Josimar

Stålekontroll

Når kontrakten til Ståle Solbakken (51) går ut, er det 17 år siden han ble FCK-trener og 23 år siden han tok sine første spark for klubben. I en bransje hvor kontinuitet er mangelvare, er «Den Skallede» noe for seg selv.

Tekst: Oscar Rothstein Foto: Marcus Trappaud Bjørn Oversatt av Håvard Melnæs

Ståle Solbakken spankulerer tvers over banen slik Ståle Solbakken alltid gjør: rak i ryggen og lettere hjulbeint. Skallen er blank, som den alltid har vært. Han løfter armen for å anerkjenne noen tusen fans som måtte stikke tidlig fra jobb for å rekke kampstart i Hillerød 40 kilometer nord for den danske hovedstaden der FC København spiller cupkamp mot den lokale 2. divisjonsklubben. Det er en helt vanlig onsdag, og klokken er akkurat blitt fire, men her på Selskovvej, et stille villastrøk med garasjer og ligusterhekker, er det ingen lyskastere. For hjemmelaget er kampen en historisk begivenhet. Mobile tribuner er plassert på hver langside på det som vanligvis minner om hvilken som helst kommunal gressmatte, og over det provisoriske høytaleranlegget blir publikum oppfordret til å kjøpe øl og pølser, sårt tiltrengte penger i en slunken klubbkasse.

For Ståle Solbakken er dette bare noe han skal få overstått. Flere mål enn motstanderen, ingen skader, en rask dusj og så hjem, jo tidligere, desto bedre.

Det er tre dager siden FC København spilte 0-0 mot gullrivalen FC Midtjylland. Om tre dager er det ny seriekamp, mot Silkeborg som ligger på sisteplass.

"Jeg jobbet vel mer eller mindre døgnet rundt fordi vi på mange måter skulle skape en helt ny klubb."

Halvveis i første omgang er det tydelig at FC København har større problemer med Hillerød enn forventet. De danske mesterne har dratt nordover med et erfarent mannskap med landslagsmeritter, blant andre Nicklas Bendtner, som debuterer fra start, men vertenes amatører takler hardest og løper mest. Mot omgangens slutt sliter favorittene såpass at Ståle Solbakken i pausen ser seg nødt til å sette inn kaptein Carlos Zeca, som egentlig skulle få seg en sjelden hvile. Den greske midtbanedynamoen har for vane å suge til seg ballen, han er alltid, som i alltid, der det skjer, men heller ikke han klarer å nå opp til sitt vanlige jeg, og med et kvarter igjen skjer det: Hillerød scorer. Kaptein Jonathan Witt, som startet kampen som midtstopper, er nå blitt flyttet frem i angrep, bruker pannebrasken etter et hjørnespark, og plutselig ligner formalitet en fiasko.

Men den unngår favorittene. Viktor Fischer utligner kort tid senere, og i den påfølgende straffesparkkonkurransen sørger den svenske keeperen Kalle Johansson for at Ståle Solbakkens mannskap avanserer i cupen med minst mulig margin.

Etter kampen avviser Solbakken at spillerne har tatt for lett på oppgaven. Forberedelsene, lar han de fremmøtte journalistene få vite, var det ingenting galt med. «Men flere av spillerne kan overveie, om noen av dem som ikke var på banen i dag, er viktigere for laget enn de selv er», sier Solbakken i kjent stil, syrlig og ertende.

Den Skallede

Dagen etter ringer jeg på på FC Københavns treningsanlegg, 10-eren, som ligger ytterst på Fredriksberg, hvor by så smått begynner å bli forstad. I de fleste toppklubber skal man henvende seg hos en resepsjonist eller presseansatt for å få adgang til der trenere og spillere oppholder seg, men på Jens Jessens Vej, som i tillegg til å være FC Københavns base også huser et kloster for benediktiner-nonner og Fredriksberg Hallerne, hvor håndballbarn trener for å bli den neste Mikkel Hansen, bruker man bare ringeklokka.


Prøv gratis i 14 dager!

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Ikke vent – bli abonnent!