å feire denne gangen: Kayden Jackson, en spiss som hadde slitt i et år etter overgangen fra Accrington Stanley, hadde sørget for Ipswich-seier mot AFC Wimbledon i fjerde overtidsminutt. Supporterne boblet av glede, noe som ville ha vært totalt motsatt om bortelaget, som hadde ledet i nesten halve kampen, hadde stukket av med alle poengene. Samme dato som da Ipswich-fansen danset conga på Carrow Road 12 år tidligere, hadde AFC Wimbledon spillefri i Isthmian Premier League, en halvprofesjonell liga fem divisjoner under Championship. I 2000/01-sesongen, da Ipswich endte på 5. plass i Premier League og kvalifiserte seg for UEFA-cupen, var stiftelsen av AFC Wimbledon fortsatt ett år unna. Om London-laget hadde revet med seg alle poengene, ville det ha vært Ipswich første nederlag som en nivå-tre-klubb siden 3-0-tapet mot Southend 30. mars 1957. Det store flertallet av de 18 700 fremmøtte ville ha opplevd sin første nedtur på dette nivået.

Om Ramsey hadde vært i live, hadde han sannsynligvis hatt sympati med dem. Statuen av ham står der av en grunn. Ipswich var en nivå-tre-klubb da han tok over i 1955 og han gjorde jobben med å omgjøre forventningene man gjerne har til en klubb fra en by med 130 000 innbyggere. Ramsey førte laget oppover i ligasystemet og vant sensasjonelt nok seriegullet i 1962. De falt nedover tabellen etter hvert, men navnet Ipswich betydde noe annet etter Ramsey, og etter at Bobby Robson tok over 1969 ble laget en makt i europeisk sammenheng. Robson har sin egen statue, omtrent 100 meter fra der forgjengeren står. Mellom 1973 og 1982 endte klubben blant de fire beste åtte ganger. Ipswich tok seriesølv to ganger, vant FA-cupen i 1978 og UEFA-cupen i 1981 – i en sesong der de egentlig burde ha vunnet tre titler. I dag ville en slik periode ha generert store summer og prestisje nok til å bære klubben over horisonten for godt. Den gangen fyrte det bare opp under inntrykket, i det minste blant den oppvoksende generasjon, av at klubbens naturlige habitat var blant eliten. Ipswich fikk en stor fanskare i Europa, ikke minst i Skandinavia, og ble ansett som beviset på hvordan godt lederskap og klubbstyring kunne gi alle muligheten til å drømme, også klubber fra mindre byer.

Drømmen om bedre tider

Prøv gratis i 14 dager!

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Ikke vent – bli abonnent!