Josimar

Hit, men ikke lenger?

Ole Gunnar Solskjær kunne juble over CL-plass, men er han rett mann til å ta Manchester United tilbake til toppen av tabellen? Juryen er fortsatt ute.

Tekst: Jonathan Wilson Oversatt av Håvard Melnæs

Etter at Manchester United sikret Champions League-plassen med seier over Leicester i siste serierunde, var Ole Gunnar Solskjær i sjeldent godt humør.

«Jeg tror ikke det var så mange som hadde forutsett dette, de fleste tippet vel oss på sjette- eller sjuendeplass», sa Solskjær og la til:

«Hvis jeg blir kritisert, gjør det meg bare sterkere. Men vær så snill å ikke skryt for mye av meg, da vil jeg bare hvile på laurbærene. Det er slik jeg er laget. Jeg tror på det jeg gjør, og jeg tror på måten jeg gjør ting på. Vi har alle våre egne oppfatninger om det å lede et lag, og jeg gjør det på min måte. Det er den eneste måten jeg kan gjøre det på. Spillerne kjøpte mine tanker og ideer, og fulgte opplegget vårt. Jeg kommer aldri til å si at jeg ikke er rett mann for denne jobben, fordi jeg har denne jobben.»

Til en viss grad hadde han rett. Når man ser tilbake på hvordan Manchester United avsluttet 2018/19-sesongen, med en spillertropp som mildt sagt var ubalansert, hadde svært få tippet at klubben skulle havne på topp fire året etter. Ole Gunnar Solskjær fortjener mye ros for den prestasjonen. Og laget, særlig i den siste delen av sesongen, så til tider ut som et meget godt lag.

Men hvor gode? Har de sett ut som et lag som kan klare å utfordre de to klubbene på toppen, som naturlig nok bør være målsettingen, gitt deres status som Englands rikeste klubb? Sett bort fra hull i spillertroppen og bredden i stallen, mens Mauricio Pochettino fremdeles er ledig på markedet, er spørsmålet egentlig hvorvidt Solskjær er den rette personen til å tette hullet opp til Liverpool og Manchester City.

Tre faser

Solskjærs tid som United-manager kan deles opp i tre perioder. Den første var fra 22. desember 2018 til 9. mars 2019, da Manchester United vant 12 av 14 kamper, og spilte uavgjort i de to siste. I denne perioden vant de 1-0 borte mot Tottenham og spilte 0-0 hjemme mot Liverpool. Solskjær var fremdeles midlertidig ansatt, og hadde den store fordelen at han rett og slett ikke var José Mourinho. Etter måneder med en manager som benyttet enhver anledning til å rakke ned på egne spillerne, var bare det å ha en manager som smilte, og som snakket om klubbens store tradisjoner og som tydelig var stolt og glad for å være der, nok til å sende en bølge av optimisme gjennom spillerstallen. Spillerne følte seg plutselig verdifulle, det var igjen lystbetont å spille fotball. Kontrasten til det å bli ledet ned til minste detalj, vel vitende om at de ville få høre det offentlig av egen manager hvis de ikke spilte opp til forventningene, var stor.

Ole Gunnar Solskjær fikk jobben på permanent basis 28. mars, men allerede før det hadde slitasjen på førsteelleveren vært synlig en stund. Det første tapet kom borte mot Arsenal 10. mars. Dette markerer starten på fase to som varte til 31. januar 2019. Av 34 kamper vant Manchester United 11, spilte uavgjort i ni og tapte 14. Poeng per kamp gikk ned fra 2,71 i hans første fase til 1,24 i hans neste.

Så kom Bruno Fernandes. Det var som et abrakadabra. En spillertropp uten mening og retning ble plutselig til et lag på stell. Fra 1. februar, da Fernandes debuterte i 0-0-kampen mot Wolverhampton, og til sesongslutt, var Manchester United ubeseiret. De vant ni kamper og spilte uavgjort i fem. Poeng per kamp bikket to-tallet, 2,29.

Men Fernandes var ikke hele forklaringen på den positive forvandlingen. Pandemi-pausen passet United godt, nøkkelspillerne fikk tid til å hente seg inn igjen, samtidig som Paul Pogba hadde leget skaden. I en sesong der han lå an til kun å få fem kamper, spilte han tilslutt 13. Under avslutningen på sesongen fikk vi endelig se Pogba og Fernandes samtidig på banen, og duoen viste svært lovende takter.


Paul Pogba

Pogba er en merkelig spiller, han ser ut som en gammeldags engelsk midtbanespiller, og kan minne om Bryan Robson eller Steven Gerrard. Han er teknisk god og scorer mål, slår gode pasninger, men er også fysisk dominant, rask og aggressiv. Som en boks-til-boks spiller i 4-4-2 ville han vært perfekt, sugende taklinger på egen halvdel og involvert i mål på motstanderens halvdel. Men moderne midtbaner er gjerne delt inn i kreative og sittende soner. Pogba har så mange gode egenskaper, men det er også noe uforløst over ham. Han er helt klart bedre med ballen foran seg, og ikke like komfortabel når han mottar den med ryggen til motstanderens mål. Hvis man bruker ham som sittende midtbaneanker, noe Frankrike gjorde i VM i 2018, får man en følelse av at han må begrense seg og at hans offensive egenskaper ikke kommer til sin rett.

Han var på sitt aller beste under Max Allegri i Juventus, hvor han spilte på venstresiden i en treer på midtbanen. Det var en hybridrolle hvor han verken var den viktigste kreative skaperen eller den viktigste defensive ryddegutten, men som gjorde at han klarte å tilpasse sitt eget spill, nesten uavhengig av hvordan motstanderen opererte. Siden Fernandes kom til klubben, har Pogba fått en lignende rolle i United.

Nemanja Matić, en annen spiller som har forbedret seg kraftig, er den sittende midtbanespilleren. Fernandes ligger som regel i en friere rolle litt til høyre, mens Pogba valser opp og ned på venstresiden, og dekker rom. Der Pogba tidligere nesten var den eneste kreative kraften på midtbanen, og derfor relativ enkel å ta ut for motstanderne, deler han nå nærmest på playmaker-rollen med sin portugisiske lagkamerat.

Mason Greenwood har vært en annen åpenbaring. Han er kjapp, teknisk god og selvsikker, og kan skyte hardt og presist med begge bein nesten uten tilløp. Han er kanskje det aller største talentet Manchester United har fått frem siden Ryan Giggs. Når Marcus Rashford har opprettholdt sin gode form og Anthony Martial samtidig har begynt å vise hva han er god for, har Manchester United en rask og flytende angrepsrekke som kan skape trøbbel for alle lag.


Smal stall

Selv om den ubeseirede rekka varte ut sesongen, begynte nye tvil å dukke opp. For å si det som det var: Manchester United spilte ikke bra i noen av sesongens fem siste kamper. Uavgjort mot Southampton og West Ham. De slo Crystal Palace i nitrist forestilling som ble reddet av to briljante mål. De slo et Leicester-lag helt ute av form en i kamp som ble et antiklimaks for dem som hadde sett for seg et forrykende og nervepirrende oppgjør. Og de ble regelrett utspilt av Chelsea i semifinalen i FA-cupen.

Solskjær hadde funnet en formel som fungerte, og gamblet på å spille med den samme elleveren gjennom sesongavslutningen, til tross for tett kampprogram. Mot slutten var det ikke rart at spillerne virket utslitte. Men sett i lys av at han prioriterte Champions League-kvalifisering, og lyktes med det, må man kunne si at gamblingen var vellykket. Samtidig er det en kime til bekymring før neste sesong. Det blir umulig for ham å spille med samme lag i kamp etter kamp gjennom en hel sesong. Stallen må bli sterkere, og betydelige investeringer er planlagt. Men det er fortsatt tvil. En del av managerens oppgave er å sjonglere troppen man har og da Solskjær gjorde forandringer i startoppstillingen i semifinalen mot Chelsea, var resultatet middelmådighet, og det hjalp naturligvis ikke at David De Gea hadde en ussel dag på jobb i buret.

Et større poeng er at resultatene under Solskjærs tid som manager har vært besynderlige. To perioder med god form og poengfangst mellom en lang og nitrist periode med svak uttelling, gjør det svært vanskelig å spå fremtiden. På et tidspunkt i fjor høst hadde Solskjær den laveste seiersprosenten blant alle United-managerne siden Herbert Bamlett, som førte klubben til nedrykk i 1931. Det fantes, og finnes, reelle bekymringer. De forsvinner ikke etter seks måneder med gode resultater.

Bra mot de beste

På sitt beste har Manchester United imponert. Solskjærs største triumf er fremdeles bortekampen mot Paris Saint-Germain i hans første sesong. Etter å ha tapt åpningskampen på Old Trafford 0-2, ledet United 2-1 borte. I begynnelsen av annen omgangen, var presset fra PSG enormt. Solskjær endret formasjonen til 4-5-1, og nærmest drepte kampen den påfølgende halvtimen. Og de siste 10-15 minuttene begynte Manchester United å yppe seg fremover på banen. Et stadig skjørere hjemmelag, som tydelig var preget av nerver og frykten for å feile, gikk i oppløsning. Ja, Manchester United hadde marginene på sin side, men likevel demonstrerte Solskjær evnen til å finne en slags taktisk rytme, en vital egenskap, gjennom de to oppgjørene. Han skjønte hvordan han kunne skape et kampbilde som ga Manchester Uniteds størst mulighet for å overleve: 10 utespillerne som jaget et enslig mål mot en nervøs motstander.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent