Josimar

Skogvokternes kaptein

I 1981 ble Einar Jan Aas Norges første fotballproff i England, da han gikk til topplaget Nottingham Forest. Her er historien om Aas' vei til toppen av Sherwoodskogens eiketrær.

Tekst og foto: Marius Lien

Følgende utdrag er hentet fra et nettforum for Nottingham Forest-supportere:

McAvennie: Einar Jan Aas. Anyone recall the circumstances of his arrival? I believe the back four at the time was getting on and he was signed as a younger name for the future, but was there any specific reasons anyone recalls for Aas being selected? Any memories of his brief stint? Was he any good? Details of his unfortunate injury. Any idea what happened to him since. I've read a few bits online saying he works in a bank in Moss, Norway.

RedRobbo: Can't offer any insight/detail other than to say, in the brief time that he was with us, he proved to be one of the best centre halves that I have seen at the CG in the 40+ years that I have been watching the trickies – he was a great prospect. A big blow when he had to retire through injury.

forestred: Yep one of the best centre backs we have ever had, great reading of the game and apart from Des and Fairclough my favorite ever centre back.

Annesley Red: I rated him as world class and remember he had Keegan in his pocket during the Norway England game and then same again in a Forest Southampton game. He was a different style to Burns and Lloyd, more continental. Good distribution and brilliant in the air. He looked like a Ruud Krol type of player that we needed especially for our European games. Unfortunately he just tripped on hard ground at Newcastle or Sunderland (not sure) in a midweek and never played for us again.

Bli Josimar-abonnent HER (kr 699,- for seks fysiske utgaver pr. år og full digital tilgang).
Gi Josimar i julegave HER.


Denne lille passiaren mellom mimrende fans illustrerer Einar Jan Aas' posisjon i det kollektive Nottingham-minnet. Tiden var kort, han spilte ikke lenge nok til å feste seg overalt, men de som husker ham, husker ham som en av de beste. I dag høres det ut som klassisk supporterhybris når en Forest-fan mener deres midtstopper er i verdensklasse – men i 1981 så verden annerledes ut. Dette var en tid da Aston Villa, Ipswich og Nottingham Forest kjempet om ligagull og europacup-triumfer. En tid da spillerne samtidig kunne ta en øl på puben på hjørnet om de skulle føle for det. Da utenlandske spillere stort sett betød skotter eller irer. Da et sesongkort kostet like mye som en enkeltbillett gjør i dag, og arbeiderklassen – eventuelt hooligans, avhengig av hvilke historiske briller man ikler seg – fylte opp de engelske tribunene.

Velkommen til Nottingham Forest anno 1981.

Aas i Moss

Einar Jan Aas, født i 1955, var på høyden av sin karriere dette året. Han var fast midtstopper på landslaget, og en bauta på Moss FK, som tok sølv i 1. divisjon i 1979. Det året ble han kjøpt av Bayern München, som vant flere europacuper gjennom 1970-tallet og tok gull i Bundesliga i 1980.

– Men jeg var spiller nummer åtte til fjorten på laget. Jeg var ikke fast. Jeg spilte mange kamper der, så det var ikke noen nedtur. Det høres kanskje rart ut, men det var ikke bra nok for mitt indre å sitte på benken i hver tredje kamp i Bayern, sier Aas, når Josimar møter ham i de nye banklokalene til Sparebank 1 i Varnaveien i Moss.

Derfor ba han om å bli satt på transferlista.

– Jeg tenkte til å med på å reise tilbake til Moss, sier Aas, som i Bayern spilte sammen med giganter som Karl-Heinz Rummenigge og Paul Breitner.

Men før han rakk å bestille returbillett til Kråkebyen, fikk han napp i England. Norwich, Arsenal og Nottingham Forest var interesserte.

– Jeg trente med Arsenal en fem dagers tid, men det ble ikke til noe. Hos Nottingham Forest og Norwich skulle jeg ikke trene, for de hadde sett meg i noen kamper, og ville ha meg. Jeg skulle møte Norwich først, men så skjedde det et eller annet. De kunne ikke den dagen, så de bytta. Dermed fikk jeg møte Nottingham først, sier Aas.

Mannen han møtte var den mildt sagt legendariske manageren Brian Clough.

– Og Peter Taylor, som var assistentmanager, en god bestefar, et veldig godt, snilt menneske. De hadde to spørsmål jeg husker veldig godt. Det ene var om jeg hadde kjæreste, og om hun kom til å flytte til England. Det hadde jeg, Tove, min nåværende kone, og jeg bekrefta at hun kom til å flytte. Da nikka de. Så spurte de åssen forholdet til foreldrene mine var. Jo, det er veldig bra, supert, jeg er kjempeglad i foreldra mine. Da titta Clough på Peter Taylor og sa: He's the man. We buy him. Det var det de spurte meg om. Ikke noe om fotball.

Pølse og kål

Nottingham Forest vant 1. divisjon i 1978, Ligacupen i 1978 og 1979 og Serievinnercupen i 1979 og 1980. Englands landslagskeeper Peter Shilton sto bakerst. I forsvarsrekka var det flere landslagsspillere, som Frank Gray og Kenny Burns (begge Skottland) og Viv Anderson (England). Sistnevnte den første svarte spilleren på det engelske landslaget. Framover på banen var John Robertson og Trevor Francis (nok en gang Skottland og England) blant de største stjernene. Sistnevnte var den første engelske spilleren som ble kjøpt for mer enn en million pund, da han gikk fra Birmingham til Forest i 1979.

– Clough og Taylor spurte om jeg kjente til noen av Nottingham-spillerne. Jeg kunne ramse opp hele laget, de hadde tross alt vunnet Europacupen året før, sier Aas.

I tillegg var dette i Tippekampens storhetstid. I et par tiår hadde norske fotballfans kunnet se Nottingham og andre engelske lag på tv klokka fire hver lørdag.

– Jeg skjønte at de var veldig fornøyde med at jeg kjente så mye til Nottingham Forest og spillerne. Det var ikke et hvilket som helst lag for meg, sier Aas, som måtte gjennom den i overgangssammenheng flittig omtalte «fysiske testen».

– Litt flåsete sagt, så tror jeg fysioterapeuten bare telte armer og bein, og så var alt i orden, sier Aas.

Brian Clough satte seg så på flyet til München for å ferdiggjøre forhandlingene. Som spiller hadde Clough scoret 251 mål på 274 kamper for Middlesbrough og Sunderland. I 1965 debuterte han som manager, med Peter Taylor ved sin side. Duoen tok Derby til et sensasjonelt ligagull i 1973, og overtok Forest da laget lå i andre divisjon i 1976. Året etter rykket de opp, året etter det igjen vant de gull. Clough var svært frittalende og egenrådig. Han var erklært sosialist, og dukket gjerne opp på demonstrasjoner arrangert av gruvearbeidere og fagforeninger. Han var selvsikker. «Jeg ville ikke sagt at jeg er den beste manageren i bransjen, men jeg er inne på topp én», uttalte han en gang. Både Derby og Nottingham spilte attraktiv angrepsfotball, og var dessuten kjent for å vise fair play og god sportsånd. I en artikkel om Clough på nettstedet These Football Times, hevder skribenten at de beste fotballtrenerne måtte mestre kunsten å balansere på linja mellom genialitet og galskap, og at Brian Clough «tok genialitet og galskap til et nytt nivå». Selv sa han en gang at han var en idealist som siktet mot det utopiske, og dessuten trodde på feer.

– Prisen tror jeg de ble enige om greit, det lå et sted mellom to og tre millioner kroner. Men Brian Clough forlangte en ting til. Og det var at han skulle få med seg en viss mengde bratwurst og sauerkraut i tillegg. Clough var en sånn person at hvis han ikke hadde fått med seg det, så hadde han avlyst handelen. Det var Cloughie i et nøtteskall. Om jeg ikke forguda han, så var han en veldig flott manager for meg.

Treg som en bestemor

Noe av det Clough lurte på, var hvorfor Arsenal ikke signerte ham.

– I Arsenal spilte vi en internkamp, som jeg følte gikk greit. Men så hadde vi en løpsøvelse, en spurt på 12-15 meter. Da løp jeg mot John Devine og Kenny Sansom, sier Aas, om backene på henholdsvis Irland og England.

– De var jævlig raske. Det var ikke jeg på de første 15 meterne. Så de slo meg nok med halvannen-to-tre meter på den spurten. Det tror jeg gjorde at det bikka over, så de ikke valgte meg. Da jeg fortalte dette til Brian Clough, begynte han å le. Ha ha ha, Arsenal, de er dumme! I Nottingham hadde vi en svær elg av en midtstopper, han var treigere enn bestemora mi! Og vi vant Europacupen med sånne spillere! gjengir Aas.

I Nottingham var spilleforståelse viktigere enn tempo. Snart skulle laget møte Norwich. Einar Aas satt på benken. Forsvarsrekka besto av Viv Anderson, Kenny Burns, David Needham og Frank Gray. Men etter halvspilt kamp leda Norwich 1-0, etter mål av Justin Fashanu. Midtstopper Needham ble skadet, og måtte ut. Aas fikk beskjed om å varme opp.

– Jeg gikk ut på matta og begynte å løpe fram og tilbake, strakk ut bein og armer. Folk lo! Jeg skjønte ikke hvorfor folk lo av meg. Andre omgangen begynte, og det hadde ikke gått lange tida før jeg slo en gjennombruddspasning til Trevor Francis, så han scora. Det andre målet husker jeg ikke, men vi vant 2-1. Jeg var så heldig å komme inn på 0-1, så jeg fikk jo en fantastisk start. Etter det var jeg fast på laget, sier Aas, som seinere forsto hvorfor folk hadde ledd.

– I England gjorde folk bare unna oppvarmingen i garderoben, det var ingen som gjorde sånt ute på banen, sier Aas.

Skotske John McGovern, som hadde vunnet gull under Clough med både Derby og Nottingham, var lagets defensive midtbanespiller og kaptein.

– Han var påliteligheten sjøl, men etter en stund var han ute av laget. Så satt vi i bussen, jeg tror det var på vei mot Middlesbrough. Jeg hadde ikke hedersplassen i baksetet, men satt litt foran det. Hørte på når de snakka om dette med kapteinen. Jeg tenkte jo i mitt stille sinn at Peter Shilton kanskje var naturlig. Trevor Francis, John Robertson, Viv Anderson eller Kenny Burns. No no, Einar will be the captain, hørte jeg dem si. Jeg bare lo, tok det ikke seriøst i det hele tatt. Så var vi i garderoben før kampen, og da sa Cloughie: Einar, bring the lads on. Og jeg: Eeh pardon? What do you mean? Og Clough: Don't you want to be the captain? Sånn ble jeg kaptein på Nottingham. Det følte ganske spesielt, lille Einar Aas fra Moss skulle styre verdensstjerner, sier han.

På rekordtid var altså Aas blitt kaptein i Nottingham Forest. Under en annen busstur satt han nok en gang og lyttet til hva gutta i baksetet snakket om: Bonuser.

– Jeg er et sånt tallmenneske, og satt og hørte på hvordan de tenkte. Jeg hadde noen forslag sjøl, og snudde meg: Hva om vi gjør sånn og sånn? Første plass gir det, andre plass gir det og så videre, kunne det være en idé? Ja, bra! svarte de, forteller Aas.

Men hvem skulle presentere det for The Boss? Det ble stille i baksetet.

– Einar, you'll do it, sa de. Nei, nei, nei, jeg kunne jo knapt engelsk. Joda, sa de, han hører på deg. Så da gikk jeg inn til ham. Jeg hadde notert alt på forhånd. Da jeg hadde lagt det fram sa Clough: Hvem er det som står bak det her? Nei, det var vi guttane som satt i bussen og fant det ut. Hvem er det som står bak det her, spurte han igjen. Neeeei, det var vel jeg som foreslo det meste av de tingene der. Greit, sa han, og det gikk igjennom, sier Aas.

Øl og biff

Mossingens standing i spillergruppa i Nottingham ble ikke dårligere etter dette. Men hvordan var treningshverdagen? Dro de på joggetur i Robin Hoods hjemtrakter i Sherwoodskogen utenfor byen? Trente de flere økter daglig, med ball og analyser?

– I Arsenal, i de fem dagene jeg var der, trente jeg utrolig mye, mer enn i Bayern. Men i Nottingham var det veldig bedagelig. Vi trente 4-5 dager i uka, halvannen times tid. Brian Clough stoppa til og med treneren av og til. Nei, nå har guttane trent nok. Må hvile.

– Merka dere det, da? Fra 75 minutter og ut mot for eksempel Arsenal?

– Nei, vi var godt trent. Det kom av at vi spilte så mye kamper. Det verste var dem som ikke fikk spilt så mye kamper, som var innbyttere og bare fikk trent. De måtte jobbe ekstra for å holde nivået.

Det hendte at treningene var enda kortere. Eller mer spesielle.

– Etter at vi var ferdig skifta, måtte vi gå langs River Trent i hundre meter, over en bru og inn på treningsfeltet. En dag ble Clough stående på brua og kikke. Da vi var oppe på feltet, ropte han til oss: Takk for treninga! Det var alt den dagen. Å gå hundre meter og over brua. Så måtte vi gå tilbake og dusje og skifte.

– Hvordan opplevde du den kulturelle overgangen til engelsk fotball?

– Norsk og engelsk er rimelig likt når det gjelder mentalitet. I Tyskland var de litt stivere, med større avstand blant spillerne. I England var det ingen forskjell på stjerner som Viv Anderson eller Peter Shilton og oss andre. Jeg var ikke god i engelsk, men kunne ti ganger så mye engelsk som tysk, så kommunikasjonen var lettere, sier Aas.

Men det beryktede engelske post-match-badet har satt spor.

– Vi hadde et badekar med plass til seks-åtte personer, med sittehylle nedi. En stamp. Jeg, en veloppdragen nordmann, gikk så klart og dusja først. Men de andre gikk og satte seg, møkkete og fulle av gjørme. Rett oppi. Og vaska seg i badet, sier Aas, og gjør vaskebevegelser i banken i Moss, og smører det imaginære sølevannet utover kroppen.

– Engelskmenn, ass. Men det var ikke så nøye! Det var bare en ung Aas som var prippen, sier han og ler.

– Måtte du gjennom noen pek eller tester i spillergruppa?

– Det var ikke så mye, men Viv Anderson var en sånn skøyer. Jeg fikk relativt ofte høre etternavnet mitt uttalt på en litt spesiell måte. Det var ikke Aas, det ble ofte Ass i stedet. Viv Anderson var spesielt ille på det, men det var bare hyggelig, sånt må du tåle, sier Aas, som derimot reagerte på hvordan læreguttene ble behandlet.

– Du hadde en læregutt, som pussa støvlene dine og kom med te i pausen, vaska draktene og alle mulige ting. Var det noen som var misfornøyde med læregutten, så kasta de støvlene etter dem for at de skulle pussen på nytt. Det høres helt ille ut, og det var ille i mine øyne. Jeg klarte aldri å gjøre noe sånt, jeg brydde meg ikke om støvlene var pussa eller ikke. Men sånn var den der lærebiten i engelsk fotball på den tida. Veldig nedverdigende for læreguttene, sier Aas.

Kropp som et vikepliktskilt

Bak ham på banen sto en av de største keeperlegendene i engelsk fotballhistorie.

– Når Peter Shilton kom ut, var det bare å flytte seg. Da behøvde du ikke gå i dueller, han meide ned både ballen og meg og motspillerne. Og han var så godt trent. Kroppen hans så ut som et vikepliktskilt, og han er den eneste keeperen som har løpt fra meg på trening, på litt lengre distanser. Han var fantastisk. Men litt einstøing. Keepereinstøing, sier Aas.

Hvordan husker han stemningen på stadion, og forholdet til supporterne?

– Det jeg spesielt la merke til, var hvis du spilte en dårlig kamp. Det var ikke snakk om at du ikke spilte bra. Det var: Bad luck. Better next time. Det var oppmuntrende selv om du ikke hadde en topp dag. Sånn sett var supporterne veldig støttende, sier Aas.

Spillerne – landslagsspillere og europacupmestere – dro gjerne ut på byen i Nottingham, på alminnelige puber og diskoteker.

– Vi ble ikke haussa opp, vi var som en vanlig guttegjeng som var ute. Kanskje det var noen som titta mot Peter Shilton eller andre av de mest kjente. Men dette var Nottingham. Der var vi local lads. Ikke noe stjernedyrkelse. Det var det mer av i Tyskland, der vi ble plassert på egne bord, sier Aas.

Han sammenligner størrelsesforholdet mellom Nottingham og London som mellom Moss og Oslo.

– Det bodde 200 000 mennesker der, så det var en mye større by. Men det var små forhold. Ikke noe storbyopplegg. Da jeg kom til Tyskland var alt klart, med arbeidstillatelse og leilighet og papirer. I England måtte jeg ordne alt sjøl, jeg måtte ta med papirene og kjøre ned til arbeidskontoret, bo på hotell i to-tre måneder og så finne meg hus på egen hånd.

Cloughs metode

Nottingham og Moss har mer til felles. De to byenes fotballklubber har begge blitt trent av de mest eksentriske og genierklærte trenerne i sine respektive land. Einar Aas mener det er likhetstrekk mellom Brian Clough og Nils Arne Eggen.

– En gang i Southampton hadde jeg ikke spilt noen god kamp. Det kom en journalist bort til Clough etterpå og sa: Han nordmannen, han var ikke så god, kan det ha vært et feilkjøp? Da gikk Clough opp i ansiktet på journalisten: He was my best man today. Det var jeg ikke. Men den følelsen av at han støtta meg når jeg ikke hadde en topp match, i stedet for å trøkke meg videre ned, var enormt viktig. Mens hvis du hadde spilt bra og var stolt som bare det, så kom han bort: Da du gjorde dét, kunne det ikke vært et bedre valg med dét? Da dro han meg ned igjen.

– Her tenker jeg på Nils Arne, og det å få folk i flytsonen. Da jeg var oppe på skummet, høyt oppe på en bølge, da skulle han ha meg ned og svømme i havet. Var jeg for langt nede, skulle jeg ikke drukne, da skulle han ha meg opp til overflata igjen. Det merka jeg, det hjalp mye. Du visste at du spilte dårlig, men han så i hvert fall noe bra ting. Han var en topp fotballpsykolog. Det han fordra, var ikke at du skulle spille superbra i hver kamp, men at du sto opp for laget.

– Det høres ut som psykologien i større grad enn taktikken var Cloughs styrke?

– Hvis du klarer å skape en homogenitet i gruppa, der alle jobber for hverandre og ikke må være selvstendige stjerner, kan du få fantastiske lag. Han gjorde det. Taktikken, den kunne være sånn at vi sto i garderoben vår og titta ut vinduet. Garderoben var ganske lav, det var bare små vinduer høyt oppe på veggene. Så sto han og titta oppover, ut vinduene. Oh, it's a beautiful day. It will be a great match. Get out. Det var taktikkpraten vi hadde den ene kampen. Men vi visste jo åssen vi skulle spille. Alle hadde sine roller innarbeida, og det var en samling gode spillere, så du behøvde ikke så mye taktikkprat. Du trenger ikke alltid få fortalt nøyaktig hvor du skal løpe. Som kanskje mange trenere gjør litt for mye i dag, sier Aas.

Ved en anledning hadde Nottingham tapt borte mot Birmingham, og laget hadde vært langt under pari.

– Da ble vi kalt inn søndag formiddag, og gjorde linjegymnastikk med ball. Sendte den over hodet, mellom beina, i nesten to timer på City Ground. Så var det en liten økt mandag. Fri tirsdag og onsdag. Så ble vi beordra på pub på torsdag. Da skulle vi drikke. Brennevin var ikke lov, men vi kunne drikke vin eller øl. Om vi tok to, tre, fem eller ti betydde ingenting.

Så var det buss tilbake, og en lett økt fredag. Kamp lørdag. Den vant vi. Sånt var det bare Clough som kunne gjøre. Han var så selvsikker, det var helt konge. Ta med laget ut å drikke på torsdag, med kamp på lørdag. Hvilken risiko han tok! Tenk om vi tapte, da hadde praten gått om at Nottingham, de taper så klart, de er jo ute på pub før kamp. Jeg har også hørt en historie om en cupfinale, der han så at gruppa var anspent. Da sendte han dem ut for å drikke fredag kveld, med cupfinale lørdag. Jeg tror den historien er sann, sier Aas.

I dag er også matinntaket til fotballspillere regulert, langt nedover i divisjonene. I Nottingham i 1981 kunne man gjerne gafle innpå fish & chips før kamp.

– Kampen var klokka fire, og vi møttes elleve. Da fikk vi spise det vi ville. Noen spiste biff med poteter, andre eggerøre eller fisk. Det var helt fritt. Jeg vet jo nå i ettertid at biff med poteter ikke akkurat er det beste før kamp, men vi var vant til det. Så dro vi bort til banen og var vel klare i halv ett-tida. En gang ropte Brian Clough på meg. Einar! Han skulle ha en liten prat. Jeg visste ikke hva det var, og jeg var skeptisk. Så spurte han om jeg ville ha en øl. Jeg sa: Nei, nei, kan jo ikke det, jeg skal spella om to timer. Joda, joooda, sa han. Det går bra. Men en øl før kamp, det var helt utenkelig for meg. Jeg tror det var en måte å teste meg på. Om jeg ville gjøre alt det han foreslo og tillot. Jeg sa selvfølgelig nei. Det var spesielt, sier Aas.

Clough selv utviklet etter hvert et alvorlig alkoholproblem, og måtte gjennomgå en levertransplantasjon i 2003, 67 år gammel. To år etter døde han av magekreft.

– Vi skjønte at han drakk litt, men jeg så han aldri godt påvirka. Jeg vet at han og John Robertson hadde et veddemål. Robertson skulle slutte å røyke, han skulle slutte å drekke. Men jeg tror den ene smugrøyka, og den andre smugdrakk, sier Aas.


«Hadde'n drekki?»

Nordmannen spilte ut 1981-sesongen, og Nottingham havnet på 7. plass i serien. Aas hadde blitt kamerat med John Robertson. Spilt foran keeperlegenden Peter Shilton. Spilt mot europatopplag som Ipswich og Aston Villa. Blitt møtt med stående ovasjoner av den skotske delegasjonen av Forest-fansen, etter 2-1-seieren mot England på Ullevaal. Neste sesong begynte, og alt så lovende ut. Da kulda kom, skulle laget møte Sunderland borte.

– Da kom jo den forbaska skaden. Det var jo bare tilfeldig, det var ingen som sparka meg. Jeg bare løp, og skulle dekke en ball som gikk inn mot Peter Shilton. Skulle gjøre meg litt brei. Så tro jeg nedi matta med ganske lange stålknotter, som beit seg fast i et frossent gress. Støvelen min sto igjen med ankelen min, så løp jeg faktisk ut av ankelen. Den var tydeligvis svekka fra før, for det skjer ikke det hvis den er helt bra. Jeg forsøkte å reise meg, men det var bare en slintrer som hang der, for å si det sånn. Da var jeg fortvila, sier Aas.

Dermed ventet et langt skadeavbrekk, og rekonvalesens i Nottingham.

– Ankelskaden ble bra etter hvert, men så fikk jeg store lyskeproblemer. Jeg ble aldri helt bra, sier Aas.

Klubbens leger undersøkte ham, uten å finne svaret på hva som var galt. Han ble sendt til eksperter i Brasil, men de var også usikre.

– De ville åpne lysken og se om de fant noe. Men det hadde jeg ikke lyst til. Når de ikke hadde noen diagnose på forhånd, ville jeg ikke at de bare skulle skjære opp og se hva de fant. Fysioen i Nottingham spurte om jeg ikke bare kunne ta en paracet før og etter trening. Jeg sa dette til Cloughie, og da sa han: Hadde'n drekki, eller?

Hjem igjen

Halvannet år etter skaden bestemte Aas seg for å reise hjem. Han ble aldri den samme gamle, men var likevel god nok til å lede moderklubben Moss til seriegull i 1987.

– Jeg var så lei meg for at jeg ikke kunne komme tilbake, for jeg elska den tida i Nottingham. Det var fantastisk. Vi bodde fint. Ikke luksuriøst, men fint. Tove var der. Jeg var akseptert i gruppa, klubben og av fansen. Det var bare glede å være der, sier Aas.

Likevel er han alt annet enn bitter.

– Jeg snur på det: Tenk så heldig jeg har vært, som har fått oppleve dette her! Og jeg er veldig glad for at jeg ikke reiste hjem etter Bayern München, med en følelse av at jeg ikke var helt god nok til å være proff, ikke 100 prosent fast på laget som jeg ville være. Heldigvis kom jeg til Nottingham, og fikk vist at jeg var god nok. Det var en god, indre følelse.