Josimar

Gutta fra skauen og den gamle damen

Høsten 1993 ble verdens beste spiller satt i skyggen av en ryggskadet forsikringsselger fra Odalen. Dette er historien om da Kongsvinger møtte Juventus i UEFA-cupen.

Tekst: Vegard Egeland Foto: Glåmdalen

Dypt inne i de øst-norske skoger, der Glomma knekker nordover og snor seg unna Sverige, ligger den passe store festningsbyen Kongsvinger. En gang vårt første forsvar mot invasjon fra øst, i dag en fredelig innlandsby der klokkene tar ett tikk av gangen.

Det kan virke ambisiøst, nesten dumdristig, at de 12 000 innbyggerne har døpt laget sitt Kongsvinger Toppfotball. Historien er likevel på deres side. Fra 1983 til 1999 spilte laget 17 strake sesonger på øverste nivå. To nedrykk på tre år skapte uro rundt klubbens fremtid, men KIL har bitt seg fast og gir ikke opp drømmen om å vende hjem til det gjeveste selskap.

Med på reisen har de både rik erfaring og magiske minner. Friskest i minnet sitter cupfinalen fra 2016, da KIL etter en heroisk reise møtte veggen med 0-4 mot Rosenborg. Men RBK er ikke det sterkeste navnet de har møtt på Ullevaal stadion. Høsten 1993 skapte Kongsvinger norsk Europa-historie, da de banket svenske Öster, og holdt Juventus til uavgjort på Ullevaal.

Eventyret begynte høsten 1991, da Per Brogeland kom inn dørene på Gjemselund.

Liten by, store drømmer

– Det viktigste for meg var å innføre en vinnermentalitet, forteller Brogeland.

– Ja, vi kom fra lille Kongsvinger, men det stod ikke i veien for gode resultater. Da jeg kom inn sa jeg med en gang at dette laget kan ta medalje, dette laget kan komme til cupfinale, dette laget kan spille i Europa.

Brogeland kom fra fem år som trener i Eidsvold Turn og jobb som assistenttrener for Norges kvinnelandslag. Hans nye klubb hadde endt på 8. plass i Eliteserien, men treneren så et større potensial i stallen.

– Spillerne responderte veldig fint på økt treningsmengde og høyere ambisjoner. Vi snakket mye om at det var mulig å slå hvem som helst. Selvfølgelig kunne vi dra til Stavanger og ta tre poeng. Veien fra midten av tabellen til toppen var ikke så lang.

Brogelands debutsesong ble avsluttet med en ren seriefinale på Lerkendal. Riktignok røk Kongsvinger på et 0-6-tap i en kamp der de selv trengte seksmålsseier, men sølvmedalje og klubbrekord kunne ingen ta fra dem. I tillegg skulle Kongsvinger, for aller første gang, måle krefter mot internasjonal motstand. På Gjemselund, i en tid der RBK under Nils Arne Eggen ennå ikke kunne skilte med annet enn en seier over nordirske Linfield, ble Brogelands mantra viktigere enn noensinne,.

– Norske lag hadde ingen stor historikk internasjonalt, så det snek seg inn en mentalitet om at våre lag var slått ut på forhånd. Det måtte vi legge vekk med en gang. Vi skulle ikke være fornøyde med å få være med.

Sommeren 1993 reiste Kongsvinger på treningsleir i Frankrike. Mens flyet krysset kontinentet trakk UEFA første runde, og på flyplassen kom beskjeden om at Öster var Kongsvingers motstander.

– Gutta hadde snakket litt om lagene vi kunne møte, og jeg husker noen av dem ble skuffet over at vi «bare» skulle til Sverige. Da var jeg frempå med en gang for å snu stemningen. Hvorfor skulle vi være skuffet over å trekke et lag vi kunne slå? Selvfølgelig var Öster gode, men det var da vi også?

Det var ingen svak gjeng Brogeland rådet over i Kongsvinger. Unge Erik Holtan hadde gjort keeperplassen til sin. Foran seg i forsvaret hadde han etablerte Vidar Sanderud og Ståle Bokalrud, samt de mer ukjente nykommerne Geir Bakke og Christer Basma. I midtbanefemmeren lå Arnfinn Engerbakk sentralt, Jørn Karlsrud og Dag Riisnæs spilte indreløpere, Caleb Francis og Bjørn Arild Levernes lå på hver sin kant, mens spissplassen tilhørte Geir Frigård.

– Noen ganger er du heldig og får bygget et lag som fungerer så bra sammen. Spillere som finner hverandre både mentalt og spillemessig, forklarer Brogeland.

– Dere traff bra på overgangsmarkedet også?

– Ja, fra sølvsesongen mistet vi jo tre sentrale spillere i Kjell Roar Kaasa, Ole Einar Martinsen og Charles Berstad. Vi måtte som regel finne erstattere i lavere divisjoner, og hentet Christer Basma fra Bærum, Geir Bakke og Bjørn Arild Levernes fra Strømmen, og Geir Frigård som stort sett spilte andrelagsfotball i Lillestrøm. Alle fire ble viktige for oss, og alle var med fra start i Juventus-kampene.

Gode overganger til tross, det ble ingen reprise på den sterke sølvsesongen. Historien om 1993 begynner med sykdom, skader og skuffende resultater i serie og cup.

Brogelands mannskap viste likevel lovende takter mot internasjonal motstand. Under treningsoppholdet i Frankrike slo de Ligue 1-lagene Montpellier og Martigues. Samme sommer vant de 5-2 over Sheffield United i en treningskamp på Gjemselund.

I første runde av UEFA-cupen ventet Öster. Navnet sprer ingen frykt i dag, men maktbalansen mellom norsk og svensk fotball hadde et langt østligere tyngdepunkt i 1993, og den firedoble svenske mesteren stod bak stjerner som Ravelli-brødrene, Joachim Björklund og bronsetrener fra VM i 1994 Tommy Svensson.

Mot Kongsvinger var svenskene sjanseløse.

Først vant KIL 3-1 i Växjö etter scoringer fra Engerbakk, Francis og Frigård. Det ble snakket om undervurdering fra svenskenes side, og mange fryktet et kraftig comeback i omkampen, i stedet ble seieren enda større. Engerbakk fant nettmaskene igjen, Geir Frigård scoret hat trick, og Kongsvinger vant 4-1 over Allsvenskan-treeren.

Med 7-2-seier sammenlagt var de klare for andre runde og langt mer eksklusiv motstand.

Torinos gamle dame

Mye har forandret seg siden 90-tallet. Kongsvinger og Öster spiller på nivå to i sine respektive hjemland, milevis fra Europa-hymner og milliardgevinster. Helt forandret er fotballen likevel ikke. For eksempel er Juventus, i dag som i 1993, veldig, veldig gode til å spille fotball.

De sort- og hvitstripede ble ledet av Giovanni Trapattoni, en av fotballens virkelige giganter. Med seg hadde han et arsenal av 90-tallslegender. Mellom stengene stod Angelo Peruzzi, som senere vant VM med Italia. De hadde to regjerende verdensmestere i Jürgen Kohler og Andreas Möller, de hadde Dino Baggio, Antonio Conte, Júlio César og sølvreven Fabrizio Ravanelli. Bak de internasjonalt kjente navnene fylte Trapattoni på med Serie A-travere som Sergio Porrini, Moreno Torricelli og Giancarlo Marocchi.

Så var det stjernene.

Størst av dem alle var Roberto Baggio, suveren Ballon d’Or-vinner i 1993 og verdens dyreste spiller da han kom fra Fiorentina i 1990. Milan tok overgangsrekorden da de kjøpte Jean-Pierre Papin to år etter, før Juventus hentet Gianluca Vialli fra Sampdoria og gjenerobret forbrukstronen.

Vialli var utilgjengelig mot Kongsvinger, det samme var Angelo Di Livio, mens Trapattoni valgte å holde den nyinnkjøpte 18-åringen Alessandro Del Piero på benken.

For å nevne noen.

Laget besøkte Norge i en av italiensk fotballs storhetstider. Juventus var selv regjerende mester i UEFA-cupen, som hadde fått italiensk vinner fire av de fem siste årene. I serievinnercupen, som den gang var forbeholdt én seriemester per land, hadde Italias representant kommet til finalen på fire av de fem siste forsøkene.

Også i 93-94-sesongen skulle Italia dominere i Europa. Milan gikk hele veien i nyetablerte Champions League, mens byrival Inter stakk av med UEFA-cupen.

Tross den vanvittige navnebonanzaen stod Per Brogeland på sitt. Juventus skulle ufarliggjøres. Han reiste selv til Torino for å speide på motstanderen, og i et intervju med Glåmdalen fortalte treneren at stjernegalleriet spilte «en enkel type fotball som er både lett å lære seg og lett å gjennomskue».

Tonen i dag er noe mer moderat, men Brogeland har ikke endret mening om at Juventus var en nøtt som kunne knekkes.

– De hadde fantastiske spillere, naturligvis, tyske og italienske landslagsspillere i alle lagdeler. Vi hadde sett mange av dem før i de største mesterskapene. Alle skjønte at dette var et bra mannskap, men vi var godt forberedt.

– Hvilke svakheter finner man i et lag med elleve verdensstjerner?

– De var veldig spillende og ønsket å ha ballen mye, men vi i Norge hadde et forsprang på organisering og taktikk. Juventus angrep ofte med mange mann, da visste jeg at vår gjennombruddshissighet ville gi målsjanser. Samtidig var jeg trygg på våre defensive ferdigheter, og vi hadde ingen problemer med å matche dem på løpskapasitet eller arbeidsmoral. Jeg visste vi måtte ha marginene på vår side, men var aldri redd for noe stortap.

Trapattoni viste også at han tok sin motstander på alvor. Han hadde sendt flere speidere til Norge og omtalte Kongsvinger som «et meget godt organisert lag». Brogelands beskrivelse av egen taktikk er kjent for de som så norsk fotball på 90-tallet, med en liten twist på «Drillo»-fotballen vi både elsker og hater:

– Vi spilte 4-5-1, lå lavt og kompakt, var flinke på sonespill og kjørte overganger med høy angrepsvillighet. Men vi hadde også gode ballspillere i laget, så vi kunne variere mellom spill via midtbanen eller baller direkte i bakrom. Det var aldri snakk om å bare slå langt, vi var et spillende lag.

20. oktober 1993, en regntung og iskald onsdag kveld, var det endelig klart for eksamen for Brogeland og hans mannskap. Det var Kongsvinger mot Juventus.

Kampstart i motbakke

Oppladningen til tidenes KIL-kamper kunne unektelig vært bedre. Gjemselund var ikke godkjent til spill i Europa, dermed ble det hjemmekamp på Ullevaal. Sportslig kom Kongsvinger fra en vanskelig sesong, der sykdom og skader hindret reprise på sølvsesongen.

Da Juventus-spillerne landet på norsk jord hadde KIL avsluttet Eliteserien på 8. plass, tilbake der de startet da Brogeland tok over. Det kjentes på nervene til høyreback Geir Bakke, som gikk uerfaren, omskolert og halvskadet inn i møtet med Baggio og co.

– Jeg ble hentet som offensiv spiller fra Strømmen før 93-sesongen, men ble omskolert til back på grunn av mange skader, forteller Bakke.

– Så tok jeg leddbåndet selv, var ute flere måneder og måtte spille med skinne på høsten. Både jeg og laget kom fra en brokete sesong i Eliteserien. Da var det spesielt å bli hevet i ilden mot Roberto Baggio og den bøtteballetten Juventus hadde med seg, det må jeg innrømme.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent