Josimar

Messias og massene

Hvordan er livet til Maradona i september 2020? Vi reiste til La Plata, en times kjøretur sørøst for Buenos Aires hvor han er manager for klubben Gimnasia y Esgrima de La Plata, for å sjekke

Tekst: Máximo Randrup Oversatt av Pål Ødegård

«Jeg er stolt av å være ærlig mot mine egne tanker og meninger, mine gode og dårlige egenskaper.»

Dette skrev Diego Armando Maradona i sin selvbiografi. Erklæringen er nå tjue år gammel, men fortsatt like sann. Den gangen var han på nippet til å fylle førti. 30. oktober 2020 runder han seksti. Men tiårene har ikke forandret på essensen; hans styrker og svakheter er som de var den gang.

Livsutviklingen bremset ham fysisk, men vesenet forblir det samme. Maradonas status som nasjonens store idol er intakt, slik som hans gode og dårlige egenskaper. Maradona er stjernen som lyser opp alt rundt seg, selv med sine defekter. I boka Espejos – Una Historia Casi Universal beskrev den uruguayanske forfatteren Eduardo Gaelano Diego som «en skitten gud, en synder, den mest menneskelige av dem alle». Galeano argumenterte også for hvorfor det alltid vil være slik. «Han vil aldri kunne vende tilbake til å bli det vanlige, anonyme mennesket han en gang var. Berømtheten, som reddet ham fra fattigdom og nød, tok ham også til fange.»

Maradona er og blir uperfekt. Dette påvirker også hans forhold til Gimnasia, den argentinske klubben han er trener for i øyeblikket. Det er en klubb med en beskjeden historie, begrensede ressurser og ambisjoner, og som derfor aldri vil felle dom over treneren sin. Heller stikk motsatt. Klubben forguder ham. Og skulle det gå galt, ja, så vil den tilgi Diego.


Den argentinske klubbfotballen har i rundt hundre år vært dominert av «de fem store»: Boca Juniors, River Plate, Independiente, Racing Club og San Lorenzo. Selv om Gimnasia ikke er en av disse, er den blant de mest tradisjonsrike. Faktisk er Gimnasia den eldste klubben som fortsatt befinner seg i Primera División, den øverste divisjonen i ligasystemet. Klubben ble stiftet så tidlig som i 1887. På hele det søramerikanske kontinentet finnes det nå bare to klubber som er eldre, men disse spiller langt unna den øverste divisjonen i dag. Derfor liker Gimnasia å kalle seg El Decano de América – en tittel som er vrien å oversette, men som betyr noe slikt som søramerikansk fotballs stamfar. Den kalles også El Lobo – Ulven, og er en av de to store klubbene i den store Buenos Aires-forstaden La Plata. Gimnasia har to offisielle titler (Primera División i 1929 og Copa Argentina i 1993). Draktene er hvite med en blå horisontal stripe, stadion har kapasitet til 24 500 tilskuere, og så sent som i 2018 tapte klubben finalen i Copa Argentina.

Fake news, real deal

Den uventede pakten mellom Gimnasia og Maradona startet med en falsk nyhet. 28. august i 2019, mens den forrige treneren fortsatt var ansatt, gikk 18-åringen Felipe Miceli ut på Twitter. Han utga seg for å være den velkjente journalisten Juan Pablo Varsky, og publiserte følgende melding: «Det skjer! Erstatteren til Hernán Darío Ortiz er ingen ringere enn Diego Armando Maradona. Gode nyheter for ulven.» Meldingen ble umiddelbart viral, og flere medier gjenga meldingen som en sannhet.

– Det var bare for moro skyld, noe jeg og vennene mine kunne le av. Det var bare på kødd, og så hendte det til slutt!, forteller Miceli til Josimar.

Før påfunnet til tenåringen hadde ingen engang tenkt tanken. Ingen. Men etter publiseringen på Twitter ble Gimnasia nedringt av pressen. Det falske ryktet hadde satt i gang en bølge som vokste raskt. Etter noen dager i dette kaoset bestemte direktørene i Gimnasia seg for å oppsøke Maradona. De visste at bare dette var vanskelig, og enkelte av dem følte fortsatt at de gjorde seg til narr. Men de måtte prøve!

Hvorfor? Klubbpresident Gabriel Pellegrino forklarer motivet for Josimar: – Vi var i en veldig vanskelig periode, og da snakker jeg ikke bare om laget. Hele institusjonen var i stampe emosjonelt. Derfor tenkte vi at et idol som Maradona kunne hjelpe oss med å løfte selvtilliten. Så målet var at han ga oss et løft, ved sitt blotte nærvær. Han oppfylte dette i mente. Han revolusjonerte klubben. Vi gikk fra å være en klubb alle slo, et lag som tapte uke etter uke, til å bli en snakkis i hele verden. Han var akkurat hva vi trengte. Mer enn en god trener trengte vi noen som kunne gi troen tilbake i hele klubben.

Lucas Licht, kaptein og lederfigur på førstelaget, er ikke uenig med presidenten.

– Før Maradona ankom hadde vi svake resultater, og ingen hadde troen på at vi kunne snu situasjonen. Da navnet hans kom opp, gikk jeg til styret og sa at for oss spillerne var han den rette til å gi oss troen tilbake. For ett år siden trodde ingen det var mulig, og jeg fikk rett i at hans ankomst gjorde en stor forskjell for moralen i klubben, sier den tidligere Getafe-spilleren til Josimar.


Han har et poeng. Gimnasia ble reddet fra et potensielt nedrykk da det argentinske fotballforbundet avsluttet sesongen før den var ferdigspilt. Coronaviruset sørget for at ingen lag rykket ned, men laget hadde forbedret seg kraftig på banen. De hadde matematiske muligheter til å redde plassen, selv om de lå sist på tabellen.

– Selv om vi hadde en nesten umulig oppgave, slåss vi som helter, og redningen var helt klart mulig, legger Licht til.

Dette tente håpet ble skapt av Maradona. Det er fånyttes å påstå noe annet. Før han ble ansatt var laget resignert. Det var også en vinn-vinn situasjon for Diego selv. For ham representerte det en mulighet til å vende hjem til Argentina, ti år etter at han sluttet i jobben som landslagssjef for Albiceleste, Argentinas landslag. Idolet savnet ovasjonene fra sine egne, og dette nye eventyret var nøkkelen til å oppfylle ønsket hans: Å nok en gang bli hyllet i hjemlandet.

– For oss handlet det om å få troen tilbake, og for Maradona om å igjen få trene et lag i hjemlandet, forteller klubbpresidenten.

Lagkaptein Licht stemmer i: – For oss var det en skikkelig vitamininnsprøytning, og for Diego en sjanse til å bli skikkelig verdsatt igjen, sier han.

Pedro Troglio, Diegos lagkamerat på det argentinske landslaget som kom seg til finalen i VM i 1990, er en legende i Gimnasia både som spiller og trener. Han brakte laget opp fra Primera B i 2013, og hans trøye nummer 21 er fredet i klubben. Troglio mener symbiosen mellom Maradona og Gimnasia kan sammenlignes med oppholdet i Napoli.

– Gimnasia, som var i krise, fikk tilbake gnisten med Diego ved roret. Kjærligheten fra fansen er ubetinget, som i Napoli. De er lidenskapelige og kjærlige, selv når laget ikke har dagen.

Maradona-effekten

Konsekvensene av Maradonas tilstedeværelse skulle også bringe den relativt lille og ukjente klubben tilbake i søkelyset, og ikke bare i La Plata. Den skulle også sprenge seg utenfor landets grenser. I hver krik og krok rundt om i verden havnet navnet Gimnasia i artikler og overskrifter. Der Diego drar, følger mediesirkuset etter. Hans liv og leven har alltid skapt oppmerksomhet, og dette tilfellet er ikke noe unntak. Plutselig var verdenspressen opptatt av hva som skjedde i denne forstaden til Argentinas hovedstad.

Også i resten av Argentina føltes det som en revolusjon. Ligamesterskapet ble forvandlet til en Maradona-hyllest. I hver bortekamp Gimnasia spilte kom laget til stadion hvor hjemmefansen viste frem digre bannere mens de sang uten stans til ære for landets store idol. Pressen rapporterte hver eneste perifere hendelse hvor det gikk an å nevne Diego Armando Maradona. Gimnasia har aldri opplevd maken til oppmerksomhet i hele sin 133 år lange historie.

Og om resten av landet sto på hodet, hvordan ble byen La Plata og dens snaut 900 000 innbyggere påvirket? Det foregikk i to etapper. Den første var, ikke helt uventet, preget av en enorm oppmerksomhet og eufori blant fansen. Fra en dag til den neste ble billettkontoret og supportersjappa på stadion nedrent. I to uker ble stadion registrert som plassen med den største folkeansamlingen i hele regionen. Etter dette ble den andre perioden innledet, og pågår fortsatt. Intensiteten fra de første to ukene dabbet av, men La Plata vendte så absolutt ikke tilbake til normalen. Maradona var midtpunktet i de fleste samtaler. På arbeidsplassen, på gaten, i barene, i hjemmene.

Ikke bare de sentrale aktørene endret seg. Selve byen gjorde det også. Store grafittikunstverk begynte å dukke opp i gatene, tatoveringer ble svidd inn i overarmer og hjemmesnekrede supportereffekter ble synlig overalt. Mer enn noen andre er det vanlige folk på gaten som opprettholder romansen ved å forevige følelsene på murveggene.

Pengemaskinen Maradona

Hva med selve klubben? Den opplevde også en vaskeekte revolusjon! Seks tusen nye betalende medlemmer på én uke (totalantallet er på 34 500). Fem tusen originale klubbtrøyer med Maradona på ryggen ble solgt i løpet av de ti første dagene. Antall tilskuere på hjemmekampene økte fra rundt 18 000 til 24 500. Altså fullsatt. I løpet av et åndedrag ble de gjenværende plassene solgt som sesongkort, selv om det gjensto relativt få kamper av sesongen. Tilskuerne, de såkalte hinchas, var vant til å gå inn på selve stadion rett før avspark. Nå kom de senest en time før ballen ble plassert på midtstreken av den svartkledde. Ikke bare for å sikre seg gode plasser (faste seter er et relativt begrep i argentinsk fotball, ja, seter også faktisk, for ingen sitter under de nitti minuttene). Men også for å få med seg hver minste bevegelse treneren foretok seg nede ved sidelinjen. El Lobo gikk fra å være Argentinas nittende mest sette lag til å rykke opp på femteplass.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent