Josimar

Geniet fra slummen

Tre generasjoner i et lite skur uten vann og strøm. Utsiktene så dystre ut for familien Maradona. Så fikk treåringen en fotball i gave.

Tekst: Lars Johnsen

For et menneske som skulle bli dyrket som en gud for sine prestasjoner som fotballspiller, var det selvsagt at Diego Armando Maradona skulle bli født på en søndag, ukedagen argentinere setter av til både gudsdyrkelse og fotball. 30. oktober 1960, på et sykehus oppkalt etter Eva Perón i Buenos Aires-forstaden Lanús, kom lille Diego til verden. Etter å ha født fire døtre, fikk Dalma Salvadora Franco sin første av totalt tre sønner.

Moren skal ha skreket «goooool» da han kom. Gutten, oppkalt etter sin far Diego «Chitoro» Maradona, skulle bli mammas favoritt.

Blandet opphav

Dalma Salvadora, «Doña Tota» som hun ble kalt, og Diego senior hadde vokst opp bare noen hundre meter fra hverandre ved bredden av Corriente-elven i den lille byen Esquina nordøst i Argentina, nær grensen mot Paraguay. Hun var etterkommer av italienske innvandrere. Over to millioner italienere reiste over Atlanterhavet for å skape et bedre liv i Argentina i perioden 1870-1920, hvor en liten andel bosatte seg i det nordøstlige hjørnet, som hovedsakelig var bebodd av guarani-folket. Det var et før-industrielt område bebodd av fiskere og jegere, som knapt hadde utviklet seg siden den spanske kolonitiden.

Diego seniors opphav var hovedsakelig fra urbefolkningen. I en region slepphendt med folkeregistrering, der mange var analfabeter, er det vanskelig å spore Maradona-slekten mer enn et par ledd bakover. Et komplett bilde av Maradona-familiens bakgrunn finnes derfor ikke, men den skal ha røtter i Italia, Spania, Kroatia og det før-koloniale Sør-Amerika. Selv navnet Maradona er et mysterium. Navnet er ikke gjengs i Spania eller Italia, og virker verken å være en levning fra spanske kolonister eller italienske innvandrere. Det er heller sannsynlig at Maradona-navnet er en bastardisert versjon av et ord ytret av lutfattige innvandrere fra Galicia i nordvest-Spania på deres dialekt, et tungemål mer portugisisk enn spansk: «Mar A Dona» – «Jomfruens sjø».

Fra provinsen til storbyen

I 1945 ble Juan Perón valgt til president, og han lovet «et nytt Argentina». Peronismen lar seg vanskelig plassere i en tradisjonell, europeisk høyre-venstre-akse. Definitivt populistisk i uttrykk så vel som i politiske beslutninger, var han inspirert av Mussolini og den italienske fascismen, men også av sosialdemokratiske og sosialistiske ideer. Han lovet å løfte arbeiderklassen ut av fattigdom. Under Perón skulle Buenos Aires ikke lenger bare være en by av land- og fabrikkeiere, men også et hjem for los descamisados – «de skjorteløse», en betegnelse som først ble brukt nedsettende av den argentinske eliten om Perons tilhengere, som et uttrykk for forakt. Senere begynte Peron selv å bruke begrepet om sine folk, for å uttrykke stolthet over den bakgrunnen man hadde. Peróns elskerinne og senere kone, Eva, et «uekte» barn fra fattige provinsielle kår, ble beviset på at sosial mobilitet var mulig i det nye Argentina.

Maradona-familien, i likhet med mange tusener av andre fattige fra landsbygda, pakket det lille de eide og flyttet til storbyen. Tota, også en fattig provinskvinne født utenfor ekteskap, reiste først, i 1950. Diego senior fulgte to år etterpå. Omtrent samtidig som Maradona-familien var samlet i hovedstaden og kunne se frem mot et nytt liv, ble Perón kastet. Tiden for sosial utjevning og vekst for samfunnets lavest rangerte var over. Maradona-familiens harde, men enkle før-industrielle tilværelse ble byttet ut mot en enda hardere industriell tilværelse i slummen i utkanten av millionbyen.

Reddet fra kloakken

Villa Fiorito er en liten by sør i storbyregionen Buenos Aires. Store deler av Villa Fiorito er slumområde, og den hadde rykte på seg for å være et av Buenos Aires-regionens farligste. Politiet, av frykt for å bli angrepet, bygget ingen permanent politistasjon på stedet. De patruljerte heller i skuddsikre busser. Det var i denne delen av Villa Fiorito Maradona-familien, med 10 personer fordelt på tre generasjoner, skulle skape et hjem. Det ble bygget av Diego senior, og besto av skrapmetall, papp og murstein – det materialet byggmesteren tilfeldigvis kom over.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent