Josimar

Kva vi elskar når vi elskar norsk fotball

Norsk fotball er ikkje «best». Faktisk er han ikkje ein gong i nærleiken av å vere best, og det er alle norske fotballentusiastar klar over. Når det stundar mot seriestart ser vi ikkje desto mindre fram mot sesongen med forventning og entusiasme. Her er eit forsøk på å forklare kvifor.

Tekst: Nils Henrik Smith Foto: Magnus Tyldum Ribsskog og Ove Magne Ribsskog

«Her foregikk det. Ute på barndommens grønne grasmatte. Hvor mye angst har jeg ikke gjennomgått ved å leve meg inn i det som foregikk der ute? Hvor mange ganger har jeg ikke måttet gjennomgå å se ballen ligge i eget nett, og dommeren ikke annullere det, men peke mot midten? Hvor mange oppløp fra de gule og svarte har jeg ikke sett løpe ut i sanden? Hvor mye ineffektivt løperspill har jeg ikke ergra meg over? Hvor mange himmelhøye skudd langt over har jeg ikke måttet oppleve å se, fra klar scoringsposisjon? Hvor mange dribleserier ved cornerflagget som det aldri blei noe av? Hvor mange mislykka pasninger? Hvor mange frispillinger som ender med et løst skudd rett på utrusende keeper? Så mange svarte øyeblikk? Så mange ergrelser. Så mange bitre øyeblikk der ballen ligger i eget nett, og du ser det. Men du ser det uten å miste håpet. Hver gang de gulsvarte har ballen, så spenner du hele kroppen, du står der i svingen, og følger spillet med beina, og håper åndeløst at nå skal det skje. Målet. Og så skjer det. Ja, det skjer. Målet. At ballen ligger der. Om ballen blei skutt fra tjue meter, et kjempeskudd, eller den blei lista inn med Tor Bau Pedersens enormt lange tå, betyr ingenting. Det er det at den ligger der som betyr noe. Mål.»

Dag Solstad skildrar her sin lidenskap for Sandefjord Ballklubb, slik han fortonte seg under forfattarens oppvekst på 1950-talet, då Ballklubben var ein av «aristokratane» i den gamle Hovedserien. Solstad skriv frå den vaksne mannens perspektiv, men legg avgjerande vekt på barndomens fotballopplevingar for å forklare si tilknyting til det vakre, men akk så frustrerande spelet. Vidare ser vi at nettopp frustrasjonen over alt det eit fotballag kan mislukkast med utgjer eit viktig grunnlag for lidenskapen, ettersom det forsterkar det magiske ved augneblinken då laget endeleg lukkast. 


Dei manglar og skavankar som jo pregar dei fleste lag er paradoksalt nok ein viktig del av grunnen til at vi vert glade i dei. Fotball byr på mange nedturar, men desse gjev oppturane ein ekstra eigenverdi. Solstads barndomsepistel tilbyr neppe noka allmenngyldig forklaring av fenomenet «interesse for norsk fotball» – ein del nordmenn heiar av ulike grunnar på andre lag enn den lokale klubben frå plassen kor dei vaks opp, og somme har først fått fotballentusiasmen vekt i vaksen alder – men er likevel truleg attkjenneleg for mange og funkar bra som inngangsportal til ein diskusjon av fenomenet. 

Ikkje minst er tekstutdraget interessant fordi det skildrar ei tid før veldig mange av dei som i dag går på fotballkamp i Noreg fekk forma si fotballforståing, og såleis tilbyr eit historisk samanliknande perspektiv.

Fra filmavis til kommersielle kanalar

For mykje har endra seg sidan Dag Solstad var barn og ungdom. På 1950-talet eksisterte det for eksempel ikkje fjernsyn i Noreg. Rett nok kunne ein ha flaks og få eit glimt av FA-cupfinalen på Wembley eller VM i Sveits eller Sverige i Filmavisen, men den som ville sjå heile fotballkampar var nødt til å oppsøke ein idrettsplass i sitt nærmiljø. 

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent