Josimar

Marcus-evangeliet

Marcus Rashford leverte sin beste sesong i Manchester United-trøya. Men imponerte enda mer utenfor banen.

Tekst: Nooruddean Choudry Oversatt av Lars Johnsen Foto: Getty Images/Creative Commons

Det er en ofte gjentatt vrangforestilling i Manchester, og i andre deler av England, at økonomiske og sosiale problemer er jordsmonnet som får genialitet til å blomstre. Det er en myte som fikk vokse under Margaret Thatchers turbulente ledelse, som har blitt romantisert ytterligere siden. Den brokete logikken er at ekte kunst springer ut fra en form for motgang, at en følelse av ulikhet er drivstoffet for penselen eller plekteret, at det skaper en ustoppelig dedikasjon mot suksess. Et premiss som ironisk nok styrker thatcherismens tese om at alle kan oppnå det de ønsker, bare de jobber hardt nok.

Fortell det til det skoleflinke, men underernærte barnet som bruker hvert gram av sin avtagende energi på å holde seg våken i timen, for ikke å snakke om å lære noe. Fortell det til den utslitte alenemoren som har to jobber for å få endene til å møtes, uten muligheter til å følge barna til deres eneste åpenbare yrkesmulighet og fritidsaktivitet.

Marcus Rashford har vært mer på skolen enn de fleste andre. Det er vanlig blant arbeiderklassebarn fra vanskeligstilte boområder. Du kommer tidligere på skolen, og drar hjem senere, for å utnytte frokosttilbudet og etter-skoletid-prosjekter. Fra en forelders ståsted betyr det ikke bare at barnet ditt oppholder seg et sted under oppsyn med voksne mens du selv jobber hver mulige time, men også om grunnleggende ernæring. For mange er skolenes «frokostklubber» bokstavelig talt forskjellen fra det som ville ha vært dager basert på en ristet skive av hvitt brød med et tynt lag syltetøy som skal vare 18-19 timer til neste måltid i et barns mest formative fase i livet. Når skolen er feriestengt, betyr det ett måltid mindre. Barnets matinntak vil begrenses til ett halvbra måltid i døgnet – og selv det gir økonomisk hodebry. Det er grunnen til at mange skoler tilbyr hjelp og aktiviteter også i ferieperiodene, en utstrakt hånd til foreldre som må jobbe og som ikke har annen familie eller økonomi til barnepass. Men hva gjør de under en pandemi, der lyset i tunnelen ikke er å se?

Hjelpeløs helseminister

Det var noe som påvirket Marcus Rashford så mye at han følte trang til å handle. Manchester Uniteds unge talisman kontaktet Storbritannias lengstlevende veldedige matdistributør FareShare for å høre om han kunne være til hjelp. Det er et samarbeid som har overgått alle forventninger, og vært viktigere enn noe partnerskap på banen. I skrivende stund har FareShare skaffet nok midler til fire millioner ekstra måltider til utdeling blant samfunnets svakeste stilte husholdninger.

Behovet er som tatt ut av en Charles Dickens-roman. Nesten 2500 britiske barn har i løpet av 2020 blitt lagt inn på sykehus som følge av underernæring – det dobbelte av tallet for samme periode i fjor. Det gjør Rashfords sterke prestasjon, nemlig å tvinge den britiske regjeringen til å foreta en flau u-sving i saken om gratis skolemåltider, både heroisk for ham og skamfull for landets ledelse. At det måtte en ung idrettsutøver til for å hindre at ikke 1,3 millioner barn skulle gå sultne, er ingenting annet enn en nasjonal skam.

Takk skal rettes til Marcus Rashford, en fotballmillionær med sosial samvittighet og besluttsomhet i blikket, som tvang saken på agendaen. Den obskønt selvgode og gjennomført hjelpeløse helseministeren Matt Hancock var frekk nok til å kreve at Premier League-spillerne også måtte «spille på lag» i starten av pandemien, der han brukte stereotypien om at fotballspillere i grunn er grådige, overbetalte egoister med lite tid til overs for noen eller noe annet enn de glinsende, dyre luksusbilene sine. Politikeren ble gjort til latter av måljegeren, som viste mer empati, hjerte og effektivitet enn Hancock og hans kollegaer har vært i nærheten av. Mens 10 Downing Street har vært mest opptatt av å spinne sannheten og pynte på tallene i et forsøk på å bevare et snev av kompetanse, har Old Traffords nummer 10 fokusert på å få ting gjort. Hans innsats har fått skryt i fra alle kanter, mens personen selv utstråler en beskjeden, nesten flau, ydmykhet for å ha gjort noe han følte seg moralsk forpliktet til å gjøre.

Om informasjonsalderens korte historie har lært oss noe, er det at noen alltid vil ha et problem med alt, og uttrykke det på internett. I tillegg til de forutsigbare og kjedsomme ropene om at Rashford burde «holde seg til fotball» og «hold politikken utenfor», har det også blitt kommentert at det hele er gjort av PR-grunner. Noe som overser at ethvert «PR-stunt» som mettet millioner av sultne barn ville være en god ting uansett hvem som sto bak. Uansett misforstår de Rashfords motivasjoner. Det er ingenting hult i Rashfords søken etter å gjøre noe med ulikhet og sosial urettferdighet. Det faller ham like naturlig som å klinke ballen i nettet fra 25 meter. Grunnen til at Rashford bryr seg om vanskeligstilte barn som overlever ved hjelp av matkuponger, er fordi Rashford en gang var det barnet.

Han har levd gjennom en slik realitet, han har sluppet ut av den. Manchester United har kanskje forbedret ferdighetene hans, men det var Manchesters forsteder som skapte ham.


En by, to verdener

Marcus Rashford er fra Wythenshawe, Manchesters største drabantby, et sted som ikke er uten problemer. I 2007 trykket The New York Times en lengre reportasje om bydelen med tittel «How the Young Poor Measure Poverty in Britain: Drink, Drugs and Their Time in Jail». Avisen beskrev Manchester-forstaden som «en lomme preget av ekstrem sosial nød og utenforskap». I 2016, året Rashford debuterte for Manchester United, ble Wythenshawe målt til å være et av Englands fattigste områder på bakgrunn av helseforhold, lønnsnivå og antallet trygdemottakere. Det var Joseph Rowntree Foundation, en stiftelse som jobber for å bedre utdanning og levekår, som sto bak undersøkelsen. I 2018, året da Ole Gunnar Solskjær tok over for José Mourinho, fastslo den veldedige organisasjonen End Child Poverty noe tilsvarende: Over en tredel av de unge menneskene i fem av Wythenshawes distrikter levde i fattigdom, etter at boutgifter var trukket fra. Shameless, en svart TV-komedie om likandes (og noen ikke så likandes) ungdommer i et slumaktig boligfelt, ble filmet her.

Det er enkelt (og latskap) å tegne et bilde av et slitent og kriminalisert sted, og dermed innby til fattigdomsturisme og borgerlig medlidenhet. Det er også et sted der folk har en sterk lokaltilhørighet. Mange bærer stolthet ved å komme fra steder som Wythenshawe, eller andre bydeler i samme kategori,som Cheetham Hill og Moss Side. Det betyr likevel ikke at fattigdom skal romantiseres til å være en dyd, i stedet for å betraktes som en grusom og dødelig forbannelse. På mange måter er Wythenshawe og de omkringliggende områdene et mikrokosmos over Manchesters overlappende sosiale forhold. Manchesters flyplass ligger i bydelen, så himmelen preges av fargerike innslag og øredøvende lyder av fly på vei til finere steder – en uoppnåelig drøm for dem på bakken som skjermer øynene og holder for ørene når de kikker opp. Det er her Manchester Uniteds Champions League-eventyr (eller mer presist i det siste: Europaliga-eventyr) starter, samtidig som det er her klubbens mangemillioners-signeringer ankommer.

For å markere den økonomiske kontrasten ytterligere er Wythenshawe omringet av noen av Storbritannias rikeste boligstrøk. I sørvest ligger Altrincham og Hale, i nordøst ligger Sale, og i vest ligger Cheadle. I nærheten ligger også Cheshires «golden triangle», en samling av regionens aller rikeste landsbyer, som Wilmslow, Mottram St Andrew og Alderley Edge. Det er i disse områdene Manchester Uniteds fotballmillionærer bor, side om side med TV-stjerner og såpeoperakjendiser. Og, ja, også Marcus Rashford. Han bor bare en liten mil unna der han vokste opp, en 15 minutters kjøretur, men likevel er det en annen verden. Mens mange av dem som kommer seg ut av fattigdom forsøker å undertrykke alle minner og slette alle spor av en vanskelig oppvekst, har Rashford Wythenshawe-røttene i hjertet. Og ved hjertet, bokstavelig talt. På venstre side av overkroppen har han en tatovering av seg selv som barn, der han sparker en ball utenfor barndomshjemmet. Wythenshawe er en fundamental del av ham.

Derfor er også alt snakk om Rashford som en nyttig løpegutt for noen andres godhet er å skyte langt utenfor mål. Hva man enn måtte mene om hans aktivisme eller filantropi, er det uansett svært personlig for ham. Grunnen til at han kontaktet FareShare er fordi han har førstehåndserfaring med å være mottaker av gratis skolemåltider. Han skrev til statsministeren og ba om en u-sving i saken om matkuponger om sommeren fordi han ønsket å minske stresset på foreldre som sliter økonomisk. I dem kjente han igjen morens slit fra da han selv var barn. «Mamma var helt i hundre. Hun ringte meg ti ganger i går, hun var så lykkelig», fortalte han BBC etter at regjeringens u-sving hadde blitt kommunisert av en overlistet Boris Johnson som fryktet en voksende forferdelse.

«Jeg vet det er noe hun ville jeg skulle gjøre, fordi hun vet hvor mye slike tiltak endrer folks liv, og dersom noe slikt ble gjort da vi var yngre ville det virkelig ha endret hennes liv.» Et slikt ønske om å hjelpe andre på bakgrunn av personlig erfaring, er ingenting nytt.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent