Josimar

Diego og jeg

I 1981 reiste en 17-åring fra Norge til Argentina for prøvespill. Han endte med å trene med Diego Maradona og Boca Juniors i fem måneder, i Maradonas eneste sesong i Boca-drakten før han dro til Europa.

Tekst: Pablo Nicotra Fortalt til Lars Johnsen

Det var en fredag i juli 1981. Jeg husker ikke den eksakte datoen, men det var en fredag, og jeg sto ved porten til La Candela, treningsfeltet til Boca Juniors. Ferden hadde gått med et argentinsk frakteskip fra Fredrikstad til Buenos Aires, og jeg hadde ankommet dagen før. «Har du fotballsko?» Det var klubbens legendariske trener Silvio Marzolini som spurte. Klart jeg hadde fotballsko. Jeg hadde jo reist fra Norge til mitt fødeland for å jage drømmen om å bli profesjonell fotballspiller. «A-laget trener mandag igjen. Kom tilbake da.» Sa Silvio Marzolini. Til meg, Pablo fra Rykkinn.

A-laget til Boca Juniors skulle senere på året krones til argentinske mestere. Laget besto av Miguel Ángel Brindisi, Roberto Pasucci, Ricardo Gareca, keeper Hugo «El Loco» Gatti, Marcelo Trobbiani, José Luis Tesare, «El Chino» Benítez, dødsbacken Vicente Pernilla, en ung Oscar Ruggeri. Og Diego Maradona. Sove gjorde jeg lite av den helgen. Mandag skulle jeg starte det som skulle bli fem måneders trening med Argentinas beste lag og verdens beste spiller.

Stadion til River Plate

Jeg ble født i Buenos Aires i 1963. Min far Alfredo var musiker og blant annet utdannet i Paris, og da det kjente jazzorkesteret Santa Anita skulle på Europa-turné i 1965 og manglet en pianist, ble han spurt om å være med. Hele familien ble med som følge. Det ble en Europa-turné som aldri tok slutt. Vi endte i Norge der far, etter mange andre oppdrag, fikk jobb på Bærum Kommunale Musikkskole. Besteforeldrene mine var begge innvandrere fra Italia, han fra Sicilia og hun fra Calabria. Far var enebarn, og i frykt for at han skulle forsvinne for godt, hadde besteforeldrene mine overtalt foreldrene mine å sende min to år eldre bror Ariel tilbake til Argentina – det var deres sikkerhetsventil for at familien ville returnere. Resultatet ble i stedet at Ariel vokste opp hos bestemor og bestefar i Buenos Aires, mens resten av familien slo røtter i Bærum. Mine yngre søsken Ruben og Wenche ble født her. Da den nye drabantbyen Rykkinn sto klar, flyttet vi dit i 1973.

Før vi flyttet dit, hadde vi bodd i Østre Bærum, og jeg spilte fotball og bandy for Øvrevoll. Etter å ha blitt kretsmestere som lillegutt, omtalte Asker og Bærums Budstikke meg som «den første spanske bandymesteren». På Rykkinn var det ikke bandylag, men Per Skjerven Olsen, den tidligere fotball- og ishockeyspilleren på Vålerenga, hadde bosatt seg samme sted og arrangerte ishockeykurs. Så jeg prøvde meg som ishockeyspiller på Jutul. Vi måtte kjøpe hockeybukse selv. Det hadde vi ikke råd til, så da ble det bare fotball på meg, i lokalklubben Bærums Verk IF. Et tvillingpar på skolen min og jeg viste talent og en av lærerne på ungdomsskolen kjente Drillo. Han ringte ham for å høre om han hadde noen tips til en klubb å gå til. Hatlaget var Bærum Sportsklubb, og dit var det derfor helt uaktuelt å gå. Drillo anbefalte Frigg, og jeg gikk dit som førsteårs gutt, som det het den gangen. Der fikk vi alt vi trengte av utstyr gratis. A-lagspillerne hadde egne biler, og vi fikk firesoners månedskort til T-banen. Da familien var i Argentina julen 1978, besøkte jeg stadion til River Plate. Det var aldri noen tvil om at målet var å bli fotballproff, og det ble ikke mindre av besøk på El Monumental. Leopoldo Luque fra VM-laget i 1978 var favorittspilleren min, men utover det har jeg ikke vært opptatt av spillere – det var min egen vei mot proffmålet som var viktig. Og det skulle skje i Argentina.

Gode kontakter i Boca

Mamma jobbet på den argentinske ambassaden og ordnet plass på en argentinsk fraktebåt som var i Norge sommeren 1981. Som argentinsk statsborger var jeg pliktig å utføre militærtjeneste. At jeg var en argentiner som skulle hjem for å utføre den plikten, var måten hun ordnet gratis reise for meg. Men målet var å få prøvespill hos argentinske fotballklubber. På båten var det 40 menn og én kvinne – sykepleieren. Reisen tok 18 dager. Alle var opptatt av fotball, de hadde forskjellige favorittklubber. «Hvor skal vi sende Pablo?», ble det store samtaleemnet på turen over. Jeg hadde planer om River Plate, det var mitt favorittlag, men kelneren for offiserene, Miguel Ángel Liberti, sa han hadde gode kontakter i Boca. Han mente han kunne ordne prøvespill der.

Vi ankom torsdag, og fredag hentet han meg og kjørte meg til Bocas treningsfelt La Candela. Vi fikk komme inn, og pratet med hovedtrener Silvio Marzolini, og jeg fikk altså beskjed om å møte tre dager etterpå.

Umiddelbart fikk jeg kallenavnet «polakken» av Boca-spillerne. Foreldrene mine snakket spansk hjemme, men for meg fløt det ikke helt. Jeg snakket en hakkete form for spansk, ikke ulikt mange polske innvandrere. De hørte at jeg ikke var derfra.

Diego på løkka

La Candela er nå fullstendig modernisert med kunstgressbaner og overbygde tribuner. La Candela i 1981 var noe annet. Og jeg ankom midt i den argentinske vinteren. Da er det er ikke uvanlig med regn. Mitt sterkeste minne er kampene på treningene, i øsende regnvær som gjorde banen om til gjørme, uten at det la noen demper på taklingene, tvert i mot, eller Maradonas geniale pasninger. Det var her han var på sitt beste. Dette var løkkefotball for voksne. Som barn på 1970-tallet pleide jeg og en gjeng kompiser å sykle fra Rykkinn til Skui, stedet jeg bor i dag, for å spille det vi kalte «landskamper» – Rykkinn mot Skui. Disse seansene på La Candela minnet meg om det. Ja, jeg var der med mål om å bli proff, og dette var Argentinas beste fotballag, men de lo og kranglet, smilte og bannet, akkurat som på hvilken som helst løkke. Alle var bare oppslukt i spillet der og da, det var VM-finale hver gang.

At Diego var i sitt rette element i slike kamper, det var tydelig. Han smilte med øynene og kroppen. Han virket å våkne ekstra til liv når det var lek – alvorlig lek, men fortsatt lek. Fotball uten kameraer til stede, uten press fra noen.

Jeg opplevde Maradona som jordnær. Teknisk helt vidunderlig, som alle har sett. Først og fremst husker jeg ham som en som gjorde andre gode. Blikket for spillet og teknikken skapte tid og rom for alle andre. Han brukte ikke ferdighetene sine for egen vinning. Han eksploderte forbi et ledd og holdt på ballen. Motspillerne ble dermed trukket ut av posisjon, og Maradona kunne slå perfekte pasninger, som så enkle ut, i det rommet hans bevegelser og driblinger hadde skapt.

Jeg var fysisk robust, og greide meg godt i de omgivelsene. Men jeg hadde for mye av den norske beskjedenheten i meg. Jeg var en som ikke tok plass, som ikke tok seg til rette. Jeg var preget av at jeg var en 17-år gammel fersking fra Rykkinn som plutselig sto der med de beste spillerne i Argentina.

La Candela ligger et stykke utenfor sentrum. Jeg hadde verken bil eller lappen. Boca-spillerne hadde begge deler, og jeg fikk skyss etter trening med en av dem som tilfeldigvis var ferdig skiftet på samme tid som meg. Spillerne kjørte om kapp gjennom byen. Og vi snakker ikke E18. Det var bygater med busser, biler og folk. Jeg fikk sitte på til trafikknutepunktet Liniers der jeg byttet til en buss som gikk hjem til bestemor. Maradona kjørte BMW og navigerte den som en villmann. Innimellom å unngå å kollidere med motgående busser og kjøre ned fotgjengere, gikk praten med Diego i det som er vanlig blant gutter og menn i den alderen – damer og fotball.

Vil du lese resten av denne artikkelen?

Ingen annonser eller irriterende popup-videoer. Ikke en klikksak i sikte, bare dybdejournalistikk som berører alle sider ved fotballen.

Et digitalabonnement på Josimar gir tilgang til alle utgaver fra 1/2013 – nærmere 1000 artikler.

Kr. 49 pr. måned eller kr. 499 pr. år.

Bli abonnent