Josimar

Koronadagbøkene del 2: Grønt gress – grønne fingre

Hvordan takler profesjonelle fotballspillere en hverdag uten fotball? Vi har bedt tre norske profiler skrive dagbøker fra våren 2020, da fotballen sluttet å rulle på grunn av koronaviruset. Christian Gauseth (Mjøndalen) har forsøkt seg som gartner.

Tekst: Christian Gauseth

Christian Gauseth
Født: 26. juni 1984
Mjøndalen
Midtbane

Tirsdag 24. mars, 22:59

Min første tanke etter å ha sett pressekonferansen med statsminister Erna Solberg var: Jeg antar at det er slik det begynner, om verden skal gå under. I et slikt perspektiv er fotball uviktig. Derfor føles det absurd å måtte trene, spise riktig, sove nok og å holde seg unna alkohol. Likevel er det dét dagene består i, akkurat nå. Det er 12 dager siden Erna trykket på panikknappen og stengte ned landet. Om 12 dager skal vi egentlig starte årets Eliteserie på Aspmyra. Slik blir det ikke. Klokken er 23:07 tirsdag 24. mars. Jeg ligger i sengen og får ikke sove. Morgendagen blir lik dagen i dag. Dette er dagboken fra en fotballspiller i unntakstilstand, våren 2020. Om kampene som ble utsatt, treningene som aldri ble gjennomført og jubelen som uteble.

Fredag 27. mars, 20:33

I dag kom den uunngåelige beskjeden via mail: Vi er permitterte. Som kontaktpunkt opp mot ledelsen, har jeg sammen med Jokke* og Quint vært i drøftelsesmøte med André og styreleder om temaet. Gutta reagerte fint. Jeg er overrasket over hvor lugnt folk tar det. Hadde kanskje sett for meg flere protester, slik ble det ikke. Et par spørsmål om utfylling av søknad om dagpenger, og that´s it. Vipps så var vi uten lønn og arbeidsplikt. Bildet hadde nok sett annerledes ut om vi hadde mange som tjente mer enn 6G (600 000), slik andre klubber i Eliteserien har. Opp til det beløpet er dagpengene vi snart er på, godt dekket. Fordel å tjene dårlig, si. Rar verden.

Var på stadion og hentet vektstang og stativ på morgenen, og har installert det utenfor vinduet til Aasmundsen i 1.etg. Så nå har vi en slags utegym, med diverse muligheter.

*Quint Jansen, Nederland, forsvar, 29 år. Joackim Olsen Solberg, Norge, forsvar, 30 år. André Nevstad, daglig leder og sportssjef.

Tirsdag 31. mars, 10:15

Fotballspillere er vanedyr. Jeg likeså. Vanligvis er jeg på stadion og prepper til økt på denne tiden. Nå sitter jeg her og nyter frokosten. Ikke noe stress, ingen steder jeg skal være eller masende trenere. Blir nok en kaffekopp nummer to, når jeg kjenner etter. Ikke alt med denne krisa og dette nye levesettet er helt idiotisk. Apropos masende trenere, Vegard la ut en post på FB. Han maner til vår profesjonalisme og ærgjerrighet. Bak pene formuleringer og oppfordring til innsats ligger noe annet. Jeg har hatt Vegard som trener i åtte år. Jeg vet hva den posten representerer: Frykt. Frykt for at vi ikke trener nok. Frykt for å havne akterut. Frykt for å tape. Selv nå, når hele verden står på hodet er han redd for å tape. Det er noe deilig ved at fokuset fortsatt er der. Vegard vet hvem han er, selv om verden famler etter sin identitet.

Torsdag 2.april, 13:30

Alle fysioterapiklinikker er stengte. Jeg er dog i en særstilling som nyoperert. Myndighetene har bestemt at vi kan få oppfølging slik at vi ikke mister funksjon. I dag er det 5 uker siden jeg opererte for Gilmore´s Groin, for andre gang. Etter å ha badet i Antibac ved ankomst får jeg slippe inn på Idrettens Helsesenter på Ekeberg. Vanligvis har Joar 8-10 pasienter på en dag. I dag har han kun meg. Vi har treningssenteret helt for oss selv. Heldigvis for meg, deler han den særegne, svært enkle humoren som preger menn født på 80-tallet i Molde.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent