Josimar

Howard's Way

Da Leeds ansatte Howard Wilkinson i 1988, var det et bevisst brudd med arven etter Don Revie. Seriegullet i 1991/92 ble likevel som et nachspiel til festen fra 1960- og 70-tallet.

Tekst: Rob Bianchi Oversatt av Lars Johnsen

Howard Wilkinson er ikke den mannen du tror han er. Den eneste nålevende engelske manageren som har vunnet ligapokalen blir ofte beskrevet som pirkete og detaljorientert. Han har alltid vært sulten etter kunnskap, og jobbet som lærer etter å ha trappet ned som spiller i Brighton til semiprofesjonelt nivå. For mange fremstår han som anstrengt. Og hans merkelige uttalelser – som da han mente «Zinedine Zidane kunne ha vært en mester i sumobryting, han kan løpe som krabbe og som en antilope» – har gjort ham til latter i offentligheten. Hans tankefullhet og tendens til å vekte hvert ord, har skapt ytterligere inntrykk av en heller kjedelig person. Spillerne hans, derimot, husker ham som en pragmatiker med med lun humor. Wilkinsons tøffe fysiske krav til spillerne, endring i dietten han påla dem, hans innprenting av detaljer ved dødballsituasjoner og syn på viktigheten av å vinne andreballer, betydde at media så på ham som en elev av langballskolen. Men dette var bare deler av hans personlighet, ikke hele. Han kledde seg som en dandy, med en forkjærlighet for blazere og lyse dresser med matchende slips og silketørkler. Han var belest, han likte god vin, maltwhisky, dyre sigarer og sverget til Mercedes i valg av bil. Da Leeds United ansatte ham som manager i oktober 1988 et par måneder inn i den sjuende strake sesongen på nivå 2, var det et bevisst brudd med fortiden.

Revie-tiden var over

I åtte år hadde klubben vært ledet av noen av klubbens viktigste spillere: Allan Clarke, Eddie Gray og Billy Bremner. Hver av dem hadde, på sin egen måte under økonomiske restriksjoner, forsøkt å gjenskape klubbens storhetstid. Tiden de selv spilte, under Don Revie, var en gyllen 10-årsperiode fra 1964. Klubben ble verdenskjent ved å rykke opp, vinne to ligatitler, vinne Messebycupen (forløperen til UEFA-cupen og Europaligaen. Overs. anm.) to ganger, FA-cupen og ligacupen, og kanskje enda viktigere: 11 andreplasser i hjemlige og internasjonale turneringer. Leeds-styret hadde gamblet på at noen fra klubbens storhetstid kunne skape gull, at en Revie-disippel satt på en eller annen vinnerformel. I 1988, ett år etter at Bremner hadde ført Leeds til semifinalen i FA-cupen og omkamp i playoff-finalen, konkluderte styreformann Leslie Silver at Revie-æraen endelig var over. Drastisk og dyr handling var påkrevd. Ganske upassende hadde daværende administrerende direktør i klubben som på det tidspnktet innehadde 18. plass på nivå 2-tabellen, Bill Fotherby, kontaktet sin kollega i Sheffield Wednesday, på 12. plass i toppdivisjonen. Kanskje enda mer upassende var det at Silver fikk lov til å inngå samtaler med Wednesday-manageren.

Folk skulle etter hvert gå lei av Fortherbys kaksete fremferd, som var et forsøk på å løfte profilen til Leeds. I begynnelsen ble han derimot beundret for å ha selvtillit. Og han etablerte seg som klubbens showmann og sterke forhandlingsperson, en personlighet i sterk kontrast til den reserverte Leslie Silver. «Han kunne selge sand til arabere», har Wilkinson sagt. Viktigere var det at han solgte ideen til Wilkinson om at Leeds var et fremtidsrettet og ambisiøst prosjekt.


Wilkinson hadde ikke vært førstevalget. Fotherby har uttalt at de først kontaktet England-sjef Bobby Robson, og at de hadde «følere» ute for å lokke Howard Kendall, da hovedtrener i Athletic Club i Bilbao. Robson takket nei, men anbefalte Wilkinson og et av styremedlemmene i Leeds satte ut rykter om at Wilkinson var utilfreds i Wednesday på grunn av budsjettrestriksjoner. Han hadde løftet Notts County opp i toppdivisjonen og holdt dem der i to sesonger, før han takket ja til barndommens favorittlag Sheffield Wednesday i 1983. Etter opprykk ved første forsøk, fulgte han i den tredje sesongen opp med 5. plass i serien og en semifinale i FA-cupen. De ramlet ned til 13. og 11. plass i hans to siste, hele sesonger.

Sersjant Wilko

Spillere kan nærmest lukte mangel på ambisjon i en klubb, og de beste er raske med å flytte på seg. Wilkinson var maktesløs i å stoppe det. Han hadde ingen mulighet til å tilby samme lønnsbetingelser som andre klubber. «Wednesday ble kjent som en storbyklubb med en småbymentalitet», har han uttalt. Han var desillusjonert, og det ble en motiverende faktor i å takke ja til en samtale med Leeds. At Wednesday i det hele tatt tillot ham å sette seg ned med Leeds, var ytterligere motiverende.

Fotherby og Silver måtte uansett overbevise ham, og det gjorde de på typisk vis for de to: Fotherby snakket med ham, Silver lyttet til ham.

Så fort Fotherby var ferdig med å presentere salgsargumentene, avtalte Wilkinson å møte Silver på hans malingsfabrikk i Leeds. Der la Wilkinson frem tre modeller for opprykk. I Notts County hadde han ingen penger, men trente laget intenst, og, mente han, hadde vært heldig i at det utløste et lite mirakel. I Wednesday brukte han en mer beskjeden tilnærming, men samtidig kjørte spillerne knallhardt fysisk når det var mulig, spesielt ved å sende dem på terrengløp gjennom Derwent Valley på mandager. Hans effektive spillesystem og -stil etablerte en struktur alle spillerne følte en forpliktelse overfor. Han hadde bevist at han kunne få til noe med forskjellige metoder, påpekte han. Men det er ingen garantier i fotballen, og – kan man anta – at det ikke var noe poeng å gå fra en klubb i den øverste divisjonen til laget fire plasser unna nedrykk fra nivå 2 om han måtte stole på flaksen. Han la frem sin foretrukne modell, en strategi som innebar investering i overgangssummer og lønninger og en 10-årsplan for hvordan Leeds kunne omstruktureres til en klubb som kunne holde seg blant eliten ved å produsere egne spillere som skulle skinne på en ombygget hjemmebane. Silver lyttet, og ga sin støtte til denne metoden. Fotherby fikk jobben med å skaffe mer midler fra sponsorer, blant annet gjennom bedring av VIP-pakker og salg av supporterartikler. Wilkinson skrev under.

Opprykk og opptøyer

Han nærmest ødela hele langtidsprosjektet ved å bare tape to kamper på de 22 første med mannskapet han hadde arvet av Bremner. Umiddelbart kjempet Leeds om en plass i opprykkskvalifiseringen. Å rykke opp med det laget ville ha tilfredsstilt Wilkinsons konkurranseinstinkt, men laget ville ikke ha vært forberedt på møtet med elitedivisjonen. En formsvikt mot slutten av sesongen, sparte Wilkinson for hodebryet et prematurt og utilsiktet opprykk ville ha skapt. I mars betalte han 300 000 pund til Manchester United for 32 år gamle Gordon Strachan og 500 000 pund for Tottenhams raske og stilfulle midtstopper Chris Fairclough. Begge tok et steg ned fordi de ble overbevist av klubbens ambisjoner. «Leeds hadde stått stille, jeg sto stille. Da jeg møtte Bill (Fotherby) og Howard (Wilkinson) tenkte jeg ‘OK, de ønsker jeg skal få til noe her’. Jeg ble gitt et ansvar om å hjelpe klubben opp, jeg fikk rollen som en leder som skulle løfte klubben tilbake til toppdivisjonen. Det var stort, jeg hadde savnet det i noen år. Jeg trodde på dem fordi de også følte ansvar. Leeds var i dårlig forfatning. Det var siste kast med terningen, økonomisk. De ville havne i trøbbel om dette ikke gikk», har Strachan sagt.


Signeringene fortsatte gjennom sommeren i form av den angrepsvillige høyrebacken Mel Sterland, den skotske vingen John Hendrie og engelsk fotballs tegneserieskurk Vinnie Jones fra Wimbledon. Viktigst av alt innførte han gjennom sommeren lagets grunnspill. Og han hadde nå spillerne til å gjennomføre det. Som hans høyre hånd Mick Hannigan summerte det: «I Leeds handlet det om skape kaos, spesielt innenfor 16-meteren. Det var teorien alt bygget på.» Da laget toppet tabellen i januar, hentet de Lee Chapman og Chris Kamara, som begge spilte da Leeds 2. påskedag feide over Sheffield United. På tross av en liten dupp i formen mot slutten av sesongen, sikret Strachans utligning på overtid mot Leicester i den nest siste matchen og Lee Chapmans vinnermål borte mot Bournemouth i den siste kampen opprykket. Den siste kampen ble en kveld med vold og opptøyer utført av tusenvis av billettløse Leeds-supportere som hadde reist til sørkysten for å delta på festen. Mens The Sunday Telegraph slo de 18 voldelige timene i Bournemouth stort opp som nyhetssak, var deres fotballkorrespondent litt mer opptatt av det sportslige. Uten å ta høyde for den knallharde banen og knalltøft opprykkspress, og med utilslørt forakt for klubben og Wilkinson, skrev han: «Leeds vil ikke være velkomne motstandere i 1. divisjon. Både for måten de spiller på og får den pøblete oppførselen til lagets supporter … Verstingene vant.»

Biesvermen på Elland Road

For noen, som kapteinen Gordon Strachan, kunne dette ha vært et tilfelle av «mission accomplished». For ham var opprykket en større glede enn ligagullet laget skulle vinne senere. Som 33-åring var han i bedre form enn på lenge, både fysisk og taktisk.

Leeds første sesong tilbake i toppen var den mest gledelige av alle under Wilkinson. Laget spilte en levende og angrepsvillig fotball, og sto for noen sensasjonelle seire. Sammenlignet med sesongene før og etter, var den fri for stresset som melder seg når man nærmer seg et trofé. Sommeren 1990 oppgraderte de ytterligere ved å bruke én million pund på både Gary McAllister og keeper John Lukic, som kom tilbake etter sju år i Arsenal. Chris Whyte, også fra Arsenal, kom for å være makker til David Fairclough i hjertet av forsvaret. På tross av noen Bambi-på-isen-øyeblikk fra Whyte, var midtforsvaret nå robust.

De «uvelkomne gjestene» Leeds ble nummer fire, og stilnet kritikerne med raske, fremoverrettede pasninger og lynhurtig angrepsspill som kjørte motstanderne i senk de første 15 minuttene på Elland Road, der de gledet sitt høylytte publikum med å angripe med iveren til en biesverm. Supporterne kåret David Batty til årets spiller, men han var bare en fjerdedel av en utrolig velbalansert midtbane med Gary Speed på venstre, Gary McAllister ved siden av ham og Strachan til høyre. Til sammen hadde kvartetten alt som trengs i et tittelvinnende lag: dynamikk, finesse, mot og klokskap. Som 34-åring ble Strachan valgt til årets spiller og ingen snakket om «verstinger», bare om Leeds-kapteinens intelligens, besluttsomhet og håndverk.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent