Josimar

Howard's Way

Da Leeds ansatte Howard Wilkinson i 1988, var det et  bevisst brudd med arven etter Don Revie. Seriegullet i 1991/92 ble likevel som et nachspiel til festen fra 1960- og 70-tallet.

Tekst: Rob Bianchi Oversatt av Lars Johnsen

Howard Wilkinson er ikke den mannen du tror han er. Den eneste nålevende engelske manageren som har vunnet ligapokalen blir ofte beskrevet som pirkete og detaljorientert. Han har alltid vært sulten etter kunnskap, og jobbet som lærer etter å ha trappet ned som spiller i Brighton til semiprofesjonelt nivå. For mange fremstår han som anstrengt. Og hans merkelige uttalelser – som da han mente «Zinedine Zidane kunne ha vært en mester i sumobryting, han kan løpe som krabbe og som en antilope» – har gjort ham til latter i offentligheten. Hans tankefullhet og tendens til å vekte hvert ord, har skapt ytterligere inntrykk av en heller kjedelig person. Spillerne hans, derimot, husker ham som en pragmatiker med med lun humor. Wilkinsons tøffe fysiske krav til spillerne, endring i dietten han påla dem, hans innprenting av detaljer ved dødballsituasjoner og syn på viktigheten av å vinne andreballer, betydde at media så på ham som en elev av langballskolen. Men dette var bare deler av hans personlighet, ikke hele.

Bli Josimar-abonnent HER (kr 699,- for seks fysiske utgaver pr. år og full digital tilgang).
Gi Josimar i julegave HER.

Han kledde seg som en dandy, med en forkjærlighet for blazere og lyse dresser med matchende slips og silketørkler. Han var belest, han likte god vin, maltwhisky, dyre sigarer og sverget til Mercedes i valg av bil. Da Leeds United ansatte ham som manager i oktober 1988 et par måneder inn i den sjuende strake sesongen på nivå 2, var det et bevisst brudd med fortiden.

Revie-tiden var over

I åtte år hadde klubben vært ledet av noen av klubbens viktigste spillere: Allan Clarke, Eddie Gray og Billy Bremner. Hver av dem hadde, på sin egen måte under økonomiske restriksjoner, forsøkt å gjenskape klubbens storhetstid. Tiden de selv spilte, under Don Revie, var en gyllen 10-årsperiode fra 1964. Klubben ble verdenskjent ved å rykke opp, vinne to ligatitler, vinne Messebycupen (forløperen til UEFA-cupen og Europaligaen. Overs. anm.) to ganger, FA-cupen og ligacupen, og kanskje enda viktigere: 11 andreplasser i hjemlige og internasjonale turneringer. Leeds-styret hadde gamblet på at noen fra klubbens storhetstid kunne skape gull, at en Revie-disippel satt på en eller annen vinnerformel. I 1988, ett år etter at Bremner hadde ført Leeds til semifinalen i FA-cupen og omkamp i playoff-finalen, konkluderte styreformann Leslie Silver at Revie-æraen endelig var over. Drastisk og dyr handling var påkrevd. Ganske upassende hadde daværende administrerende direktør i klubben som på det tidspnktet innehadde 18. plass på nivå 2-tabellen, Bill Fotherby, kontaktet sin kollega i Sheffield Wednesday, på 12. plass i toppdivisjonen. Kanskje enda mer upassende var det at Silver fikk lov til å inngå samtaler med Wednesday-manageren.

Folk skulle etter hvert gå lei av Fortherbys kaksete fremferd, som var et forsøk på å løfte profilen til Leeds. I begynnelsen ble han derimot beundret for å ha selvtillit. Og han etablerte seg som klubbens showmann og sterke forhandlingsperson, en personlighet i sterk kontrast til den reserverte Leslie Silver. «Han kunne selge sand til arabere», har Wilkinson sagt. Viktigere var det at han solgte ideen til Wilkinson om at Leeds var et fremtidsrettet og ambisiøst prosjekt.


Wilkinson hadde ikke vært førstevalget. Fotherby har uttalt at de først kontaktet England-sjef Bobby Robson, og at de hadde «følere» ute for å lokke Howard Kendall, da hovedtrener i Athletic Club i Bilbao. Robson takket nei, men anbefalte Wilkinson og et av styremedlemmene i Leeds satte ut rykter om at Wilkinson var utilfreds i Wednesday på grunn av budsjettrestriksjoner. Han hadde løftet Notts County opp i toppdivisjonen og holdt dem der i to sesonger, før han takket ja til barndommens favorittlag Sheffield Wednesday i 1983. Etter opprykk ved første forsøk, fulgte han i den tredje sesongen opp med 5. plass i serien og en semifinale i FA-cupen. De ramlet ned til 13. og 11. plass i hans to siste, hele sesonger.

Sersjant Wilko

Spillere kan nærmest lukte mangel på ambisjon i en klubb, og de beste er raske med å flytte på seg. Wilkinson var maktesløs i å stoppe det. Han hadde ingen mulighet til å tilby samme lønnsbetingelser som andre klubber. «Wednesday ble kjent som en storbyklubb med en småbymentalitet», har han uttalt. Han var desillusjonert, og det ble en motiverende faktor i å takke ja til en samtale med Leeds. At Wednesday i det hele tatt tillot ham å sette seg ned med Leeds, var ytterligere motiverende.

Fotherby og Silver måtte uansett overbevise ham, og det gjorde de på typisk vis for de to: Fotherby snakket med ham, Silver lyttet til ham.

Så fort Fotherby var ferdig med å presentere salgsargumentene, avtalte Wilkinson å møte Silver på hans malingsfabrikk i Leeds. Der la Wilkinson frem tre modeller for opprykk. I Notts County hadde han ingen penger, men trente laget intenst, og, mente han, hadde vært heldig i at det utløste et lite mirakel. I Wednesday brukte han en mer beskjeden tilnærming, men samtidig kjørte spillerne knallhardt fysisk når det var mulig, spesielt ved å sende dem på terrengløp gjennom Derwent Valley på mandager. Hans effektive spillesystem og -stil etablerte en struktur alle spillerne følte en forpliktelse overfor. Han hadde bevist at han kunne få til noe med forskjellige metoder, påpekte han. Men det er ingen garantier i fotballen, og – kan man anta – at det ikke var noe poeng å gå fra en klubb i den øverste divisjonen til laget fire plasser unna nedrykk fra nivå 2 om han måtte stole på flaksen. Han la frem sin foretrukne modell, en strategi som innebar investering i overgangssummer og lønninger og en 10-årsplan for hvordan Leeds kunne omstruktureres til en klubb som kunne holde seg blant eliten ved å produsere egne spillere som skulle skinne på en ombygget hjemmebane. Silver lyttet, og ga sin støtte til denne metoden. Fotherby fikk jobben med å skaffe mer midler fra sponsorer, blant annet gjennom bedring av VIP-pakker og salg av supporterartikler. Wilkinson skrev under.

Opprykk og opptøyer

Han nærmest ødela hele langtidsprosjektet ved å bare tape to kamper på de 22 første med mannskapet han hadde arvet av Bremner. Umiddelbart kjempet Leeds om en plass i opprykkskvalifiseringen. Å rykke opp med det laget ville ha tilfredsstilt Wilkinsons konkurranseinstinkt, men laget ville ikke ha vært forberedt på møtet med elitedivisjonen. En formsvikt mot slutten av sesongen, sparte Wilkinson for hodebryet et prematurt og utilsiktet opprykk ville ha skapt. I mars betalte han 300 000 pund til Manchester United for 32 år gamle Gordon Strachan og 500 000 pund for Tottenhams raske og stilfulle midtstopper Chris Fairclough. Begge tok et steg ned fordi de ble overbevist av klubbens ambisjoner. «Leeds hadde stått stille, jeg sto stille. Da jeg møtte Bill (Fotherby) og Howard (Wilkinson) tenkte jeg ‘OK, de ønsker jeg skal få til noe her’. Jeg ble gitt et ansvar om å hjelpe klubben opp, jeg fikk rollen som en leder som skulle løfte klubben tilbake til toppdivisjonen. Det var stort, jeg hadde savnet det i noen år. Jeg trodde på dem fordi de også følte ansvar. Leeds var i dårlig forfatning. Det var siste kast med terningen, økonomisk. De ville havne i trøbbel om dette ikke gikk», har Strachan sagt.

Lee Chapman satte inn målet som sikret opprykk for Leeds i 1990, borte mot Bournemouth. Men dagen ble preget av hooliganisme.


Signeringene fortsatte gjennom sommeren i form av den angrepsvillige høyrebacken Mel Sterland, den skotske vingen John Hendrie og engelsk fotballs tegneserieskurk Vinnie Jones fra Wimbledon. Viktigst av alt innførte han gjennom sommeren lagets grunnspill. Og han hadde nå spillerne til å gjennomføre det. Som hans høyre hånd Mick Hannigan summerte det: «I Leeds handlet det om skape kaos, spesielt innenfor 16-meteren. Det var teorien alt bygget på.» Da laget toppet tabellen i januar, hentet de Lee Chapman og Chris Kamara, som begge spilte da Leeds 2. påskedag feide over Sheffield United. På tross av en liten dupp i formen mot slutten av sesongen, sikret Strachans utligning på overtid mot Leicester i den nest siste matchen og Lee Chapmans vinnermål borte mot Bournemouth i den siste kampen opprykket. Den siste kampen ble en kveld med vold og opptøyer utført av tusenvis av billettløse Leeds-supportere som hadde reist til sørkysten for å delta på festen. Mens The Sunday Telegraph slo de 18 voldelige timene i Bournemouth stort opp som nyhetssak, var deres fotballkorrespondent litt mer opptatt av det sportslige. Uten å ta høyde for den knallharde banen og knalltøft opprykkspress, og med utilslørt forakt for klubben og Wilkinson, skrev han: «Leeds vil ikke være velkomne motstandere i 1. divisjon. Både for måten de spiller på og får den pøblete oppførselen til lagets supporter … Verstingene vant.»

Biesvermen på Elland Road

For noen, som kapteinen Gordon Strachan, kunne dette ha vært et tilfelle av «mission accomplished». For ham var opprykket en større glede enn ligagullet laget skulle vinne senere. Som 33-åring var han i bedre form enn på lenge, både fysisk og taktisk.

Leeds første sesong tilbake i toppen var den mest gledelige av alle under Wilkinson. Laget spilte en levende og angrepsvillig fotball, og sto for noen sensasjonelle seire. Sammenlignet med sesongene før og etter, var den fri for stresset som melder seg når man nærmer seg et trofé. Sommeren 1990 oppgraderte de ytterligere ved å bruke én million pund på både Gary McAllister og keeper John Lukic, som kom tilbake etter sju år i Arsenal. Chris Whyte, også fra Arsenal, kom for å være makker til David Fairclough i hjertet av forsvaret. På tross av noen Bambi-på-isen-øyeblikk fra Whyte, var midtforsvaret nå robust.

De «uvelkomne gjestene» Leeds ble nummer fire, og stilnet kritikerne med raske, fremoverrettede pasninger og lynhurtig angrepsspill som kjørte motstanderne i senk de første 15 minuttene på Elland Road, der de gledet sitt høylytte publikum med å angripe med iveren til en biesverm. Supporterne kåret David Batty til årets spiller, men han var bare en fjerdedel av en utrolig velbalansert midtbane med Gary Speed på venstre, Gary McAllister ved siden av ham og Strachan til høyre. Til sammen hadde kvartetten alt som trengs i et tittelvinnende lag: dynamikk, finesse, mot og klokskap. Som 34-åring ble Strachan valgt til årets spiller og ingen snakket om «verstinger», bare om Leeds-kapteinens intelligens, besluttsomhet og håndverk.

Wilkinson forsøkte uten hell å hente Peter Beardsley og Dean Saunders mot sluttten av sesongen, men nøyde seg med tvillingene Rod og Ray Wallace, de engelske landslagsspillerne Steve Hodge og Tony Dorigo, og to spillere som hadde vært under ham i Wednesday, Jon Newsome og David Wetherall. Tilsammen kostet de 4,1 millioner pund, men med 20 000 solgte sesongkort og nystiftede Premier League et år unna, utsolgte tribuner og oppblåste medieavtaler på trappene, var en slik sum ikke lenger all verden.

«Sikt mot stjernene»

Ingen utenfor, og få innenfor grensene til West Yorkshire pratet om Leeds sommeren 1991 når de ramset opp gullkandidatene. Selv på styrerommet på Elland Road var ambisjonene edruelige. De siktet seg inn på en av de to plassene som ga spill i Uefa-cupen, altså andre- eller tredjeplass i serien. Overfor offentligheten var Wilkinson kort, nesten komisk: «Vi ønsker å ende, om vi kan, på flere poeng enn i fjor.» Men under sesongoppkjøringen i Japan, der de møtte Botafogo i Tokyo, ba han spillerne «sikte mot stjernene … greier dere 84 poeng i år er det bare uflaks om dere ikke blir mestere». De tapte 1-0 mot det brasilianske laget, men kontrasten mellom den kampen og åpningskampen i 2. divisjon mot Port Vale bare 18 måneder tidligere, gjorde inntrykk på dem. Japan-reisen var en levende illustrasjon over hvor langt de hadde nådd. Under turen demonstrerte også Wilkinson sin analytiske side. De var i Japan bare i noen dager, så de holdt seg til britisk tid. Det betydde trening klokken ett om natten, og avslapping på Hard Rock Café klokken 04:00. Hjemme i Leeds var han like metodisk. Han hengte opp terminlisten på veggen og ga hver kamp en verdi i henhold til forventning av hvor mange poeng de måtte ta. Han så det som en systematisk sti mot ligagull, og etter 10 ubeseirede kamper i starten av 1991/92-sesongen så plansjen på veggen lik ut som den faktiske tabellen.


Utsatt åpning

I tillegg til å benytte sommeren til å forbedre laget, brukte han tid på taktisk omstilling. Motsatt av den vanlige vrangforestillingen, var ikke David Batty alltid defensiv midtbanespiller. Den Leeds-fødte terrieren var et symbol på supporteren som hadde spilt seg inn på laget, den typen hardtarbeidende spiller fansen identifiserer seg med. Han hadde startet under Bremner som kantspiller og under opprykkssesongen hadde hatt en fri rolle, mens Vinnie Jones gjorde opprydningsarbeidet. Hyperaktiv og med svak konsentrasjonsevne, fikk Batty slippe å være med på øvelser som drillet inn lagets oppstilling og bevegelser ved dødballsituasjoner. I den første sesongen tilbake i toppdivisjonen, var Batty partneren til McAllister. Selv om Batty var den aggressive ballvinneren i det tospannet, var det rom for Batty å søke seg fremover, og da var det McAllisters oppgave å trekke ned. Wilkinson ønsket Batty til å endre spillet sitt, å bli det han kalte «angrepssweeper», plassert rett foran forsvarsfireren. «Han var som en støvsuger. Han kunne lukte hvor farene ville oppstå og gå inn i det rommet og plukke opp ballen», har Wilkinson sagt. I begynnelsen hatet Batty disiplinen påkrevd ved å fylle en slik rolle. Han følte seg mentalt, men ikke fysisk, sliten etter kamper. Han fant likevel seg raskt til rette. Det ga bedre flyt i Leeds-lagets angrepsspill. Med Batty sittende, kunne Leeds spille med en diamant på midten, en ortodoks 4-4-2-formasjon eller, med Wallaces fart og dribleferdigheter, 4-3-3 der nysigneringen enten tok plass på høyre eller venstre side i angrepet, med Speed og Strachan trukket inn sammen med McAllister.

Steve Hodge, en målscorende midtbanespiller vant til løp inn i boksen, måtte lære seg å lese hvor flikkene ville lande ettersom pasningene framover ikke ville bli spilt på fot. Hodge ble et verdifullt medlem av troppen, men var aldri lykkelig på Elland Road. Hodge var glad i lønnsutbetalingen i Leeds, men for en med røtter i Nottingham Forests tradisjonelle spillestil, likte han Wilkinson-måten dårlig.

Leeds måtte starte serien på en tirsdag da åpningskampen mot Crystal Palace ble utsatt på grunn av uferdig arbeid på Selhurst Park som var under oppussing. Lørdagen de skulle ha vært i London ble i stedet brukt til en treningskamp mot Aldershot. Første ligakamp var derfor den påfølgende tirsdagen hjemme mot Nottingham, der Gary McAllister med en volley satte ballen forbi Mark Crossley i Forest-målet. Sheffield Wednesday-keeper Chris Woods måtte ty til fem klasseredninger i Leeds’ neste kamp, før innbytter Steve Hodge snek seg inn på bakre stolpe og sikret ett poeng. I tredje kamp ble Southampton slått 4-0, takket være to spektakulære Gary Speed-mål og to Strachan-straffer. Da ble potensialet i Leeds-laget anerkjent. Ian Branfoot, Southamptons upopulære manager, ble den første til å uttale at Leeds var Englands beste lag og sesongens sannsynlige seriemester. Tre dager senere møtte de opp på Old Trafford. Hjemmelaget, som ikke hadde vunnet ligaen på 25 år, hadde forsterket seg gjennom sommeren med Paul Parker og Peter Schmeichel etter å ha endt fem poeng bak Leeds sesongen før. Det var en feilbedømming av sistnevnte som ga Lee Chapman muligheten til å styre et Gary Speed-innlegg i mål med hodet etter sju minutter. Det var det første målet Schmeichel slapp inn i England, og etter kampen dro Ferguson en underholdende, men fullstendig idiotisk, unnskyldning som handlet om forskjellen på luftstrømmen i England og Danmark for å forklare danskens opptreden. Leeds beholdt ledelsen til det 78. minutt da Bryan Robson satte inn en retur etter en John Lukic-redning.

Atmosfæren på stadion matchet ifølge Wilkinson temperaturen denne glohete dagen. «Da det sto på, var det Batty som var den som ikke viste tegn til nervøsitet. Han er iskald selv i de største kampene. Han var overalt – han taklet, headet, slo pasninger og dikterte tempoet i kampen. Det var som om Bryan Robson av ren viljestyrke dro med seg resten av laget sitt. Han satte inn utligningen, men Batty hadde tatt for seg – og det gjorde også resten av laget», har Wilkinson skrevet om kampen.

Første tabelltopp siden 1974

Da Arsenal, de regjerende mesterne, fortsatt ledet 2-0 med bare 25 minutter igjen å spille, tydet det på at det fortsatt var en glippe mellom potensial og prestasjon for Leeds. George Grahams lag spilte som det laget som hadde vunnet to ligagull på tre sesonger, og som skulle vinne cuptitler i 1993 og 1994. Et lag bygget på et robust forsvar og ferdighetene til David Rocastle, Paul Merson og Anders Limpar fremover. Leeds hadde ikke spilt godt de første 75 minuttene, men Arsenal stoppet å jage mål og la seg dypere. Strachan reduserte med en panenka-straffe, før Chapman utlignet rett før slutt. Med ryggen mot veggen, husket Leeds-spillerne Wilkinsons mantra: få det til å regne innlegg inn i boksen, så mye at forsvaret, selv Arsenals formidable forsvar, ville bryte sammen.

To av sommerens signeringer hadde betalt seg umiddelbart. Dorigos stilige akselerasjon fra venstreback matchet den galopperende Mel Sterland på høyre. Det var noe motstandere slet med å forsvare seg mot. Hurtigheten til både Dorigo og Rod Wallace ble spesielt avgjørende i bortekamper, og ga mulighetene til lynraske kontringer. Lagets ro, både da de slo Chelsea og Liverpool 1-0, var tegn på at Leeds-evolusjonen ikke bare handlet om fart.

Etter ti kamper uten tap kom det første, i den utsatte kampen mot Crystal Palace der Mark Bright avgjorde med en heading i kampens siste minutt. Men de slo tilbake med 22 poeng av de neste 24 mulige. Mot slutten av oktober slo de Oldham 1-0. Ettersom Manchester United gikk på sesongens første tap, mot Sheffield Wednesday på Hillsborough, etter to uavgjorte på rad, mot Liverpool og Arsenal, betydde det at Leeds lå øverst på tabellen for første gang siden 1974.

Tre ganger Manchester United

De spilte sin første TV-sendte kamp mot Aston Villa i november og vant 4-1. Wilkinson vekslet mellom 5-3-2 og 4-4-2 for å nøytralisere Villas Tony Daley og Dwight Yorke. Alle Leeds-målene kom etter innlegg og denne ettermiddagen var en perfekt illustrasjon på Leeds-stilen – «kaos i boksen» skapt av smarte dødballinnlegg og -bevegelser, og bruk av lange oppspill som ble flikket videre og som åpnet rom mellom forsvarsspillerne. Og Strachan fikk dominere. De var enda bedre i sin neste TV-opptreden, da Sheffield Wednesday ble slått 6-1. Denne gangen uten Batty og Strachan som begge var ute med skade. Urettferdigheten de følte etter at Wednesday fikk tildelt en billig straffe fungerte som bensin for Leeds-maskineriet. De overkjørte laget som til slutt skulle bli nummer tre i serien, de terroriserte dem på høyre- og venstrekanten og bombarderte dem med innlegg og skudd.

Men før det hadde Manchester United utnyttet muligheten til å ta tilbake serieledelsen da Leeds spilte fire uavgjorte kamper på rad i desember. Rett før nyttår ventet tre kamper mot nettopp Manchester United, kamper som ble beskrevet som sesongdefinerende for Leeds. Det startet med poengdeling i ligakampen, der Mel Sterland utlignet på straffe 11 minutter før slutt, et resultat som betydde at Manchester United beholdt ligaledelsen med to poeng og det med to færre spilte kamper. Så ventet kamper i begge cupene, først ligacupen der Manchester United slo kraftig tilbake etter å ha blitt ydmyket i ligaen av QPR 1. nyttårsdag. FA-cupoppgjøret var mye bedre fra Leeds’ side, men Strachan slet med skader og gikk glipp av kampen laget hans tapte 1-0. Lee Chapman, etter forsøk på å styre en heading på mål ved bakre stolpe, falt forkjært og brakk håndleddet. Dette var bare noen dager etter hat-tricket på Hillsborough, men nå lå han på bakken med store smerter og et håndledd som var brukket to steder, Hånden så deformert ut at han var sikker på at fysioterapeuten vil rive hånden av om han forsøke å rette den opp. De virket som dreiepunktet i angrepet ville være ute av spill i flere måneder.


Cantona kommer

Først improviserte Wilkinson med å bruke Gary Speed som spiss et par kamper, så benyttet han muligheten til å hente Éric Cantona, den 25 år gamle franske landslagsangriperen, på lån fra Nîmes. Cantona hadde annonsert at han skulle legge opp etter at det franske forbundet hadde innkalt ham til høring for å ilegge ham hans åttende disiplinærstraff på fem år. Landslagssjef Michel Platini overtalte ham til å prøve seg i England, og han dro på prøvespill til Sheffield Wednesday. Da Wilkinsons gamle arbeidsgiver nølte med å signere franskmannen, tilbydde Leeds-manageren kontrakt på Elland Road.

Mystikken rundt Cantona handler om at det han representerte er viktigere enn det han gjorde på banen. I Manchester United er han sett på som en guddommelig figur med en heksedoktors evner, en som leget klubbens sår. Og det er på et vis riktig, han var en transformativ signering som hadde ferdighetene og selvtilliten til å roe nevrosen etter to og et halvt tiår uten en ligatittel. Leeds-laget som tok gull var satt sammen av hardkokte og drevne proffer, og Cantona var en utsmykning, der målene, karismaen og det smittende smilet – som en mann som hadde vært gjennom djevelutdrivelse – var de viktigste bidragene. Da han forlot klubben til fordel for Manchester United, ble han omtalt som Judas. I 28 år har Leeds-fansen elsket å hate ham, men de hadde elsket enda mer å få elske ham litt lenger.

Cantona hadde ikke spilt fotball på to måneder da han debuterte som innbytter i februar da Leeds tapte sin andre kamp for sesongen, 2-0 mot Oldham i bitende kald vind. Etter å ha startet i uavgjortkampen mot Everton, var han igjen på benken da Chapman var tilbake etter seks ukers avbrekk med armen i gips for å lede angrepet mot Luton. Begge scoret, og Chapman spilte alle de resterende kampene, selv om håndleddet ikke var helt leget. Den seieren var svært viktig ettersom Manchester United hadde spilt sine to hengekamper og nå bare ledet med to poeng. Strachan misset straffe i 0-0-kampen mot Aston Villa, der Leeds ville ha gjeninntatt tabelltoppen med seier. I mars var Mel Sterland, som før hver kamp hadde fått kortisonsprøyter for å spille gjennom smertene fra en ankelskade, ferdigspilt for sesongen. Han skulle bare trekke på seg Leeds-drakten tre ganger til før karrieren var over. Speed ble flyttet ned på høyreback, deretter bekledde midtstopperen Jon Newsome den plassen da Ray Wilkins-ledede QPR gjorde med Leeds som de hadde gjort med Manchester United i januar og vant 4-1.


Strachans smerter

Tre uker senere, etter å ha skrapt sammen to poeng på to kamper mot Arsenal og West Ham, gikk de på et nytt stortap da Manchester City vant 4-0 på Maine Road. «Vi føler oss ikke suicidale. Det handler om å møte på jobb på mandag og sikre at en feil ikke fører til nye feil», sa Wilkinson. På det tidspunktet lå de ett poeng bak Manchester United, men de røde hadde én kamp til gode. Emlyn Hughes, den tidligere Liverpool-kapteinen brukte muligheten til å trekke opp den gamle «dirty Leeds»-stereotypien i en aviskommentar, der han blandet gammel historie og syrlig forakt for å forklare hvorfor han ønsket Leeds «revet i fillebiter». Don Revie som døde tre år tidligere gjenoppsto for å få ryktet sitt tråkket på en gang til.

At Leeds ville «feige ut» eller bryte sammen av trykket var et dominerende tema i avisanalysene. Men kampene mot Manchester United viste seg å bli avgjørende ettersom avansement lesset opp Manchester Uniteds kampprogram med fem ekstra kamper, i tillegg til fire i Cupvinnercupen. Wilkinson kalte inn til møte mandag morgen. Steve Hodge, en av managerens kritikere, husker det som et «churchilliansk øyeblikk»: «Han leverte en tale der han spurte om hvordan vi hadde følt det om våre fedre, mødre, døtre og brødre deltok i løp, og etter fire femdeler av løpet kastet inn håndkleet. Vi måtte slåss helt til siste slutt.»

Wilkinson har senere skrevet: «Vi hadde fem kamper igjen. Målet var å vinne fire av fem og ta ett poeng mot Liverpool. Om vi kan sørge for at Manchester Uniteds [nest siste seriekamp] mot Liverpool er viktig, kan jeg ikke se at de sikrer seg et resultatet de vil ha den ettermiddagen.»

Wilkinson returnerte til sine kjerneprinsipper med laguttaket. Cantona fikk beskjed om å være klar til å innta en jokerrrolle fra benken, en rolle han tok da han kom inn og trikset seg gjennom Chelsea-forsvaret i en Leeds-seier som sendte laget tilbake på riktig spor. På motsatt side av Pennines-fjellene greide Manchester United bare å sikre seg ett poeng i byderbyet mot City og mot Luton. Leeds-managerens var klassisk forsiktig når det gjaldt å møte Liverpool på Anfield, noe som betydde en litt mer defensiv tilnærming til kampen. Strachan, som slet med en vond rygg, ble ofret. Etter kampen var Wilkinson fornøyd med ett poeng, men John Lukic måtte utover i kampen gjøre så mange kvalifiserte redninger at hjertet må ha krøpet langt opp i halsen på Leeds-sjefen. Han var en realist, og mente tittelkampen ikke ennå var på det stadiet der man måtte gjøre noen desperate valg i håp om å oppnå ønsket resultat. Han hadde rett ettersom Manchester United tapte den ene av sine to hengekamper, mot Nottingham Forest, noen få dager før Leeds slo Coventry i påsken. Med store smerter, hadde Strachan jobbet utrettelig helt til kampen mot Coventry i realiteten var avgjort og han kunne byttes ut i visshet om at Leeds igjen tronet øverst. To dager etter tapte Manchester United mot West Ham. Leeds tittelsjanser var nå helt i deres egne hender, de lå ett poeng foran med to kamper igjen hver.

Gullet

Leeds’ korte reise til Sheffield i sesongens nest siste runde, ble flyttet frem til lunsj så ITV både kunne vise både Leeds-kampen og Manchester Uniteds besøk på Anfield senere denne søndagen. Med kampstart før pubene åpnet, hadde ikke fansen mulighet til å roe nervene med noen pints, og det var et under at supporterne overlevde den stressende og kaotiske kampen, som endte med 3-2 til Leeds. Da Sheffield Uniteds Brian Gayle satte ballen i eget mål og sørget for 3-2 til Leeds, var det et forvarsel om at dette skulle bli den beste dagen i livet til mange Leeds-supporterne. Senere på ettermiddagen vant Liverpool mot Manchester United. Howard Wilkinson kunne spise sin sene lunsj i visshet om at Leeds var ligamestere, og hentet fram en partyhatt og champagne for å posere for fotografene. Wilkinson hadde bevisst unngått å følge Manchester United-kampen ettersom hendelsene var utenfor hans kontroll. Men Batty, McAllister og Cantona hadde samlet seg hjemme hos Lee Chapman der ITV var på plass for å vise deres reaksjoner til nasjonens TV-publikum. Manchester United-manager Alex Ferguson fremførte en halvhjertet hyllest til Wilkinson og fremsto som en heller dårlig taper. McAllister var uvitende om at Ferguson fortsatt ikke hadde tatt ut ørepluggen i øret, og Ferguson kunne derfor høre midtbanespilleres fargerike kritikk av måten Ferguson hadde taklet tapet på. Fergusons ord ga liv til myten om at Manchester United hadde tapt gullet, snarere er enn at Leeds var verdige vinnere.

Seier mot Norwich, etter fire dager med festing, i den siste kampen sørget for at seiersmarginen ble fire poeng. Og Leeds kunne også vise til flere seire, flere scorede mål og færre tap enn laget fra Old Trafford. Siden 29. desember hadde Leeds sikret seg 36 poeng fra 19 kamper, og Manchester United 30 poeng fra 21 kamper.


Den bitre tonen til Ferguson, og til noen av journalistene som anså en potensiell Manchester United-tittel etter 25 år med gulltørke som en bedre historie, tok likevel ikke glansen fra Leeds’ triumf. Byens sentrum var stappfullt søndagen etter den siste kampen. 250 000 mennesker hadde møtt opp for å se paraden, en større mengde enn det som tok til gaten for å feire seire under Revie. Wilkinsons mot og strukturelle grep, samt gode spillerkjøp finansiert av Bill Fotherby og Leslie Silver, hadde gjort alt dette mulig. De var tre år inn i 10-årsplanen og Leeds hadde vunnet sitt første seriegull på 18 år. Wilkinsons beskjedenhet var ikke å se denne dagen, der han feiret med fansen. Han lo og smilte sammen med spillerne da Cantona stjal showet. «Hvorfor elsker jeg dere? Jeg vet ikke. Men jeg elsker dere?», sa Cantona gjennom mikrofonen.

Det var ingen hjerter igjen i Leeds han kunne smelte denne maidagen. Fem måneder senere var han borte. Leeds’ smykke skulle bli Manchester Uniteds talisman.

I 1992/93 endte Leeds på 17. plass, de vant ikke en eneste bortekamp. «Vi kan ikke løpe fra det faktum at vi ikke bar mestertittelen med heder», har David Batty skrevet.

Det er ikke et hvert vinnerlags skjebne å bli et dynasti, og det er uansett noe Leeds har vært. Dette gullet var et uforglemmelig ekstranummer etter Revie-årene, en kulminasjon av tre års fremskritt så fenomal at selv Wilkinson, en mann ikke kjent for å smøre på med store ord, likte å kalle det et «mirakel».

At etterfølgende år ikke ble like gode, rokker ikke ved det.