Josimar

Den første superagenten

Jorge Cyterszpiler var Maradonas barndomsvenn og agent fram til midten av 1980-tallet. I 2017 begikk han selvmord. Det siste han sa om Diego var at det eneste han ønsket var å gi ham en skikkelig klem.

Tekst: Pål Ødegård

11-årige Jorge Horacio Cyterszpiler bodde like ved stadion til Argentinos Juniors, i bydelen La Paternal i Buenos Aires. Han elsket klubben og gikk til stadion omtrent hver dag for å se treningsøktene. Men etter at storebroren Juan Eduardo, som hadde spilt på A-laget, døde av leukemi tidlig i tjueårene, hadde han vært for knust til å vende tilbake. En dag insisterte en venn at han tok en tur for å se en liten fattiggutt på Argentinos Juniors' guttelag «Cebollitas» – på norsk småløkene – som visstnok hadde egenskaper utenom det vanlige. Nysgjerrigheten vant til slutt over depresjonen etter brorens bortgang. Og da han fikk se lille Diegos krøllete hårmanke, prikk lik hans egen bortsett fra fargen, danse seg gjennom motstanderne, var det kjærlighet ved første blikk.

Bestevennene som erobret verden

Jorge var sønn av jødiske immigranter fra Polen. «Russeren», som ble Jorges kallenavn, kom fra en familie i den øvre middelklassen. Diego bodde i slummen Villa Fiorito, ikke langt unna. Diegos nye bestevenn tok med han på kino og hjem på middag. De begynte etterhvert å henge sammen hele tiden. Det var omtrent umulig å treffe på den ene uten at den andre også var der. Når Diego trente, fulgte Jorge med fra sidelinjen. Og når treningen var ferdig, dro de hjem til Jorge, drakk melk, spiste bakverk og så på TV sammen. Diego gruet seg alltid til å rusle den lange, mørke veien hjem til Villa Fiorito, så han ble alltid så lenge han kunne.

Etterhvert som de vokste, ble Diego bedre og bedre. Han debuterte på Argentinos Juniors A-lag som 15-åring. Nå var det ikke lenger bare naboer og spesielt interesserte som kom for å se ham spille. Utenom de 7000 betalende tilskuerne var pressetribunen fullbooket. Der gikk en tett gutt med krøllete hår gjennom radene med kaffe og snacks. Det var Jorge Cyterszpiler, som hadde fri adgang på stadion, da han var som en maskot for laget.

Reporterne la kanskje merke til at den lille krølltoppen haltet litt. På grunn av et polioanfall som spedbarn hadde det ene benet ikke vokst like mye som det andre, og dette skulle plage ham livet ut. Fotball var lidenskapen hans, men på grunn av det dårlige høyrebeinet kunne han aldri få levd ut drømmen på banen. Men ørene var derimot på jobb, der han sugde til seg alt reporterne diskuterte seg imellom. Jorge visste det ikke da, men tjuvlyttingen skulle komme til nytte i fremtiden.

– De var uatskillelige i denne perioden. Vær klar over at Diego hadde lite peiling på hvordan livet var utenfor slummen. Jorge fortalte og viste ham alt dette. For eksempel hvordan han skulle te seg ved bordet på en restaurant, eller ved å hjelpe til med leksene. Diegos foreldre skjønte også at denne bestevennen kunne hjelpe Diego videre for å bli en bedre fotballspiller – rett og slett ved å ta seg av alt det andre, mens vennen kunne konsentrere seg om fotballen, forteller Juan Antico, Jorges høyre hånd i Cyterszpiler Producciones SA i over tjue år.

Diego ba Jorge om å hjelpe ham med å ta seg av alt som ikke hadde med selve fotballen å gjøre. Oppmerksomheten økte, selskaper begynte å ta kontakt med Diegos for å promotere produkter, og den senere verdensmesteren overlot forespørslene til sin bestevenn.

«Maradona Producciones S.A.» ble opprettet i 1977 på Diegos oppfordring. Han hadde da vært proffspiller i litt under ett år. Jorge ble offisielt hans representant, og samtidig den første fotballagenten i verden med en argentiner i porteføljen. Ja, i hele verden var det kanskje kun Dennis Roach fra England som fungerte som det vi i dag kaller representant eller agent. Selskapet ble raskt en kassasuksess. Jorge organiserte alt, og skaffet Diego personlige sponsoravtaler med The Coca-Cola Company, AGFA og Kodak. At Diego ikke ble tatt ut av César Luis Menotti til å spille VM på hjemmebane i 1978 var en stor skuffelse. Året etter var Diego Maradona den store stjernen i U20-VM i Japan, og sponsorinntektene økte. Allerede på dette tidspunktet forsøkte Barcelona å hente Diego Maradona, men kunne ikke møte hans økonomiske krav. Jorge anbefalte ham å gjøre seg kostbar, og Diego selv var nok ikke beredt på å dra til et annet kontinent så tidlig i karrieren. I stedet ble Boca Juniors neste klubb. Overgangen var komplisert. Boca hadde ikke penger nok på bok til å møte kravene fra Cyterszpiler. Løsningen ble at Argentinos Juniors fikk fire spillere på fast overgang fra sin mektige nabo i Buenos Aires, samt to på lån. Diego selv fikk to attraktive leiligheter i den argentinske hovedstaden. Hans venn og forretningspartner Jorge Cyterszpiler hadde forhandlet alt sammen.


Barcelona på banen

Diego følte han hadde vunnet halve kongeriket, og hadde funnet sin prinsesse i Claudia Villafañe, som han lykkelig kjørte rundt Buenos Aires med i sin første bil – en Fiat Europa 128 CLS. Selv om forskjellen fra slummen i Villa Fiorito til det nye livet i hovedstadens bedre bydeler var betydelig, levde han fortsatt et forholdsvis vanlig liv uten noen spesiell luksus. I Boca leverte Diego varene og vel så det. Barcelona hadde hatt ham i kikkerten i årevis og var livredde for at andre klubber – ikke minst rivalen Real Madrid – skulle snappe ham opp om han skulle gjøre det bra i VM i Spania samme år.

Overgangssummen ble til slutt på uhørte sju millioner amerikanske dollar, en soleklar verdensrekord. Forhandlingene foregikk under Falklandskrigen, og hadde vært tøffe. Barca-president Josep Lluís Núñez la seg opp i alle detaljer og ville ikke betale en pesetas mer enn han var nødt til.

Det var Jose Luis Minguella, en kjent katalansk avisreporter og en slags mellommann, som oppdaget Maradona mens han spilte i Argentinos Juniors og tipset Barcelona. Minguella varslet daglig leder Jaume Rosell (far til den senere Barcelona-presidenten Sandro Rosell, som nå sitter fengslet for skatteunndragelse) om at her hadde de en unik mulighet.

Avtalen mellom Boca og Barcelona ble først spikret allerede i 1980. Men det skulle ikke være så enkelt heller. Under forhandlingene hadde presidenten i Argentinos Juniors lagt en revolver på bordet da han satt med Núñez, noe som naturlig nok gjorde FC Barcelona-presidenten engstelig. Men hans argentinske motstykke forsikret katalaneren at han bare ville ta den ut av lomma, da den veide så mye, og avtalen om en overgang innen ett år ble signert.

Mer alvorlig var det da Núñez fikk en telefon fra den nye argentinske fotballpresidenten Julio Grondona (senere visepresident i Fifa). Det hadde oppstått et problem, Núñez måtte ta seg enda en tur ned til Buenos Aires. Vel fremme ble han sendt til viseadmiral og visepresident i Fifa, Carlos Lacoste. Lacoste hadde ikke bare vært forgjengeren til Grondona og arrangementssjef for fotball-VM i 1978. Han var også et høytstående medlem i militærjuntaen, og hadde mange liv på samvittigheten. Núñez ble ledet gjennom mørke korridorer der politiske fanger hadde blitt torturert og drept, før han på Lacostes kontor fikk beskjed om at Maradona skulle bli i hjemlandet inntil videre, da dette var i landets interesse inn mot VM i 1982.

Helt om natten

Diego Maradonas tid i Barcelona ble turbulent. Nattevanene begynte å skape negative overskrifter i de spanske avisene. Det var nok også her problemene mellom Maradona og Cyterszpiler begynte. I den enorme villaen superstjernen hadde innkvartert seg i, bodde ikke bare den utvidede familien hans, men også Jorges familie. Og ettersom Diegos forlovede Claudia ikke var særlig begeistret for Jorge, oppsto det to klikker. Cyterszpiler betalte Diegos svigerbror 5000 pesetas hver dag for å fortelle hva som ble sagt og gjort når han ikke var til stede.

For klubbpresident Núñez begynte det også å bli slitsomt med alle skandalene. Han hentet inn César Luis Menotti som trener, i håp om at en landsmann kunne få skikk på gutten. I stedet innførte Menotti treninger sent på dagen, slik at Maradona fikk sovet ut etter sine nattlige eskapader, samtidig som treneren ofte ble med ut på byen. Situasjonen ble uholdbar, og Jorge skjønte at det var best for sin venn å bytte klubb.

Selv om flere viste interesse, var det kun Napoli – en klubb som til da kun hadde to Coppa Italia-triumfer å vise til gjennom hele sin historie – som ikke ble avskrekket av prislappen og skandaleoverskriftene.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent