Josimar

På okseryggen inn i solnedgangen

Den globale fotballen blir stadig vanskeligere å elske. Kan det bli norsk fotballs redning?

Tekst: Andreas Ryen Eidem, skribent og Kjernen-medlem

Drømmen om å bli fotballproff i utlandet har nok aldri føltes mer oppnåelig for unge, norske fotballspillere. Vi har spillere som herjer i Europas største ligaer. Erling Braut Håland har i vinter brutt lydmuren gjentatte ganger i Dortmund. Martin Ødegaard gjør at forsvarsspillere i LaLiga stadig må be fastlegen sin om å øke dosene med sovemedisin. Og Ada Hegerberg i Lyon er tidenes mestscorende spiller i Champions League med en Ballon d'Or på peishylla.

Vi gleder oss over deres prestasjoner. Men spillet utenfor banen overskygger stadig oftere prestasjonene på banen. Korrupsjon, brudd på økonomisk fairplay, klubbeiere uten lokal forankring, svindyre tv-pakker som gir oss blåmandager med mandagskamper – lista er lang som et vondt år. Hvor mye kan vi som supportere tåle før fotball ikke er gøy lenger? Og burde ikke heltene, fotballproffene, selv stå opp mot uretten?

Mye har skjedd i den internasjonale fotballen siden de første norske utenlandsproffene reiste ut – det nærmer seg snart 100 år siden en mann ved navn Thøger Nordbø fikk proffkontrakt med Club Francais i nystartede Ligue 1. Hundrevis av norske fotballspillere har senere blitt utenlandsproffer, hovedsakelig i Europa. 

Utviklingen og profesjonaliseringen av fotballen gjør at stadig flere norske spillere og trenere reiser til mindre kjente fotballnasjoner. Stater og regimer vi forbinder med helt andre ting enn godfot har de siste tiårene lokket til seg nordmenn som jevnlig må innom Forex for å veksle inn lønningsposen. Vålerengas tidligere yndling Pa-Modou Kah har spilt fotball i Qatar, en stat som er kritisert herfra til skyskraperhimmelen av folk med kunnskap om menneskerettigheter. 

Flere nordmenn spiller fotball i Tyrkia i dag, hvor myndighetene straffeforfølger og fengsler journalister som kritiserer dem. Jørn Andersen har trent Nord-Koreas landslag – et land kjent for sine «treningsleire».

Mange i Fotball-Norge klødde seg i hodet da landslagsspiller Ole Selnæs i 2019 valgte Kina og Shenzhen som neste stopp i karrieren etter det som må beskrives som suksessfulle år i St. Etienne og Ligue 1. Jeg skvatt til da Selnæs ble utfordret til å fortelle litt om den nye hjembyen sin da han gjestet Adresseavisens fotballpodkast Rasmus & Saga. Midtbanejuvelen kunne fortelle at Shenzhen, nabobyen til Hong Kong, var en ny by med masse skyskrapere og den mest teknologiske i hele Kina. 

Det Selnæs ikke nevnte, kanskje var han heller ikke klar over det, var at byen også er en av de mest overvåkede i hele verden. Fotgjengere som går på rødt lys blir av myndighetene sporet opp med ansiktsgjennkjenning, for deretter å bli registrert og hengt ut på storskjermer i bybildet og på nettsider. Fotballspillere bør kunne kjenne seg igjen å bli presentert på storskjerm med bilde og navn, men her er det altså kartlegging av ulydige borgere som foregår, til spott og spe for allmennheten.

Bør vi som opplyste supportere forvente at norske fotballspillere og trenere tar stilling til utfordringer i landene de jobber i? Norsk presse har vært sånn passe interessert i å stille heltene de ubehagelige spørsmålene. Jeg ser for meg intervjuet: Er du fornøyd med resultatet i kampen? Hva synes du om Kinas massearrestasjoner av muslimske uigurer? Gleder du deg til toppkampen neste helg? Forresten, en siste ting: Hva tenker du om emiratenes behandling av homofile?

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent