Josimar

Koronadagbøkene del 1: Hei fra hengekøya

Hvordan takler profesjonelle fotballspillere en hverdag uten fotball? Vi har bedt tre norske profiler skrive dagbøker fra våren 2020, da fotballen sluttet å rulle på grunn av koronaviruset. Andrine Hegerberg (AS Roma) har tatt bilde av en elg, samt terpet på gamle øvelser på treningsfeltet.

Tekst: Andrine S. Hegerberg

Andrine Stolsmo Hegerberg
Født: 6. juni 1993
AS Roma
Midtbane

Søndag 29. mars, 14:23

Om tre timer er det nøyaktig tre uker siden jeg egentlig skulle ha snøret igjen sekken og vendt snuten tilbake mot Roma. Jeg skulle ikke til Oslo i det hele tatt den helgen. Planen var å dra til Danmark, som AS Romas representant på et todagers event i forbindelse med den internasjonale kvinnedagen. Fredag 6. mars skulle jeg og et medieteam på fire dra til Nordsjælland. Torsdag 5. mars kl 22.30 ringer medieansvarlig for å fortelle at det hele er blitt utsatt. Koronaen har kommet til Danmark. To i Nordsjælland er smittet.

Dette er den siste frihelgen vi får på en stund. Jeg ringer fattern. Spør om han er hjemme og om han har mulighet til å trene med meg i løpet av helga. En siste finpuss. Jeg er nemlig i en god flyt, faktisk en jævla god flyt. Og den siste uka, mens det har vært landslagspause, har jeg brukt tiden til å bygge opp den fysiske kapasiteten (eller på Hegerberg-språket «blæs ut såpass at du bygge d opp te overskuddsnivå» – at det ikke gir mening, det skjønner jeg, men dette er språket vi har vi gjennom år med trening bygd opp). Doble økter. Hver dag. Så en økt eller to med ham er perfekt timing nå. Jeg booker om billettene. Nordsjælland er historie, jeg skal til Oslo i stedet – og jeg pakker om. Fra bag til sekk. Hårbørste, en ekstra t-skjorte, pass og mine nye fotballsko fra Adidas. Det er vel alt jeg trenger denne helgen. Mens jeg pakker ned de nye fotballskoene tar jeg meg selv i å lure på hva fattern kommer til å synes. Høy ankel (typ som en sokk) og uten lisser – det skriker ikke helt Hegerberg-stil over dem.

Vi rakk flere økter enn planlagt, fattern og jeg. Lørdag og søndag. Kickstart kl 08.30. En times tid med pasninger, mottak og medtak, kroppsfinter og oversteg, skudd og sprint. Så å si det samme som vi har gjort de siste ti årene. Kun små justeringer har blitt gjort, men begrep som «dansing», «lett på tå», «ikkje sig for mykji ned», «gå igjænnom kula» og «kjøle» betyr det samme, og det er de samme små detaljene vi mener må sitte om resultatene skal bli bra. Ja, der kom det enda litt mer hegerbergsk, det er vel ikke usannsynlig at jeg kommer tilbake til dette språket vårt i senere innlegg også.

I følge min egen lille plan er jeg nå i rute. Jobben som legges ned før sesongen, er først og fremst for å være klar til seriestart. Men i mitt hode også for å tåle belastningen av alle treninger og kamper. Og ikke minst, for å tåle å trene mer enn resten. Sånn har jeg alltid tenkt. Den fysiske biten må være på plass for at den tekniske biten skal ha sjanse til å fungere. Dette har også gitt meg en fordel i form av at jeg holder lengre enn resten. Om det også gir meg et psykisk overtak? Absolutt. De siste årene har ingen slått meg, hverken i PSG eller Roma, på utholdenhetstester.

Uansett, søndag 8. mars, etter to dager med treninger, var jeg klar for å reise «hjem» for å fullføre sesongen. I stedet fikk jeg beskjed fra klubbledelsen om å bli værende. Treningen mandag var allerede avlyst, og ledelsen skulle ha møte klokka 16.00 for å kartlegge situasjonen. Tre uker senere sitter jeg fortsatt her i Oslo med mine fancy lisseløse sko lagt på hylla, uvitende om når jeg får tatt dem i bruk igjen.

Hvordan takle uvissheten? For å være ærlig, så vet jeg ikke, men den har satt meg i tenkeboksen. Tanker og refleksjoner om så å si alt mulig. Nøtta går fra å fortjene en hyllest, til at jeg får lyst til å slenge den rett i veggen. Gjerne flere ganger. For å møtes på midten, blir svaret en ad hoc-løsning i form av penn og papir: Velkommen til min Koronadagbok.

Torsdag 2. april, 08:53

Hei dagbok!

Sitter på min faste plass på barstolen på kjøkkenet, med utsikt over nabolaget. Ingen å se, enn så lenge. Kaffekoppen er som vanlig godt fylt. Kopp nummer én som bombesikkert snart skal bli kopp nummer to. Kryssordene ligger noen centimeter unna. To blader. Står fast i begge, men holder meg tro, ser ikke i fasiten. Nei, jeg må kjøpe et nytt ett, faktisk.

Kjenner jeg er ved godt mot i dag. Har bare en lun og god følelse. Og dessuten er første økt allerede unnagjort. Kanskje derfor ting føles bra? Banene åpnet igjen i går, så fattern og jeg var ute i dag for å sjekke om touchen fortsatt var der. Det var den – og deilig var det. Føles som det er tre måneder siden jeg var på banen og slo en lengre pasning. Vet fortsatt ikke når jeg får bruk for å kunne slå en lengre pasning, men dæven så deilig det er å få klinka til noen baller igjen. Fattern er travlere enn meg om dagen, så for at vi skulle få til en økt måtte vi starte tidlig. Jeg smalt på noe varme i setene på Mini Cooper'n, og henta både ham og ballnettet klokka 07.15. Vi holdt på en time.

Så ... dagen videre ...

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent