Josimar

Hvorfor videodømming bør skrotes, og hvordan VAR-skaden kan begrenses

Videodømming har et umulig utgangspunkt og så mange negative konsekvenser at det skader fotballen heller enn å bedre den. Mye tyder dessuten på at VAR ble innført for å skape reklamepauser.

Mads Skauge

Blir fotball bedre med videoassistert dømming (Video Assistant Referee, VAR)? Det var spørsmålet fotballens internasjonale lovkomité (International Football Association Board, IFAB) i 2014 bestemte seg for å undersøke i et toårig prøveprosjekt med start i 2016. Hovedmålet var å øke rettferdigheten i internasjonal toppfotball ved at dommerfeil som både er åpenbare (ikke definert) og «avgjørende» (knyttet til mål, straffespark, direkte rødt kort og spillerforveksling), korrigeres av VAR.

Resultatet – som er basert på analyser som ikke er offentlig tilgjengelige – viser at 98.9 prosent av «avgjørende» dommeravgjørelser er korrekte med VAR, og at 93 prosent er riktige uten VAR. Prosjektet sier lite eller ingenting om VAR-konsekvenser utover dette. VAR ble innskrevet i fotballens lovverk 3. mars 2018.

VARs grunnleggende problem gjør det dømt til å mislykkes

VARs hovedproblem er at det ikke finnes en objektiv og eksakt grense verken for hva som er en «avgjørende» eller åpenbar dommerfeil, og hva som ikke er det. VAR motsier seg selv fordi skillet mellom åpenbare og ikke åpenbare dommerfeil, ses som uproblematisk i regelverket når praktiseringen viser det motsatte.

Selv om andelen korrekte dommeravgjørelser ifølge IFAB har økt hårfint med VAR, er fotball neppe blitt mer rettferdig. Tvert imot minsker VAR rettferdigheten fordi dommeren kan si ja til videogjennomgang av noen situasjoner og nei til andre, i tillegg til at VAR (når dommerfeil først blir gjenstand for videogjennomgang) kun korrigerer noen dommerfeil og lar andre gå.

Forskning tyder på at dommerne «hever listen» for forseelser med VAR tilgjengelig. Forseelser som ikke er «avgjørende» og som ikke er tilstrekkelig åpenbare, havner derfor ofte i et vakuum og får gå ustraffet: Forseelsene tas verken av dommerne eller VAR. VAR kan alltid gjemme seg bak at en dommerfeil ikke er åpenbar nok. Dette viser bare at fotball som oftest ikke er svart-hvitt slik rettferdig VAR-bruk forutsetter, men et spill fullt av subjektive gråsoner. Derfor er VAR prinsipielt meningsløst.

Dommerpress og sakte film som feilkilder

Ser man bort fra disse grunnleggende VAR-problemene, oppstår uansett flere problemer. Videogjennomganger bygger på at videodommerne tror dommeren har feilet. Forskning viser at når man vet flertallets mening, så dreies ofte enkeltindividets avgjørelse mot denne. Når dommeren vurderer situasjoner på skjerm, er nødvendigvis videodommernes mening i bakhodet.

VAR-avgjørelser bygger ofte på sakte film. Forskning finner at sakte film får situasjoner til å se alvorligere og voldeligere ut, fordi situasjonene varer lenger og fordi dommeren tror den «skyldige» har bedre tid til å tenke seg om. Forskning konkluderer med at bruk av sakte film kun gir riktigere dømming i sammensatte situasjoner som ikke er åpenbare.

IFAB anbefaler at sakte film kun brukes for «faktabaserte» dommeravgjørelser: kontaktberøring, treffpunkt for hands, om ballen er ute av spill, om en forseelse skjer utenfor 16-meteren, og for offside. Fordi dommeren likevel alltid kan be om bilder i sakte film, åpner det for at sakte film er en feilkilde i dømmingen.

Andre problemer

Fotball består av en «alt henger sammen med alt-logikk» hvor en situasjon glir over i, og påvirker, den neste. Det er ikke noe naturlig punkt å bryte situasjonsrekken på, slik VAR gjør. Dersom ballen ikke har vært ute av spill, risikerer vi at VAR griper inn på en situasjon som skjedde for flere titalls sekunder siden.

«Alt henger sammen med alt-logikken» gjør det også problematisk å definere de «avgjørende» situasjonene VAR brukes på. Et feildømt innkast eller frispark kan etter få trekk føre til en «avgjørende» situasjon og/eller – indirekte – avgjøre kampen, men endres ikke av VAR hvis spillet er satt i gang etter å ha vært stoppet. Dette går utover VARs rettferdighetsprinsipp. Det er for eksempel ikke rettferdig med en korrekt VAR-basert tildeling av straffespark dersom en av de forutgående situasjonene som ledet til straffespark-situasjonen, er forbundet med dommerfeil.

Mye av fotballens popularitet skyldes at spillet er enkelt å forstå og kan spilles likt overalt. VAR gjør fotball vanskeligere å forstå, og splitter toppfotballen fra breddefotballen ved at forskjellen i rammebetingelsene påvirker spillet og måten å se fotball på.

VAR fremmedgjør publikum med lite informasjon. Undersøkelser viser at VAR gjør supportere motvillige til å feire mål, at supportere vil tidsbegrense VAR, og at to tredjedeler av supportere mener VAR har gjort fotball mindre gøy.

VAR setter fotballens emosjoner på vent. Fotballens grunnstemning består i at man venter på at noe skal skje, for så å komme med et spontant utbrudd om noe først skjer. VARs ødeleggelse av «øyeblikkets magi», er ekstra skummelt i en poengfattig idrett som fotball. En scoring endrer kampen, eller avgjør den. Det ligger derfor i fotballsupporteres natur å hengi seg til øyeblikket. Med VAR i bakhodet, tas forbehold når en scoring endelig finner sted, og som kanskje er den eneste anledningen til å juble uhemmet i hele kampen. Supportere vil ikke bli fortalt når de skal juble.

VAR har bare ett argument, og argumentet er tynt

Det er to forbehold som må tas når det gjelder VARs argument om at videodømming bidrar til mer rettferdig dømming. For det første, finnes det ingen dokumentasjon på at VAR reduserer andelen «avgjørende» og åpenbare dommerfeil utover IFABs tall. Dette er uansett vanskelig å måle fordi man må ta stilling til en rekke tvilstilfeller. Hvorfor trekker IFAB bastante konklusjoner på et skjønnsmessig grunnlag? Det er dessuten ingen selvfølge at færre dommerfeil gir mer rettferdig dømming.

For det andre, var 93 prosent av «avgjørende» dommeravgjørelser riktige før VAR, noe IFAB omtaler som en «ekstremt høy» andel. Hvorfor ville IFAB endre på noe de hevdet fungerte ekstremt godt? At VAR-pauser enkelte steder – særlig i USA – vurderes som reklametid, tyder på at kommersielle hensyn var det egentlige motivet for VAR-innføringen. Ifølge Financial Times, har FIFA blitt kontaktet av en rekke selskaper som ønsker å markedsføre seg i VAR-pausene, og markedsverdien på VAR-pauser antas å være flere milliarder kroner i et VM. FIFA sier de snart vil ta stilling til dette. I australske A-League, er VAR allerede sponset av McDonald’s.

Er det ikke bra for fotballen at de viktige avgjørelsene blir rette og at rettferdigheten øker? Det er vel og bra i og for seg, men det er altså en sannhet med modifikasjoner. Dessuten må man ta hensyn til alle VAR-konsekvensene når man tar stilling til videodømming. Jeg stiller derfor spørsmålet IFAB burde stilt: Til hvilken pris trenger fotball en påstått og ørliten økning (5.9 prosentpoeng) i korrekte dommeravgjørelser, særlig med tanke på at 93 prosent av «avgjørende» dommeravgjørelser er korrekte uten VAR?

Dommeravgjørelser har alltid vært kontroversielle. Forskjellen med VAR er at dommeravgjørelsene får mer oppmerksomhet og tar lenger tid, og at urettferdigheten øker. Hvorfor skal fotballen endre karakter på bakgrunn av avgjørelser som uansett er kontroversielle?

Selv offside har VAR rotet til. Fra vilkårlige kameravinkler, tegnes digitale streker på kornete bilder som neppe er fryst nøyaktig: Idet kroppsdelen treffer ballen, ikke idet den forlater den. VAR har en feilmargin på 20 cm for offside. Så hvor er fremskrittet?

Hvordan begrense skaden?

Den siste radikale endringen av fotballreglene med betydning for spillet, skjedde i 1925 da offsideregelen ble endret. Senere regelendringer har vært mer marginale. Med mistenksomme motiver og på et syltynt grunnlag, har VAR endret fotballen drastisk. Selv om all logikk tilsier at VAR burde skrotes, er det ikke sikkert at IFAB tar til fornuft. Spørsmålet blir da hvordan VAR-skaden kan begrenses. Jeg foreslår følgende:

1. Dommeren bør ikke kunne avslå videogjennomgang.

2. Alle VAR-avgjørelser bør tas på VAR-rommet fordi dommeren da utsettes for mindre press, fordi fire øyne (videodommerne) trolig ser bedre enn to (dommeren), og fordi det er tidsbesparende.

3. Tidsbegrens VAR-avgjørelser og VARs tilbakevirkende kraft. Åpenbare dommerfeil tilsier at alle VAR-avgjørelser kan tas på ti sekunder.

4. Forby bruk av sakte film og stillbilder for dommeravgjørelser som ikke er «faktabaserte».

5. Skrot offsideteknologien så lenge den ikke gir uomtvistelige fasitsvar. Premier League-klubbenes forslag om å innføre en «sikkerhetsmargin» for marginale offsideavgjørelser, behandles av IFABs generalforsamling 29. februar. FIFAs leder for global utvikling, Arsène Wenger, foreslår at “you will not be offside if any part of the body that can score a goal is in line with the last defender, even if other parts of the attacker's body are in front”. Dermed blir «armhuleoffside» erstattet med «hæloffside», og vi er like langt.

6. Installer flere storskjermer på arenaene hvor VAR brukes. Vis videogjennomgangene på storskjermene, og la alle få se bildene VAR bruker.

Fotballfolk, stå sammen!

VAR bygger altså på to store misforståelser. Åpenbare og ikke åpenbare dommerfeil, kan ikke skilles fra hverandre på en konsekvent måte fordi forskjellen er marginal og subjektiv. Dessuten er det ikke nødvendigvis slik at færre dommerfeil gir mer rettferdig dømming.

VAR-filosofien er «minimal forstyrrelse, maksimal fordel». Utfallet har vært motsatt: «Maksimal forstyrrelse, minimal fordel». Dette kunne forutsies fordi det er VAR-logikken som er problemet. VAR-problemene blir derfor ikke borte, selv om justeringer kan hjelpe.

Fotballfolket lar seg ikke lure, i hvert fall ikke alle av oss.