Josimar

Den lange veien til mål

18 år gammel hadde Moses Mawa falt gjennom i Vålerenga, blitt vraket av Oppsal og rykket ned fra 4. divisjon med Holmlia. Fem år senere har han tatt Eliteserien med storm.


Tekst: Vegard Egeland Foto: Bjørnar Morønning

– Det er så rått å spille her, smiler Moses Mawa.

Kulissen for dagens spillerlunsj er tomme tribuner, men alle vet hva de har i vente når Viking gjester stadion 4. april. Strømsgodset har forlatt et år der frykt ble fulgt av panikk, panikk av resignasjon, resignasjon av håp, og håp av grenseløs lykke. Nå koker Drammen under februarsolen. Høstens vinnerlag starter en sesong uten sportslig gjeld, og fortsatt skjelvne drammensere tør igjen å håpe.

– Jeg får så mye energi av å spille foran Godsetunionen. Du kjenner hvor mye de blør for klubben. For noen måneder siden var vi i himmelen sammen, men nå er jeg bare sulten. Jeg er så sulten på mer.

Det er et halvt år siden Moses fikk sin første kamp i Eliteserien. Ett minutt på overtid kom også den første scoringen. Omringet av Bodø/Glimt-spillere fikk han kontroll feilvendt, og med halvannen bevegelse vendte han seg mot mål og klistret ballen ned i hjørnet. Det ble aldri mer enn et trøstemål for Strømsgodset den kvelden, men et nytt kapittel var startet i en allerede lang karriere.



Høsten 2014, da generasjonstalentet Martin Ødegaard danset over dette kunstgresset, kjempet to og et halvt år eldre Moses i bunnen av 4. divisjon og junior interkrets. Da Martin fylte 16 og dro til Madrid hadde Moses rykket ned med begge lagene.

Reisen fra Holmlia til Godset har gått steg for steg, klubb for klubb gjennom det norske divisjonssystemet. Da ballen satt i nettet mot Bodø/Glimt hadde han spilt og scoret på samtlige nivåer fra 4. divisjon til Eliteserien med fem ulike klubbmerker på brystet.

Mange drømmer om å bli Martin. Kanskje bør de heller høre på Moses.

Knuste drømmer

På sommerferiens siste dag hentet Vålerenga den costaricanske Midtjylland-spissen Mayron George. Leieavtalen aktualiserte en langlivet debatt om Oslo-klubbens rekruttering og identitet, med Moses som et flittig brukt eksempel.

Hvorfor ser man etter leiesoldater i Herning når en yngre østkantgutt herjer på Ekeberg? Ligger det ingen egenverdi i å satse på en «late bloomer» med barnedrømmer om å bli helt i egen by?

Talenter som glipper er hverdagen for alle fotballklubber, og etterpåklokskap lite sjarmerende, men for Oslo-fotballen handler det om mer enn anekdoter. Mens byens lag har vært i knestående, lykkes spillerne deres i alle himmelretninger.

Moses er ikke den første som havnet i Strømsgodset. Da drammenserne vant serien i 2013 var hovedstaden representert av Adam Larsen Kwarasey, Mounir Hamoud, Kim André Madsen, Jørgen Horn, Adama Diomande, Flamur Kastrati og Ola Kamara. Seriemesterskapet ble sikret i siste serierunde med seks av dem i startoppstillingen og én på benk. Samme kveld sikret Vålerenga 11. plass med to navn fra egen by i elleveren.

Seks år er en evighet i fotballen, og de siste årene har pilen pekt i riktig retning også for Oslo. Likevel ble det altså Strømsgodset og Drammen for Moses, ikke klubben og byen han vokste opp i. Og selv om hjertet banker varmt for hans nye hjem, deler han villig sine tanker om diskusjonen han ble en del av:

– Jeg mener en hovedstadsklubb skal kjempe om gull hvert år. Det er så mange gode spillere fra Oslo, jeg skjønner ikke hva som går galt der. Da jeg var liten var drømmen å spille på Ullevaal, der Vålerenga og Lyn spilte i Eliteserien. Det var stort for oss å se Daniel Fredheim Holm og de gutta spille for Vålerenga. Østkantgutter som hadde fått det til. Det var jo der vi ville spille også.

Drømmen om å følge motorveien til A-laget ble knust før tenårene var ordentlig i gang. Etter gode barneår i Vålerenga havnet Moses stadig oftere i feil kolonne på laguttaket. Han var rask, men hang etter på fysikken, og fikk sitt første møte med fotballens skyggeside:

– På G13 og G14 ble det topping av laget og mer alvor, der kom jeg skjevt ut. Jeg følte selv at jeg var god, men det var mange jevngode på laget. Det hjalp ikke at jeg kom inn de siste ti og scoret hvis han som startet hadde scoret to. Da ble det benk igjen neste gang.

Redningen ble kompisgjengen på Holmlia.

– Jeg ville egentlig bli i Vålerenga. Jeg tenkte at jeg kunne bite tennene sammen og spille meg inn på laget igjen. Men flere og flere rundt meg sa det var viktig at jeg fikk spille fotball, og etter hvert skjønte jeg at jeg måtte finne igjen spillegleden et annet sted. Vennene mine sa: «kom til Holmlia, så lager vi et bra lag her», og siden jeg allerede var en del av Holmlia-miljøet ble det naturlig. Hvem er det bedre å spille med enn gutta jeg lekte med som barn?

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent