Josimar

Uavgjort for evigheten

Britpop dominerte hitlistene verden over, og Manchester United tok i mot Liverpool. Éric Cantona var tilbake fra utestengelsen og Robbie Fowler var i sitt livs form. Det var Class of 92 mot Spice Boys. Dette er kampen som definerte Cool Britannia-æraen.


Søndag 1. oktober 1995

Manchester United-Liverpool 2-2

Butt (2), Cantona (str. 71); Fowler (33, 52)

Premier League

Old Trafford, Greater Manchester

Tilskuere: 34,934

Dommer: David Elleray


Tekst: Rob Smyth Oversatt av Lars Johnsen

En gladhistorie har alltid to sider. For hver taper, må det også være en vinner, og kontrasten har sjelden vært så vakker som den mellom Manchester Uniteds Class of 1992 og Liverpools Spice Boys. De var så forskjellige, men uløselig knyttet til hverandre – som ananas og pepperoni på pizzaen. Den ene fikk maksimalt ut av ferdighetene sine. Den andre kastet potensialet sitt bort, og gikk i hvite dresser på Wembley. En valgte suksess, den andre sløseri. Én samlet trofeer på banen, den andre samlet trofeer på byen. Teller man samlede antall Premier League-gull, er sluttresultatet Manchester United-Liverpool 55-0.

Det er slik denne historien blir fortalt. Selv om den inneholder noen sannheter som beskriver de fundamentale forskjellene mellom lagene, er den også litt for enkel. Den unektelige storheten til Class of 92 trenger lite utbrodering, men historien om Liverpool-laget er mer sammensatt enn den vedtatte sannheten. Det er flere tolkninger av den tidsperioden. En av dem er at manager Roy Evans og spillerne burde ha lov til å glede seg og feire noen av deres største øyeblikk på banen, uten at de blir ødelagt av uttrykket «Spice Boys». Det mener i hvert fall Robbie Fowler. I selvbiografien forteller han om «en utrolig tid på Anfield, da jeg spilte min beste fotball i karrieren, med suksessfulle sesonger som kunne ta pusten fra deg, som blir avfeid gjennom de to små ordene».

Ikke for å antyde at spillerne var uten skyld. Det har de fleste av dem innrømmet. Som Fowler uttrykte det: «Det skjedde ting som ikke burde ha skjedd.» Tidvis oppførte de seg som rasshøl, tidvis var de drittsekker. Det var øyeblikk der det virket som om klubbhymnen var endret til «You’ll Never Drink Alone».

«Seier, tap eller uavgjort – førstemann til baren», var valgspråket til Liverpool-garderoben, ifølge Neil Ruddock. Men midt på 1990-tallet, da britpop og Cool Britannia var på høyden og hedonisme var den førende nasjonale ideologien, gjorde ikke slik oppførsel dem til en minoritet. Nostalgi fremhever alltid det positive i omtrent alt. Likevel er Spice Boys fortsatt noe man latterliggjør, noe man forakter, en gjeng underpresterende gutte-gutter som brakte skam på en stolt institusjon.

Laget tapte altfor mange viktige kamper, og i fire hele sesonger under Evans vant de bare ligacupen i 1994/95. Spørsmålet er om de forble nesten troféløse på grunn av deres forkastelige oppførsel, eller om oppførselen anses som forkastelig fordi de forble nesten troféløse.

Det var gode nok til å spille ut de beste lagene i England. I fem kamper på Old Trafford var de det beste laget. Men de vant ingen av dem. En av dem var 2-2-kampen på Old Trafford i oktober 1995. Journalist i The Guardian, Scott Murray, mente matchen var 1990-tallets fotball i et nøtteskall, slik var Liverpool-lagets manglende evne til å få et resultat som speilet prestasjonen. Det er egentlig overraskende at Class of 92 og Spice Boys, to lag med den perfekte kombinasjonen av angrepsfotball som styrke og gjensidig avsmak, aldri leverte en virkelig stor kamp. FA-cupfinalen i 1996 var elendig. 2-2-kampen tidligere samme sesong er en mangefasettert klassiker, og den beste de produserte.

De to spillergruppene representerte engelsk fotballs freshe nye ansikt. Begge lagene hadde ni britiske eller irske spillere under 25 år i 14-mannstroppen til kampen. Livene og karrieren skulle gå hit og dit i ettertid, men på dette tidspunktet var de likemenn med likt håp og lik frykt. Liverpools unge garde ble faktisk ansett som best av de to.

Alle de 18 ungguttene var uansett birollerinnehavere til hovedpersonen Éric Cantona, som nå var tilbake etter 18 måneders utestengelse etter å ha forsøkt å sparke rasismen ute av fotballen. Kampen skulle preges av høyere makter: Cantona, Le Dieu, mot Fowler, 20-åringen som allerede hadde fått kallenavnet God av Liverpool-supporterne. Han greide ikke å stjele showet fra Cantona – ikke engang Jesu gjenkomst kunne ha gjort det – men han gjorde et skikkelig forsøk. Han scoret to glimrende mål. Dette var, som han selv har sagt, «mitt livs kamp».

Ferguson på motorsykkel i Paris

Fowler var blant de mange som sympatiserte med Cantonas handlinger under kampen mot Crystal Palace på Selhurst Park. «Da Cantona gikk mot tribunen for å ordne opp med fyren som slang dritt, antar jeg at de fleste profesjonelle spillerne tenkte ‘heia Éric’», skrev han i selvbiografien. Andy Townsend var enda tydeligere: «Jeg føler ikke et eneste gram synd på den kødden av en supporter», sa han. «Jeg vedder på at hjertet datt ut av ræva hans da han så Èric komme i retning tribunen.» Cantona fikk til og med støtte fra noen av de største britpop-navnene, inkludert 3D fra Massive Attack, Martin Carr fra The Boo Radleys og Jarvis Cocker fra Pulp. «Godt jobba av Cantona, tenkte jeg. Skulle ønske han hadde sparket hodet av ham», sa Cocker. «Han burde ha drept ham.»

På andres reaksjoner kunne det virke som om han hadde drept ham. Cantona følte seg kjeppjaget vekk fra engelsk fotball. Lenge virket en overgang til Inter sannsynlig, for å fylle hullet etter Dennis Bergkamp.

«JEG SLUTTER», var en «eksklusivt i The Mirror»-sak 12. april 1995. «Cantona sier JA til overgang på 3 mill. pund til Inter», skrev Harry Harris i den britiske tabloiden.

Det skjedde aldri, og United så ut til å komme seg greit gjennom det som ble en vanskelig sommer. Men i august undersøkte FA om Cantona hadde brutt vilkårene for utestengelsen, etter å ha spilt en treningskamp bak lukkede dører mot Rochdale. En utvidelse av utestengelsen virket sannsynlig. Cantona ba om transfer, og reiste hjem til Frankrike. Denne gangen var til og med Alex Ferguson resignert.

Noen av de viktigste øyeblikkene i Uniteds historie har avtrykket til Cathy Ferguson, inkludert ektemannens avgjørelse om å ikke pensjonere seg i 2002. Dette var et slikt øyeblikk. «Det ligner ikke deg å gi opp så lett», sa hun. «I hvert fall ikke mot etablissementet.» Ferguson reiste til Paris i et forsøk å snakke Cantona inn på bedre tanker. Han unngikk pressen ved å snike seg ut gjennom hotellets kjøkken og børne rundt i Paris på en Harley-Davidson sammen med Cantonas rådgiver. En 53 år gammel skotte på motorsykkel i et fremmed land, en midtlivskrise av den yrkesmessige sorten.

Han møtte Cantona på en restaurant, som eieren for dette møtet hadde stengt for kvelden, og gikk på jobb. Ferguson spilte på den romantiske og nerdete siden ved Cantona, og snakket om de store spillerne i historien for å smøre ham før temaet skulle handle om å få Cantona til å bli. FA gjorde ingenting videre med Rochdale-episoden. «Timene i selskap med Éric i den folketomme restauranten er en av de mest betydningsfulle prestasjonene jeg har levert i den teite jobben jeg har hatt», skrev Ferguson i Managing My Life.

Cantonas utestengelse endte lørdag 30. september, som gjorde det mulig for Sky å flytte den helgens TV-kamp til søndag 1. eller mandag 2. oktober. Det kunne ha blitt hjemme mot Coventry eller borte mot Bolton, men selv datamaskinen som setter opp terminlisten virket å ha sans for drama. Manchester United var satt opp mot Liverpool hjemme.

Dette var en mer uskyldig tid: Det fantes dem som ikke trodde at Sky ville flytte kampen. Da terminlisten var klar 21. juni, skrev Daily Mirror og andre at Cantonas første kamp ville være mot Manchester City 14. oktober – Uniteds første kamp i oktober måned.

En uke etter terminlisten var klar, hadde Sky flyttet kampen til fra 30. september til 1. oktober.

Cantonas potensielle overgang, og senere retur, var bare bare ett element i den mest turbulente sommeren i Alex Fergusons managerkarriere. Han brøt opp sitt første store United-lag ved å selge Andrej Kantsjelskis, Paul Ince og Mark Hughes. Å miste tre spillere virker ikke så ille med dagens øyne, men den gangen, en tid der rotasjon av troppen var en nyfødt konsept, kvittet han seg i realiteten med et kvart lag. Ferguson hadde, noe motvillig, avgjort å gjøre endringer i laget han elsket for å gjøre det bedre rustet til å møte utfordringene internasjonalt. Han ønsket en spiss som var bedre i boksen, Andy Cole, og han mente Paul Ince hadde blitt en taktisk hemsko. Den kom best til uttrykk i 1994/95 mot Barcelona (0-4) og mot Liverpool (0-2), det mest kontinentale av engelske lag. De kampene ga Ferguson taktisk hodeverk. På en merkelig måte – og denne teorien er ikke noe å dra frem ved siste skjenk på en pub på Merseyside – hjalp Liverpool rivalene United til å vinne Champions League på grunn av den taktiske treningen de ga dem.

Barcelona-kampen var starten på slutten av Fergusons forhold til Ince. «Din feiging, Incey. Du håndterer ikke dette nivået, gjør du vel?», var Fergusons sammendrag av kampens første omgang. Da Ince svarte «du kaller ikke meg feig», gikk Ferguson mot ham og ropte opp i ansiktet hans: «Du er en jævla feiging.»

Steve Bruce og Brian Kidd måtte gå imellom dem.


Liverpool-kampen fire måneder senere bekreftet Fergusons dom om at Ince overvurderte egne evner. Han slet med å holde seg til instruksjonene om å nøytralisere Steve McManaman. Da han gikk på løp ned Uniteds høyreside, ble ballen klarert til McManaman, som hadde fylt rommet Ince hadde etterlatt seg. Det førte til Jamie Redknapps første mål.

«Jeg følte at han nå så på seg selv om en offensiv midtbanespiller, en håpløs feilvurdering av egne styrker», mente Ferguson.

Da Ferguson fortalte laget, i pausen i kampen på Anfield, at «enkelte av dere kommer ikke til å være her neste år om vi ikke vinner ligaen i år», var det tydelig hvem han siktet til. Tre år senere, under forberedelsene til en viktig kamp mot Liverpool i april i 1998, plaget det ham fortsatt. «Vi tapte ligagullet på Anfield fordi noen ikke fulgte instruksjonene for å stoppe McManaman», sa han på ITV-programmet The Alex Ferguson Story. Et øyeblikk senere var Paul Ince tema, som da spilte i Liverpool. Det var her Ferguson omtalte Inces trang til å oppføre seg som en «jævla ‘Big Time Charlie’» – en som ser på seg selv som stor og viktig, men som ikke er det.

Ince var ikke det eneste overraskende salget sommeren 1995. Hughes gikk til Chelsea ettersom han ikke ønsket å være stallfyll, mens Kantsjelskis ble solgt til Everton. Historien er at agenten hans truet med å få Uniteds styreformann Martin Edwards drept om avtalen ikke ble noe av.

«Som tatt ut av Gudfaren», mente Ferguson. Senere i karrieren ble Ferguson en mester i å konstruere konflikter for å fremskynde avgangen til en spiller han mente hadde sine beste år bak seg. Kantsjelskis var en av få spillere som brukte samme taktikk mot ham.

Ingen nye seniorer

Ferguson erstattet ingen av dem. Dette var den eneste sommeren han ikke handlet noen spillere i senioralder. Dog takket Darren Anderton nei til en overgang til United. Ferguson ble utsatt for sterk kritikk og i en meningsmåling i Manchester Evening News mente 53 prosent at han burde gå av. Selv om slike målinger mangler troverdighet, var andelen sjokkerende med tanke på at United, de siste to og et halvt årene, hadde vunnet serien for første gang på 25 år og vunnet klubbens første double. Det høres vanvittig ut i dag, men Ferguson hadde ikke 100 prosent støtte innad i klubben. Da han spurte om å få diskutere nye kontraktsbetingelser, siden det viste seg at George Graham i Arsenal tjente mer enn ham, fikk han ikke svaret han forventet. «Har du tatt øynene vekk fra ballen?» spurte professor Sir Roland Smith, styreformann i klubbens morselskap Manchester United PLC. «Enkelte på Old Trafford mener du ikke er like fokusert som tidligere.»

Ferguson har senere uttalt at han følte jobben hans var under mer press denne sommeren, enn noen av de fire første, egentlig mye tøffere årene som United-sjef.

«Sammenlignet med meg hadde Gary Cooper i High Noon solid med støttespillere.»

Den bakgrunnshistorien viser hvor stort mot Fergusons viste da han bestemte seg for å bygge førstelaget rundt en gjeng ungdommer. Han kunne ha spilt trygt og hentet inn et par erfarne spillere, eller beholdt Ince, men instinktet mente at den unormalt gode generasjonen unge spillere ikke kunne vente lenger. Få utenfor Old Trafford ante hvilket gull United satt på. «Det er fem eller seks som garantert vil nå det høyeste nivået, et eksepsjonelt antall for ethvert juniorlag», mente Ferguson. «Som alltid leter vi etter mangler og grunner til at vi kan ta feil, men helt ærlig, så ser vi ingen,» Det var sommeren 1992 Ferguson uttalte dette, rett etter at laget vant FA Youth Cup. Med tanke på alle variablene i talentutvikling, er det en vanvittig uttalelse. Om Scholes sa han: «Om han ikke når opp, kan vi legge opp alle sammen.»

I januar 1993 viste United troen de hadde på de unge spillerne ved å gi åtte av dem fireårskontrakter. Alle åtte – Paul Scholes, Nicky Butt, David Beckham, Gary Neville, Chris Casper, Ben Thornley, Keith Gillespie og John O’Kane – var ikke bare samme generasjon, men samme årskull. Det var som å ha åtte Mensa-kandidater i samme skoleklasse.

Ryan Giggs er del av Class of 92, men er egentlig en ensom Class of 91. Han var fast på førstelaget fra høsten 1991. Han var bare et år eldre enn Scholes, Beckham og de andre, men hadde en tjuvstart. Til sammen fikk Giggs og de åtte andre 3521 kamper for Manchester United.

Noen forsvant, og venstrevingen Ben Thornley var mest uheldig. Som ung ble han vurdert som bedre enn David Beckham, men karrieren kom aldri i gang etter en skade etter en fæl takling av Blackburns Nicky Marker i en reservelagskamp i 1994. Keith Gillespie, fra Nord-Irland og dermed utlending ifølge datidens regelverk, kan også undre seg om hva som kunne ha blitt om UEFA hadde kvittet seg med sin utlendingskvote ett år tidligere. Om regelen ikke hadde eksistert i 1994, ville Ferguson aldri ha solgt ham til Newcastle som del av Andy Cole-overgangen.

Fergusons 1995-overhaling var ikke så spektakulær som den «alt må vekk»-operasjonen den har blitt omtalt som – Gary Neville og Nicky Butt var allerede delvis innlemmet i laget, med mer enn 20 kamper fra start i 1994/95 – men det var en tydelig trosbekjennelse og symbolsk overgang. Og så tapte United 3-2 på åpningsdagen mot Aston Villa. Det var formildende omstendigheter, blant annet Villas store prestasjon (de ble nummer fire den sesongen, vant ligacupen og nådde semifinalen i FA-cupen) og fravær av Cantona, Cole, Giggs og Bruce på grunn av skader eller suspensjoner. Men få brydde seg om sånt. Jaktsesongen var åpnet, og Ferguson var byttet. Den mest kjente kritikken kom på Match of the Day samme kveld, fra Alan Hansen: «Jeg mener de har problemer. Jeg ville ikke si at de har enorme problemer. Tre spillere er borte. Nøkkelen er å kjøpe når du er på høyden, han trenger å kjøpe spillere. Du vinner ingenting med unger … Aston Villa må ha fått en innsprøytning da de så lagoppstillingen, og det vil skje hver gang man stiller med unger. Han må kjøpe spillere, så enkelt er det.»

Hansen husket en lekse fra tidlig i hans Liverpool-karriere, som Bob Paisley fortalte ham. Selv om han hadde spilt godt, kom han til å sette ham ut av laget fordi Liverpool, de få gangen laget var i trøbbel, alltid kom best ut av det med erfarne spillere. Hansens ord ga mening, selv Ferguson har vedgått det. Uniteds unggutter var et av få unntak som bekrefter hovedregelen, og selv om de vant pokaler i 1995/95 var det i all hovedsak fordi to voksne giganter, Cantona og Peter Schmeichel, spilte sin beste fotball så langt i karrieren i den mest avgjørende fasen av sesongen. Hansen har blitt korsfestet for utsagnet i all ettertid, mest for kvaliteten i enkeltsitatet enn for innholdet i resonnementet. Andres likelydende kritikk, ikke like minneverdig fremført, er glemt for lengst, som om Hansen var en ensom gærning. Men han var alt annet enn det.

På treningen dagen etter Villa-kampen, fleipet Brian McClair med at laget bare trengte 40 poeng for å unngå nedrykk. De tok 15 poeng de neste fem kampene. En 2-1-seier på besøk hos de regjerende mesterne Blackburn, direkte på Sky en mandag kveld, oste stil og eventyrlyst. Da Beckham scoret et fantastisk mål som sikret seieren, hoppet Ferguson opp av benken, øynene vidåpne og lysende av faderlig stolthet og glede. Det var som om han hadde sett en video av fremtiden.

Blackburn startet sitt forsvar av ligamesterskapet på elendig vis, med fem tap på de åtte første kampene. Raskt ble det tydelig at Uniteds største rival skulle bli Kevin Keegans Newcastle, som hadde startet spektakulært etter ankomsten av Les Ferdinand og David Ginola, samt Roy Evans’ stilsikre Liverpool. Selv om Liverpool tapte borte for Leeds – der Tony Yeboah scoret ett av sine klassikere – og Wimbledon, så de veldig bra ut. Deres unge lag bygget rundt Redknapp, McManaman og Fowler ble ansett av mange – inkludert England-manager Terry Venables – for å være mer lovende enn Uniteds unggutter. Delvis fordi mange allerede hadde godt med førstelagserfaring. Det hersket en følelse av at Evans var på vei til å føre Liverpool tilbake til toppen, at årene under Graeme Souness bare hadde vært et avvik fra normalen.

«Liverpool ser nå alarmerende truende ut, med et ungt lag kapable til å oppnå storhet om Roy Evans kan holde dem fokusert», skrev Paul Wilson i The Observer dagen de reiste til Old Trafford.

«United er tydelig i en omstillingsfase, der de eksperimenterer med unge spillere som kanskje bruker et par år på å modnes.» Wilson, med referanse til Hansens kommentar, skrev videre at «det er kanskje mulig å vinne seriegull med unggutter som Fowler, McManaman or Redknapp». Og han avsluttet med: «Kanskje vinner du ikke trofeer med unggutter, men om du kaster Cantona inn i ligningen, har du alltids en sjanse.»

Den kanskje viktigste lærdommen Cantona overførte til de unge var verdien av profesjonalitet på trening, og selv om det ikke var så synlig den gangen, var det kanskje tegn på kontrasten mellom de to lagene. Det var fortsatt 17 måneder til Liverpool skulle få Spice Boys-kallenavnet, men da de reiste til Old Trafford, hadde de nylig sluppet en singel til inntekt for veldedighet. Skys kommentator Martin Tyler påpekte at det er «noe popstjerne-aktig rundt klubben akkurat nå».

Britpop var nær toppunktet da lagene sto på hver sin banehalvdel 1. oktober 1995. (What’s The Story) Morning Glory? av Oasis ble sluppet dagen etter kampen. The Great Escape av Blur hadde hadde vært i hyllene siden 11. september. Da kampen var over, gikk Pulps Sorted for E’s & Wizz inn på 2. plass på singellistene. En del av det som foregikk på den tiden ser teit ut med dagens briller, men det ble hevdet at 1990-tallet var den mest spennende tiden å være ung på siden 1960-tallet.

Det ville være å trekke den for langt å male et bilde av Liverpool mot Manchester United som fotballen Blur vs. Oasis, og den eneste som noensinne var toppsak på BBCs hovednyhetssending – som Blur og Oasis hadde vært da de slapp Roll With It og Country House samme dag – av noen av lagenes representanter var Cantona. Den ungdommelige vigøren fra begge lag reflekterte tidsånden og det var knyttet stor spenning til hva de skulle gjøre mot hverandre – og sammen, for England – i årene som kom.

Den foregående sesongen hadde vært av det kontroversielle slaget, med Cantonas utestengelse, kampfiksingsanklager mot Hans Segers og Bruce Grobbelaar, George Graham som fikk sparken for å ta imot penger under bordet, Paul Merson i rehab og opptøyer under landskampen mellom Irland og England. På omslaget til FourFourTwos tilbakeblikk på sesong var tittleten «ÅRET FOTBALLEN BLE GAL!» Med så mange unge spillere, og spennende utenlandske nykomlinger som Ruud Gullit, Dennis Bergkamp, David Ginola og Giorgi Kinkladze, føltes det som en ny begynnelse. En uskyldens og håpets tid, der den dominerende følelsen var at alt var mulig.


Å bleke håret var på moten en kort periode. Paul Gascoigne gjorde det under EM i 1996. Robbie Williams – i hans «feit danser»-periode mellom Take That og solokarrieren, for å bruke Noel Gallaghers uttrykk – gjorde det. Det samme med Fowler som reiste til Feliraki på Rhodos der han og alle kompisene, inkludert Liverpool-forsvareren Dominic Matteo, bleket håret. «Naturligvis fikk det meg til å se utrolig idiotisk ut», skrev han i selvbiografien. Beckham gjorde en million forskjellige ting med håret så fort han ble kjent. Men om Beckham eller noen av de andre United-unggutta hadde bleket håret, hadde Ferguson raskt tørket fargen ut.

Fowler og Cantona i hovedrollene

I september 1995 var Ferguson irritert av en annen grunn: Hypen rundt Cantonas comeback. Daglig talte avisene ned. Dekningen var rolig etter dagens målestokk, men da var det noe enestående og litt skremmende for dem involvert i lagene. Ferguson var lei av å snakke om Cantona. Evans var irritert over at hans lag ble sett på som statister.

Den var noen gjentagende temaer i forhåndsomtalen, at hårete neandertalere av noen forsvarsspillere kom til å provosere Cantona helt til han sprakk. Én hårete neandertaler av en forsvarsspiller spesielt. Neil Ruddock hadde hadde hatt en episode med Cantona da Liverpool besøkte Old Trafford i september 1994, der de i en time av kampen hadde vært det beste laget. Ved flere anledninger brettet Ruddock ned Cantonas oppbrettede krage for å vinne et veddemål han hadde med en lokal komiker ved navn Willie Miller. Cantona svarte med en stygg takling som ville ha vært direkte rødt i dag, men som den gangen normalt sett endte med at TV-kommentatoren observerte at synderen var heldig som ikke havnet i dommerens notisbok. Cantona snudde seg mot Ruddock: «Meg og deg, slåss i tunnelen.» Da kampen var over spurte Ruddock om ikke David James, lagets fysisk største mann, om han ikke kunne rusle sammen med ham av banen. Etterpå var det en tur i spillernes bar – Liverpool hadde jo tapt – da Cantona prikket ham på skulderen. Idet han snudde seg var Ruddock sikker på at det kom til å brake løs. Cantona blunket, ga ham en pint og ruslet sin vei. Det er i hvert fall slik Ruddock husker det.

Før neste møte på Old Trafford, ba Steve Bruce sine profesjonelle kollegaer å oppføre seg skikkelige, det samme gjorde Gordon Taylor, leder i spillernes fagforening PFA. Og det var akkurat det som skjedde. Cantona var ikke gjenstand for særlig med provokasjon gjennom hele sesongen, noe som egentlig ikke gir mening. To sannsynlige grunner melder seg: respekt og empati for hvordan Cantona reagerte på Selhurst Park og en bevissthet om at en ny og roligere Cantona hadde returnert fra utestengelsen og at provokasjon derfor ville være å kaste bort tiden sin.


Det ble gjort et poeng ut av at Cantona faktisk aldri hadde unnskyldt seg for det han hadde gjort på Selhurst Park, og et påtatt raseri fulgte da Nike offentlig feiret comebacket. «Han har blitt straffet for feilene sine. Nå er det noen andres tur», sto det på et banner med Cantonas ansikt. I en TV-reklame sa Cantona sorry. Vel, nesten. «Hallo», sa Cantona mens han så inn i kameraet, «jeg vi si unnskyld. Jeg har gjort noen fæle feil. I fjor, under en viss 5-0-seier [mot Manchester City], scoret jeg bare ett må. Mot Newcastle skjøt jeg ti centimeter utenfor. Og på Wembley feilet jeg i å fullføre et hattrick. Jeg innser at dette er uakseptabel oppførsel og lover å ikke gjøre slike feil igjen. Tusen takk».

Over 100 pressefolk møtte opp for å se en treningskamp på Old Trafford på torsdagen, der Cantona scoret vinnermålet bak Schmeichel i en 6-5-seier. «Lås inn døtrene dine og kom deg ombord på tråleren. Sardiner og måker vil følge», skrev The Times i sin forhåndsomtale. På oktobers første dag var høstsolen til stede i Manchester for Cantonas retur. I The Guardian kalte David Lacey dagen for «en Manchester-utgave av den franske nasjonaldagen». Det var nivået på antallet bereter og franske flaggfarger på flagg og ansikter. DJ-en spilte punkhiten Ça plane pour moi av Plastic Bertrand før kampen og mye ble gjort ut av det faktum at den ene linjemannen het Messiah.

Det var ingen Liverpool-fans på stadion, i hvert fall ikke offisielt, på grunn av restriksjoner på kapasiteten. Publikumstallet var 34 934, den siste gangen færre enn 40 000 var til stede på en kamp mellom United og Liverpool. Lagene startet kampen på respektive tredje- og femteplass på tabellen, bak Newcastle som hadde vunnet sju av sine første åtte kamper og Aston Villa. Leeds var laget som lå mellom de to røde gigantene.

Etter et fravær på 32 kamper og 248 dager, brukte Cantona 67 sekunder på å skape 1-0-målet som ble satt inn av Nicky Butt. «Hvem kunne ha skrevet et sånt manus?» spurte Ferguson. Det var en rask påminnelse om en av Cantonas viktigste ferdigheter: å finne rommet udekket av de hodeløse kyllingene som dominerte engelsk 1990-tallsfotball. Ofte gjorde han det ved å stå stille. Han så ut som en ensom mann, der han sto helt alene på banen. Denne gangen på venstrekanten, og trakk inn i rommet da Liverpools høyre vingback Jason McAteer ble for offensiv.

Roy Keane, Uniteds midtbanesjef i realiteten, men kanskje ikke i rolle, etter Inces avgang, plaget McManaman til å miste ballen rett innenfor egen banehalvdel. En rask pasning fra Butt og et smart løp uten ball fra Keane, ga Andy Cole muligheten til å slippe ballen ut til Cantona på venstrekanten. Han tok den tiden han trengte, løftet blikket – kragen var ikke det eneste ved ham som pekte oppover – og med en mengde spillere løpende i retning Liverpools mål, slo han enkelt, han så nesten lat ut, ballen over på motsatt side, der den sent ankomne Butt møtte den på kanten av 16-meteren.

Butts unormale førsteberøring var enten briljant eller heldig, muligens begge deler, og ble til et gjennomspill til seg selv. Ballen ble løftet over Phil Babb og inn foran David James. Da James sprang ut, løftet Butt ballen over ham også, og inn i målet mens Ruddock kastet seg etter den, som en akrobat med leddgikt.

Det kan virke merkelig, men dette var et mål der målscoreren ikke var hovedpersonen. «Cantona har skapt et mål for Nicky Butt!», sa Martin Tyler på Sky. Mens de fleste spillerne kastet seg over Butt på en side av banen, løp Giggs og Gary Pallister rett til Cantona på den andre siden.

Ofte fører et tidlig mål til at laget som tar ledelsen gir fra seg litt av overtaket, og i dette tilfellet fikk Liverpool komme i gang med sitt hypnotiske pasningsspill. Etter seks minutter fikk Redknapp altfor store rom, klinket til fra over 20 meter og inn forbi Schmeichels venstre hånd. Den desperate måten Schmeichel kastet seg etter ballen på, viste at han ikke var helt påskrudd, mente Skys ekspert Andy Gray. Marginer på feil side i kamper på Old Trafford var blitt en gjentakende frustrasjon for Jamie Redknapp. 13 måneder tidligere hadde skudd i tverrliggeren fra 18 meter. Også senere i denne kampen skulle han kjenne den følelsen.

22-åringen Redknapp så ut til å bli en viktig spiller for både Liverpool og England. Én måned tidligere hadde han fått sin landslagsdebut, mot Colombia. René Higuitas skorpionredning kom etter et dårlig forsøk på innlegg fra Redknapp, og han startet de to påfølgende landskampene. I planen til landslagssjef Terry Venables lå han komfortabelt foran Uniteds to midtbanespillere, Beckham og Butt. Med Paul Ince satt ut fordi han hadde meldt avbud til «prøve-EM» sommeren 1995, planla Venables en ballspillende sentral midtbane av Redknapp og Gascoigne under EM på hjemmebane. Så ble Redknapp skadet i en privatkamp mot Sveits i november 1995 og var ute i tre måneder. Ince fikk på nytt sjansen, viste sine overlegne defensive sider og startet kampene under EM i 1996, og presterte med hans vanlige glans som sjelden har fått den hyllesten den fortjener.

Likevel kunne Redknapp ha spilt en viktig rolle under turneringen. Han snudde kampen da han kom inn ved pause i 2-0-seieren mot Skottland, ved å umiddelbart olje Englands pasningsmaskineri. Det var han som startet angrepet som ledet til Alan Shearers åpningsmål. Da han gikk av med en skade noen få minutter før slutt, sa Venables at han kom til å starte neste kamp mot Nederland. Men skaden var verre enn først antatt og han ble på sidelinjen under resten av mesterskapet. Ettersom en falmende David Platt startet mot både Spania og Tyskland på grunn av suspensjoner på Ince og Gary Neville, er det trygt å anta at Redknapp ville ha spilt begge kampene. Med hans gode god form og høye selvtillit på det tidspunktet, ville de kampene sannsynligvis ha endret livet hans. Som 22-åring tenker du at sjansen kommer igjen. Vanligvis gjør den ikke det. Redknapp fikk aldri starte en kamp for England i et mesterskap. Dette var hans øyeblikk. Venables, som hadde høye tanker om Redknapp, skulle takke av etter EM. Erstatteren Glenn Hoddle foretrakk dobbel sikkerhet med Paul Ince og David Batty.

Redknapp var en nøkkelspiller på Liverpools femmermidtbane, en midtbane som var hovedgrunnen til at Liverpool satte Ferguson på større taktiske prøver enn andre engelske lag på den tiden. Formasjonen var ikke unormal – mer enn en tredel av lagene i Premier League spilte med tre bak denne helgen. Men kvaliteten på ballflyttingen sentralt på banen var på et annet nivå. Liverpools pasningskarusell forvirret Ferguson. Han hentet frem tavle og kritt, han tegnet og tenkte. De tre i midten var vanligvis Redknapp, John Barnes – som Evans hadde flyttet inn fra kanten for å være sjefens «øyne og ører» på banen – og McManaman som lusket bak de to helt på topp.

Noen ganger var dominansen for steril, men de hadde en enkel, dog sofistikert stil, og var – med god margin – det mest kontinentale engelske laget. Da Evans fikk managerjobben, kalte styreformann David Moores ham «den siste fra Boot Room-tradisjonen» på grunn av hans fokus på «pass and move (it’s the Liverpool groove)».

Ferguson var helt grepet av å få hindret McManaman i å diktere spillet. «Vi hørte det hver gang vi møtte Liverpool – McManaman gjør dette… Vi vet det», uttalte Schmeichel i The Alex Ferguson Story i 1998. «Han hadde ikke trengt å si det, fordi vi visste det.»

Ferguson ble besatt av taktikk mot slutten av karrieren, men på 1990-tallet sendte han ofte laget ut i en 4-4-1-1-formasjon nesten uten å legge ytterligere tanker bak. Men kamper mot Liverpool var noe annet. Deres ekstra spiller på midtbanen, og McManamans innflytelse, ledet Ferguson til å prøve ut alt mulig mot dem. Hans planer hadde inkludert: Denis Irwin på midtbanen mot McManaman, med Jordi Cruyff som venstre vingback; Ince på venstre side av midtbanen; en 4-1-3-2 under FA-cupfinalen i 1996; Cantona alene på topp; et lag uten vinger.

Denne gangen startet han med en ubalansert 4-4-2-formasjon uten høyreving. Butt spilte riktignok på høyresiden, men i realiteten var hans jobb å støtte Keane og Lee Sharpe, med Giggs på venstrevingen.

I begynnelsen var Butts rolle i hovedsak offensiv. Etter å ha gitt United ledelsen, var han involvert i to farlige kontringer som startet fra høyre indreløperposisjon etter pasninger fra Cole og Cantona. James kom ut i god vinkel og avverget begge forsøkene.

Selv på et så tidlig stadium av kampen spilte United hovedsakelig kontringsfotball. Liverpool fant sin vante rytme. McManaman startet på høyresiden, men noen i Liverpool – ham selv eller noen i trenerstaben – hadde sett at Butt hadde trukket inn i banen og at Liverpool hadde numerisk overtak på motsatt side. McManaman flyttet seg over til en venstre indreløper-posisjon, og kunne fôre enten Robbie Fowler eller den overlappende vingbacken Steve Harkness med baller.


Liverpools dominans var så stor at United knapt var over midtstreken i en timinuttersperiode i starten av første omgang. Nervøsiteten spredte seg rundt Old Trafford, publikumslyden var en blanding av frykt og trass. Selv om United hadde reist seg etter den elendige åpningskampen mot Aston Villa, var ikke omverdenen sikker på hvor godt dette laget var eller kunne være. I sine to foregående kamper hjemme, hadde United tapt 3-0 for York i ligacupen og røket ut av UEFA-cupen etter 2-2 mot Rotor Volgograd. Old Trafford var ikke akkurat noe fort.

Liverpool skapte sin første store sjanse i det 23. minutt. Redknapp slo en fin tversoverpasning til Fowler på venstrekanten. Da Steve Bruce, tungpustet og med feilvurdert besluttsomhet, gikk på ham, viste Fowler ham nok av ballen til å få midtstopperen til å tro at han kunne vinne den. Bruce gjorde trekket sitt, Fowler spilte ballen mellom beina hans og var borte.

Med Pallister rusende mot ham, skrudde Fowler ballen med en rolig chip mot Ian Rush på bakre stolpe. Forbi både Gary Neville og Schmeichel, styrte Rush ballen utenfor mål fra under tre meter. Det var kanskje ikke en så stygg miss som det først så ut som, ballen kom brått på ham, dens bane var sannsynligvis dekket av Schmeichel. Det stoppet ikke Old Trafford-publikummet til å håne spissen som scoret 346 Liverpool-mål, men bare én gang på Old Trafford.

Etter en treg start våknet Fowler til liv. Det samme hadde vært tilfellet for sesongen hans. Han var satt ut i de første kampene etter å ha kommet hjem fra ferie «med bleket hår og slapp holdning … det var riktig av dem å sette meg ut». Han var også føde for tabloidene, med blod rennende fra nesen etter ett pek for mye – i september hadde han blitt slått ned av lagkamerat Ruddock på en flyplass.

Liverpool hadde forsøkt flere kombinasjoner med Rush, Fowler og Collymore i begynnelsen av sesongen, men det skulle etter hvert bli tydelig at angrepet ville bestå av Fowler og én til. Én til var forventet å bli Stan Collymore. Rush var 34 år og skulle avslutte karriere med fotballens svar på redusert arbeidstid. Collymore hadde vært en åpenbaring i Nottingham Forest i 1994/95, blant annet mot Fergusons United. Evans ønsket ham så sterkt at han fløy til London fra familieferien på St. Lucia for å møte ham i én time, før han reiste tilbake til Karibia. Etter å signert for Liverpool for 8,5 millioner pund, ny britisk overgangsrekord, startet Collymore heller svakt i sin Liverpool-karriere, på tross av et sykt mål fra langt hold mot Sheffield Wednesday i debuten og en ny scoring mot de regjerende mesterne Blackburn i september. «I det øyeblikket følte jeg at overgangen til Liverpool allerede var blitt en fantastisk drøm som kom til å sende meg helt til topps og tvinge meg inn på landslaget», sa han om målet mot Wednesday i hans selvbiografi. «Jeg følte alt var mulig.»

Og ikke bare på banen. Selv før overgangen hadde Collymore funnet en livsstil som ga en ny mening til fantasy-fotball. Den nest siste helgen i 1994/95-sesongen var han ute på byen i London med flere Liverpool-spillere han hadde blitt kjent med på landslagsoppdrag. I selvbiografien forteller han om en episode på et hotell, da han banket på en dør, og fikk seg en overraskelse. «Det var vanlig for fotballspillere den gangen at døren var ulåst når du var på rommet. Og denne døren var ulåst, jeg åpnet den og gikk inn, men stoppet plutselig da jeg så det som foregikk. En av spillerne satt på sengen, med hendene bak hodet som en prins. Mot enden av sengen var to jenter opptatt med å suge ham. Begge to jobbet i vei, mens han satt og så på dem. Jeg stirret i noen sekunder i vantro på det. Velkommen til Premier League, tenkte jeg. Så gikk ut av rommet.»

I hans egen selvbiografi tar Fowler opp denne hendelsen – det er ingen hint om at det er ham den handler om – og avfeier den.

«Hmmmmmm. Det er litt merkelig å være på et hotellrom med to jenter og ikke gidde å lukke døren.» Det er så mange historier om Spice Boys at, som Fowler sier, «det er vanskelig å vite hvilke som er sanne og hvilke som er myter». Dette er spesielt sant om deres romantiske og seksuelle eskapader. I 1995 publiserte mannebladet FHM deres første liste over verdens 100 mest sexy kvinner. I 1996 og 1997 var det lettere å huke av dem som ikke hadde vært linket til en Liverpool-spiller. Da Phil Babb ble sammen med mannebladet Loadeds glamourmodell Jo Guest var satire for lengst overflødig.

«Vi var de første spillerne som tjente store penger, hadde Porsche og Ferrari og lå med side 3-piker», sa Ruddock. «Vi omskrev fotballhistorien, faktisk. Det var moro, når jeg ser tilbake på det.»

Redknapp hadde en spalte i Smash Hits, et musikkblad for unge voksne. McAteer gjorde reklame for en shampo. David James var å se på en nesten 15 meter høy reklameboard for Armani i bare underbuksa. Det ble sagt at James hadde fått beskjed av Evans om at han ville bli bøtelagt om han reiste på moteshow i Milano, hvorpå James betalte boten på forskudd der og da.

Milano-tur var kanskje over grensen, men det var ikke London. Etter mange hjemmekamper dro Liverpool-spillerne rett til flyplassen i Manchester for å fly til en tur på byen i London. Mick McCarthy skal en gang ha blitt overrasket over å ha sett alle spillerne vente på samme flight som ham. Identiteten til spillerne varierer fra historie til historie, dog er de fleste enige om at det stort sett handlet om spillerne som kom fra Sør-England. Fowler har pekt ut Redknapp, Ruddock, Babb, Scales, James, og av og til Michael Thomas, McAteer, Mark Kennedy og Collymore. De var vanligvis på plass på en av deres tre favorittnattklubber – Chinawhite, Ten Rooms eller Emporium – omtrent da klokken viste 21:00.

«Fra det vi hørte hadde alle god treffprosent blant damene i London», skrev Dominic Matteo i sin selvbiografi, der han også fremhever Ruddock som en som ikke reiste til London for å drikke. «Problemet var at hvert medlem av troppen ble feid over én kam, noe som pleide å irritere både meg og Razor (Ruddock). Vi ønsker ikke å ta del i det som foregikk i London og foretrakk å gå ut på vår lokale pub, The Grapes i Formby, på lørdagskveldene.» Og søndagsmorgenene. «En typisk kveld ute involverte å senke 20-25 pints med Guinness, en flaske portvin på deling og en del shots.» Etter en «lock-in» (når utestedet holder åpent etter stengetid for inviterte gjester. Overs. anm.), gjerne til fem om morgenen, møttes de klokken 10 på søndag morgen for champagnefrokost og en ny titimersøkt. Alkoholkonsumet var ekstraordinært, men bare sett med moderne øyne. Den gangen var det norm. Under Arsène Wengers første pre-season-turné som Arsenal-sjef i 1997, bestilte Steve Bould et runde bestående av 35 pints – til deling på fem mann. De vant The Double det året. Et år tidligere, i hans sesongdagbok, noterte Ferguson at Keane «trodde Guinness var medisin». United vant ligaen det året. Keane var lagets beste.

Tross likheter var kontrasten mellom rivalene stor. United levde for overtiden, der de scoret euforiske utlignings- og vinnermål. Liverpool levde for tredje omgang, altså fyllekula etter kampen. «Jeg så ikke livet før jeg var 27 år gammel», sa Gary Neville om hans klosterlignende tilværelse. «Det fungerer ikke for alle spillere», skrev han i selvbiografien Red. «En garderobe full av Gary Neville-er ville ha vært kjedelig. Men du kan ikke holde deg på toppen av en profesjonell idrett uten forpliktelser og oppofrelse. Totalt sett i troppen er det utvilsomt at vi hadde gode vaner. Tidene var i endring. Perioden da spillerne kunne tåle å gå på fylla midt i uka var forbi.»

Dessverre fører ikke Opta statistikk over gjennomsnittlig antall drukkede pints per uke av Premier League-spillere i en sesong. Kulturen endret seg sakte på 1990-tallet, etter hvert som innflytelsen fra utlendingene vokste, men det var fortsatt noen år igjen til isbad og Gatorade var normen heller enn unntaket. United-spillerne var også involvert i episke fyllekalas, men de prioriterte kvalitet over kvantitet. «I United er tiden for å feste når man har vunnet noe.»

Det ville ha vært interessant å vite til hvilken grad United var utsatt for de samme fristelsene. Sannsynligvis hadde de lettere greid å motstå dem. Delvis på grunn av personlighetene, men også fordi sjefen deres hadde spioner over hele byen som informerte ham om noen av hans unge spiller hadde bestilt en ingefærøl midt i uka. Ryktet om at Ferguson slo ned på drikkekulturen i United umiddelbart etter han tok over, er ikke sann. Men han la mye energi i å patruljere de unge spillernes livsstil og oppmuntret dem til å slå rot. Ikke en gang den katolske kirke holder ekteskapet like hellig som Ferguson.

Hvem faen er det det han tror han er?

Liverpool var «young, free and single» i en tid da det var mulig. John Scales mener historiene om deres utskeielser er overdrevne. «Vi hadde mye moro, men oppførselen var ikke spesielt vulgær eller uforsvarlig», forteller han i Simon Hughes fantastiske bok, Men in White Suits. «Vi forsøkte å være så normale som mulig. Vi var som hvilken som helst guttegjeng. Vi gjorde noen dumme ting. Men det var mye halvsannheter der ute. Kanskje brukte vi penger på en bil. Men aldri så mye som folk sa. Kanskje gikk vi på byen i Soho. Men vi var ikke ute så sent som folk skal ha det til.»

Selv etter den første kampen, da «alt var mulig», uttrykte Collymore i intervjuet etter kampen at han var overrasket over å få kjenne så lite på ballen. Liverpools intrikate stil var fullstendig fremmed for ham. Så langt i karrieren, hadde lagene hans brukt farten og fysikken hans når det var mulig. Collymore trodde denne ærlige opplevelsen ville bli sett på som et konstruktivt innspill, men det skulle slå tilbake.

Et par kamper inn i sesongen, ga han et intervju til FourFourTwo, der han tok opp samme bekymring. «Jeg vet ikke om noen annen bransje som ville ha betalt 8,5 millioner pund på noe som helst uten at de visste hvordan de skulle bruke det», sa han. «Fra da av var gutta ‘aye, aye, hvem faen er det det han tror han er?’», har Fowler sagt. «Folk mistrodde ham fra det øyeblikket.» Mistroen var gjensidig og kom til overflaten, og Collymore passet aldri inn på Anfield. Avgjørelsen om å ikke flytte til Merseyside, men bli boende i Cannock, forsterket følelsen av at han var en outsider. Det finnes noen som mener at hans påvirkning av moralen i laget var den største enkeltgrunnen til at Liverpool ikke vant noe i hans to år i klubben. I Red Men, en historisk gjennomgang av Liverpool, skriver John Williams at «signeringen av Collymore viste seg å bli en fotballtreners selvmordsbrev».

Evans er ikke enig. «Nei, fordi i de første 18 månedene gjorde han det vi ønsket av ham. Han kom hit og var en viktig spiller. Vi betalte en stor sum, men han leverte også. Men etter 18 måneder sluttet han å møte opp. Pressen var på saken. De kom for å se om bilen hans var her, avisen lagde ‘Stan Collymore watch’. Det var vanskelig for de andre på laget. Man kunne bøtelegge ham, men han ville ikke spille på reservelaget. For lagets beste måtte vi selge ham. Det handlet egentlig om at han ikke ønsket å flytte hit fra Cannock.»

Collymore fortjener ros for måten han tilpasset spillet sitt underveis i den første sesongen på Anfield. Han kom ned dypere og bredere, som Liverpool ønsket, en taktikk som var på sitt mest tydelige da hans vidunderlige innlegg skapte Fowlers åpningsmål i kampen mot Newcastle i april 1996. Collymore scoret to mål i den kampen og endte på 19 totalt i sesongen. I januar samme år delte Fowler og Collymore på utmerkelsen som månedens spiller.

Mot slutten av hans andre sesong var uoverensstemmelsene mellom ham og Liverpool uopprettelige. Evans ønsket å erstatte ham med Teddy Sheringham, men fikk ikke ja fra styret da det mente Sheringham var for gammel. «Jeg må være ærlig. Jeg ville ha drept for å ha Teddy til å slå innlegg til meg», har Fowler sagt.

Barnes mener Collymore lignet brasilianske Ronaldo – rask, to gode føtter, driblesterk – men at han var for egoistisk. Collymore hadde også vært i linket til Ferguson, i desember 1994, rett før han kjøpte Andy Cole. Hadde Nottingham-sjef Frank Clark ikke løyet og sagt han lå med influensa for å holde Ferguson på vent, hadde Collymore kanskje blitt United-spiller i januar 1995. Det er ikke helt usannsynlig, dersom den handelen hadde gått gjennom, at Collymore hadde blitt en av verdens beste spisser. Det er samtidig like sannsynlig at han ville ha skapt store problemer i United-garderoben – samfunnets ignoranse overfor psykisk sykdom var total den gangen.

I de første månedene i 1995/96-sesongen var Liverpool helt avhengig av Fowler for å score mål. Han skuffet ikke. Etter å ha scoret fire i en 5-2-seier mot Bolton den foregående runden, storkoste han seg mot Steve Bruce, som var blitt 34 år og i sin siste sesong i klubben. En pasning fra McManaman endte hos Fowler i boksen, som falt etter press fra en klønete Bruce. Med de få kameravinklene som fantes, er det vanskelig å konkludere om det var straffe. Fowlers løp etter dommer David Elleray, med et ansikt som lyste at han var rasende og forvirret på samme tid. «Det var en soleklar straffe», sa han etter kampen. «Jeg har en klar mulighet til å skyte på mål, det er ikke sjanse i havet for at jeg kaster meg der.» United var på god vei i til å nå 2247 dager uten å pådra seg straffe i en ligakamp på Old Trafford, fra desember 1993 til januar 2000 – dog fikk de noen straffer imot seg i europacupkamper i samme perioden.

Sharpe gjengjeldte nesten Fowlers prestasjon i det 32. minutt, da han bommet på en sjanse til å gi Manchester United en 2-0-ledelse. Etter en lur kroppsfinte fra Giggs, bredsidet Sharpe ballen for løst og for nær James, fra 10 meter. Et mål da ville ikke bare å vært mot spillets gang, men en fornærmelse mot spillet. Sharpes sjanse var så stor at da Fowler scoret 28 sekunder senere, representerte målet en tomålsmargin – fra mulige 2-0 til 1-1. McManaman slo en enkel, vinklet ball til Fowler som hadde fått rom av Steve Bruce på venstre hjørne av 16-meteren. Først én berøring, før han blåste til i nærmeste kryss. Schmeichel ble slått av ballens fart og av overraskelsesmomentet. I tillegg hjalp det ikke at han hadde flyttet vekten over på venstrefoten rett før Fowler fyrte av.

For Fowler var det ekstremt deilig å lure Schmeichel ved nærmeste stolpe. Den danske keeperen hadde en aura som hans kollegaer anerkjente – men kanskje ikke formelt. Utrolig nok kom han bare med på årets lag, stemt inn av medlemmene i spillerfagforeningen, én gang på åtte sesonger i United.

United hadde tilnærmet lik andel av ballbesittelsen i de 12 minuttene mellom Fowlers mål og pause. Liverpool framsto uoppjaget, rolig og med stil.

Ferguson endret til 3-5-2 i pausen, for å matche Liverpool. Beckham kom inn for en skadet Butt og spilte sentralt sammen med Giggs og Keane, mens Sharpe trakk ned som venstre vingback, Phil Neville som høyre vingback og Gary Neville som midtstopper. På den tiden var det mange som trodde det var midtstopper Neville kom til å bli. «Om han hadde vært noen få centimeter høyere, ville han ha blitt den beste stopperen i Storbritannia», sa Ferguson senere den sesongen. «Faren hans er 188 centimeter. Jeg får sjekke høyden til melkemannen.»

Endringen fikk ingen umiddelbar effekt, selv om Cantona, fra cornerflagget på høyresiden, fikk slått et lavt innlegg som Cole nesten nådde. Men Liverpool startet omgangen der den første sluttet, og truet med å ta ledelsen. Thomas fant Fowler med ryggen mot mål 25 meter fra buret. Da både Bruce og Pallister rykket mot ham, slo han en genialt skrudd pasning bak begge stopperne i løpet til McManaman. I duell med Keane gikk han over ende og ropte på straffe. Igjen sa Elleray nei. Keane så ikke helt uskyldig ut der han løp videre, men på reprisene kunne det se ut som om McManaman gjorde maks ut av det som var en berøring i brystet.

Følelsen av å ha blitt bortdømt varte bare til det 52. minuttet, da Fowler nok en gang scoret for Liverpool, et mål som var en fusjon av arroganse og finesse. Michael Thomas skrudde en gjennombruddspasning rundt Gary Neville mot Fowler, som – fair, men aggressivt – skubbet Neville unna. Da Schmeichel kom ut, chippet han ballen over ham med høyrefoten. Neville klaget til dommeren, men innerst inne, vil man tro, visste han at han hadde tapt en duell om styrke. Det var en lekse i voksenfotball, fra en som var seks uker yngre enn ham selv. Det skjedde aldri med Neville igjen.

Målet oppsummerte Fowler på denne tiden. Senere samme år ble han den andre spilleren – etter Ryan Giggs – som skulle motta prisen for årets unge spiller for andre gang. Det var en og annen spiller som var bedre i landet – Alan Shearer var på sitt beste på denne tiden – men det var ingen som var mer spennende og mer karismatisk, ingen som fanget tidsånden på samme måte. Det er faktisk vanskelig å komme opp med andre eksempler på spillere som personifiserte gleden ved å være ung på samme måte som Fowler.

Han var som en blanding av Liam Gallagher og Ferris Bueller – hovedpersonen fra 1980-tallsklassikeren Skulk med stil. Brautende og alltid klar for å finne på noe kødd, leken og plagsom, som oppnådde enorm glede av å drite ut den eldre garde. Ikke noe personlig, bare moro. Som da han og McManaman kjøpte hver sin veddeløpshest og kalte dem «Some Horse» og «Another Horse» for å forvirre galopp-kommentatorer og radiolyttere. Han ga Bruce en allmektig oppgave i denne kampen, og senere i sesongen scoret han et utrolig mål mot Aston Villa som gjorde narr av Steve Staunton, med en akrobatisk bevegelse og et skudd i krysset fra over 20 meter. Alt han gjorde virket instinktivt, naturlig og uten egentlig å bruke energi. «Han var en mann uten et snev av tvil på egne evner», mente skribenten Mike Gibbons.

Fowler scoret mer enn 30 mål i hver av de tre sesongene 1994/95 til 1996/1997, men nådde ikke 20 etter det. Mange peker på en korsbåndsskade i 1997/98, men også andre faktorer spilte inn. Framveksten av Michael Owen var en, og han fant seg ikke til rette under Gérard Houllier. Kanskje hovedgrunnen var, som for Oasis, at suksessen var uløselig knyttet til friheten det vil si å være ung, som må ta slutt en dag.

Han gikk for langt mange ganger, men hvem bryr seg? Mesteparten av tiden var Fowler den beste reklamen for umodenhet. Kanskje nådde han toppen da han scoret to ganger i den velkjente 4-3-seieren mot Newcastle i april 1996 – det var fem dager før hans 21-årsdag.

Han scoret to utrolige mål i ligacupen og UEFA-cupen i 2001 som del av Liverpools «treble», men de fleste husker bare den tidlige Fowler. I fotball var han en som «levde hardt og døde ung». Det er del av appellen hans.

Liverpool-supporterne forgudet ham. Det samme gjorde mange av spillerne. Lagkameraten Dominic Matteo hadde lagret nummeret hans under «God». «Han er uten tvil den beste spilleren jeg har spilt med», sa Collymore, selv om de to ikke akkurat gikk godt sammen. «Å spille sammen med ham, selv for en arrogant fyr som meg, var lærerikt.»

Fowlers andre mål på Old Trafford endret kampens gang så vel som stillingen. En kombinasjon av såret United-stolthet og en ubevisst tilbaketrekking fra Liverpool, betydde at United startet å dominere for første gang i kampen – dog ikke på samme nivå som Liverpools dominans den første timen av matchen. De begynte å skape sjanser, og Beckham – som på den tiden fortalte alle som orket å høre at han var en sentral midtbanespiller – imponerte med pasninger og, ja, driblinger på midtbanen. En vinklet pasning sendte Cole gjennom, og James måtte gjøre en god inngripen for å hindre mål da Cole rundet ham. En lur volley fra Cantona ble blokkert av James.

Etter 71 minutter kom andre del av Cantonas personlige reise: En utligning fra straffemerket. Liverpool holdt ballen i laget nesten ett minutt, der McManaman gjorde finter som fikk Sky-ekspert Andy Gray til å male som en katt på TV. Da Phil Neville vant en duell mot Michael Thomas på midtbanen, kunne United kontre. I det Cantona nærmet seg straffefeltet, gikk Giggs på et dødelig løp forbi Redknapp. Cantona slo en følsom no-look-pasning som sendte Giggs gjennom. Redknapp gikk i kroppen på ham, Giggs falt. Gigg spratt opp, og med solen i øynene så han spørrende på dommer Elleray. Det var usikkert hva som hadde skjedd, eller hva som kom til å skje, før Sky-kommentator Martin Tyler utbrøt «straffe!» Den så billig ut da – Fowler kalte den «forutsigbart billig» i boken sin – men for hver reprise virket det mer og mer sikkert at Elleray hadde valgt rett. Redknapp holdt tydelig i Giggs’ drakt og så ikke ut til å treffe ballen med taklingen.

Mens de ventet på straffesparket, brøt publikum ut i «ooh aah Cantona» – dog med en nervøsitet i den kollektive stemmen, som om det var en mulighet for at eventyret ikke skulle få en god slutt. Cantona hadde aldri bommet på straffe for United. Han kunne ikke misse nå? Klart ikke? Der Cantona var i sin karriere nå, var en straffe på linje med å huke av et spørreskjema. Rolig tilløp, vent på keeperen, plasser den fint i motsatt hjørne. Han sendte ikke keeper i feil hjørne – det var mer et tilfelle av å vente til keeperen sendte seg selv i feil hjørne. Cantona feiret utligningen med en gledesfylt og improvisert poledance bak målet.

De to minuttene var Class of 92/Spice Boys-rivaliseringen i miniatyr. Utsøkt ballbesittelsesfotball fra Liverpool, avgjørende fremstøt fra United.

Ferguson luktet blod. Han sendte utpå Scholes for Phil Neville og flyttet Beckham ned til vingback. Scholes var normalt sett en tier i denne perioden. Den sentrale midtbanerollen han nå skulle bekle, var litt uvanlig for ham, og en refleksjon på Uniteds plutselige aggresjon i en kamp der de så langt hadde nøyd seg med å nøytralisere motstanderen. Det samme hadde skjedd året før. De ble utspilt i to tredeler av kampen, før de overkjørte Liverpool og scoret to sene mål.

På et vis hadde Cantona scoret ett og skapt to av Uniteds to mål, så viktig var han i foranledningen til det som ble straffe og scoring. Han ble sliten utover i kampen og han truet aldri med å gjøre historien komplett ved å score et vinnermål. Men han skapte det nesten. Han slo en delikat chip mot Cole, men hans sykkelspark gikk like utenfor. Cantonas frustrasjon over å miste innflytelse i kampen kom til syne da han ble musklet unna av Ruddock i 16-meteren. Det var ingen forseelse, og Cantona visste det, men var irritert nok til å overfor dommeren vise de internasjonale tegnene på fedme. Ruddock hadde flere haker og en D-formet mage, mente franskmannen.

Matchen var på vei mot et hederlig uavgjortresultat. Med 29 sekunder igjen felte Beckham på klønete vis McManaman rett utenfor feltet. Redknapps raske og lure frispark var sannsynligvis på vei utenfor, men Schmeichel dyttet den til corner med fingertuppene for sikkerhets skyld.

«Vi fikk en drømmestart, og så glemte vi å spille fotball», sa Ferguson etter matchen, og var enig i at de ble preget av anledningen. «Hypen er nå over. Heldigvis.» På pressekonferansen etter kampen så han helt ferdig ut, med høyrehånden hvilende på ansiktet, og han sprakk etter å ha fått ett spørsmål for mye om Cantona. «Jeg har snakket nok om Éric Cantona. Jeg snakker gjerne om kampen. Dere er helt utrolige, dere.»

Media var ikke de eneste som snakket om Cantonas comeback. «Var det ikke godt å se Éric Cantona tilbake på banen?», sa Labour-statsminister Tony Blair, og fortsatte med en billig PR-uttalelse: «La oss håpe han husker at det å sparke folk i ansiktet, det er jobben til den konservative regjeringen.»

Etter kampen på Old Trafford 1. oktober, om man hadde måtte velge at ett av de to lagene kom til å bli dobbeltmestere den sesongen, ville de fleste ha gått for Liverpool. «I lange perioder av kampen, dominerte Liverpool-spillerne med sitt overlegne pasningsspill og blikk», skrev David Lacey i The Guardian. Det var et gjentakende tema når Liverpool gjestet Old Trafford: I fem kamper på rad, fra 1992/93 til 1996/97, var de det beste laget, men tapte likevel tre og spilte to uavgjorte.

Spice Boys-laget til Liverpool ble karakterisert som en gjeng som ikke var kapable til å vinne stygt. Det var et større problem at de var best i landet til å tape pent – eller som i denne kampen, spille pent uavgjort. Og ikke bare på Old Trafford, heller. I november 1995 spilte de ut serielederen Newcastle på St James’ Park, men tapte 2-1 etter en sen tabbe av David James. Sånt skjedde for ofte til å være en tilfeldighet, det bekreftet at de ikke hadde det som måtte til for å gjøre et svært godt lag til et stort lag.

I episoden om John Barnes i ITVs Sports Life-serie, identifiserte Steve McManaman problemet: «Det var alltid noe som var litt … svakt», sa han og vred på hodet, «hos noen av våre spillere. Det kostet oss».

I et tap mot sist plasserte Coventry i april 1997, som betydde stopp for deres jakt på seriegull, spilte Liverpool en utrolig kamp i én time og tok også ledelsen, før de tapte kampen etter to dødballsituasjoner – den siste etter en ny tabbe fra James.


Som enhver guttegjeng med sans for fyll og moro, hendte det at enkelte måneder bare forsvant. Newcastle-tapet i november 1995 var starten på en fireukersperiode der de bare sanket to poeng på fem kamper, de raste fra tredje- til åttendeplass på tabellen, og de røk ut av ligacupen. Deretter fulgte de opp med å forbli ubeseiret på fire måneder, der de slaktet Manchester United, Arsenal, Nottingham Forest og Leeds i etterfølgende hjemmekamper. Da de slo Newcastle 4-3, og med det spilte de seg inn i gullkampen igjen, fulgte de opp tre dager senere med å tape 1-0 borte mot nedrykkstruede Coventry, og var ute av gullkampen.

Inntrykket av Liverpool som livets glade gutter som feiget ut når trykket var som sterkest, ble styrket av resultatene mot Everton. I ni derbyer på rad maktet de ikke å vinne, et historisk lavmål som fortsatt står. Dette var i en tid da Everton ofte kjempet mot nedrykk. Men mot Manchester United og Newcastle spilte de vidunderlig fotball, og de knuste et Chelsea som var på vei opp. De vant de to første Highbury-møtene med Arsène Wengers «nye» Arsenal. Mot det gode Aston Villa-laget i 1995/96, ledet de 3-0 etter åtte minutter. I returmøtet med Manchester United, overkjørte de motstanderen og vant 2-0, etter to mål av Fowler. Og så var det de to 4-3-seirene mot Newcastle. Den første av dem vil muligens alltid bli omtalt som tidenes beste Premier League-kamp. Mot lag i nedrykksstriden, gjorde de det til en vane å tape – Sheffield United i 1993/94, Ipswich i 1994/95, Barnsley i 1997/98. Og de tapte alltid mot Coventry.

Den gangen hadde lag råd til å miste flere poeng enn man kan i dag. Ligaen var jevnere, og 80 poeng var nesten alltid godt nok for å bli mestere. Men Liverpool tapte for mange unødvendige poeng – ikke en enorm mengde, men akkurat nok for at det ble skjebnesvangert i mai.

Hvite dresser på Wembley

At de hadde mange og lange dårlige perioder er kanskje noe overdrevet. United gikk fem kamper uten seier vinteren i 1995/96, og Arsenal tapte i en periode fire av seks vinteren 1997/98. Men begge endte med å vinne ligaen disse sesongene, fordi de i periodene de var hete, der var de mye hetere enn Liverpool. Arsenal vant ti kamper på rad da de tok sitt første ligamesterskap under Wenger. United vant 13 av de siste 15 kampene for å hente opp Newcastle og holde seg foran Liverpool. Sju av matchene endte 1-0, med Cantona som målscorer i fem av dem. Cantona var allerede udødelig på Old Trafford, og måten han vant ligatittelen for dem det året bekreftet et forhold til Uniteds supportere som er uten sidestykke i engelsk fotball.


Den enkle forklaringen på 1995/96-sesongen er at United hadde et mye bedre forsvar enn Liverpool og Newcastle. Det er i grunnen sant, men kontrasten er ikke like ekstrem som man ofte tror. Liverpool slapp inn færre mål enn alle lag unntatt Arsenal, og United var faktisk det mestscorende laget i ligaen.

Da United og Liverpool møttes i FA-cupfinalen, håpet man ikke at den kom til å bli en klassiker, man tok det for gitt. I stedet ble det en slags fotballens nyttårsaften – hypen var i direkte kontrast med antiklimakset som manifesterte seg. Kanskje var det den verste FA-cupfinalen noensinne. Likevel var den ekstremt minneverdig, av to grunner: Cantonas tilbakekomst ble fullendt med et sent vinnermål, og Liverpool som framsto som en parodi på eleganse der de møtte opp i hvite dresser.

«Aldri har et lags rykte blitt så skadet på grunn av et antrekk som det», uttalte Dominic Matteo. Eller rettere sagt, antrekket David James valgte for dem. Han var Armani-modell og ble av John Barnes spurt om han kunne skaffe blå dresser. James kom tilbake med kremhvite og sa det var det Armani hadde. Selv meteorologene fikk delvis skylden. Det faktum at FA-cupfinalen spilles i mai, på et tidspunkt været vanligvis er godt, fikk de ansvarlige hos Armani til å plukke ut noe de trodde ville se bra ut i solen.

Barnes lot saken ligge. Liverpool møtte opp i hvite dresser og solbriller, og så ut «som [bandet] the Four Tops», mente Barnes. «Om du stiller opp sånn, da må du faktisk vinne», uttalte han på BBC-programmet Match of the Nineties noen år senere.

I Liverpool-sirkler er dress-saken noe de ble hengt ut for bare fordi de ikke vant. «Dressene var fæle, men det handler bare om litt uskyldig moro», mente Evans. «Ingen hadde brydd seg om vi hadde vunnet.» I stedet ble de hvite dressene et symbol på Evans’ tid i sjefsstolen. Spillerne hadde faktisk bedt Evans og hans assistent Ronnie Moran om å være kledd på samme måte. De takket nei. «Den var ikke en gang hvit, den var kremfarget, nesten mandel. Om det er noe som irriterer, er det at dressene er mer verdt å huske enn selve finalen. Om vi hadde vunnet…hadde vi vært det best kledde laget til noen gang å vinne cupen», mener James.

Antrekket var ikke tema under BBCs forhåndssending, noe som øker følelsen av at kritikken kom i etterkant. Med det sagt, var dressene et samtaleemne i United-garderoben før kampen. «Vi tenkte: hvem er det de tror de er, der de rusler rundt som om de var John Travolta?», skrev Giggs i sin selvbiografi. Coles første hilsen til kompisene i Liverpool var «hva faen er det dere gutta har på dere?»

Selv Beckham mente noe om dette i sin selvbiografi: «Liverpool-spillerne gikk rundt Wembley som om det var deres egen stue. Noen av dem i joggesko.» Det er usikkert om Beckham var forskrekket som fotballspiller eller som fashionista.

Det beste beskrivelsen kom kanskje fra David Mays rappe tunge, i Andy Mittens bok Glory Glory!: «De kom i dresser fra Armani, og vi i dresser fra [billigkjeden] Burtons.»

For mange beviste det at klær skaper folk, og summerte umodenheten som preget Spice Boys. De ble slaktet i pressen mandagen etter finalen. «John Barnes og Stan Collymore hadde fargede sko. Reservene satt der i kremhvite dresser. Neil Ruddock justerte forsiktig solbrillene sine. Da Liverpool entret Wembley-matta var det nok til å få Bill Shankly og Bob Paisley å bli hvitere enn blek», skrev Ken Jones i The Independent.

Det er synd Roy Keanes interne monolog da han fikk øye på Liverpool-laget ikke er tilgjengelig. Tidligere, under en tur på byen med Lee Sharpe, hadde han truffet flere Liverpool-spillere og en etter en karakterisert dem med det fire bokstaver lange nedsettende ordet som beskriver det kvinnelige kjønnsorganet. Men Keane hadde stor respekt for fotballferdighetene deres, etter å ha jaget skygger i 2-2-kampen på Old Trafford. «Det var et brukbart lag. Spesielt om man lot dem spille pasningsspillet sitt.» Han, er det trygt å anta, syntes ikke de skulle få lov til å spille det pasningsspillet. I flere av kampene Liverpool dominerte United på midtbanen, var Keane ute med skade. Uniteds evne til å både slå Liverpool, og dominere mot dem, er uløselig knyttet til Keanes fremvekst som en av verdens beste defensive midtbanespillere. På Wembley sørget Keane for at Liverpool ikke fikk dominere på den måten de hadde i de foregående fem møtene.

Keane spilte en litt annen rolle enn vanlig. Ferguson vurderte en 3-5-2-formasjon, men under et møte med Schmeichel, forsvarsfireren, Cantona og Keane, ble han frarådet det. Cantona foreslo at Keane skulle ligge rett foran forsvarsfireren i en 4-1-3-1-1-oppstilling. Resultatet var en stor prestasjon. Det har alltid hersket et simplistisk inntrykk av Keane som en bølle. Han var tøff i taklingene, det er sikkert, og han var en real plageånd i denne kampen. Men en minst like store styrke i spillet hans var hans kirurgiske blikk, måten han leste spillet på, og hans evne til å holde konsentrasjonen oppe. For Keane var fotball sjakkboksing, et spill med like mye vekt på hjernen som på musklene.

Cupfinalen var en av Keanes beste kamper, kanskje bare slått av den karrieredefinerende innsatsen mot Juventus tre år senere. Han fikk god hjelp av Beckham og Giggs, som trakk inn i banen når United ikke hadde ballen, og spesielt av intelligensen til hans betrodde løytnant Nicky Butt. Men det handlet først og fremst om Keane. Han hadde nakketak på Fowler, McManaman, Redknapp og Collymore.

«Nøytrale vil se at cupfinalen 1996 var en kjedelig affære», gryntet han i sin første selvbiografi. «Ikke om du var på banen. Det var uhyggelig, ja, og det krevde all konsentrasjon, krevde alt kondisen din tålte. Jobben min var å være anker på midtbanen, å frata Liverpool tid og rom, å bryte opp rytmen deres, å ødelegge all tro de hadde på at de kunne spille oss ut med pasninger. Det er mye mark å dekke på Wembley, men jeg dekket den, fikk satt inn taklinger og gitt beskjed om at ‘dette kommer kommer til kreve hardt arbeid, gutter, jævla hardt arbeid’. Sammen med Nicky Butt, vi vant midtbanekampen. Nicky var en tøff gutt, en ideell partner i en slik operasjon.»

Keanes prestasjon bekreftet for Ferguson at taktikken hans lyktes. «Vi tapte fordi United låste oss inne», sa John Barnes. «Det er et klassisk United-manus når de møter tre sentrale midtbanespillere. Jeg snakket med Alex Ferguson senere om det, og han var bevisst på at Liverpool ofte spilte ut United, selv om United ofte vant.»

Fowler har ment United var overdrevent negative. Kampen viste at han blander defensivt storspill med defensive intensjoner. Faktisk startet United kampen svært godt, og kunne ha ledet 3-0 etter fem minutter, før kampen roet seg og roet seg enda litt til. «Kampen var dårlig, men vi var det beste laget», skrev Giggs i sin bok.

Liverpool var midt i sin beste periode i kampen da United avgjorde den i det 86. minutt med en nydelig scoring. En corner fra Beckham ble bokset ut av James. På vei ut av straffefeltet gikk ballen via innbytter Ian Rush. På kanten av 16-meteren ventet Cantona. For å kunne treffe ballen rent, måtte han bevege seg bakover, og det gjorde han. Et teknisk plettfritt utført spark, og ballen føyk gjennom en hel bataljon av Liverpool-spillere og inn i mål

Selv om finalen kompletterte Cantonas comeback, var det bare én mann Ferguson ville snakke om etter kampen. Roy Keane. Spurt om å rose Cantona, gjorde han det, men endret raskt tema: «Jeg mener Roy Keane var banens beste. Absolutt fantastisk.» Dette var dagen da det profesjonelle kjærlighetsforholdet mellom Keane og Ferguson var på sitt varmeste. Keane gjengjelde omfavnelsen i sin selvbiografi. «Dobbeltmesterskapet i 1995/96 var en stor seier for manageren. Han hadde vunnet noe med ‘unger’.» Etterpåklokt sagt kan man hevde at dette var kampen som førte til at de to lagene gikk i forskjellige retninger. «Hadde vi vunnet finalen, hadde det gitt oss tro på at vi kunne vinne ligaen», mente Redknapp. Dette var kanskje også kampen som symboliserte at United hadde tatt over tronen Liverpool hadde eid. Gullene i 1993 og 1994 kunne ha blitt stående som enkeltsuksesser. Denne seieren viste at United var kommet til toppen for å bli der. Som salt i såret ble seiersmålet ubevisst skapt av Ian Rush, han som hadde scoret så mange FA-cupmål i Liverpools gylne æra, og en av få som var igjen i laget fra den tiden. Hans berøring, som la ballen til rette for Cantona, var hans siste meningsfulle ballkontakt som Liverpool-spiller.


Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent