Josimar

Reformer og jernhånd

Newcastle-oppkjøpet gikk i vasken i denne omgang. Men regimet har også eierinteresser i Sheffield United. Bli bedre kjent med Saudi-Arabia og landets kronprins Mohammed bin Salman.

Tekst: Charlotte Lysa

En kveld i februar møttes U16-lagene til Atletico Madrid og Sporting Lisboa i finalen i Saudi Leaders Cup, en flunkende ny fotballturnering, i et sportskompleks utenfor Riyadh, hovedstaden i Saudi-Arabia. Noen få tilskuere satt spredt på tribunene og hutret i den isende ørkenkulden – ikke noe som vanligvis assosieres med Saudi Arabia. Det er heller ikke fotball. I alle fall var det ikke det før det ble kjent at Saudi-Arabia, med den innflytelsesrike og etter hvert så beryktede kronprinsen Mohammed bin Salman i spissen, gikk inn for å kjøpe Newcastle United. Fotballturneringen som ble avsluttet denne kvelden, med Atletico Madrid som vinner, ble arrangert av det statlige trenerakademiet Leadership Institute. Turneringen er bare ett av utallige eksempler på hvordan sport og især fotball har blitt et satsningsområde for saudiske myndigheter de senere årene.

Fatwa mot fotball

Fotball er enormt populært i Saudi-Arabia. Når fjorårets Champions League-mestere Al-Hilal spiller hjemmekamp i Riyadh, farges gatene blå. Samtidig sverger mange saudiere troskap til minst én europeisk storklubb, som regel Barcelona eller Real Madrid. Likevel har ikke den saudiske forkjærligheten for fotball vært uten spenninger. Saudi-Arabias tidligere stormufti, Ibn Baz, utstedte i sin tid en fatwa som forbød å se på fotball. Det mangler ikke på historier om kontroverser knyttet til fotball – som under VM i 2014 da lokale myndigheter flere steder fjernet storskjermer, etter sigende i frykt for at det skulle føre til at kvinnelige og mannlige fans ville omgås.

Slike spørsmål om moral i det offentlige rom har vært sentrale i flere av diskusjonene rundt fotball og sport generelt i Saudi-Arabia. Inntil nylig var kino, konserter og annen utøvende kunst ikke tillatt i det offentlige rom. I dette fraværet har fotballstadion vært en av svært få åpne underholdningsarenaer hvor et stort antall menn har kunnet samles.

Kvinner har derimot ikke hatt adgang til fotballstadion før i 2018. Samme året spilte Saudi-Arabia den famøse åpningskampen mot Russland i fotball-VM. 5-0-tapet utløste en stor debatt om nivået på saudisk fotball, og førte til investeringer i den nasjonale ligaen. Da det internasjonale transfervinduet ble lukket høsten 2018 hadde investeringene fra Saudi-Arabia nådd 152 millioner amerikanske dollar, en femdobling fra året før ifølge FIFAs gjennomgang. Når Saudi-Arabia nå tar opp kampen med lillebror og nemesis Qatar om innflytelse på den globale fotballarenaen, som gjennom budet på Newcastle United er det dermed ikke en isolert hendelse. Tvert imot har det tidligere ambivalente forholdet til fotball i stor grad blitt erstattet med en storstilt og omfattende satsning på flere nivåer. På mange måter speiler denne kursendringen den sosiale og politiske utviklingen i Saudi-Arabia for øvrig; en ny, toppstyrt og kompromissløs orden som samtidig bygger på kontinuitet og tradisjon.


Det sorte gull

Den nåværende saudiske staten ble grunnlagt i 1932 av Abdul-Aziz Al Saud, ofte referert til som Ibn Saud, og tronen har siden gått i arv blant hans sønner. Saudi-Arabia er hjem til islams to helligste steder, Mekka og Medina, og kongefamilien har historisk hentet mye legitimitet i religionen. Tilbake i 1744 inngikk Saud-familien en allianse med Muhammed ibn Abd al-Wahhab, som argumenterte for en ortodoks, puritansk tolkning av Islam, i dag ofte omtalt som wahhabismen. Sentralt i den wahhabistiske doktrinen er streng sosial konservatisme og et bokstavtro fokus på detaljer i ritualer og enkeltindividers oppførsel.

Etter statsdannelsen har Gulf-statene, inkludert Saudi-Arabia, gått igjennom en radikal utvikling som nærmest mangler historisk sidestykke. Urbanisering og teknologisk utvikling skjøt særlig fart på 70-tallet etter hvert som inntektene etter funn av store oljereserver strømmet inn. Saudi-Arabia er i dag verdens største eksportør av olje, er hjem til verdens nest største oljereserver og blant de tyve største økonomiene i verden. Landet dekker størsteparten av Den arabiske halvøya, et område som i stor grad består av ørken. Den raske veksten i oljesektoren, kombinert med enorme investeringer i infrastruktur, utdanning og andre velferdstilbud har drastisk omvandlet samfunnet. Tidligere var den nomadiske livsstilen dominerende, nå er Saudi-Arabia et hypermoderne land hvor omtrent 90 prosent av befolkningen bor i byer. Sterk befolkningsvekst har ført til en svært ung befolkning.

I 2016 var omtrent 25 prosent av befolkningen under 15 år, mens bare tre prosent var over 65. Behov for arbeidskraft har bidratt til at over 30 prosent av befolkningen antas å være fremmedarbeidere – mennesker på arbeidsvisum, med alt fra noen måneder til flere generasjoners fartstid i landet.

For utenforstående er det ofte enkelte særtrekk som, med negativt fortegn, definerer Saudi-Arabia: Halshugginger, kjønnssegregering, og mangel på rettigheter for den kvinnelig delen av befolkningen. Vergesystemet som inntil nylig gjorde at voksne kvinner måtte ha tillatelse av en mannlig verge for å få pass eller reise ut av landet, er et eksempel på det siste. At kvinner ikke fikk lov til å kjøre bil før i 2018 sto lenge som det ultimate symbolet på en institusjonalisert kvinneundertrykking, ofte omtalt som middelaldersk, gammeldags eller et produkt fra en annen tid. Men mange av særtrekkene ved saudisk offentlighet – slik som kjønnssegregering – er et resultat av konservative religiøse ideer, blandet med lokale skikker, rask urbanisering, utvikling og økonomisk vekst. De er på mange måter relativt nye fenomener, og resultat av en politisk utvikling påvirket av en rekke faktorer. I 1979, parallelt med at oljeinntektene skjøt i været og ikke lenge etter den iranske revolusjonen, okkuperte religiøse ekstremister den hellige moskeen i Mekka. Hendelsen bidro til at konservative islamister fikk økt innflytelse over styre og stell. Kombinert med stort økonomisk handlingsrom bidro dette til en segregert offentlig sfære, som vokste frem parallelt med kvinners økte tilstedeværelse i byrom og på arbeidsmarkedet. I Riyadh ligger for eksempel verdens største Universitet kun for kvinner, prinsesse Nourah-universitetet, grunnlagt i 1970.

Den sterke prinsen i Riyadh

For den forrige kongen av Saudi-Arabia, kong Abdullah, var det langsom og stødig reform som sto i fokus. Dette skulle endre seg drastisk etter hans død, og særlig etter hans etterfølger og bror kong Salman utnevnte sin sønn Mohammed bin Salman til kronprins i 2017. Den ferske kronprinsen som ofte går under akronymet MBS, var bare 31 år, hadde ledet arbeidet med Saudi-Arabias prestisjefylte utviklingsplan og var kjent som arbeidsnarkoman. Tempoet i endringene økte raskt, og det nye lederskapet ble raskt kjent for sin besluttsomhet – på godt og vondt. I årevis hadde saudiske politikere og diplomater gjentatt det samme: Det saudiske samfunnet var ikke klar for radikal sosial liberalisering, eller politisk for den saks skyld. Endring måtte komme langsomt.

Men MBS representerte en utålmodig generasjon. Saudi-Arabia blir ofte omtalt som et lukket land, men dette er et snevert perspektiv. Ikke bare er Saudi-Arabia hyperglobalisert og en stor destinasjon for muslimske pilegrimer fra hele verden, men flere hundretusener av unge saudiere har tatt høyere utdanning i utlandet, primært USA, takket være et generøst statlig utenlandsstipend. Med andre ord har verden kommet nærmere, og kontrasten til det saudiske samfunnet blitt tydeligere. Samtidig har Saudi-Arabia enorme offentlige utgifter og en svært oljeavhengig økonomi. Å ekskludere halve befolkningen fra store deler av arbeidsmarkedet, og i stedet importere arbeidskraft, er dyrt. Samtidig går staten glipp av store inntekter, når store deler av befolkningen bruker midlene sine utenlands, i mangel på underholdingstilbud hjemme. For kvinner inkluderte det fotballkamper.

Fra og med 2017 kom endringene som perler på en snor: Kvinner fikk kjøre bil, få pass og reise ut av landet uten andres tillatelse, kinoer skulle åpne etter å ha vært forbudt siden 1980-tallet, konserter ble ikke bare lov, men arrangert av myndighetene. I vinter arrangerte det nyetablerte underholdningsdirektoratet «Winter Wonderland», et slags tivoli med vintertema som vekket assosiasjoner til europeiske julemarkeder. Mange mente imidlertid det gikk for langt da MDL Beast-festivalen (uttales Middle Beast) ble arrangert i ørkenen utenfor Riyadh i år, hvor over 100.000 unge kvinner og menn danset side om side til toner fra utenlandske og lokale DJ-er. Festivalen, som både ble omtalt som et rave og som Saudi-Arabias Coachella, var formelt alkoholfritt. Men rykter om alkoholbruk blant VIP-gjester, og bilder av tomflasker, sirkulerte i uker etterpå. Saudi-Arabia tillater fortsatt ikke alkohol innenfor landegrensene, selv om det hviskes at det også her ventes å skje endringer.


Samtidig ble Saudi-Arabia mer autoritært enn noensinne, og det er vanskelig å vite hvor populære de sosialliberale endringene er, utenfor entusiastiske kretser i storbyene. Den sterke besluttsomheten har også sørget for arrestasjoner av figurer langs hele det politiske spekteret – både konservative islamister, men også forkjempere for kvinners rettigheter, slik som den prominente kvinnesaksaktivisten Loujain al-Hathloul. Høsten 2017 ble flere hundre personer, inkludert medlemmer av kongefamilien, arrestert og holdt i det fasjonable Ritz-hotellet i Riyadh under påskudd om korrupsjonsbekjempelse. Ansvarlig var en ny anti-korrupsjonskomité, ledet av MBS selv. Selv om Saudi-Arabia aldri har scoret høyt på ytringsfrihetslister er de siste årenes utvikling dramatisk. Kort tid etter han forlot Saudi-Arabia til fordel for eksil i USA i 2017 skrev journalisten Jamal Khashoggi i Washington Post en kronikk med tittelen: «Saudi Arabia wasn’t always this repressive. Now it’s unbearable». Et drøyt år senere ble han brutalt drept i det saudiske konsulatet i Istanbul. Liket er aldri funnet.

Fotballer og nye biler

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent