Josimar

Da sambaen kom til Norge

Ola Nordmanns kjærlighetsforhold til brasiliansk fotball startet verken med Pelé på farge-tv i 1970, eller med Zico og Sócrates i 1982. Det startet da elleve Flamengo-spillere jogget ut på Bislett i juni 1956 for å møte en kombinasjon av de norske topplagene Skeid og Lyn.

Tekst: Marius Lien

Mange har fått med seg historien om den svenske pølseselgeren Ulf fra Umeå, som er sønn av Garrincha, en av tidenes beste spillere. Ulf ble unnfanget da Garrinchas klubb Botafogo var på turné i Europa i 1959, der de spilte en serie oppvisningskamper. Slike turneer var en viktig inntektskilde for brasilianske klubber i denne epoken. Også Norge fikk brasiliansk besøk.

– De hadde spillefri i Brasil på den tida av året, så de tok turen til Europa for å spille mot klubber fra forskjellige land. Jeg var med på noen sånne kamper, spilte mot Flamengo, Fluminense og Vasco da Gama. I Oslo lagde vi da gjerne forsterkninger. Kombinasjoner av Lyn og Skeid og sånn, sier Kjell Kaspersen, keepergiganten med 34 landskamper, som spilte for Skeid fra 1958 til 1972.

– Det var stor interesse for dette. Både bykamper, mellom sammensatte lag fra byer, og pressekamper som vi kalte det. Det var ikke så mye annet å se på. Tv kom jo seinere, sier Vålerenga-legenden Terje «Henger'n» Hellerud, også han på banen mot brasilianere i slike kamper.

«Gjem spader og hakker»

Da varmen kom i 1956, og mai ble til juni, fikk den norske sportspressen uvant materie å jobbe med. Flamengo var på vei til landet, først til Bislett for å møte Skeid/Lyn. Deretter til Bergen og Brann. Skeid kunne skilte med to cupgull samt 2. og 3. plass i Hovedserien de to siste sesongene. Lyn befant seg på andre nivå, mens Brann rykket ned fra Hovedserien våren 1956 (på denne tiden ble sesongen spilt fra høst til vår).

Og Flamengo?

Tja. Mye tyder på at norske journalister ikke visste så veldig mye. «Naturbarn som har lært å spille fotball», lød overskriften i VG før kampen:

Det er ikke noe vanlig fotballbesøk vi får på Bislett i dag. Flamengo er mer enn et fotballag. Det er en samling vidunderbarn tatt ut fra naturen og satt inn på en fotballbane. Her er de trent opp til å bli virtuoser på sitt område. De kan alt om fotball, og vi får se en ballbehandling som savner sidestykke. De leker med ballen så publikum gir seg over på tribunen og det kan hende de glemmer å lage mål, men det tar de ikke så tungt. Temperament mangler det dog ikke, og under turnéen i Danmark fikk en oppleve at «brasserne» gravde ned ballen da de ikke var enige i et straffespark som dommeren dømte. Godt råd til Bisletts banefolk: Gjem spader og hakker. (...) Saksespark mestrer alle mann til fullkommenhet og Øivind Johannessen må ikke føle seg trygg selv om en brasilianer står med ryggen til mål. Plutselig ligger en spiller vannrett på ryggen i luften og skuddet kommer susende som en kanonkule.
SOM VEDDELØPSHESTER
Flamengo er topptrente spillere som behandles som veddeløpsheter. De blir stelt med som spebarn og lederne passer på dem som barnepiker. Mange av dem er faktisk tatt ut av jungelen og satt på fotballbanen.

Arbeiderbladet var i samme gate:

Flamengos mørkhudete fotballartister er verdens best betalte profesjonister og lagets turné til Sverige og Norge får de hele 175 000 svenske kroner for. Men ellers har ikke karene så fine vaner. De har på forhånd frabedt seg banketter og har bedt om at de pengene arrangørene vill ofre på slik høytidelighet, ellers brukes til souvenirer. Dessuten har de en aversjon mot kelnere: – Sett maten på bordet, sier de, – så skal vi klare resten sjøl. Kravene til maten er ellers ikke store.

Bergens Arbeiderblad informerte om dette:

Laget teller bl.a. 6 landslagsspillere, hvorav 3 er negre.

Dette var typiske beskrivelser av brasilianerne i starten av den aktuelle perioden. Ordvalget viser at sportspressen brukte samme retorikk som kulturpressen hadde brukt 70 år tidligere. Den gang, på slutten av 1800-tallet, var det de første afroamerikanske jazzmusikerne som kom til Norge. I likhet med Flamengos spillere ble de omtalt som villmenn og sirkusbarn, tatt rett ut av bushen og til sivilisasjonen for framvisning, irrasjonelle vesener uten fornuft og manerer, men med godt humør og dyrisk fysikk.

Sannheten var selvfølgelig at den brasilianske fotballkulturen, i likhet med den afroamerikanske musikkulturen 70 år tidligere, lå milelangt foran den norske. Brasil hadde vært tapende VM-finalist i 1950 og røk ut mot Ungarn i kvartfinalen i 1954. De norske spillerne virker å ha vært mer nøkterne enn journalistene, og anså sine motstandere som likeverdige konkurrenter.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent