Josimar

Drømmen som ble et mareritt

I 51 år har jeg drømt om seire og jubel, triumfer og pokaler til klubben i mitt hjerte. Nå ligner drømmen mer og mer et mareritt.

Tekst: Arne Lysne

Jeg skal ikke påstå at jeg husker detaljene fra sommeren 1969. Men jeg var kommet hjem til kompisene og fotballkampene i Tommelitens vei på Eik. Etter å ha tatt med seg familien fra Volda til lektorjobb på Eik lærerskole i Tønsberg i 1965, hadde fattern tre år senere fått tilbud om ett års jobb i Newcastle. Dermed bar det ut på tur, og jeg gikk mitt første skoleår der. Jeg hadde fått kjenne på kroppen hvor viktig det var å høre til, jeg som var han ene utlendingen i klassen, som forble på utsida.

Sommeren 1969 hadde Newcastle United akkurat vunnet et trofé! Utropstegnet er på så sin plass, de færreste nålevende Newcastle-fans har nemlig opplevd nettopp det. Newcastle hadde banket ungarske Ujpest Dosza 5-3 sammenlagt over de to finalekampene i Inter Cities Fairs Cup. På norsk het turneringen Messebycupen, og hovedkravet for å være med i turneringen var at byen hadde en stor internasjonal handelsmesse som fotballen kunne skape blest om. Tabellplassering året før spilte ingen rolle for deltagelsen.

Jeg hadde den gang ikke noe bevisst forhold til at Newcastle akkurat hadde vunnet noe. Jeg gledet meg bare til å feire framtidige triumfer. For hjemme på Eik valgte kompisene etterhvert vinnerlagene som Leeds, Liverpool og Manchester United, eller «tippekamplagene» som Wolverhampton, Stoke og Derby. Jeg satt igjen med svarteper, denne gang i svart- og hvit utgave, skulle det vise seg.

Jeg tenkte mange ganger at jeg hadde lyst til å følge et lag som vant noe, jeg også. Men det føltes fundamentalt feil å velge bort Newcastle. I mine og kompisenes øyne hørte jeg og Newcastle sammen. Sånn var det bare. Det skal innrømmes at jeg konverterte til QPR en lørdag på 70-tallet, da Gerry Francis, Dave Thomas og Don Givens herjet som verst. Suverene QPR tapte selvfølgelig med fire mål den lørdagen, så det ble med en kamp som QPR-fan …

Klubbvalg er egentlig ikke riktig beskrivelse. Det er vel knapt noen som satt seg ned og rasjonelt gått gjennom plusser og minuser før de blir tilhenger av en bestemt klubb. Det er følelsene som styrer, og jeg tror mer på livets mange tilfeldigheter. For min del var jeg, etter året i Newcastle, dømt til et fotballiv i svart og hvitt. Innimellom har det føltes som en straff, ja.

Men nå må jeg ta et bevisst valg.

Under 13 pinefulle år med Mike Ashleys forferdelige eierskap har jeg ventet, drømt og bedt om nye eiere. Nye eiere som kan bringe inn litt ambisjoner og mye stolthet til alle vi Newcastle-fans. Vi er mildt sagt ikke bortskjemt med triumfer, og troféer er noe som hører historien til. Vi ønsker bare å se et lag som prøver. Vi ønsker bare å se spillere som gjør så godt de kan. Vi er vant til lite og krever ikke så mye.

Vær forsiktig med hva du ønsker deg, heter et ordtak. Sjelden har det passet bedre enn i denne sammenhengen.

En kunstform

For nå ser det ut til at det er Saudi-Arabia, et av verdens verste regimer, som skal virkeliggjøre disse drømmene. Da føles det mer nærliggende å ligge i fosterstilling og hikste enn å danse på bordene av glede. Når mitt lag endelig skulle få muligheten, så måtte det selvfølgelig bli slik. Det er en av fotballivets uunngåeligheter. Det er sånn Newcastle er. Det er sjølmål på sjølmål. Det er klubben som har gjort det til en kunstform å skyte seg i foten.

Det er klubben som taper 1-8 borte mot West Ham og bruker tre keepere i løpet av kampen. Det er klubben hvor lagkameratene Dier og Bowyer havner i slåsskamp – med hverandre. Det er klubben som ligger under 0-4 etter en halvtime hjemme mot Arsenal, og så spiller uavgjort. Det er klubben hvor manager Alan Pardew skaller til en Hull-spiller på sidelinja. Det er klubben hvor eks-manager Kevin Keegan og kreftsyke Jonas Guttierez må gå rettens vei for å nå fram med sine krav. Dette bare noen av eksemplene fra min supportertid. Hadde det ikke vært lengdebegrensning på denne artikkelen så kunne opplistingen fortsatt over i neste utgave av Josimar.

Saudi-Arabias investeringsfond (SAPIF) er despoten, kronprins Mohammad Bin Salmans verktøy for å endre landets oljeavhengige økonomi. Nå er de i ferd med å sikre seg 80 prosent av min klubb, i et oppkjøp verdt rundt 3,5 milliarder kroner. Avtalen er ikke i boks når dette skrives, men dilemmaene omkring fotballeierskap blir ikke borte, uansett hva som skjer.

Ifølge Amnesty International er Saudi-Arabia en av verstingene når det gjelder brudd på menneskerettighetene. Den 33 år unge kronprinsen ble først framstilt som en reformator. Men fortsatt er det offentlige henrettelser, forfølgelse av meningsmotstandere og et ultrakonservativt styre i landet. Ikke en gang kritikere utenfor landets grenser kan føle seg sikre. Det viste Saudi-Arabia verden med all tydelig da de drepte journalisten Jamal Khashoggi på brutalt vis inne på landets konsulat i Istanbul.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent